Det som er Jehovas glede, skal ha framgang
«[Jehovas] vilje [det som er Jehovas glede, NW] skulle ha framgang ved hans hånd.» — Es. 53: 10.
1. Hva kan gjøre en bedrøvet og vemodig, og hvilken slutning kan det få en til å trekke?
HAR du noen gang sagt: «Det ville virkelig være gledelig — hvis jeg bare kunne være sikker på at det ville skje»? Det har du uten tvil sagt mange ganger, kanskje i forbindelse med en drøm fra barndommen eller noe mer alvorlig og verdifullt, for eksempel ditt mål i livet eller dine største forhåpninger. Men så har du kanskje oppdaget at det kostet for mye og lå utenfor din rekkevidde, noe som gjorde at du ble svært bedrøvet og fylt med vemod. Selv om du nok mente at det fantes en Skaper, tenkte du kanskje at han var for langt borte til å bry seg om deg. Var dette en riktig slutning? Finnes det gode grunner for å trekke en annen slutning, slik at du kan få et optimistisk syn på framtiden og nytt håp?
2. Hvilke anstrengelser har menneskene gjort seg for å løse livets problemer? Hva kan sies om resultatene?
2 Mange og forskjelligartede har de anstrengelser vært som menneskene har gjort seg for å løse livets problemer. Det har ikke skortet på forslag til løsninger fra enkeltpersoner og organisasjoner av alle slag. Men hvordan har resultatene stort sett vært? Noen få har hevdet at de har funnet nøkkelen til framgang, men på hvilket grunnlag? Ofte har løsningen bestått i å flykte — enten bokstavelig eller figurlig — fra det som er ubehagelig i livet, med den følge at en blir selvopptatt. Tror du at dette gir virkelig tilfredshet? Andre håper å kunne løse problemene ved å unnlate å bekymre seg for slike ting. De tar enhver hentydning til problemene ille opp og oppfatter den som et forsøk på å gripe forstyrrende inn i deres liv. Tror du at dette er en sunn og forstandig holdning?
3. Hva blir vi slått av når vi betrakter skaperverket, og hva får dette oss til å spørre om?
3 Hvis vi vender blikket mot himmelen over oss eller jorden under oss, blir vi forbauset over den orden vi ser, både blant de levende og blant de livløse ting. Enten vi bruker et teleskop, et mikroskop eller bare det blott øye, blir vi slått av forundring over den effektivitet og skjønnhet som preger det hele. Det gleder oss at vi overalt finner perfekte løsninger, og vår logiske sans tvinger oss til å innrømme at her må det stå en stor Konstruktør og Skaper bak. Naturens bok lærer oss dette, men det er ikke alt vi trenger å vite. Den får oss til å undres på og spørre om det ikke også finnes en annen bok, som ikke bare gir oss tilfredsstillende svar på våre spørsmål angående de ting som berører menneskeheten, men også framsetter løsninger som vi kan benytte oss av, og som vil gi gledebringende og varige resultater. Er det for mye å vente?
4. Hvordan blir Bibelen i alminnelighet betraktet i dag og hvem har ansvaret for dette?
4 Visse bøker som blir utbredt av religiøse organisasjoner, påstås å være inspirert, og det hevdes at de trekker opp retningslinjer for en levemåte som vil gi et menneske alt det ønsker seg i livet. Men det er bare en bok, eller rettere sagt en samling av bøker, som selv påstår å kunne gi og også gir fullstendige og tilfredsstillende svar på våre spørsmål. Denne boken er Bibelen. Si ikke at du er godt kjent med den, eller i det minste visse deler av den, men at den i beste fall bare har vært til midlertidig gagn for deg og til en viss grad har gitt deg glede i livet og fred i sinnet. Bli ikke motløs på grunn av den måten Bibelen blir brukt på i kristenhetens kirkesamfunn, hvor den stort sett bare blir anvendt på en formalistisk måte. Særlig etter den annen verdenskrig er Bibelen blitt vist mindre og mindre oppmerksomhet, respekt og tillit. Dette er tilfelle blant dem som burde være dens beste venner, medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn. Det samme er tilfelle med mange bøker, for eksempel bibelkommentarer og bibelske oppslagsverk, som sies å være utgitt til støtte for Bibelen. Tendensen i dag går i retning av å lytte mer og mer til bibelkritikk og godta menneskelige resonnementer og meninger i stedet for å la Bibelen selv være den høyeste autoritet.
5. Hvem har et helt annet syn på Bibelen, og hva blir du oppfordret til?
5 Det er imidlertid en gruppe kristne mennesker som har et helt annet syn på Bibelen. Jehovas vitner har ved sin holdning og sin handlemåte, og også gjennom sine publikasjoner, vist seg som sterke forkjempere for det syn at Bibelen er Guds Ord. I likhet med sin leder, Kristus Jesus, sier de med overbevisning: «Ditt ord er sannhet.» De sier og tror det samme som apostelen Paulus, nemlig at «den hele Skrift er innblest [inspirert, NW] av Gud og nyttig til lærdom, . . . til all god gjerning», egnet til å dekke ethvert behov. Jehovas vitner er ikke motløse, nedtrykte mennesker, og vi oppfordrer deg derfor innstendig til sammen med dem å undersøke hvilke gode grunner det finnes for å holde fast ved og realisere det som vil gi deg den største lykke og virkelige tilfredshet i livet. — Joh. 17: 17; 2 Tim. 3: 16, 17; se også 2 Peter 1: 21.
6. a) Hva bør være grunnlaget for våre forventninger? b) Betyr dette at vårt liv vil være fritt for problemer, og hva er nøkkelen til framgang?
6 Først skal vi drøfte Skaperens hensikt, slik den kommer til uttrykk i hans Ord. Vi skal se på hvordan den blir gjennomført, hvorfor vi med sikkerhet kan si at den vil ha framgang, og hvorfor den med rette kan kalles Jehovas glede. Dette vil føre til at ditt hjerte og sinn blir fylt med de aller beste ønsker og forhåpninger, og til at du får den veiledning og hjelp du trenger for å kunne virkeliggjøre dem. I motsetning til det du hittil har erfart, vil ikke dine høyeste ønsker bli gjort til skamme med det resultat at du blir skuffet og bedrøvet. Dette betyr imidlertid ikke at ditt liv fra nå av vil bli fullstendig fritt for problemer. Nei, du vil være lik den mannen som skal ta fatt på en stor oppgave, og derfor først setter seg ned og nøye «regner etter hva det vil koste», for så å bestemme seg for at han er villig til å betale hva det koster. Du vil bli lik den mannen som hadde utholdt mange års lidelser som en kristen, og deretter sa: «Derfor blir vi ikke motløse! . . . Vår trengsel er jo kortvarig og lett, og den skaper en evig rikdom av herlighet for oss, ut over alle grenser.» Hemmeligheten med den framgang du da oppnår, er at du lar deg bli formet helt og fullt i samsvar med det som er Skaperens hensikt med deg. — Luk. 14: 28; 2 Kor. 4: 16—18, UO.
Guds ufeilbarlige hensikt
7. a) Hadde Gud en hensikt med å skape mennesket, og hva vil det si at mennesket er skapt i Guds bilde? b) Hvilket gagn kan du ha av dette, og hvilke betingelser må oppfylles i denne forbindelse?
7 Jehova har skapt himmelen og jorden, ja, alle ting, mennesket innbefattet. Da han hadde skapt menneskene, overlot han dem ikke til seg selv, for han hadde en bestemt hensikt med å skape dem. Dette blir bekreftet av Johannes, som i et syn hørte skapningene i himmelen si: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» (Åpb. 4: 11) Vi er ikke blitt slik vi er, ved en tilfeldig skaperhandling, og langt mindre er vi et resultat av en blind og upersonlig utviklingsprosess. Bibelen sier tvert imot at mennesket ble skapt «i Guds bilde». (1 Mos. 1: 27) Menneskets sinn og hjerte står ikke under automatisk kontroll av et instinkt, men har evnen til uavhengig tenking, til å resonnere, legge planer og treffe avgjørelser. Vi mennesker har en fri vilje, og derfor kan vi framelske sterke ønsker og gode motiver. Det er derfor du har evnen til å legge for dagen slike gode egenskaper som kjærlighet og lojalitet, hengivenhet og ulastelighet. Det er også derfor du kan forstå hva Gud har åpenbart i sitt Ord angående sin vilje og hensikt, og oppnå virkelig tilfredshet ved å bringe ditt liv i fullstendig harmoni med denne hensikt. Men dette kan du ikke få forståelse av ved en overfladisk lesning av Bibelen. Som Jesus sa, var disse tingene «skjult . . . for de vise og forstandige», men «åpenbart . . . for de umyndige», de som hadde et oppriktig, ydmykt, barnlig ønske om å «forstå med hjertet». Han oppmuntret slike ved å si: «Be, så skal eder gis; let, så skal I finne; bank på, så skal det lukkes opp for eder!» — Matt. 11: 25; 13: 11—15; Luk. 11: 9—13; se også 1 Korintierne 1: 21; 2: 11—16.
8. a) Hvorfor kan vi si at Fadervår sammenfatter det som er Guds hensikt? b) Hva lærer dette oss, og hvordan kan det illustreres?
8 Kan Guds hensikt med menneskene og deres hjem, jorden, sammenfattes i noen få ord? Jesus, Guds Sønn, gjorde dette da han ga oss en mønsterbønn, som lyder slik: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Vi lærer av disse ordene at Guds hensikt er knyttet til hans rike, som vil sørge for at hans vilje eller hensikt med menneskene og jorden vil bli gjennomført, og på den måten vil hans gode navn bli helliget. Det ene vil på en naturlig og logisk måte lede til det andre, og til slutt vil et herlig resultat bli oppnådd. Vi kan illustrere dette slik: En mann eller en kvinne har et sterkt ønske om å bygge opp et vakkert hjem og en lykkelig familie. Dette krever store anstrengelser og god planlegging. Hvis det lykkes, vinner de seg et godt navn. De får del i en ubeskrivelig glede og oppnår fred i sinnet. De synes at det var vel verdt alle offer og utgifter, ja, endog alle lidelser som det medførte. De er glade for at de satte seg dette målet. Slik er det også med Jehova, men naturligvis i en helt annen og større målestokk og med den forskjell at det ikke er noen mulighet for at hans hensikt skal slå feil, slik tilfellet er med menneskers planer og anstrengelser. Gud behøver ikke å legge planer i forveien eller å tenke over om han har den nødvendige visdom og styrke til å gjennomføre det han ønsker. Det Gud beslutter, blir gjennomført nøyaktig og uten uhell av noe slag.
9. Hvordan styrker Bibelen troen på Gud og hans hensikt og også på hans «Hovedformidler»?
9 Det er også en annen side ved saken. Når det gjelder menneskelige anliggender, kan en god plan slå feil på grunn av misgrep eller kanskje uærlighet hos den som skal gjennomføre den; mye avhenger jo av ham. Gud bruker derimot en fremragende formidler som viser seg å være fullt ut pålitelig. Legg merke til hvordan dette og det foregående blir understreket i Guds Ord: «[Jehova] er en evig Gud, den som har skapt jordens ender; han blir ikke trett, og han blir ikke mødig; hans forstand er uransakelig.» «Jeg er Gud . . . jeg som fra begynnelsen forkynner enden . . . jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg.» Og angående Guds «Hovedformidler» skrev Paulus: «Han [Gud] kunngjorde oss sin viljes hemmelighet etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv om en husholdning [administrasjon, NW] i tidenes fylde: at han atter ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden . . . i samsvar med den hensikt han har som virker alle ting i samsvar med det hans vilje tilråder.» — Es. 40: 28; 46: 9, 10; Ef. 1: 9—11, vers 11 fra NW; Heb. 2: 10, NW.
10. Hvilke goder vil de som har en rett innstilling, få del i?
10 Vi forstår altså at Gud overgir administrasjonen av sitt rike til Jesus Kristus. «Herredømmet er på hans skulder.» Under hans ledelse vil alle som lyder ham, bli samlet og brakt inn i et harmonisk forhold til Gud og hans elskede Sønn. Jehova vil på den måten bygge opp en forent og lykkelig familie. Han vil gi denne familien et godt hjem, ikke for noen få år, men for evig, på en paradisisk jord som «står evinnelig», og hvor «døden [ikke skal] være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». — Es. 9: 6; Pred. 1: 4; Åpb. 21: 4.
11. Hva er beviset for at «tidenes fylde» har kommet?
11 Det er helt sikkert at dette er realiteter. Hvorfor kan vi si det? Vi kan si det fordi «tidenes fylde» kom i 1914 e. Kr., da Gud innsatte sin Sønn som konge på det himmelske Sions berg. Som et bevis for dette ble verdens nasjoner nettopp det året vrede på grunn av stridsspørsmålet om verdensherredømmet, slik det var blitt forutsagt i Salme 2: 1—6 og Åpenbaringen 11: 15—18. Da kom oppfyllelsen av dens ord «som bærer godt budskap . . . til Sion: Din Gud er blitt konge! . . . [Jehova] vender tilbake til Sion [samler Sion tilbake, NW]». Siden da har innsamlingen pågått uavbrutt. Den begynte med dem som Johannes i sitt syn så stå sammen med Lammet på Sions berg, medlemmene av den kristne menighet. En forberedende innsamling av levningen av disse medlemmene begynte faktisk omkring 40 år før 1914. Særlig siden 1935 har det imidlertid funnet sted en innsamling av en større del av Guds familie, av den ’store skare’ av mennesker med et jordisk håp som Johannes så etter at beseglingen av de 144 000 var fullført. — Es. 52: 7, 8; Åpb. 7: 4, 9; 14: 1.
Jehova har dannet og gjenløst sitt folk
12. Hva er hovedtemaet i den siste delen av Esaias’ profeti?
12 Foruten at du har mulighet til å få tilhøre denne lykkelige familien, kan du ha gleden av å delta i dette gledebringende innsamlingsarbeidet. Dette vil være til stor trøst for deg og gjøre det mulig for deg å trøste andre. Nettopp dette utgjør en del av hovedtemaet i den siste delen av Esaias’ profeti. Her finner vi et vell av opplysninger om arbeidet for Riket, og vi får også vite hvordan Jehova viser seg som den som har dannet og gjenløst sitt folk. Lytt til hva Gud sier til sin tjener fra og med Esaias 40: 1: «Trøst, trøst mitt folk . . . Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av [Jehovas] hånd har fått dobbelt for alle sine synder.» Profetien handler deretter om «Sions gledesbud . . . Jerusalems gledesbud». Lytt til dets budskap, som handler om den innsamling som Gud vil utføre, og den trøst han vil gi gjennom sin hersker, Kristus Jesus: «Se, Herren [Jehova], kommer med velde, og hans arm rår . . . Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.» — Es. 40: 1, 2, 9—11.
13. a) Hvordan blir Guds tjener ytterligere identifisert? b) Hvilke to navn blir gitt Guds tjener og Guds by?
13 Jehova identifiserer og oppmuntrer deretter sin tjener med følgende ord: «Og du Israel, min tjener, Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham! . . . Frykt ikke, for jeg er med deg! . . . Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Es. 41: 8—10) Vi legger merke til at når Gud tiltaler sitt folk eller deres hovedstad, bruker han ofte to forskjellige navn på folket og byen parallelt, idet han taler om Jakob og Israel og Sion og Jerusalem, slik som i Esaias 41: 14, 27. Husk at 1) Jakobs navn ble forandret til Israel (1 Mos. 32: 28), og 2) at Sion, hvor tronen og senere også arken sto, kom til å bli et uttrykk som ofte ble anvendt på hele Jerusalem. — Sl. 2: 6; Es. 8: 18.
14. a) Hvordan får profetiene ofte en første, annen og endelig oppfyllelse? b) Hvordan får de en endelig oppfyllelse, og hvorfor er det viktig å forstå dette?
14 Vi bør også huske den generelle ramme som mange profetier blir oppfylt innenfor. Først fikk profetiene en bokstavelig oppfyllelse på den tiden de ble uttalt. Så fikk de en ny oppfyllelse da Jesus var på jorden, noe vi kan se av slike begivenheter som hans mirakuløse fødsel og døperen Johannes’ virksomhet, og av at Jesus siterte en uttalelse som var myntet på hans forkynneroppdrag. (Es. 7: 14; 40: 3; 61: 1, 2; Matt. 1: 18—23; 3: 1—3; Luk. 4: 17—21) Videre viser Paulus og andre at visse profetier ble oppfylt på den kristne menighet som et åndelig Israel, den egentlige «ætling av min venn Abraham». Som Paulus sa: «Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn [i likhet med Isak] regnes til ætten.» Han sa også: «Men hører I [de kristne] Kristus til, da er I jo Abrahams ætt.» (Rom. 9: 8; Gal. 3: 29) Det er nødvendig at vi godtar denne inspirerte veiledningen når vi skal undersøke hvordan disse profetiene får sin endelige og større oppfyllelse nå og i den nærmeste framtid. Bare på den måten kan vi følge Jehovas oppfordring om å samarbeide med ham og hans Sønn. Derved kan vi bli ’faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da vi vet at vårt arbeid ikke er unyttig i Herren’. — 1 Kor. 15: 58.
15. Hvordan viser Jehova hvilket nært forhold det er mellom ham og hans tjener?
15 Legg merke til i hvilken grad Jehova åpenbarer seg her i den siste del av Esaias’ profeti. Når menneskene formerer seg, er det faren som tilveiebringer det nye liv. Han gir det sin start, men det er moren som tilveiebringer og nærer det legeme som livet eksisterer i, og som dannes i henne under svangerskapet. Og etter fødselen er det i første rekke hun som steller barnet og gir det mat. Men når det gjelder Jehova, var han ikke bare sin tjeners Skaper. Foruten at han sier til sin tjener at han «skapte» ham og «dannet» ham, bruker han slike titler på seg selv som «Gud . . . frelser . . . gjenløser . . . eders Hellige . . . eders konge». Han understreker at han har dannet sitt folk, og sier at han «har skapt deg og hjulpet deg fra mors liv av». — Es. 43: 1, 3, 14, 15; 44: 2, MMM; se også Esaias 44: 21, 24.
16. a) Hvordan dannet og gjenløste Gud sitt folk i gammel tid? b) Hvordan var situasjonen hva dette angår, på Esaias’ tid?
16 Dette fikk sin første anvendelse på Guds folk i fortiden. Gud begynte å danne dem som et folk ved hjelp av Jakobs 12 sønner og bevarte dem gjennom deres lange opphold i Egypt. Denne perioden kunne sammenlignes med et svangerskap, idet den gikk forut for deres fødsel som et folk ved fjellet Sinai, hvor de fikk sin egen lovsamling, nemlig lovpakten. Gud var også deres gjenløser, for han utfridde dem med makt da Farao nektet å la dem dra. Farao måtte betale for sin holdning med sin førstefødte sønns liv, og Egypt måtte betale med sin hær ved Rødehavet. (2 Mos. 4: 23; Es. 43: 3) På Esaias’ tid, 700 år senere, hadde det oppstått en ny situasjon, som understreket betydningen av Jehovas titler. De to kongerikene Israel og Juda hadde gjort seg skyldig i grov avgudsdyrkelse og lovløshet. Juda ble ført i fangenskap i Babylon, som regnet med å beholde folket som slaver for alltid. I sin kjærlighet lovte Jehova å glemme sitt folks overtredelser. Han sier at han er «din gjenløser, han som dannet deg fra mors liv». Lang tid i forveien forutsa han også hvordan og ved hjelp av hvem han skulle gjenløse dem. Han sa at han var den som sa «om Kyros: Han er min hyrde; all min vilje skal han fullbyrde og si om Jerusalem: Det skal bygges opp igjen, og templet skal bli grunnlagt». (Es. 44: 21—28) Da Guds tid var inne, vendte en levning tilbake fra Babylon og fikk være med på dette store gjenoppbygningsarbeidet, og selv om mange manglet tro, var det en stor glede for slike trofaste tjenere som Sakarias og andre å få være med på å føre dette arbeidet fram til en lykkelig avslutning. — Sak. 4: 9, 10.
17. Hvordan skjedde noe lignende med den første kristne menighet?
17 Noe lignende skjedde med den første kristne menighet. Fra det tidspunkt døperen Johannes begynte å utvelge sine disipler, og videre framover gjennom den tid da Jesus utførte sin tjeneste, forberedte og dannet Gud en gruppe av mennesker som skulle bli et «hellig folk», det åndelige Israel. (1 Pet. 2: 9; Gal. 6: 16) Dette folkets fødsel fant sted på pinsedagen i år 33, da de ble ført inn i den nye pakt og den hellige ånd ble utgytt over dem. I sitt brev til romerne viste Paulus at disse første tilhengerne av kristendommen representerte en ny oppfyllelse av Esaias’ ord om en «levning». Han siterte også fra Esaias for å vise at andre mennesker, ikke-jøder, ville komme til, slik at ’hele [det åndelige] Israel ble frelst’. — Rom. 9: 27—29; 11: 5, 25, 26.
18. Hvordan har Jehova dannet og gjenløst sitt folk i dag?
18 Som allerede påpekt har vi nå det privilegium å være vitne til og delta i den store virksomhet som er knyttet til den endelige oppfyllelsen av disse profetiene. Nåtidens «levning» viser seg å være de gjenværende medlemmer av den kristne menighet. Jehova, den som dannet dem, begynte en forberedende innsamling av dem mange år før 1914. Han har også vært deres gjenløser. De ble ikke bare ’kjøpt med blodet til Guds egen Sønn’, men de ble gjenløst eller kjøpt tilbake da en ytterligere utfrielse ble nødvendig under den første verdenskrig. De kom i fangenskap i «Babylon, den store». Selv om de i det store og hele hadde kommet ut av kristenhetens kirkesamfunn, beholdt de visse babyloniske trekk, for eksempel frykt for mennesker og tilbedelse av skapninger. Dette vakte Guds mishag og gjorde det påkrevd at de ble tuktet og renset. De som hadde en rett hjertetilstand, verdsatte dette, og da de ble utfridd av den større Kyros, Jesus Kristus, gledet de seg over å kunne opphøye Guds navn og fryktløst forkynne Rikets budskap. Det de opplevde og følte, var treffende blitt forutsagt på denne måten: «Jeg takker deg, [Jehova]; for du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. Se, Gud er min frelse . . . Takk [Jehova], påkall hans navn, kunngjør hans gjerninger blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyd! Syng [Jehovas] pris, for herlige ting har han gjort! La dette bli kunngjort over hele jorden!» — Ap. gj. 20: 28, NW; Åpb. 17: 5; Es. 12: 1—5.
19. a) Hvilken utvidelse har funnet sted som et resultat av dette? b) I hva kan vi finne glede og oppmuntring?
19 Dette er blitt kunngjort over hele jorden. Resultatet har vært at mange andre, som ikke er åndelige israelitter, har gitt akt på det gode budskap. Alle disse, både levningen og den ’store skare’, er blitt gjenløst og utgjør «én hjord, [under] én hyrde», hyrden Jesus Kristus. (Joh. 10: 16) Jehovas vitner har hatt gleden av å oppleve dette. Like for våre øyne ser vi Skaperens hensikt bli gjennomført nøyaktig og fullstendig. Dette er til stor glede for Jehova og til glede og trøst for dem som blir forent med Guds regjerende konge, Kristus Jesus. Det har gått nøyaktig som Jehova lovte: «Det [mitt ord] skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» — Es. 55: 11.
20. Hva skal vi undersøke nærmere?
20 Før vi ser nærmere på hvordan du kan bringe ditt mål i livet i samsvar med Skaperens hensikt og få del i hans sikre løfter skal vi se litt nøyere på en bestemt del av Esaias’ profeti, hvor vi blir stilt overfor et problem. Det har med lidelse å gjøre, men det er en lidelse som blir omtalt som en glede.