Hvorfor bør de kristne påta seg ansvar og utføre sine plikter?
«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov! For hver skal bære sin egen byrde.» — Gal. 6: 2, 5.
1. Hva ville en gjøre hvis en ble innbudt til å være med på å bygge en konges palass, som en også skulle få bo i?
HVIS en konge bestemte seg for å bygge et palass, og det ikke bare behaget ham å ansette deg til å oppføre byggverket, men også å gi deg løfte om å få bo i det, hvordan ville du da føle det? Jo, sier du, jeg ville med glede og takknemlighet gå i gang med arbeidet og gjøre mitt beste og tale til alle jeg kom i kontakt med, om denne konges godhet og gavmildhet.
2. Når begynte dette palasset å bli oppført, og hvem er bygningsmennene og Verksmesteren?
2 Et slikt kongelig palass er profetisk omtalt i Salme 29: 9. Det har vært under oppførelse i over 1900 år. Det er et hus eller tempel som Gud selv bygger, ikke med livløse steiner, men med levende materiale, nemlig mennesker, både menn og kvinner, som er tatt fra jorden. Han har dessuten sørget for at byggearbeidet blir overvåkt av den beste og dyktigste Verksmester, av en som i utallige år har tjent denne store Overherre, nemlig Guds egen Sønn, Kristus Jesus, som i Ordspråkene 8: 22—31 blir omtalt som personifikasjonen av Guds visdom, og som sier: «[Jehova] skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. . . . da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn.» — Kol. 1: 15, 16; Joh. 1: 3.
3. Hvem gjorde Jehova til grunnsteinen, og hvorfor?
3 Det behaget Gud, universets Konge, å gjøre sin Sønn til husets grunnstein som alle de andre steinene skulle bygges på. Peter skriver angående ham: «Kom til ham, den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.» (1 Pet. 2: 4, 5) Han skrev dette fordi Jesus viste seg å være «en prøvd stein, en kostelig, fast hjørnestein». — Es. 28: 16.
4. Hvis hus er det, hvem har utarbeidet «bygningsplanen» som huset skal oppføres etter, og hvilket forhold er det mellom bygningsmennene og husets eier?
4 Selv om Jesus er ’verksmesteren’ tilhører palasset eller huset Gud, og det blir bygd for ham for at han kan bo der ved sin ånd. (Sl. 26: 8) Apostelen Paulus opplyser oss også om dette når han sier: «Når Kristus var tro, var det som Sønnen, satt til å styre Guds hus. Og hans hus, det er vi, så sant vi like til det siste holder urokkelig fast ved vår frimodighet og det håp vi priser oss lykkelige over.» (Heb. 3: 6, UO) Gud, som er den vise Arkitekt, er også den som gir «bygningsplanen» eller byggeanvisningene til sin Verksmester for at han skal oppføre huset. (1 Krøn. 28: 12, 19, NW) Alle de som arbeider på bygget, blir følgelig omtalt som «Guds medarbeidere». Av den grunn leser vi: «For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.» — 1 Kor. 3: 9.
5. a) Hva viser Bibelen at dette «åndelige hus» også er forbundet med, og hvor mange skal det bestå av? b) Hvorfor blir de innbudt til å være en del av det?
5 Dette ’åndelige hus’ eller kongelige palass blir også i Bibelen forbundet med det rike som den store Arkitekt, den høyeste Gud, gir sin trofaste Sønn, som igjen innbyr sine medarvinger til å bli «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys». (1 Pet. 2: 9) Deres antall er begrenset til bare 144 000, som er det tall som oppgis i Åpenbaringen 7: 4—8 og 14: 1—3. Den aftenen Jesus ble forrådt, sa han til de første han hadde utvalgt seg: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme israels tolv stammer.» — Luk. 22: 28—30; 10: 20; Dan. 7: 13—22.
6. Hva sa Jesus til sine disipler om sitt rike før han forlot jorden, og hva viser vår tids begivenheter med hensyn til dets opprettelse?
6 Før Jesus forlot den jordiske skueplass, omtalte han i en samtale med sine disipler seg selv som ’en mann av høy byrd som dro til et land langt borte for å få kongemakt og så komme tilbake igjen’. (Luk. 19: 11, 12) Han fortalte dem denne lignelsen for å innprente i deres sinn at hans rike ikke «straks skulle komme til syne», det vil si, at det ikke skulle bli opprettet på deres tid, men at det skulle opprettes etter at det hadde gått en lang tid. Det ble i virkeligheten ikke opprettet før nesten 1900 år etter deres tid. Vår tids begivenheter og de oppfylte profetier beviser avgjort at dette rike er blitt opprettet i himmelen, og at Byggmesteren har kommet. I 1914, da de fastsatte tider for folkeslagene utløp, tok Jesus sin store makt og begynte sitt styre midt iblant sine fiender. (Sl. 110: 1, 2) Hvis leserne ønsker bevisene for dette, oppfordrer vi dem til å studere grundig og under bønn Matteus 24, Lukas 21 og Markus 13. For dem som ønsker en detaljert forklaring, viser vi til Vakttårnet for 15. oktober 1958, til artikkelen «Guds rike hersker — er verdens ende nær?»
7. Hva ga Jesus ifølge lignelsen om «en mann av høy byrd til arbeiderne, og hva skulle de gjøre med det?
7 I lignelsen om denne «mann av høy byrd» blir det vist at Jesus kalte ti av sine tjenere for seg, ga dem ti «pund» og sa til dem: «Kjøpslå med dem til jeg kommer igjen.» (Luk. 19: 13) Matteus, som gjengir en lignende lignelse, bruker ordet «talenter» i stedet for «pund». Begge ordene sikter til det arbeid som arbeiderne har påtatt seg å utføre med hensyn til forkynnelsen av Riket, nemlig innsamlingen av den klasse som skal utgjøre Riket, og deretter innsamlingen og oppbyggelsen av Rikets undersåtter. Med en takknemlig innstilling påtok de seg dette ansvar, og nå må de trofast utføre de plikter som er forbundet med det. Men hva fant så denne «mann av høy byrd», Kongen Kristus, etter at han hadde ’fått sin kongemakt’ i 1914 og hadde kommet til sine tjenere ved sin tilkjennegivelse i 1918 for å se om de på rette måte og med iver utførte sine plikter?
8. Hvilken tilstand fant denne «mann av høy byrd at det var blant hans tjenere da han vendte tilbake?
8 Han fant to klasser av tjenere. En klasse så med forstandens øyne at den seierrike Konge nå hadde gått til handling, og den var trofast opptatt med å forkynne det gode budskap om Riket og hjelpe Rikets arvinger som Jehova nå samlet inn, til å vokse fram til modenhet, slik at de kunne bli brukt i forbindelse med det som denne herlige regjering skulle utføre. Som apostelen Paulus sier, så gjorde Gud dette «med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning». (Ef. 4: 12, NW) De som tilhørte den andre klassen, hadde fått de samme tjenesteprivilegier og hadde også påtatt seg de samme plikter, men de forsømte dem og unndro seg sitt ansvar og begynte i stedet å slå sine medtjenere, og de ble late og sluttet å kjøpslå med sine «talenter». De lot sine «pund» bli liggende i et tørkle ved at de ble uvirksomme i Mesterens tjeneste, i forkynnelsen av Riket. — Luk. 19: 20; Matt. 24: 48, 49.
9. Hvordan gikk han så fram overfor den første klassen?
9 Hva gjorde så Herren? Han gikk straks til handling. Han sa til den første tjeneren: «Vel [vel gjort, NW], du gode tjener! fordi du har vært tro i det små, skal du råde over ti byer.» (Luk. 19: 17) Slike tjenere fikk flere privilegier i Rikets tjeneste, som besto i å samle inn Rikets arvinger. Deres glede og lykke økte storlig og har fortsatt å øke siden den tiden.
10. Hva sa han til de uvirksomme, hva gjorde han med dem, og hvorfor?
10 Legg nå merke til hvordan det forholdt seg med den uvirksomme tjeneren, som representerte en klasse mennesker. Det var ikke bare det at han var lat og utakknemlig, men han var også ond og kritikksyk. Han beskyldte sin kjærlige Herre for å være en streng og hård mann som høstet hvor han ikke sådde, og sanket hvor han ikke strødde. (Luk. 19: 20, 21; Matt. 25: 24, 25) Fant Herren seg så i en slik urettferdig og ondskapsfull beskyldning? Nei, han uttalte straks en dom som gikk imot denne tjeneren. Han omtalte ham som en dårlig, lat og unyttig tjener. Han sørget for at hans talent ble tatt fra ham og gitt til ham som hadde de ti talenter, og at den utro tjener ble kastet ut i mørket utenfor. (Luk. 19: 22, 23; Matt. 25: 28—30) Hvorfor? Jo, for de som tilhørte denne klassen, var blitt satt til å være husholdere over Guds hemmeligheter (1 Kor. 4: 1); de hadde gått med på å fø Jehovas «får» ved å samle inn og bygge opp Kristi får-lignende etterfølgere, men de ble forsømmelige og uvirksomme. Legg merke til at det ikke var på grunn av umoral eller en annen kjødelig synd at de ble kastet ut i mørket utenfor, men fordi de ikke arbeidet i den hensikt å øke sine talenter i Rikets tjeneste. De utførte ikke de plikter de hadde påtatt seg.
Eksempler på trofaste arbeidere
11. Hvordan er Jesus et enestående eksempel på en nidkjær arbeider?
11 Bibelen er full av eksempler på trofaste arbeidere som med takknemlighet gikk inn for å utføre de plikter de hadde påtatt seg. Det største eksemplet av dem alle er Jesus Kristus, som virkelig hadde en altoppslukende nidkjærhet for Jehovas hus og arbeidet for det. Han holdt ikke igjen ved å si til sin Far: «Det arbeid du ga meg å utføre, er altfor stort og krever mye tid og store anstrengelser.» Nei, han gikk straks i gang med å utføre det idet han sa: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» (Sl. 40: 9; Heb. 10: 7—9) Legg merke til ordene «er min lyst». Han gjorde sin Fars vilje ved at han av kjærlighet bygde opp dem som skulle være «levende steiner» i Guds åndelige tempel, og han frydet seg over dette arbeidet. Gud hadde gitt ham 12 apostler som skulle være sekundære grunnsteiner i byggverket. Han underviste dem og lærte dem kjærlig opp til å bli forkynnere og lærere ved at han hver dag var sammen med dem. Han elsket dem så høyt at han ga sitt liv for dem og for alle sine «får». Han utførte sine plikter helt til han døde. Har vi som kristne en slik nidkjærhet for Jehovas «får»? — Joh. 10: 11—17.
12. a) Hvilken innstilling hadde en annen arbeider overfor sine brødre, en som påtok seg ansvar og utførte de plikter som var forbundet med det? b) Hvilke kjærlige ord skrev han til tessalonikerne?
12 Apostelen Paulus er et annet eksempel på en som trofast utførte de plikter han hadde overfor Guds «får». Denne Guds medarbeider tok sin ansvarsfulle oppgave så alvorlig at han ’med glede ofret, ja, ble ofret for sine brødres sjeler’. (2 Kor. 12: 15) Selv om han ved Guds ånds vitnesbyrd i by etter by var klar over at ’bånd og trengsler ventet ham i Jerusalem’, dro han straks av gårde, for, som han sier: «Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.» (Ap. gj. 20: 24) Da han ved en annen anledning skrev til sine medbyggere i Tessalonika, sa han: «Således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.» (1 Tess. 2: 8) Hva var det som fikk ham til å gå så langt at han til og med ville gi sitt eget liv? Jo, det var nidkjærhet for Jehovas hus og kjærlighet til dem som skulle bli dets «levende steiner».
13. På hvilken måte viste Paulus at han var klar over sitt ansvar overfor de «levende steiner»?
13 Det var ikke slik at Paulus bare sa disse ordene, men han beviste at han mente det han sa. Da han skrev til korintierne, som ikke hadde vist ham en slik kjærlighet som han hadde vist dem, og fortalte dem om de lidelser som var blitt påført ham fordi han gikk inn for å bygge opp sine brødre i åndelig henseende, nevner han en rekke av de trengsler som han var blitt utsatt for i sin tjeneste, så mange trengsler som de færreste av oss i vår tid vil bli utsatt for. Han sier så videre: «Foruten alt annet [det vil si de farer og den motgang som han daglig ble utsatt for] har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene. Hvem er skrøpelig uten at og jeg blir skrøpelig? hvem voldes anstøt uten at det brenner i meg?» (2 Kor. 11: 23—29) Tenk på det! I tillegg til alle de farer og all den motgang han ble utsatt for, hadde han også omsorgen for alle menighetene. Deres åndelige ve og vel lå ham på hjerte. Han elsket sine brødre. Han tenkte på dem. Han følte at han hadde et stort ansvar overfor dem.
14. Hvordan bør Jehovas vitner utføre sine plikter overfor dem som er svake?
14 Etterligner alle Jehovas vitner Paulus i denne henseende? Har vi den samme omsorg for våre brødre som er svake? Passer vi som er tjenere og studiestyrere, på å besøke disse åndelig syke «får» i deres hjem for å hjelpe dem? Er vi like oppmerksomme som Paulus når det gjelder å følge med om noen av våre brødre kan ha blitt åndelig syke eller kan ha tatt anstøt av en eller annen grunn? Du la sannsynligvis merke til at noen av de svake av Rikets forkynnere sluttet å komme på møtene, og at det gikk en uke eller to uten at de rapporterte noen tjeneste på feltet. Gjør du det da til din oppgave, å besøke dem, godt forberedt til å gi bibelsk veiledning og undervisning i den hensikt å helbrede disse åndelig syke? Taler du ’trøstende til disse nedtrykte sjeler’? (1 Tess. 5: 14, NW) Gikk du hjem til dem og ba dem taktfullt om å bli med deg for å foreta et eller to gjenbesøk hos noen velvillige mennesker i nabolaget? Er du klar over at du vil måtte stå til regnskap for tapet av bare et eneste «får»? (Heb. 13: 17) Tenk også på den befaling Jehova kommer med gjennom Esaias, som sier til de modne arbeidere: «Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke!» (Es. 35: 3) Det er den samme oppfordringen som kommer til uttrykk i Paulus’ ord i Romerne 15: 1, 2: «Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag; enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse!» Følger vi som kristne denne oppfordringen?
«Alle folkenes kostelige skatter»
15. Hva har Jehova i denne endens tid til hensikt å gjøre i forbindelse med sitt hus, og hvordan er Jesu ord i overensstemmelse med dette?
15 Som det tidligere er blitt bevist i dette bladet, består Jehovas tempel, hus eller palass av 144 001 «levende steiner». I denne endens tid er de fleste av dem blitt lagt i himmelen i og med at de er blitt oppreist fra de døde, og det er bare en levning av dem som fremdeles er på jorden og venter på å bli forvandlet. (1 Tess. 4: 15—17) Skaperen av dette herlige hus ønsker i sin uendelige kjærlighet og godhet å fylle det med mennesker som verdsetter hans kjærlighet og godhet. Det behager ham med andre ord å la hundretusenvis av mennesker få det privilegium å slutte seg til templets «levende steiner», for at også de kan oppnå evig liv i den nye verden ved å kjenne Jehova og hans Sønn og ved å tilbe Jehova sammen med de «levende steiner». Det var disse Jesus hadde i tankene da han sa: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» — Joh. 10: 16; 17: 3.
16. a) Når og etter hvilken begivenhet begynte «alle folkenes kostelige skatter» å bli samlet inn? b) Hvor kommer de fra, og hvorfor kommer de?
16 Når finner så innsamlingen av disse «andre får» sted? Esaias ble inspirert til å skrive at det skulle være «i de siste dager», da ’fjellet der Jehovas hus står, var grunnfestet på toppen av fjellene’. (Es. 2: 2) Og hvordan samler Jehova dem inn? Han sier: «Ennå en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Hag. 2: 6, 7) Det kongelige hus begynte å bli fylt med disse «folkenes kostelige skatter» etter at Guds rike var blitt født i himmelen i 1914, og etter at den store trengsel hadde begynt over Satan og hans onde hær i himmelen. En av de eldste ga Johannes følgende opplysning angående den ’store skare’ av «andre får»: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.» (Åpb. 7: 9—14) Disse saktmodige, får-lignende mennesker som ifølge Johannes’ syn er en talløs stor skare, begynte å komme til det kongelige hus eller tempel etter at de hørte Guds rike bli forkynt for dem fra 1919 av. Inntil nå er de kommet ut fra 185 land og øysamfunn for å lære Jehovas veier og ferdes på hans stier. — Es. 2: 3.
17. a) Hvilket ansvar påhviler så hyrdene? b) Hvilken advarsel gir den fremste Tilsynsmann til dem som er selvtilfredse?
17 Hvem skal lære disse? Jehova forsikrer oss om at han i denne endens tid ville «sette hyrder over dem, og de skal røkte dem». (Jer. 23: 4) Er du en av disse hyrder? Har du påtatt deg det ansvar å være det, og utfører du de plikter som er forbundet med det? I Jehovas vitners menigheter viser det seg å være noen dyktige, modne brødre som er i stand til å hjelpe og lære opp disse fårlignende, lærvillige menneskene, men som ikke gjør det. Hvorfor ikke? Det er fordi de ikke ønsker å være bundet. De glemmer at nå i denne korte tiden før Harmageddon sier den usynlige Tilsynsmann Jesus Kristus til slike i menigheten som tror at ’de lever, men som er døde’: «Bli våken, og styrk det annet, som var på vei til å dø!» (Åpb. 3: 1—3) Det er noen i mange av Guds folks menigheter som har en slik følelse av selvtilfredshet, og såfremt de ikke angrer og blir klar over den plikt de har til å hjelpe dem «som var på vei til å dø», vil de miste sitt åndelige syn og vil ikke vite når Kristus kommer for å kreve dem til regnskap.
18. a) Hva sier i virkeligheten de likegyldige til Jehova og til hans hustruelige organisasjon? b) Hvordan bør modne brødre og studiestyrere handle overfor de åndelige spebarn?
18 Jehova fører nå hvert år titusenvis av saktmodige, lærvillige mennesker fra alle nasjoner inn i sitt tempel. De som unndrar seg sitt ansvar, sier i virkeligheten til ham: ’Far, vær så snill å slutte med å føre dem inn!’ og de sier til hans hustruelige organisasjon: ’Slutt med å samle dem inn; de er for mange for oss; vi har ikke tid til å fø dem!’ Er du klar over at du ved å være likegyldig og lat i virkeligheten dikterer Gud hvordan han skal ordne med sine egne saker? Hvem er det som skal fø, undervise og lære opp disse fårene? Venter du at disse spebarn skal fø seg selv? Gjorde du det da du var et spebarn? Lojale arbeidere må etterligne Paulus, som ’var mild iblant brødrene: liksom en mor varmer sine barn ved sitt bryst’. (1 Tess. 2: 7) Dette betyr at når bibelstudiestyrere og andre modne Rikets forkynnere ser at noen av Guds «får» har vanskelig for å svare på deres bibelstudium, vil de gjøre det til sin oppgave å besøke dem og lære dem hvordan de skal studere, ved å gjøre føden lettfordøyelig for dem inntil de har vokst fram til modenhet.
19. a) Hvorfor er noen i vår tid blitt slappe med hensyn til utførelsen av sine plikter? b) Hvilke eksempler både fra fortiden og vår egen tid viser at deres argumenter ikke er holdbare?
19 Det har vist seg at noen i menighetene er blitt slappe og har vært lite villig til å utføre sine plikter ved at de har satt sitt verdslige arbeid foran Rikets interesser, og at de til og med arbeider overtid for å sikre seg de goder denne verden har å by på. De unnlater å gå på møter og unnlater ofte også å ta del i felttjenesten. De berøver seg selv fellesskapet og samværet med sine trofaste brødre, noe som er så viktig og oppmuntrende i denne endens tid. De sier: «Vi er gift, vi har barn, og vi må arbeide for å sørge for vår familie.» Dette er sant nok, og ifølge Paulus må en ’ha omsorg for sine egne, for hvis en ikke har det, har en fornektet troen og er verre enn en vantro’. (1 Tim. 5: 8) Men hva skal vi så si om profetene Esaias, Esekiel og Hoseas og apostelen Peter? Hva skal vi si om tusenvis av andre som i vår tid er gift og har mange barn, men som likevel er iherdige arbeidere i Jehovas tjeneste? Hvordan klarer de det? Hvordan er det med troen til de brødre som er blitt slappe? De tar ikke Verksmesteren Jesu ord alvorlig nok: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» (Matt. 6: 33; Sl. 37: 25) Disse brødrene vurderer tingene feil, og det er grunnen til at de ikke har sin Herres glede.
20. a) Hvilke privilegier har vi i dag, og hva må vi gjøre for å få del i vår Herres glede? b) Hvilket eksempel som i vår tid blir satt av utrettelige mennesker, bør de etterligne som sier ’Jeg er trett’?
20 Det er et privilegium for en å være en arbeider i Jehovas tjeneste og særlig nå når den endelige innsamling av «alle folkenes kostelige skatter» finner sted. Hvis vi ønsker å høre følgende ord lyde for våre ører: «Vel gjort, du gode og trofaste tjener! . . . gå inn til din herres glede,» må vi påta oss ansvar og utføre de plikter som er forbundet med det. Hvis vi nå som i et syn ser hvordan den seierrike messianske Konge hersker midt iblant sine fiender, og hvis vi står på Guds side i den krig han fører mot Satan og hans onde styrker, må vi møte villig fram på Guds veldes dag, for ellers vil vi ikke få del i seieren. Hva skal den seierrike Konge tro om dem som sier at de bor for langt unna det stedet hvor bibelstudiet blir holdt, og derfor ikke kan komme og hjelpe de svake «får» som har kommet dit for å studere Guds Ord? Hva vil slike brødre si om de afrikanske vitner i Nyasaland som for å overvære menighetsmøtene må ’gå fra 10 til 25 kilometer i regnet og svømme over en elv eller to hvor det finnes mange krokodiller’? Det svake argumentet ’Jeg er trett’ vil ikke kunne hjelpe dem. Verksmesteren ønsker ikke noen late mennesker i sin hær. Han vil utspy dem av sin munn som uverdige soldater og arbeidere. — Åpb. 3: 16.
21. a) Er det på sin plass å ønske å bli en tjener i menigheten? b) Av hvilke to grunner bør alle Jehovas vitner påta seg ansvar og utføre de plikter som er forbundet med det?
21 Det er et meget stort behov for menighetstjenere og bibelstudiestyrere som kan forestå den store innsamlingen av de «andre får». Apostelen Paulus oppmuntrer dyktige brødre til med iver å søke slike stillinger når han sier til Timoteus: «Om noen attrår et tilsyns-embete, da har han lyst til en god gjerning.» (1 Tim. 3: 1) Den allvise Overherres herlige palass kommer ganske snart til å bli fullført, nemlig når de siste medlemmene som fremdeles er på jorden, har sluttet seg til de «levende steiner» som allerede er i himmelen. Tilstrømningen av «alle folkenes kostelige skatter» finner nå sted og blir stadig større. Hva må så vi gjøre? Som modne kristne har vi påtatt oss det ansvar å være med på å samle inn saktmodige mennesker og gjøre dem til lærere og til lojale tilbedere av Jehova, og det har vi enten vi tilhører de salvede, som skal utgjøre Jehovas palass i himmelen, eller de «andre får», som skal bo på jorden. De plikter som følger med dette ansvar, må vi på en kjærlig måte utføre. Hvorfor det? Jo, for å være den høyeste Guds medarbeidere i dette storslagne arbeid er for det første et uvurderlig privilegium og en enestående stor ære, og for det annet betyr det liv både for den som underviser, og for den som blir undervist. Den inspirerte apostel Paulus lar dette komme klart til uttrykk når han skriver til Timoteus: «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det!» Hvorfor? Jo, «for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg». — 1 Tim. 4: 16.