Den kristne stridsmann

 1. Hvorfor er den kristnes kamp i vår tid hellig, og hvilket spørsmål oppstår med hensyn til kampmåten?

DE KRIGER som de trofaste vitner før Kristi tid førte, var hellige, for de var teokratiske og ble utkjempet i hærskarenes Jehovas navn og under hans ledelse og kommando. Den kampen som blir ført i dag av de sanne kristne, som likeledes er vitner for Jehova er ikke mindre hellig, for den er også teokratisk. I mange tilfelle kjempet Jehovas tapre vitner i fortiden med materielle våpen som førte til død for fiendene. Kan de kristne vitner i vår tid også kjempe med slike materielle, dødbringende våpen? Vi overlater til Jehova å svare på dette og opplyse vår samvittighet.

 2. Hvorfor utkjemper de kristne nå den største kamp i historien, og hvorfor er denne tiden den «onde dag»?

² I gammel tid kjempet Jehovas trofaste vitner ofte mot store fiendtlige styrker, men nå utkjemper Jehovas kristne vitner den største kamp i historien. Fortidens vitner som kjempet for Jehova, sto overfor menneskelige fiender og bevæpnet seg med menneskelagde våpen. De kristne vitner i vår tid står overfor og kjemper mot en overmenneskelig fiende. Det er en usynlig fiende, men kampen mot ham er ikke desto mindre høyst virkelig. Det er derfor en kamp som krever konstant årvåkenhet og stadig påpasselighet; en uopphørlig kamp, en livslang strid som det ikke gis noen permisjon fra, en kamp uten våpenhvile eller våpenstillstand. I denne kampen er det stadig behov for guddommelig formaning og oppmuntring for å kunne holde seg i kampberedskap og stadig være full av mot. Kampen når sin største styrke i den tiden som kalles «den onde dag». Det er ikke lenger noen tvil om at den «onde dag» er kommet, for Satan Djevelen og hans usynlig demoner er blitt kastet ut av himmelen og ned på jorden, og «demonenes hersker» har stor vrede fordi han vet at han bare har kort tid igjen til alle tiders største krig, den universelle Harmageddon-krig. — Åpb. 12: 7—13, 17; 16: 14—16; Matt. 12: 24, NW.

 3. Hvorfor trenger da de kristne en annen slags rustning og fra hvem kommer den?

³ Dette er grunnen til at denne kampen er forskjellig fra de kriger de verdslige hærer fører. Den utkjempes mot en annen fiende. Verdslige hærer kjemper for guden for denne tingenes ordning, som de er en del av; Jehovas kristne vitner kjemper imot «guden for denne tingenes ordning». (2 Kor. 4: 4, NW) Derfor trenger de andre våpen, en rustning som ingen av våpenfabrikantene i denne tingenes ordning kan skaffe til veie. De kjenner sin fiende, og de kjenner den eneste rustning de kan kjempe mot ham med og vinne med. Det er en rustning som kommer fra den største av alle stridsmenn, Jehova Gud. Jehovas Ord peker på den nødvendige rustning og avslører fienden med følgende ord: «Til slutt, fortsett å samle kraft i Herren og i hans veldige styrke. Ta på hele den rustning Gud har gitt, så dere kan være i stand til å stå fast imot Djevelens renkespill; for vi har ikke kamp mot blod og kjøtt, men mot herredømmene [som ikke er av blod og kjøtt], mot myndighetene, mot verdensherskerne i dette mørke mot de onde åndemakter i de himmelske steder. Ta derfor opp hele den rustning Gud har gitt, så dere kan lære i stand til å gjøre motstand på den onde dag, og stå fast etterat dere har gjort alt grundig.» — Ef. 6: 10—13, NW.

 4. Hvilket faktum forandrer arten av den kristnes kamp uansett arten av de våpen det gamle Israel brukte?

⁴ Det faktum at vår fiende er åndelig, overmenneskelig, forandrer helt og holdent arten av vår kamp og arten av våre våpen. Det er sant at vitnene i fortiden i mange tilfelle kjempet med de våpen som ble brukt i krig på den tiden, og disse vitnene er et profetisk forbilde eller mønster på Jehovas kristne vitner i dag i deres teokratiske kamp mot Satan Djevelen og hans overmenneskelige hærskarer, demonene, som er høyere og mektigere enn blod og kjøtt.

 5. Hvilken stilling var prestene og levittene i, og hvem var alle de kjødelige israelitter under ett et bilde på?

⁵ Vi skal også merke oss en annen ting: Prestene av Arons familie og også resten av mennene av Levi stamme var fritatt for de verdslige forpliktelser som hvilte på andre israelittiske menn. Den store teokrats befaling til Moses om dette var klar: «Bare Levi stamme skal du ikke mønstre, og over dem skal du ikke oppta manntall sammen med de andre Israels barn. Men du skal sette levittene over vitnesbyrdets tabernakel og over alle dets redskaper og over alt som hører til; de skal bære tabernaklet og alle dets redskaper, og de skal tjene ved tabernaklet og leire seg rundt omkring det.» Beretningen om mønstringen av de andre israelitter til teokratisk virksomhet imot Israels fiender sier: «Dette var de av Israels barn som ble mønstret, etter sine familier; i alt var det seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti mann som ble mønstret i leirene, hær for hær. Men levittene ble ikke mønstret sammen med de andre Israels barn således som [Jehova] hadde befalt Moses.» (4 Mos. 1: 1—50; 2: 32, 33) De som utførte hellig tjeneste i tabernaklet eller templet, nemlig mennene av Levi stamme, innbefattet prestene, var således fritatt fra denne alminnelige mønstring og de plikter som fulgte med den. Alle disse kjødelige israelitter, de mønstrede menn og levittene og alle de andre av folkets stammer, var et bilde på det åndelige Israel, den ene, sanne kristne menighet som Jesus Kristus er Hode for. Men i dette bildet er følgende trekk annerledes i dag:

 6, 7. a) Hva er den store forskjell mellom forbildet og motbildet, som nevnt av apostelen Peter? b) Hva er de derfor alle sammen fritatt for, og av hvem?

⁶ I det åndelige Israel er det ingen slik oppdeling av medlemmene i mønstrede legfolk og prester og levitter og andre som ikke er mønstret. I det åndelige Israel, den eneste sanne menighet, som er bygd på Klippen Jesus Kristus, er alle sammen prester, og alle er vigslet av Gud til hans hellige tjeneste. (Matt. 16: 18) Apostelen Peter selv slo dette fast uten mulighet for motsigelse da han uttalte seg til de kristne som var helliget ved Guds ånd, og sa: «Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygd som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. . . . I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys, I som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk, I som ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.» — 1 Pet. 1: 1, 2; 2: 4—10.

⁷ De 144 000 medlemmer av den sanne kirke eller kristne menighet er et presteskap, idet hver enkelt av dem er en åndelig prest, og Jesus Kristus er deres Yppersteprest. I sin hellige tjeneste for Gud og i sin holdning overfor denne verden etterligner disse kristne underprester ham. (Heb. 3: 1; 1 Kor. 11: 1) De utgjør et åndelig hus som Gud kan bo i ved sin ånd, og Jesus er hovedhjørnestenen i dette åndelige tempel, og de må ikke bli vanhelliget ved å bli misbrukt av denne verden. (Ef. 2: 19—22; 1 Kor. 3: 16, 17; Matt. 26: 51—56) Det er av denne vektige grunn Jehova Gud har fritatt dem alle, hele menigheten, for å ta del i det kommende Harmageddon-slag med kjødelige våpen. Etter som disse Jesu Kristi underprester ikke er noen del av denne verden som skal ødelegges i Harmageddon, må de holde seg strengt nøytrale overfor nasjonenes konflikter i vår tid, og må vareta sine prestelige plikter overfor mennesker av alle folkeslag uten partiskhet eller diskriminering.

 8. Hvem gjør innsigelse mot at de blander seg bort i urene, verdslige affærer, og hvorfor er hans innsigelse betydningsfull?

⁸ Etter som den kristne menighet under sin Yppersteprest Jesus Kristus er et «hellig folk», «et kongelig presteskap», er det Jehova Gud selv som gjør innsigelse mot at de i utroskap blander seg bort i og tar aktivt del i denne verdens affærer. Han befaler dem: «Av sted, avsted! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens eder, I som bærer [Jehovas] kar!» (Es. 52: 11) Jehova gir således uttrykk for sin innsigelse til ledelse for den kristnes samvittighet, og Hans innsigelse er avgjørende.

 9. Hvorfor vurderer myndighetene i denne verden Jehovas kristne vitner galt, og hvilken advarsel gir apostelen Paulus med hensyn til dette?

⁹ Jehovas kristne vitner går ikke omkring i et slikt religiøst antrekk som kristenhetens prester ifører seg, men kler seg slik som alminnelige menn og kvinner gjør. Vi tar også deltidsarbeid i en eller annen verdslig beskjeftigelse, og vi gjorde dette før de såkalte «arbeiderprestene» i Frankrike ble bemyndiget til å gjøre ærlig arbeid i verkstedene for å prøve å stoppe kommunismens framgang. De fleste av Jehovas kristne vitner arbeider en del av sin tid i hederlige yrker, liksom apostelen Paulus gjorde, slik at vi kan være apostoliske og skaffe oss det vi trenger på en hederlig måte og ikke ligge den menigheten vi er tilsluttet, til byrde. På grunn av at vi ikke skiller oss ut fra andre mennesker ved å bruke fine titler og uvanlige religiøse drakter eller ved å leve et makelig liv slik som geistligheten, vil kanskje ikke myndighetene i denne verden betrakte oss som Guds vigslede prester, men bare se på oss som det vi er i det ytre. De ser det ikke ut fra Bibelens synspunkt, og derfor vil de kanskje som apostelen Paulus sa, «vurdere oss som om vi vandret i samsvar med det vi er i kjødet». (NW) Men som en advarsel imot en slik gal vurdering av oss, tilføyer den inspirerte apostel: «For om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker, idet vi omstyrte i tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og er rede til å straffe all ulydighet [men ikke med dødbringende, kjødelige våpen], når først eders lydighet er blitt fullkommen. I ser bare på det utvortes!» (2 Kor. 10: 2—7) Vi må derfor bringe denne villfarelsen ut av sinnet på dem som dømmer oss etter det utvortes, og som av den grunn ikke vurderer oss som Jehova Guds tjenere, den høyeste Guds vigslede prester, medlemmer av et «hellig folk», ikke av denne verden.

10. Hva slags kamp er disse kristne prester helliget til, hvem har innrullert dem, og hvordan kan de vise at de er soldater av rette slag?

¹⁰ Apostelen forteller oss under inspirasjon at vi som Kristi etterfølgere ikke kjemper mot kjøtt og blod, og at våre våpen ikke er kjødelige. Vi er vigslede prester som ikke er utsett til å gripe til våpen og ta aktivt del i Harmageddon-slaget. Men når vi utfører våre prestelige plikter helt til denne «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» er i full gang, skal vi få være harmløse og glade tilskuere til hvordan Jehova Gud og hans hærskarer av engler under Jesus Kristus skal utkjempe den seierrike kampen mot Djevelens synlige og usynlige organisasjon. Hovedinnholdet av apostelens argument er at vi er med i en åndelig kamp. Det er en åndelig kamp vi er helliget til. Vi er innrullert i en åndelig hær i en teokratisk krig, og vår anfører er Guds Sønn, Jesus Kristus, og det er ham vi må behage ved å adlyde og etterfølge ham. Apostelen Paulus gjorde dette klart i det han skrev til den unge mann Timoteus: «Ta din del i å lide ondt som en soldat av rette slag for Kristus Jesus. Ingen som gjør tjeneste som soldat, lar seg innvikle i livets sysler, forat han kan bli godkjent av den som har innrullert ham som soldat.» (2 Tim. 2: 3, 4, NW) Det er Kristi Jesu godkjennelse vi er nødt til å ha, for han har innrullert oss i den teokratiske hær, og vi er ’Kristi Jesu soldater’ og må vise at vi er av rette slag ved å lide ondt for hans skyld.

11. Hvorfor kan ikke Kristi etterfølgere tjene to herrer, og hvordan kommer det forhold at verdslige kriger blir gjort til religiøse anliggender, i konflikt med de kristnes samvittighet?

¹¹ Vår anfører, Jesus Kristus, sa: «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre.» (Matt. 6: 24) Som Jesu Kristi soldater er vi med i en hellig krig «mot de onde åndemakter i de himmelske steder», og vi må fortsette å forkynne det gode budskap om Guds rike forat lyset fra det gode budskap kan drive bort mørkets makter. De anstrengelser kristenhetens herskere gjør seg for å gjøre sine kriger til religiøse anliggender ved å kalle dem «korstog» og gi dem andre bedrageriske benevnelser, forandrer ikke saken for Jehovas prestskap. Ved at herskerne på denne måten prøver å gjøre sine kamper til religiøse anliggender, gjør de sine systemer om til religioner. De kommer med religiøse påbud til dem som skulle ha samvittighetsfrihet til å velge sin religion selv eller frihet til å velge å følge Jehovas Ord og la sin samvittighet bli veiledet av hans Ord. Angående det å etablere en bestemt religion og forby utøvelsen av en annen sa apostelen Peter og de andre apostlene som var med ham, til jødenes høye råd: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.

Velvillige mennesker i kampen

12. Hvem var det foruten de kjødelige israelitter som kjempet med i Israels kriger i fortiden? Nevn noen av dem som var tilsluttet Davids hær.

¹² Det var ikke bare de kjødelige israelitter i den teokratiske nasjon som kjempet med i Israels kriger i fortiden, men også tapre, velvillige fremmede. I kong Davids hær fantes det slike fremmede som hetitten Urias, som nektet å sove hjemme da Guds ark og hans teokratiske hær lå i telt i felten, for han ønsket stadig å være helliget for kampen og være klar til tjeneste på et øyeblikks varsel, slik at han ikke skulle bli erklært udyktig. Så var det ammonitten Selek, moabitten Jitma, gittitten Ittai, som var en filister fra Gat, og seks hundre andre gittitter, og dessuten kong Davids spesielle livvakt, som man mener også besto av fremmede. — 2 Sam. 11: 6—17; 23: 37—39; 1 Krøn. 11: 26, 46; 2 Sam. 15: 18, 19; 8: 18; 20: 7, 23; 1 Kong. 1: 38, 44; 1 Krøn. 18: 17.

13. Hvem er disse fremmede i Davids hær et bilde på, og hvorfor fører disse nå utelukkende en åndelig kamp?

¹³ Hvem er disse fremmede som kjempet sammen med David i hans kamper for Jehova, et bilde på? De er et bilde på velvillige mennesker av alle folkeslag i dag, de lojale medarbeidere til levningen av det ’kongelige presteskap’ under Ypperstepresten Kristus Jesus. I likhet med levningen av det åndelige Israel har de ikke tillatelse av Jehova Gud til å ta del i denne verdens urene affærer, selv om de ikke er åndelige prester. De er kommet under den samme Anfører som levningen av de åndelige prester; den kamp de fører, kan bare være den åndelige kamp, den teokratiske kamp, så de kan ikke og vil ikke benytte noe kjødelig våpen i Harmageddon-slaget eller bruke noen form for vold i den krigen. Disse er nok Guds rette Hyrdes «andre får», men de er blitt samlet inn i Hyrdens ene hjord sammen med de åndelige får som tilhører den «lille hjord», og de må følge den ene Hyrde sammen med disse. (Joh. 10: 14—16; Luk. 12: 32) Begge gruppers kamp i den ene hjord er den ene og samme kamp, den åndelige, den teokratiske, den hellige kamp. Begge grupper er blitt helliget til denne kamp, for de har lyttet til den rette Hyrdes, Kristi Jesu, den større Davids røst, og så har begge grupper innvigd seg til Jehova Gud for å følge trofast i Hyrdens fotspor. De kan ikke følge noen annen anfører og lytte til andre røster som måtte kalle.

14. Hvor tjener disse «andre får» nå Gud i hellighet, og med hvilke ord beskriver Esaias hvordan de kommer dit og hvilken opplæring de får?

¹⁴ Disse «andre får» fra alle folkeslag utgjør allerede en «stor skare» i forening med den åndelige levning, og de fortsetter stadig å komme inn i hjorden og vil gjøre det helt til den universelle Harmageddon-kamp bryter løs. Den profetien som forutsier at de skal komme, beskriver hvordan de står foran Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel. (Åpb. 7: 9—15) Hvordan kunne disse «andre får» gjøre det, og samtidig bli innviklet i alle de «kjødets gjerninger» som ikke-helligede mennesker befatter seg med? De kan ikke gjøre det og samtidig arve jordiske velsignelser under Guds rike i den nye verden. Esaias’ og Mikas profetier beskriver hvordan de kommer opp til Jehovas hus, og de forteller oss hva han lærer dem og hva han krever av dem nå i denne gamle verdens siste dager. Vi leser: «Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» (Es. 2: 2—4) Mikas profeti (4: 1—3) gir denne Esaias’ profeti dobbelt vekt.

15. Når ser verden disse profetier bli oppfylt, og hvorfor må fårene ikke virke som forstyrrende elementer på det sted de er kommet til?

¹⁵ Etter som begge disse profetier gjelder nettopp nå når de «andre får», de velvillige mennesker fra alle folkeslag, kommer til Jehovas tempel, er det nå verdens folkeslag undrer seg fordi de ikke ser disse «får» i Guds tempel gripe til de våpen som Esaias og Mika nevner, og fordi de ikke lenger lærer den moderne uteokratiske krigføring. De handler som den himmelske Hyrdes harmløse «får». (Joh. 10: 16; Åpb. 7: 15—17) De har fått høre Jehovas dommer og har fått vite at hans lov og ord fra det himmelske Sion forbyr dem å gjøre «kjødets gjerninger» slik som før, og at de må vende seg til fredens gjøremål, som de vil utføre i den nye verden som nå er nær. Disse «andre får» er de kostelige skatter, de ting fra alle folkeslag som er dyrebare for Gud, og de er kommet til hans hus eller tempel og fyller det med herlighet. Der må de anerkjenne og adlyde Guds vilje, som ifølge profetien i Haggai 2: 9 går ut på følgende: «Og på dette sted vil jeg gi fred, sier [Jehova] hærskarenes Gud.» De må derfor bevare freden og ikke virke som forstyrrende elementer blant det åndelige presteskap, den åndelige tempel-klasse. Dette åndelige presteskap kan ikke godkjenne at de blir opptatt med stridigheter seg imellom i Jehova Guds tempel, eller deltar i dødelige kamper med utenforstående i Harmageddon-slaget. — Hag. 2: 7—9; Jak. 4: 1—4.

16. Av hvilket slag må følgelig vår felles kamp være, og hvilken befaling må vi følge for å kunne delta i den?

¹⁶ Vår felles kamp må følgelig være en åndelig kamp. Av den grunn må begge grupper blant oss ta opp den samme gudsgivne rustning i lydighet mot befalingen: «Så stå da omgjordet om eders lend med sannhet, og ikledd rettferdighetens brynje, og ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir, og grip foruten alt dette troens skjold, hvormed I skal kunne slukke alle den ondes brennende piler, og ta frelsens hjelm og åndens sverd, som er Guds ord, idet I til enhver tid ber i ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige, og også for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, for hvis skyld jeg er sendebud i lenker, at jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale.» — Ef. 6: 14—20.

17. Hvordan kan vi være fredelige og likevel opptatt med denne kampen, og hvorfor bør vi ikke bruke et ringere sverd?

¹⁷ Med denne rustning kan du nå være en fredelig jordboer som ikke skader noe blod og kjøtt, og samtidig kan du føre en teokratisk, åndelig kamp mot de onde åndemakter i de himmelske steder som bruker sine menneskelige redskaper på jorden til å prøve å stoppe talefriheten når det gjelder kunngjøringen av evangeliet med frimodighet. «Åndens sverd» eller det åndelig sverd er Guds Ord. Du kan ikke øve legemlig vold mot noen med det, men du kan gjøre uhyre meget godt med det i åndelig henseende. En general som del tok i Korea-krigen, sa nylig: «Pennen er mektigere enn sverdet,» det vil si det bokstavelige sverd. Guds Ord er igjen mektigere enn verdslige menneskers penn, og derfor er det mektigere enn det bokstavelige sverd. Apostelen Paulus sa også at Guds levende Ord er «kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd». (Heb. 4: 12) Hvorfor skulle da vi som er helliget til den hellige, teokratiske kamp, løfte et mindre mektig og ringere våpen mot hverandre mer? Hvorfor skulle vi ikke bruke det mektigste sverd, det overlegne våpen, det åndelige sverd, Guds Ord, mot vår felles fiende, «de onde åndemakter i de himmelske steder»? Var slagkraft i kamp ligger i våre våpen fra Gud, og det er bare dem vi må bruke.

18. Hva er et nødvendig tillegg til vår forsvarsrustning, og hvordan ble dette på en slående måte vist i tilfellet med kong Asa av Juda?

¹⁸ La oss heller ikke overse at bønn er en viktig del av vår kamp, et nødvendig tillegg til vår forsvarsrustning. Det er av største betydning å be når man er midt oppe i en teokratisk kamp. For lang tid siden brakte det seier til kong Asa av Juda. Han forsto at hans hær på fem hundre og åtti tusen helligede stridsmenn ikke kunne måle seg i fysisk styrke med den etiopiske hær på en million mann og tre hundre vogner under etioperen Serah. Han ba derfor med inderlighet: «[Jehova], for deg gjør det ingen forskjell, enten du hjelper den mektige eller den maktesløse. Hjelp oss, [Jehova] vår Gud! Til deg setter vi vår lit, og i ditt navn er vi gått mot denne store mengde. [Jehova], du er vår Gud; la ikke et menneske stå seg imot deg. Svaret på denne bønnen var at et menneske, ja, selv ikke en million mann, kunne stå seg imot Gud. Som det er skrevet: «Da lot [Jehova] etioperne bli slått av Asa og Juda, og etioperne flyktet. . . . Og av etioperne falt det så mange at ingen av dem ble i live; de ble knust av [Jehova] og hans hær.» (2 Krøn. 14: 9—14) Denne beretningen ble nedskrevet i gammel tid til vår belæring, og hvilket storslagent eksempel er den ikke på at bønn bidrar til seier! La oss bestandig be.

19. a) Hvorfor kan vi ikke legge av den åndelige rustning og gripe til kjødelige våpen i Harmageddon? b) Hvordan har Kristus Jesus helliget oss for den rette kamp, og hvorfor lar vi oss med iver innrullere i den?

¹⁹ Her står vi altså nå på den onde dag, kledd i teokratisk rustning, helliget til den teokratiske kamp for Jehovas sak. Vi står overfor den universelle Harmageddon-krig. Den kommer til å bli den voldsomste og mest ødeleggende kamp som mennesker noensinne har opplevd. Men det blir ikke nødvendig for oss å ta del i ødeleggelsene. Fra de gamle profetiske bilder angående Harmageddon kommer Jehovas ord til oss: «Dette er ikke eders krig, men Guds.» «Stå nå her og se [Jehovas] frelse, som han vil sende eder i dag! . . . [Jehova] skal stride for eder.» (2 Krøn. 20: 15; 2 Mos. 14: 13, 14) Disse ordene er et forbud mot at vi da skulle legge av vår åndelige rustning og gripe til kjødelige våpen og stole på at vi kunne bruke dem for eller imot noen på jorden i Harmageddon-slaget. Vi må bevare vår helligelse for vår hellige kamp helt til Gog, Magogs fyrste, foretar sitt omfattende angrep på vår nye verdens samfunn, og inntil Harmageddon bryter løs ved Jehovas motangrep mot ham til forsvar for oss. (Esek. 38: 1 til 39: 22) Vår Yppersteprest, Kristus Jesus, har gitt sitt menneskelige offer for oss, og ved det oppnår vi en helliget tilstand overfor Gud i vår åndelige kamp. Vi har rådspurt Guds vilje ved hjelp av ham, og har lært at vi må ’kjempe for seier i troens rette strid’. (1 Tim. 6: 12, NW) Vi vet at hver enkelt av oss må vise seg å være «en soldat av rette slag for Kristus Jesus». Han er med oss i leiren som vår Yppersteprest for å bistå oss og oppmuntre oss til ikke å frykte for fienden, men gå framover og gjøre Guds vilje som teokratiske stridsmenn. Vår kamp til Jehovas ære og opphøyelse er en hellig kamp, en hellig plikt, og vår kristne samvittighet har ingen innvending mot å delta i denne teokratiske kamp i hellig rustning, så vi lar oss med iver innrullere i denne tjeneste som lojale frivillige. — Sl. 110: 3.

20. a) Hvordan må vi holde den teokratiske leir? b) Hvordan må vi derfor oppføre oss under krigen på Guds, den allmektiges, store dag, og hvilket storslagent resultat vil det gi?

²⁰ Vi må holde vår leir ren ved å leve et hellig liv og ikke drive noen slags utukt med fiendens verden, slik at Jehova ikke skal se noe motbydelig hos oss og vende seg bort fra oss og ikke følge oss. Kledd i Guds åndelige rustning må vi nå uopphørlig kjempe mot de «onde åndemakter i de himmelske steder», og tappert svinge «åndens sverd, som er Guds ord» ved å forkynne på hele den bebodde jord det gode budskap om Guds opprettede rike. Når så det avgjørende slag nærmer seg, ja, akkurat når vi kommer inn i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», vil vi som et «hellig folk» og «kongelig presteskap» sammen med alle våre velvillige medkjempere fra alle folkeslag være verdige til å synge Jehovas pris og blåse i trompetene og gå modig fram mot fienden i full tillit til at Jehova vil gi oss seieren. Og mens vi kjemper videre til støtte for forkynnelsen av det gode budskap, vil vi be inderlig og i tro for hverandre Og for Guds saks heldige utfall. Da vil vår teokratiske kamp ikke være forgjeves, nei, da vil den bli kronet med Guds egen seier ved Kristus Jesus og med evig liv i den rettferdige, nye verden for oss som har del i Hans seier! (1 Kor. 15: 57, 58) «For dette er ikke eders krig, men Guds.» — 2 Krøn. 20: 15.