Bergprekenen — ’Vær fullkomne’: Elsk deres fiender
ETTER at Jesus hadde sagt til sine tilhørere at ’de ikke skulle sette seg imot den som gjorde ondt mot dem’, tilføyde han: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende.» — Matt. 5: 39, 43.
De som var til stede da Jesus holdt Bergprekenen, var jøder som hadde «hørt» dette påbudet fra Gud: «Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til dine landsmenn, men du skal elske din neste som deg selv.» — 3. Mos. 19: 18.
De religiøse lederne i Israel slo imidlertid fast at «dine landsmenn» og «din neste» bare siktet til jøder. De understreket også at andre påbud i Guds lov krevde at israelittene skulle holde seg atskilt fra andre folkeslag. (5. Mos. 7: 1—4) Skjønt dette siktet til at israelittene som folk betraktet skulle holde seg atskilt fra andre nasjonale grupper, fikk de med tiden den oppfatning at alle ikke-jøder var ’fiender’ som skulle hates som enkeltindivider. Et eksempel på denne innstillingen har vi i følgende uttalelse i Misjna:
«Kveg må ikke etterlates i hedningenes innhegninger, da de mistenkes for å kunne gjøre seg skyldig i bestialitet; en kvinne må ikke være alene med dem, da de mistenkes for å kunne begå utukt; en mann må heller ikke være alene med dem, da de mistenkes for å ville utgyte blod. Datteren til en israelitt må ikke bistå en hedensk kvinne når hun føder, ettersom hun da ville være behjelpelig med å bringe til verden et barn som vil komme til å drive avgudsdyrkelse. En hedensk kvinne kan imidlertid hjelpe datteren til en israelitt. Datteren til en israelitt må ikke være amme for barnet til en hedensk kvinne, men en hedensk kvinne kan være amme for barnet til en israelitts datter innenfor dennes område.» — Traktaten Abodah Zarah («Avgudsdyrkelse»), 2: 1.
«Men jeg sier dere,» sa Jesus som en forfriskende kontrast til dette: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» (Matt. 5: 44) Her ser vi enda et bevis for at Guds Sønn ikke kom for å «oppheve, men for å oppfylle» Guds skrevne lov, for denne loven påbød at fremmede skulle behandles på en hensynsfull og vennlig måte. — Matt. 5: 17; 2. Mos. 22: 21; 23: 4, 5; 3. Mos. 19: 33, 34; 5. Mos. 10: 19.
Det var imidlertid ikke Jesu mening å begrense dette prinsippet til bare å gjelde hedninger som var fiender av israelittene. Han ville at hans etterfølgere skulle handle kjærlig overfor alle som viste en fiendtlig holdning overfor dem. Lukas, som skriver spesielt for ikke-jøder, gjengir Jesu ord på denne måten: «Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere.» — Luk. 6: 27, 28.
Ifølge Jesus må de som «hører», det vil si de som virkelig legger seg hans ord på hjerte, gjengjelde tre forskjellige uttrykksformer for hat med tre forskjellige uttrykksformer for kjærlighet: 1) ’Å gjøre godt mot dem som hater dem’, det vil si å gjengjelde en fiendes fiendtlige følelser med vennlige handlinger. 2) Hvis hatet gir seg utslag i ukvemsord, ’å velsigne dem som forbanner dem’. Istedenfor å gjengjelde forbannelse med forbannelse bør Jesu etterfølgere tale vennlig og hensynsfullt til sine motstandere. 3) Hvis det ikke lenger bare er ukvemsord det dreier seg om, men fiendskapet gir seg utslag i direkte ’forfølgelse’ av Kristi disipler ved at de blir utsatt for fysisk vold eller andre former for ’krenkende’ behandling, bør de «be for» forfølgerne, noe som innebærer at de i kjærlighet ber Gud om at deres motstandere må forandre hjertetilstand og oppnå Guds gunst. — Jevnfør Romerne 12: 14—21; 1. Korinter 4: 12; 1. Peter 3: 8, 9.
Jesus kom deretter med en vektig grunn til at en burde vise sine fiender kjærlighet: «Så dere kan være barn av deres Far i himmelen.» (Matt. 5: 45a) Av hensyn til sine hedenske lesere bruker Lukas uttrykket ’den Høyeste’ istedenfor «deres Far i himmelen». — Luk. 6: 35a.
De som gir akt på Jesu råd, blir Guds «barn» i den forstand at de etterligner ham ved å gjenspeile den upartiske godhet han viser overfor både venn og fiende. (Jevnfør Matteus 5: 9; Efeserne 4: 31 til 5: 2; 1. Johannes 3: 9—12.) Gud setter et fullkomment eksempel ved at «han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett» (Matt. 5: 45b); «han er god mot de utakknemlige og onde». — Luk. 6: 35b.
For å understreke hvor viktig det var for hans tilhørere å fortsette å elske sine fiender, tilføyde Jesus: «Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene [menneskene av folkeslagene, NW] det samme?» — Matt. 5: 46, 47.
De som ønsker å etterligne Gud, må ikke vise kjærlighet bare mot dem som viser dem kjærlighet igjen. Det vil ikke gjøre dem fortjent til å få noen spesiell ’lønn’ eller gunst fra Guds side. Til og med «tollerne» pleide å vise kjærlighet mot dem som elsket dem, til tross for at jødene anså disse for å være blant de mest foraktelige av alle mennesker. — Luk. 5: 30; 7: 34.
Den vanlige hilsenen israelittene imellom innbefattet ordet shalom («fred»), som innebar et ønske om sunnhet, velferd og framgang for den en hilste på. Det å bruke denne hilsenen bare overfor dem en betraktet som «brødre», ville ikke være «noe storartet», for noe lignende kunne en se bli praktisert blant «menneskene av folkeslagene», som jødene betraktet som gudløse og urene og som mennesker en skulle unngå.
Lukas’ evangelium, som er skrevet med tanke på ikke-jøder, har her det mer generelle uttrykket «synderne» istedenfor «tollerne» og «menneskene av folkeslagene» (som i denne sammenhengen ville ha mening bare for jøder). Vi leser: «Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen.» — Luk. 6: 32—34.
Jesus avsluttet denne delen av Bergprekenen med uttalelsen: «Derfor skal I være fullkomne, likesom eders himmelske Fader er fullkommen.» — Matt. 5: 48, EN.
Dette er ikke et påbud til Jesu disipler om at de må bli fysisk og moralsk feilfrie, for på det nåværende tidspunkt er dette umulig på grunn av nedarvet synd. (Rom. 3: 23; 5: 12) Disse ordene utgjør i stedet en oppmuntring til menneskene om at de må etterligne sin «Far i himmelen», Jehova, ved å bli fullkomne i kjærlighet og i fullt mål gi uttrykk for den, og at de må gjøre kjærligheten mer fullstendig ved at de også lar den omfatte sine fiender. I tråd med dette lyder Lukas’ parallelle beretning slik: «Vær [Fortsett å være, NW] barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» — Luk. 6: 36.