Er det mer enn én måte å være en kristen på?

EN AV de ledende liberale protestantiske teologer i De forente stater, Paul Tillich, var nesten 80 år. Når han så tilbake på sitt lange, virksomme liv, var det særlig én milepel han husket. Da han under den første verdenskrig som ung, tysk feltprest trasket omkring blant døde og døende på slagmarken i Champagne, dukket Nietzsches ord: «Gud er død» opp i hans sinn. «Jeg, som før hadde vært idealist, ble nå en ulykkelig realist,» sa han senere.¹

Det kom derfor ikke som noen overraskelse da T. J. J. Altizer, en av de såkalte «Gud er død»-teologene, en kveld sa til den gamle teologen: «Du har åpnet våre øyne for den virkelige verden. Du fostret oss, vi er dine barn.» Den gamle teologen ble tydeligvis rystet over disse ordene, for han syntes at «Gud er død»-teologene hadde gått altfor langt. Ja, han ble så opphisset at hans hustru insisterte på at de skulle gå hjem. De ble enige om å fortsette diskusjonen dagen etter. Det ble det imidlertid aldri noe av, for den natten fikk Paul Tillich det hjerteanfallet som han døde av. — Bladet Life for 5. november 1965.

Synes du dette var en sørgelig historie? Det var det, men noe som var langt mer sørgelig, var at denne ledende teologen, som var den første ikke-jødiske universitetslærer som ble avsatt av nazistene, hadde gitt seg av med slike filosofiske spekulasjoner og gitt uttrykk for at de hørte med til den kristne religion, slik at noen av studentene ved hans seminar trakk den slutning at «Gud er død». En annen beklagelig kjensgjerning er at Paul Tillich, T. J. J. Altizer og en rekke andre protestantiske teologer har misbrukt ordet «kristen» i en slik grad at det etter hvert har fått en rekke forskjellige betydninger for mange mennesker.

Hvordan kan vi vite hva det vil si å være en kristen? Er det mange forskjellige måter en kan være en kristen på? Vi kan finne svaret på disse spørsmålene ved å henvende oss til den eneste bok som inneholder en fullstendig beretning om Jesus Kristus. Alle de som påberoper seg å være kristne, anerkjenner mer eller mindre Jesus Kristus som sitt forbilde, for ellers ville de ikke kalle seg kristne. Hvis vi mener at han er en som vi gjør vel i å følge, vil det være fornuftig av oss å bringe våre tanker i harmoni med hans tanker.

Kristus trodde på en personlig Gud

Ingen kan lese de kristne greske skrifter på en fordomsfri måte uten å bli klar over at for Jesus Kristus var Gud en person, en virkelig person. Jesus sa at han var utgått fra Gud, sin Far, at han skulle vende tilbake til sin Far, at hans Far er i himmelen, at hans Far ser og hører og besvarer bønner, at han tilgir, at han elsker sin Sønn, at han elsker Jesu etterfølgere, og at visse engler alltid ser hans himmelske Fars åsyn.a Han sa dessuten: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» (Joh. 5: 17) Ja, over 180 ganger i de kristne greske skrifter omtaler Jesus Gud som «Fader» og viser derved at Gud er en person.

At Jesus betraktet Gud som en person i likhet med seg selv, framgår også av hans uttalelse om at Faderen er ett vitne og han selv et annet, og at Faderen har utsendt ham. En som vitner og sender en annen, må være en person. Det var det Jesus mente da han sa: «Jeg er den som vitner om meg, og Faderen, som har utsendt meg, vitner om meg.» (Joh. 8: 18; 5: 32) Det står dessuten flere steder at Guds røst kunne høres fra himmelen. — Matt. 3: 17; 17: 5; Joh. 12: 28.

At Gud er en person, framgår videre av Jesu påbud om at vi skal ’elske Gud av alt vårt hjerte og av all vår sjel, hu og makt og vår neste som oss selv’. Jesus viste også det da han sa at vi bør frykte Gud fordi han kan ødelegge både legeme og sjel i Gehenna. Og hvis Gud ikke hadde vært en person, ville Jesus ikke ha lagt så stor vekt på hans navn. — Mark. 12: 29—31; Matt. 10: 28, NW; 6: 9; Joh. 17: 6, 11, 12, 26.

Hvor stor forskjell er det ikke mellom Bibelens lære og den lære som blir framholdt av Paul Tillich! Ifølge ham er Gud bare vår værens dybde eller grunn, den uuttømmelige grunn under historien. Han sier:

«Det er dette ordet Gud betyr, og det er dette ordene Guds rike og guddommelig forsyn peker mot. Og hvis disse ord ikke gir noen mening for deg, oversett dem gjerne og snakk i stedet om historiens dybde, om grunn og mål for samfunnslivet, om det du tar virkelig alvorlig uten forbehold i moral og politikk. Kanskje ville det beste være rett og slett å kalle denne dybde håp . . . Hvis du vet at Gud betyr dybde, vet du mye om ham. Da kan du ikke kalle deg ateist . . . Den som har kjennskap til dybde, har kjennskap til Gud.»²

Et eksempel på de dåraktige uttalelser enkelte teologer i vår tid kan komme med i sine bestrebelser for å undergrave troen på en personlig Gud, har vi i det biskop Robinson, forfatteren av boken Ærlig for Gud, sier om Gud. Ifølge ham kan de kristne ikke lenger si at Gud er «der ute», ute i verdensrommet eller utenfor det ytre verdensrom, for disse områdene er nå blitt utforsket ved hjelp av radioteleskoper, uten at en oppdaget Gud noe sted.³ En kunne vente å finne en slik overfladisk innstilling hos en kommunistisk, ateistisk, sovjetrussisk astronaut, men en venter sannelig ikke å finne den hos en biskop som påberoper seg å være kristen! Den guddommelige Ånd, universets store Skaper, kan selvfølgelig ikke ses, hverken med det blotte øye eller ved hjelp av radioteleskoper.

De kristne kan derfor bare ha ett syn på Gud. Bibelens Gud er en person, den store Ånd, Skaperen, det høyeste Vesen.

Mirakler eller myter?

Mange såkalte kristne teologer i vår tid tviler på at de mirakler som er omtalt i Bibelen, i det hele tatt har funnet sted. Fra beretningen om skapelsen og det som fant sted i Edens hage, og til de siste nedskrevne beretninger om apostlene Paulus’ og Johannes’ liv, omtaler Bibelen mirakler. Moses ba om å få makt til å gjøre mirakler, og Gud ga ham det. Som Moses sa: ’Hvis ikke, Jehova, vil de ikke tro meg når jeg sier at du har åpenbart deg for meg og befalt meg å føre mitt folk ut av Egypt.’ (2 Mos. 4: 1—9, 28—31) Den større Moses, Jesus Kristus, var likeledes i stand til å bevise at han var utsendt av Gud, ved å utføre mange mirakler. Ja, i evangeliene tales det om mirakler over 100 ganger, og over 50 mirakler er nærmere beskrevet.

I Bibelen finner vi ikke bare beretningene om selve miraklene, men også om hvordan de tjente Guds hensikt. Vi kan således lese at de mennesker som var vitne til Jesu mirakler, trakk den slutning at dette var den store profet, Guds Sønn. — Joh. 6: 14; 2 Pet. 1: 16—18.

Jesus henviste dessuten flere ganger til sine mirakler, for eksempel da han minnet apostlene om hvordan han ved to anledninger på mirakuløst vis hadde mettet flere tusen mennesker (Matt. 16: 9, 10), og da han ba noen om å gå til Johannes og si: «Blinde ser og halte går, spedalske renses og døve hører og døde står opp.» — Matt. 11: 5.

Jesus sa også flere ganger at de mirakler han utførte, burde tilskynde folk til å tro på ham: «Jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes har vitnet; for de gjerninger som Faderen har gitt meg å fullbyrde, selve disse gjerninger som jeg gjør, de vitner om meg at Faderen har utsendt meg.» (Johannes hadde ikke utført noen mirakler, men Jesus hadde utført mange.) «Tro meg at jeg er i Faderen og Faderen i meg; men hvis ikke, så tro det dog for selve gjerningenes skyld!» «Hadde jeg ikke gjort de gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, da hadde de ikke synd; men nå har de sett dem og allikevel hatet både meg og min Fader.» Kunne Jesus ha kommet med noen klarere og mer utvetydige vitnesbyrd om at han var utsendt av Gud, enn han gjorde da han på denne måten omtalte de mirakler han hadde utført, og den virkning de hadde på andre? — Joh. 5: 36; 14: 11; 15: 24.

Men hvilken holdning inntar mange av dem som sier at de underviser i Bibelens lære? Jo, de forkaster de mirakler som er omtalt i Bibelen. Et typisk eksempel på dette har vi i den tyske protestantiske teologen Rudolph Bultmann, hvis teorier stadig blir mer populære. Han mener at den beretning om Jesus Kristus som vi finner i evangeliene, trenger å bli «avmytologisert», det vil si befridd for sine myter. Hva er det han mener er myter? Jo, alt det som er skrevet om at Gud og Satan utøver sin makt og øver innflytelse på menneskene på jorden, og alt som er skrevet om at Jesus kom til jorden, at han hadde hatt en førmenneskelig tilværelse, at han ble født av en jomfru, utførte mirakler, døde som et offer, ble oppreist fra de døde og fór opp til himmelen. Det er ikke så å forstå at alle beretningene er oppdiktet, sier han, det er bare det at de ordene som forteller om disse tingene, ikke betyr det de ser ut til å bety. Bultmann vil ha oss til å tro at «alt dette er mytologiens språk, og opprinnelsen til de forskjellige temaer kan en uten vanskelighet finne i den samtidige jødiske apokalyptikks mytologi og i gnostisismens myter om forløsningen. På denne måten er det umulig for moderne mennesker å tro på kerygmab, for de er overbevist om at den mytiske verdensanskuelse er foreldet».⁴

Hvordan kan så kristendommens veldige utbredelse forklares? Hvorfor frambrakte ikke gnostisismen og jødedommen slike veltalende misjonærer som apostlene Peter og Paulus? Hvorfor ble ikke gnostisismens og jødedommens tilhengere tilskyndt til å vise en slik nidkjærhet som den Jesu etterfølgere viste? Teologer som framholder slike teorier, røper ikke bare mangel på tro, men de viser også at de er ufornuftige, og det er fullstendig uriktig å kalle dem kristne. Ja, de hevder i virkeligheten at Muhammed hadde en høyere moral enn Kristus og apostlene, for Muhammed sa uttrykkelig at han ikke hadde makt til å utføre mirakler.⁵ Det er bare én måte de kristne kan betrakte Kristi mirakler på. De må tro fullt og fast på dem.

Den kristne moral

Mange av disse moderne teologene nøyer seg ikke med å berøve den kristne religion dens vitale, uunnværlige elementer, for eksempel læren om en personlig Gud og de mirakler som blir omtalt i Guds Ord, men de prøver også å berøve den dens høye normer og prinsipper. Biskop Robinson sa således som vitne under en rettssak at han ikke fant noe anstøtelig eller forargelig i en bok som stilte ekteskapsbrudd i et heldig lys, og han er dessuten medlem av den engelske komité som arbeider for å legalisere homoseksuelle handlinger mellom voksne mennesker som selv samtykker i å inngå slike forbindelser.⁶ Han mener at hvorvidt visse seksuelle handlinger er urette eller ikke, avhenger av hvorvidt det er «kjærlighet» med i bildet.

Men også når det gjelder slike spørsmål, viser de kristne greske skrifter at det bare er ett standpunkt de kristne kan innta. Jesus mente ikke at moralnormene skulle tilpasses de forskjellige omstendigheter. Han sa at visse handlinger i seg selv var rette eller urette. Han fordømte derfor kategorisk enhver mann som skilte seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor eller ekteskapsbrudd. Han fastsatte meget høye moralnormer, noe som blant annet framgår av følgende uttalelse som han kom med i Bergprekenen: «Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» — Matt. 5: 28, 31, 32; 19: 3—9.

Når Jesus fordømte løse forbindelser mellom personer av motsatt kjønn så sterkt, hvor mye mer må han ikke da ha vært imot løse forbindelser mellom personer av samme kjønn! De homoseksuelle søker stadig nye partnere. Hvem har vel noen gang hørt om to homoseksuelle som har feiret 50-års «bryllupsdag»? Ja, det at de stadig inngår nye forbindelser, skaper et ikke så rent lite sosialt problem, noe som også framgår av en melding som sto i et ledende medisinsk ukeskrift: «Homoseksualitet viser seg å være en ny og vesentlig årsak til kjønnssykdommer, særlig i byene.»⁷

Når en dømmer ut fra det Bibelen sier, og ut fra de frukter som homoseksualiteten frambringer, blant annet mangel på mental og følelsesmessig styrke og stabilitet, ser en tydelig at homoseksualitet ikke er forenelig med kristendommen. Apostelen Paulus, ikke vår tids teologer, hadde det rette syn, det kristne syn, på homoseksualitet: «På samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst etter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på seg selv det vederlag for sin forvillelse som rett var.» — Rom. 1: 27.

Det kristne oppdrag

’Er det mer enn én måte å være en kristen på?’ Dette er et spørsmål som det også kan være på sin plass å stille med tanke på det kristne oppdrag. Neppe noe sted finner vi dette oppdraget uttrykt i knappere form enn i Matteus 28: 19, 20 (LB), hvor vi finner Jesu egne ord: «Gå da ut og vinn disipler blant alle folkene; døp dem til Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn; lær dem å holde alt hva jeg har befalt dere.»

Den tyske teologen Schleiermacher, som levde for omkring 150 år siden, og som tydeligvis har banet vei for vår tids liberale teologer, kom i vanskeligheter med den prøyssiske regjering på grunn av sin «liberale politiske virksomhet».⁸ Og i vår tid ser vi stadig at prester over hele verden blander seg opp i politikken og støtter opp om en rekke verdslige foretagender.c Den nå avdøde Albert Schweitzer var en protestantisk prest som etter å ha mistet troen på de overnaturlige begivenheter i Kristi liv forlot sitt embete, studerte medisin og dro til Afrika for å hjelpe afrikanerne på det medisinske område.

Mange misjonærer følger hans eksempel og vier sitt liv til arbeidet for å dekke folks materielle behov i stedet for deres åndelige behov. De blir lovprist for at de er interessert i «folkets virkelige behov».⁹ Angående denne utviklingen het det følgende i et misjonsblad: «Den evangeliske misjonær blir ofte tvunget inn i rollen som lærer, rådgiver eller lignende når det er vanskelig for ham å påta seg direkte forkynnelsesarbeid.»¹⁰

Men var det dette Jesus hadde i tankene da han befalte sine disipler å lære andre, å lære dem å gjøre det som han hadde lært dem å gjøre? Det er sant at Jesus til sine tider dekket folks materielle behov, men dette var noe som var fullstendig underordnet i forhold til de åndelige goder han tilbød dem. Han gjorde det alltid på overnaturlig vis og i første rekke for å bevise at han var utsendt av Gud. Han virket først og fremst som lærer, og det er grunnen til at han er omtalt som det over 40 ganger ifølge Bibelens grunntekst. Bare én gang blir han kalt «lege». Han omtalte seg selv som lege ved en annen anledning, men det var som en lege som helbredet åndelige sykdommer, ikke fysiske. — Luk. 4: 23; Matt. 9: 9—13; 23: 8, NW.

Hans disipler i det første århundre forsto dette. Beretningen om deres virksomhet viser at det de la vekt på, var «forkynnelsens dårskap», som kunne frelse menneskene. Og alle forkynte. De var ikke inndelt i et presteskap og et lekfolk. — 1 Kor. 1: 21; Ap. gj. 8: 4; Rom. 10: 9—15.

Hvorfor er det så mange synspunkter?

Ut fra det foregående er det tydelig at det ikke er mer enn én måte å være en kristen på. En kristen tror på en personlig Gud og på de mirakler som er omtalt i Guds Ord. Han lar seg lede av de prinsipper som blir framholdt i dette Ord, og han anerkjenner befalingen om å gå ut og vinne disipler. Hva er så grunnen til at menn som påstår at de er kristne Ordets tjenere, har et syn som avviker så sterkt fra de klare uttalelsene i Guds Ord?

Bibelen gir oss et logisk svar på dette spørsmålet. Apostelen Paulus sa for eksempel: «Troen er ikke alles sak.» Kunne det være enklere enn det? Og ettersom «vi [de kristne] vandrer i tro, ikke i beskuelse», kan en ikke vente at de som ikke har tro, skal kunne forstå, verdsette og godta Bibelen som Guds inspirerte Ord. — 2 Tess. 3: 2; 2 Kor. 5: 7.

Guds Ord sier dessuten at «er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt, i hvem denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem». Ja, hva annet kan vi vente når Satan «forfører hele jorderike» og «skaper seg om til en lysets engel» for å føre mange vill? — 2 Kor. 4: 3, 4; Åpb. 12: 9; 2 Kor. 11: 14.

En av grunnene til at de liberale teologene inntar en slik holdning som de gjør, er at de ønsker å behage dem som er fylt med verdslig visdom, og de gjør derfor alle mulige slags innrømmelser. De mener at det «moderne menneske» eller det «intellektuelle menneske» ikke kan tro og heller ikke tror på en personlig Gud eller på mirakler. Men der tar de sørgelig feil. I en bok som nylig ble utgitt, het det: «I de senere år har det kommet ut en rekke bøker hvor vitenskapsmenn på høyst forskjellige områder på en logisk måte har underbygd sin tro på at kristendommen er sann, og ikke bare har hevdet at kristendommen og vitenskapen er forenelige, men også at det utelukkende er i lys av den kristne lære at vitenskapelige prestasjoner og bragder virkelig gir noen mening.»¹¹

En annen grunn til at disse teologene vil ha det til at det er andre måter å være en kristen på enn den måten som blir beskrevet i de kristne greske skrifter, er at de foretrekker denne verdens visdom, for eksempel filosofi og psykologi, framfor Bibelens visdom. Ja, det er til og med blitt sagt at Paul Tillich valgte filosofien som sitt virkefelt og den evangelisk-lutherske prestegjerning som veien til det.¹

De finner ikke noe i Bibelen til støtte for en slik handlemåte. Apostelen Paulus kom ikke med menneskers visdom, men med Guds visdom, for at hans tilhøreres tro ikke skulle bli grunnlagt på mennesker, men på Guds Ord. Han påpekte at «ikke mange vise etter kjødet ble kalt, . . . men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme». — 1 Kor. 1: 26, 27; 2: 1—16.

En annen grunn til at det er så mange forskjellige meninger om hva det vil si å være en kristen, er at mange mennesker ikke forstår hvorfor Gud har tillatt det onde, og som følge av det godtar de ateisters og andres påstand om at det ikke finnes noen Gud, eller at Gud ikke er en person, eller at han i det minste ikke fortjener å bli tilbedt av oss, for, sier de, hvis han var allmektig eller rettferdig og kjærlig, ville han ha gjort slutt på all ondskapen. Bibelen viser imidlertid at Gud har gode grunner for å tillate det onde, og at han skal gjøre slutt på all ondskap når hans tid er inne til det.d

Spørsmålet om ærlighet må også tas i betraktning. Hvorfor benytter ateister religiøse uttrykksmåter? Noen ateister innrømmer at de er uærlige i så henseende. En professor i teologi sa: «Jeg ville be om å bli fratatt kjole og krage hvis det kunne skje på en stille, fredelig måte, men det kan det ikke . . . Hvis noen ønsker å strides om et navn, går jeg ut fra at jeg blir nødt til å innrømme at jeg rett og slett ikke er en kristen.»¹² Det er absolutt uærlig å kalle seg en «kristen ateist».

Både Bibelen og den sunne fornuft hjelper oss til å komme til klarhet i denne saken. Sanne kristne tror på en personlig Gud som enten direkte eller gjennom sine tjenere på jorden utfører mirakler, og de anerkjenner de høye normer som ble fastsatt av Jesus Kristus, og utfører det kristne oppdrag ved å forkynne og undervise. Ifølge Guds Ord er det ingen andre måter å være en kristen på.

HENVISNINGER

¹ Bladet Time for 29. oktober 1965, side 80.

² The Shaking of the Foundations av Paul Tillich (1949). sidene 63, 65. Se også Ærlig for Gud av J. A. T. Robinson (på norsk 1964), side 47.

³ Ærlig for Gud, sidene 17, 18.

⁴ New Testament Theology and Mythology av Bultmann.

⁵ Koranen, sure 17, vers 59, Ali-oversettelsen.

⁶ The New Yorker for 20. november 1965.

⁷ Medical World News for 9. juni 1961.

⁸ Encyclopedia Americana, (1956), bind 24, side 378.

⁹ The Christian Century for 8. desember 1965.

¹⁰ International Review of Missions for januar 1966, side 88.

¹¹ The Secularization of Christianity av E. L. Mascall (1966), side 193.

¹² The New Yorker for 13. november 1965.

[Fotnoter]