Jehovas navn skal bli kunngjort over hele jorden

«Fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene [nasjonene, NW].» — Mal. 1: 11.

 1. Hvilke forhold på jorden gjør det nødvendig at Jehovas navn blir gjort stort?

DET er i dag et presserende behov for å innprente Guds navn i alle menneskers sinn. Det er bare en liten minoritet av jordens befolkning som verdsetter navnet JEHOVA og tilber den Gud som bærer det. (Sl. 83: 19, NW) De fleste mennesker har sluttet å tenke på Gud eller tilber ham bare på en symbolsk måte. Ettersom de gir sine lidenskaper fritt løp og er opptatt av å nå sine selviske mål, ønsker de ikke å tenke på en Gud som står for sannhet, kjærlighet og rettferdighet. De har erstattet ham med sine egne påfunn, med guder som harmonerer med deres egne oppfatninger, unyttige guder som er preget av de samme ufullkomne egenskaper som de som har laget dem.

 2. I hvilken forstand har nasjonene glemt Gud?

² Til og med vår tids såkalte vise menn, teologer, filosofer, psykologer og vitenskapsmenn, betrakter den rene sannhet i Guds hellige Bok, Bibelen, som noe som ligger under deres verdighet, som noe som er for barnslig til at de kan tro på den. De betrakter Bibelens moralnormer som noe som i altfor høy grad begrenser deres mål og deres handlemåte. I stedet tilber de seg selv. De betrakter mennesket som den store oppfinner og sivilisator, som den skapning alle framskritt og velsignelser må komme gjennom. Nasjonene har i sannhet glemt Gud, og de vil snart bli stilt overfor den katastrofe som er forutsagt. — Sl. 50: 22.

 3. Med hvilke ord ga apostelen Paulus en nøyaktig beskrivelse av forholdene blant nasjonene i dag?

³ Kristi apostel Paulus ble inspirert av Guds ånd til å gi en beskrivelse av forholdene slik de har utviklet seg innen alle nasjoner: «Det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning, fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men ble dårlige [tomme, NW] i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de gjorde seg til av å være vise, ble de dårer, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og krypdyr.» — Rom. 1: 19—23.

4, 5. Hvordan tilber nasjonene i dag forgjengelige mennesker og dyr?

⁴ Gjør vår tids nasjoner med alle sine moderne framskritt seg virkelig skyldig i disse tingene? Legg merke til hvordan det innen hver nasjon blir gjort forsøk på å få alle borgere til å anerkjenne staten som den høyeste autoritet. Og husk at hver eneste en av disse nasjonale styreformer er et resultat av ufullkomne og selviske skapningers virksomhet, og at de alle er forgjengelige. De har hvert sitt nasjonale emblem. Én nasjon har en løve, én har en ørn og en annen har en drage eller slange. Alle borgere innen de forskjellige nasjoner blir oppfordret til å ære staten, som blir symbolisert ved en dyreskapning og styrt av syndige mennesker, til å vise staten ubetinget lydighet som om den var den høyeste autoritet.

⁵ Menneskene har glemt den kjensgjerning at Jehova Gud, han som har skapt solen og månen, og som er Kilden til all den friske luften og det friske vannet som stadig bringer nytt liv til hele jorden, er den som er den høyeste «Hersker i menneskenes rike». (Dan. 4: 25, NW) I stedet blir ufullkomne mennesker gjort til helter og velgjørere og vist en hyllest og takknemlighet som med rette bare tilkommer Jehova.

 6. Hva er det som viser at verdens såkalte vise menn er blitt dårer?

⁶ Er det ikke tydelig at verdsligvise mennesker i samsvar med apostelen Paulus’ ord er blitt dårer? Hvor tomhjernet er det ikke å si at «Gud er død», slik noen av dem sier! Og hvor uforstandig er det ikke å hevde at mennesket og dets jordiske omgivelser ikke er blitt frambrakt av en Skaper, men er blitt til som følge av blinde, uintelligente krefters innbyrdes virksomhet! Hvor uforstandig er det ikke å hevde at menneskene er sin egen lykkes smed, når mindre forandringer i været kan skape fullstendig forvirring i deres omhyggelig tilrettelagte planer!

 7. Hvordan har Jehova gjort kjent at han vil være i stand til å mestre denne situasjonen?

⁷ Han som «fra begynnelsen forkynner enden», forutså denne verdensomfattende utvikling og erklærte at han ville mestre situasjonen på en måte som ville opphøye hans eget store navn, og bringe fred og glede til dem som elsker hans navn. Som et sterkt bevis på sin forutviten har han sørget for at beretningen om hvordan han handlet med faraonenes mektige rike, som eksisterte for 3500 år siden, er blitt nedskrevet i Bibelen, og han har forsikret at denne beretningen var en forbilledlig framstilling av hva som skulle skje i framtiden. — Es. 46: 10.

Det som «i åndelig forstand» kalles Egypt

8, 9. Nevn noen fremtredende trekk ved Egypt og dets herskere og det alminnelige inntrykk folk som levde på faraonenes tid, fikk av tilstanden i Egypt.

⁸ Det gamle Egypt hadde sin gud og hersker, som bare var et menneske, en etterkommer av synderen Adam. Dette rike hadde i århundrenes løp samlet sammen så mye menneskelig visdom at det sies at grekerne hentet det meste av sin lærdom fra denne kilden. Egypt var i lange tider kjent for sin mektige hær og sine hester og vogner. Hensikten med de store offentlige arbeider som ble utført, var å opphøye staten. Disse byggverk besto av slike ting som kjempemessige gravsteder, et innviklet kanalsystem og imponerende religiøse templer.

⁹ Faraos folk levde i et land med et helt spesielt klima. Regn var så å si ukjent. Solen og månen skinte fra en skyfri himmel. Nilen, som stadig ble tilført vann fra de store regnmengder som falt over Sentral-Afrika, oversvømte regelmessig landet, og de fruktbare avleiringene ga rik grøde. Disse trekkene ved livet i Egypt fikk en historiker til å tale om Egypts «urokkelige uendelighet», dets «karakter av uforstyrrelig uforanderlighet». Det virket som om Egypt kunne eksistere for all tid, at intet kunne bli forandret.

10. Hva får de som studerer Bibelen, ut av slike skriftsteder som Romerne 15: 4 og Åpenbaringen 11: 8?

¹⁰ Det er ingen tvil om at Egypt var et bilde på noe større som skulle komme i framtiden, for apostelen Paulus skrev: «Alt som før er skrevet [i skriftene], det er skrevet oss til lærdom.» (Rom. 15: 4) Vi har dessuten apostelen Johannes’ forunderlige hentydning til «den store by som i åndelig forstand kalles Sodoma og Egypt, hvor også [vår] Herre ble pelfestet». (Åpb. 11: 8, NW) Sammenhengen viser at det som «i åndelig forstand» kalles Egypt, er sentrum for en oppmerksomhet som blir vist av «folkene og stammene og tungene og ættene», av et internasjonalt konglomerat av folk.

11. Hvorfor kan Egypt, Sodoma og det troløse Judea med rette bli satt i samme klasse?

¹¹ Både Egypt og Sodoma og Judea (hvor Kristus Jesus i virkeligheten ble pelfestet) hadde noe til felles med det nåværende internasjonale system som kalles kristenheten.a De hadde glemt Gud, ikke på grunn av dårlig hukommelse, men fordi de bestrebet seg på å viske ham ut av sitt sinn. De ville heller glemme den Gud som fastsatte en universell norm for rettferdighet, for da ville de ikke få samvittighetsnag og til stadighet bli minnet om at Gud vil kreve alle ugjerningsmenn til regnskap for deres urette gjerninger. De ønsket å fortsette å behage seg selv og selv avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt. I likhet med Farao sa de hånlig: «Hvem er [Jehova]?» — 2 Mos. 5: 2.

12. Hva var Egypt og dets hersker et bilde på, og hvilke felles trekk ser vi i forbildet og motbildet?

¹² Det som «i åndelig forstand» kalles Egypt, er derfor en religiøs organisasjon som består av selviske skapninger som er blitt fullstendig underlagt «denne [nåværende onde] verdens gud», den større Farao, Satan Djevelen. (2 Kor. 4: 4) Denne falske guden har i århundrenes løp, opprettet utallige religiøse systemer som hver især har hatt til oppgave å gi sine tilhengere tro på varigheten av deres religiøse og politiske institusjoner. Trass i de historiske kjensgjerninger fortsetter det som «i åndelig forstand» kalles Egypt, det vil si kristenheten, å villede sine tilhengere og’ få dem til å tro at ingenting noen gang vil bli forandret, at ’alle ting vedblir som de var fra skapningens begynnelse’. — 2 Pet. 3: 4.

13. Hvilken forsikring kommer Jehova med i forbindelse med det at hans navn og overherredømme blir ignorert?

¹³ Det at dette religiøse system ignorerer den store Skaper og visker ham ut av sitt sinn, er ikke noe som i virkeligheten skader ham. Han kunne ignorere det hele og la mennesker og nasjoner fortsette å følge sin ubesindige handlemåte for så å bli ødelagt. Til gagn for dem som elsker hans navn, og dem som lengter etter sannhet og rettferdighet, har den barmhjertige Gud imidlertid til hensikt å vise sin makt på verdens skueplass og derved gjøre seg et navn for alle nasjoners åsyn. (2 Pet. 2: 7, 8; Esek. 9: 4) Jordens herskere og deres undersåtter ’skal kjenne at han er Jehova’. — Esek. 38: 23.

Andre slående likheter

14, 15. Hvilken slående likhet kommer fram når en sammenligner det gamle Egypt med Satans religiøse organisasjon i vår tid?

¹⁴ Alle faraoner i det gamle Egypt kalte seg selv «solens Sønn» eller lysgiver og livgiver for alle sine undersåtter. Alminnelige dødelige torde ikke stå oppreist og se en farao i øynene. I stedet måtte de under trusel om dødsstraff vende blikket bort og kaste seg til jorden når han gikk forbi. Bare det at en undersått mishaget en farao, var nok til at denne kunne dømme ham til døden, enten det var berettiget eller ikke.

¹⁵ «Denne verdens gud» er likeledes en som «skaper seg om til en lysets engel». (2 Kor. 11: 14) Hans religiøse systemer, deriblant dem som finnes innen den splittede kristenhet, legger vekt på det gåtefulle og tåkelegger sine tilhengeres sinn, for at de ikke skal bli klar over at «denne verdens gud» opprinnelig var en åndeskapning som gjorde opprør mot sin Skapers rettmessige overhøyhet.

16, 17. Hvordan kan det at Farao hevdet at Nilen var hans, anvendes i en større målestokk?

¹⁶ Gud fikk sin profet Esekiel til å avsløre den hovmodige Faraos innstilling og skrive ned følgende ord av denne despoten: «Nilen er min, av meg er den skapt.» (Esek. 29: 3, MMM) «Denne [onde] verdens fyrste», Satan Djevelen, har siden han forledet Eva og fikk Adam til å gjøre opprør mot Gud, hevdet at menneskeslekten tilhører ham. (Joh. 12: 31) Det å bruke Nilens vann som et symbol på den falne menneskehet er helt i overensstemmelse med Bibelens måte å bruke symboler på, for under inspirasjon av Guds ånd kom apostelen Johannes med følgende forklaring som en engel ga ham på et av hans syner: «De vann som du så, er folk og skarer og ætter og tunger.» — Åpb. 17: 15.

¹⁷ Ja, Satan hevder at menneskenes riker tilhører ham, og de gjenspeiler i sannhet også hans ånd og innstilling. Da Jesus ble fristet i ørkenen, bestred han ikke Djevelens påstand om at han hadde rett til å overgi herredømmet over de syndige menneskene til hvem som helst som ville imøtekomme hans krav. (Matt. 4: 8, 9) Bibelen viser dessuten at kilden til de jordiske rikenes herskermakt og myndighet i dag er den store Drage, som er ingen annen enn Satan. — Åpb. 13: 2.

18. Hva pekte det at Egypt for å være trygg stolte på hester og vogner, hen på?

¹⁸ Akkurat som Farao stolte på sin militærmakt som et middel til å bevare sin makt og posisjon, inntar det militære beredskap en fremtredende plass i det som «i åndelig forstand» kalles Egypt, det vil si kristenheten, ja, det går til og med foran de fattiges presserende behov for mat og klær. Heller ikke den organisasjonen som kalles De forente nasjoner, kan garantere noen fred og sikkerhet, for selv de minste og nyeste nasjoner i dag kjøper militærutstyr som de ikke har råd til — skytevåpen, fly, raketter og så videre.

Guds uforanderlige hensikt

19. Hva er det Jehova gjorde ved Nilens bredder, en forsikring om?

¹⁹ At det som «i åndelig forstand» kalles Egypt, nemlig kristenheten, som er det største religiøse system, vil bli utsatt for den guddommelige sannhets nådeløse søkelys og avslørt som ikke det minste bedre enn faraonenes gamle Egypt, kan vi være forvisset om på grunnlag av den handlemåte Gud i sin tid fulgte ved Nilens bredder. Før patriarken Abrahams arving var født, uttalte Jehova disse betydningsfulle ordene til den trofaste patriarken: «Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal trelle for folket der og plages av dem i fire hundre år. Men det folk som de skal trelle for, vil jeg også dømme; og deretter skal de dra ut med meget gods.» — 1 Mos. 15: 13, 14.

20. Var Jehovas beslutning om å gå til handling overfor Egypt og dømme landet og dets hersker en beslutning han plutselig traff?

²⁰ Senere sa Jehova til Moses, den befrier som han hadde sendt for å føre Abrahams ætt ut av Egypt: «Men jeg vet at egypterkongen ikke gir dere lov til å fare uten at han får kjenne en sterk hånd over seg. Så vil jeg rekke ut hånden og slå egypterne med alle de undrene som jeg vil gjøre blant dem. Da skal han la dere fare.» (2 Mos. 3: 19, 20, UGT) Det Jehova hadde til hensikt å gjøre overfor Egypt, ble således gjort kjent lang tid i forveien. Han ville gjøre sitt navn stort i Egypt og i alle de områdene som var underlagt det.

21. Hva bør dette overbevise oss om i dag?

²¹ Dette bør overbevise oss om den uunngåelige avsløring og det fall som det som «i åndelig forstand» kalles Egypt, nemlig kristenheten, og dens verdslige forbundsfeller vil bli utsatt for. Ja, Bibelen viser dem som oppriktig studerer den, at de kan vente en stor avsløringskampanje som vil blottlegge den skitne, sykelige og døende tilstand som Satans verden, og da særlig kristenheten, befinner seg i. Alle ting tyder på at en slik kampanje allerede nå foruroliger nasjonenes herskere og ledende menn.

Han som er større enn Moses

22, 23. Fortell om Moses og hans gjerning som Guds profet og mellommann for Abrahams etterkommere.

²² Moses var den mann som Jehova utvalgte til å framskynde en stor krise i Egypts anliggender. Hans navn betyr «dratt opp», og dette tjener som en påminnelse om at Moses fordi Jehova overvåket begivenhetenes gang, ble dratt opp av Nilens vann, som ellers ville ha blitt hans grav. (2 Mos. 1: 22) Han ble oppdratt ved Faraos hoff og ble undervist i all Egypts visdom. At Gud fortsatte å lede begivenhetenes gang, framgår av det som skjedde senere, og som førte Moses til landet Midian, hvor han gjette småfe og uten tvil tenkte på de løfter som Jehova hadde gitt hans forfader Abraham. — 2 Mos. 2: 10; 3: 1; Ap. gj. 7: 22, 30.

²³ Moses tjente trofast som en mellommann. Han var ikke bare i fullstendig harmoni med Jehovas rettferdige krav til sitt folk, men han hadde også medynk med sine medbrødre på grunn av deres medfødte synd. Han ga av seg selv til gagn for dem og tilbød undertiden med glede å gi sitt liv for dem. Ja, det lam som ble slaktet påskeaften, kunne med rette betraktes som en erstatning for Moses, som på denne billedlige måten ble frambåret som et offer for folkets synder — en ordning som gjorde det mulig for ham å leve og utføre det utfrielsesarbeid som Gud hadde salvet ham til å fullføre. Like før Moses fullførte sin tildelte oppgave, ble han inspirert til å profetere om en framtidig profet, som skulle være lik ham, men som ville utøve langt større myndighet. (5 Mos. 18: 18, 19) Apostelen Peter viste senere at denne store Profet, som var lik Moses, var Kristus Jesus. — Ap. gj. 3: 19—26.

24, 25. Hvilke slående likheter mellom Moses og Kristus Jesus bør vi merke oss?

²⁴ Moses’ liv var i fare ved hans fødsel, men han ble reddet fra døden ved at Gud grep inn. Det er interessant å merke seg at også Jesu liv var i fare ved hans fødsel som menneske, da kong Herodes ønsket å drepe ham, men at hans himmelske Far hindret dette. (Matt. 2: 1—18) Ettersom det ikke var sæd fra en ufullkommen mann som gjorde Maria gravid, var hennes barn ’hellig, Guds Sønn’. (Luk. 1: 35) Ved Guds hellige ånd skulle han få hele rikdommen av visdom og kunnskap og en dyp innsikt i den tilstand som den falne menneskehet befant seg i. — Kol. 2: 1—3.

²⁵ Kristus Jesus, den større Moses, tjente også som en god hyrde og tok vare på Guds hjord av får-lignende mennesker. (Joh. 10: 11; Esek. 34: 31) Han ga også av seg selv til gagn for Guds hjord, og ofret til slutt seg selv som det fullkomne «Guds lam, som bærer verdens synd». (Joh. 1: 29) På den tredje dag oppreiste Jehova ham fra døden som en mektig åndeskapning og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen. — Ap. gj. 2: 32, 33.

26. Hva peker det at Aron ble Moses’ talsmann, hen på i oppfyllelsen i vår tid?

²⁶ Når det gjaldt Moses, ga Jehova ham en talsmann. Denne talsmannen var hans egen kjødelige bror, Aron. (2 Mos. 7: 1, 2) Kristus Jesus, den større Moses, har så å si også fått en jordisk talsmann, en talsmann som er tilgjengelig på jorden, ettersom Kristus Jesus har fart opp til himmelen og sitter ved Guds høyre hånd. Denne talsmannen er menigheten av hans åndssalvede etterfølgere, som hver især er en åndelig bror av ham. — Heb. 2: 11, 12.

27. Hvordan er forholdene blitt lagt til rette for en kunngjøring av Jehovas navn i vår tid?

²⁷ Forstår du nå hvordan det forholder seg? Moses og Aron fikk sin myndighet av den høyeste Gud, Jehova. I dag er det imidlertid Kristus, som har sittet på tronen i himmelen siden 1914 e. Kr., og hans salvede etterfølgere på jorden, som ved den hellige ånd har fått myndighet fra Gud til å utføre en tjeneste til ære for Jehovas navn. Guds navn må bli opphøyd og tross all motstand, både synlig og usynlig, bli gjort stort blant nasjonene.

Et nytt element i verdens anliggender

28, 29. Hvorfor ble ikke Moses og Aron hurtig brakt til taushet i sin tid, og hvordan forholder det seg med den motbilledlige oppfyllelsen i vår tid?

²⁸ Du har kanskje undret deg over hvorfor Farao ikke arresterte og fengslet og til og med drepte Moses og Aron første gang de trådte fram for ham i Jehovas navn. Jehova hadde truffet sine forholdsregler mot denne muligheten ved straks å bevise overfor hele Faraos hoff at Moses var hans bemyndigede representant. Husker du hvordan «Arons stav [som var blitt forvandlet til en stor slange] slukte deres staver [som også var blitt forvandlet til slanger]»? (2 Mos. 7: 12) Farao visste at han sto overfor en overmenneskelig makt, men forherdet likevel sitt hjerte.

²⁹ Det forholder seg på en lignende måte i dag. Selv om Satan og hans håndlangere skulle like å bringe Guds tjenere, hans kristne vitner, til taushet og utrydde dem, og selv om de for å nå dette mål er villige til å føre all slags ondt over sine trellbundne undersåtter, vet Satan at Jehova beskytter sitt folk. Alt det onde som Satan og hans medsammensvorne kan føre over menneskene, er for intet å regne sammenlignet med det onde som Jehova tilmåler Satan og hans tjenere. Da Jehova ga den større Moses, Kristus Jesus, befaling om å ’herske midt iblant sine fiender’ i 1914, fikk den større Farao og alle hans synlige og usynlige medsammensvorne merke Kristi og hans himmelske hærers myndighet. Selv om de forherder sitt hjerte, er de klar over at det bare er kort tid igjen til regnskapets time slår. — Åpb. 12: 7—9, 12; Sl. 110: 1, 2.

30. Hvilken ulykke vil ramme det som «i åndelig forstand» kalles Egypt?

³⁰ Det er flere dårlige nyheter og ikke noe annet enn dårlige nyheter for Satan og hele hans tingenes ordning, kristenheten innbefattet. Hele hans verdensrike vil snart bli rammet av en enda større ulykke, en ulykke som Jehova vil la komme over alle nasjoner, både i og utenfor det som «i åndelig forstand» kalles Egypt. «Se, ulykke går ut fra folk til folk, og en svær storm reiser seg fra jordens ytterste ende. Og de som [Jehova] har drept, skal på den dag ligge fra jordens ene ende til den andre; ingen skal gråte over dem, ingen skal samle dem opp og begrave dem; til gjødsel utover jorden skal de bli.» — Jer. 25: 32, 33.

31, 32. Når og hvorfor først da kan ifølge Bibelen den endelige ødeleggelsen av hele Satans ordning finne sted?

³¹ Men først, før kristenheten og resten av Satans tingenes ordning blir ødelagt ved denne tilkjennegivelse av Jehovas makt, må den suverene Herskers NAVN bli kunngjort og opphøyd over hele jorden. Jehova må gjøre sitt herlige navn stort og innprente i alle disse opprørske menneskers sinn at de kjemper en forgjeves kamp, og dette må han gjøre før den velfortjente dom blir eksekvert over dem, og ikke når de ligger i støvet.

³² Det er derfor ingen tvil om hva som må finne sted som en oppfyllelse av de ordene Jehova påbød Moses å overbringe Farao som en advarsel: «Derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» (2 Mos. 9: 16) Jehovas navn må bli kunngjort både for venner og for fiender, samtidig som tilkjennegivelsen av hans makt vil bli kraftigere og kraftigere, ikke bare for kristenheten, men for hele Satans ordning og for alle dem som holder fast ved den. Folks sinn og innstilling vil bli formet av den store Pottemaker. Spørsmålet er: Hvem vil til tross for Guds kunngjorte advarsel holde fast ved det som «i åndelig forstand» kalles Egypt, nemlig kristenheten, og dele dets skjebne, og hvem vil forlate kristenheten og hele Satans organisasjon og bli utfridd sammen med Jehovas utvalgte, åndelige folk? — Rom. 9: 21—23.

33. Hvilken virkning har den gjerning som Kristi salvede etterfølgere og deres medarbeidere utfører i vår tid, og med hvilken innstilling bør de som elsker rettferdighet, betrakte resultatet?

³³ I gammel tid ledet Jehova Gud et drama i det virkelige liv — et drama som nå må bli gjentatt i verdensomfattende målestokk. I dag er det også Jehova som leder vår tids Aron-klasse, Kristi salvede etterfølgere på jorden, på en måte som spiller en stor rolle når det gjelder millioner av menneskers framtid, en framtid som vil bety enten frelse eller ødeleggelse for dem. Når vi nå merker oss detaljene i det som skjer for våre øyne i dag, så la oss glede oss over at Guds herlige navn, Jehova, snart skal «bli stort blant hedningefolkene [nasjonene, NW]». — Mal. 1: 11.

[Fotnote]

[Bilde på side 537]

Egypt var kjent for sin sterke hær, sine kjempemessige gravsteder og store religiøse templer. Egypt er et symbol på verden, hvis gud er Satan Djevelen