«Vandre i Jehovas, vår Guds navn evindelig»

Med følgende tale presenterte presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap første bind av «New World-oversettelsen av de hebraiske skrifter» for Jehovas vitners sammenkomst «Den nye verdens samfunn» på Yankee stadion, New York, onsdag ettermiddag den 22. juli 1953.

«For alle folkene vandrer hvert i sin guds navn; og vi vil vandre i Jehovas, vår Guds navn evindelig og alltid.» — Mika 4: 5, AS og Da.

 1. Hva skulle det ifølge det som ble forutsagt, være tiden til å gjøre i de «siste dager», og hvordan kan man vite at man gjør rett?

DET ble forutsagt at denne gamle verdens «siste dager» skulle være en tid da det måtte tas en meget viktig avgjørelse. Denne avgjørelse vil berøre hvert enkelt menneskes evige skjebne. Den vil vise om han er verdig til å få evig liv i en rettferdig ny verden eller ikke. Hvordan kan et menneske vite om han har truffet den rette avgjørelse? Han kan vite dette uten mulighet for feiltagelse ved å velge den rette Gud å tilbe. Det er dette som gjør denne avgjørelsen til den aller viktigste man må ta. Når et menneske velger den Gud som har lovt å skape en verden uten krig, og som man kan stole på vil oppfylle sitt løfte, da har han truffet den rette avgjørelse. Den inspirerte profeti viste at det skulle være mange guder å velge mellom, og at noen ville velge den Gud som tilbyr fred, sikkerhet og velstand. Vi leser:

 2. Hvordan viser Mika 4: 1—5 at noen ville velge den rette Gud?

² «Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder; og folkeslag skal strømme opp på det. Og mange hedningefolk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom mange folkeslag og skifte rett for veldige hedningefolk helt til de fjerneste land, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mer lære å føre krig, men de skal sitte hver under sitt vintre og sitt fikentre, og ingen skal skremme dem; for [Jehovas], hærskarenes Guds munn har talt. For alle folkene vandrer hvert i sin guds navn; og vi vil vandre i Jehovas, vår Guds navn evindelig og alltid.» — Mika 4: 1—5, siste vers etter AS.

 3. Hvilket folk i dag vandrer i Jehovas, sin Guds navn, og hvordan blir dette vist?

³ Etter 1914 har det funnet sted begivenheter både i himmelen og på jorden som avmerker vår tid som denne gamle verdens «siste dager». (Matt. 24: 3—39) Derfor bør enhver som leser Mikas profeti og venter på dens oppfyllelse, spørre seg selv: Hvem av alle folkene er det som vandrer i Jehovas navn med ham som sin Gud? Er det den nyopprettede republikk Israel, eller er det det jødiske folk som et hele, det folket gjennom hvis trofaste forfedre vi har fått de hellige hebraiske skrifter? Svaret må bli nei, for i de siste nitten hundre år er ikke den levende og sanne Guds navn blitt gjort kjent for menneskene av disse kjødelige jøder. Hvem er det da som rettsprotokollene fra landets domstoler, De forente staters høyesterett ikke unntatt, og beretninger i aviser, blad, bulletiner og bøker, både verdslige og religiøse, både vennligsinnede og fiendtligsinnede, ja, hvem er det disse beretinger ubestridelig utpeker som det folket som har valgt å ha Jehova til sin Gud og vandre i hans navn evindelig og alltid? Det ærlige, fordomsfrie svaret må bli: Jehovas vitner. Den kolossale mengde litteratur som disse mennesker har spredt, og de hundretusener offentlige foredrag de har holdt i disse siste dager, gir også det samme svaret. Selv fiendene er nødt til å innrømme at det bare er disse vitner for Jehova som oppfyller Mikas profeti i dag.

 4. Hvordan er det blitt gjort forsøk på å fjerne hele grunnlaget for det navnet disse kristne vitner er kjent under?

⁴ Av den grunn har det i de siste tjue år vært en hel del diskusjon om den høyeste Guds navn, og vitnenes fiender påstår at de ikke har det rette navnet, skjønt dette navnet har forekommet i oversettelser av Bibelen i mange hundre år. Nylig er det gjort forsøk på å fjerne hele grunnlaget for det navnet som disse kristne vitner er kjent under. Hvordan det? Jo, ved å ta selve navnet på den høyeste Gud bort fra en oversettelse av Bibelen. Dette var tilfelle med Revised Standard Version [Revidert standard-oversettelse, en amerikansk oversettelse], som ble utgitt i 1952, og hvis utgivelse ble avertert på kommersielt vis som «den største bibelske nyhet på 341 år».

 5. Hvilken meget viktig avgjørelse måtte oversetterne av Revidert standard-oversettelse ta, og særlig i betraktning av hvilken tidligere erklæring?

⁵ Bibelen ble opprinnelig skrevet på hebraisk, arameisk og det greske fellesspråk, og i de hebraiske skrifter blir navnet skrevet som et tetragrammaton eller fire hebraiske konsonanter, som på latin svarer til JHVH. I århundrer er navnet blitt uttalt «Jehova», men i de siste hundre år har bibelforskere foretrukket uttalen «Jahve», fordi de mener den er mer korrekt. Oversetterne av Revidert standard-oversettelse, som var en amerikansk komité og etterfulgte den komitéen som hadde frambrakt American Standard Version av 1901 [Amerikansk standard-oversettelse], måtte treffe en meget viktig avgjørelse i forbindelse med sin oversettelse, og det var med hensyn til den høyeste Guds navn. Foranledningen var paragraf 8 i forordet til Amerikansk standard-oversettelse, som lyder slik:

I. Den forandring som først ble foreslått i tillegget [til Engelsk revidert oversettelse] — den som erstatter «HERREN» og «GUD» (trykt med små kapiteler) med «Jehova» — vil være uvelkommen for mange, fordi de uttrykkene som er blitt fjernet, forekommer så ofte, og man er blitt fortrolig med dem. Men den amerikanske revisjonskomitéen kom etter omhyggelig overveielse til den enstemmige overbevisning at en jødisk overtro, som betraktet det guddommelige navn som altfor hellig til å bli uttalt, ikke lenger burde få være rådende i engelske eller andre oversettelser av det gamle testamente, som den heldigvis ikke er i de mange oversettelser som er gjort av misjonærer i vår tid. Dette minne-navn, som blir forklart i 2 Mosebok 3: 14, 15 og lagt vekt på som et minne-navn om og om igjen i det gamle testamentes opprinnelige tekst, betegner Gud som den personlige Gud, som paktens Gud, som åpenbaringens Gud, Befrieren, sitt folks Venn — ikke bare som det abstrakte «Den Evige» som forekommer i mange franske oversettelser, men som den alltid levende Hjelper for dem som er i nød. Dette personlige navn, med dets rikdom av hellige tankeforbindelser, blir nå gjeninnsatt på den plass i den hellige tekst som det har et ubestridelig krav på.

 6. Hva har oversettelseskomitéen for Revidert standard-oversettelse foretatt med hensyn til Guds navn, og hvilke grunner gir de for det?

⁶ Da Revidert standard-oversettelse utkom den 30. september 1952 med megen omtale og feiring, ble oversettelseskomitéens avgjørelse kjent for verden: det guddommelige navn var blitt nektet dets ’ubestridelige krav’ på en plass i den hellige tekst, og var blitt fullstendig utelatt. I paragraf sytten i forordet til denne nye oversettelsen av 1952 forklarer komitéen grunnen for sin avgjørelse, og ved det den sier, gjør den komitéen for Amerikansk standard-oversettelse fullstendig til narr hva det guddommelige navn angår. Paragraf sytten lyder:

En stor avvikelse fra den vanlige framgangsmåte i Amerikansk standard-oversettelse er oversettelsen av det guddommelige navn, «tetragrammatonet». Amerikansk standard-oversettelse brukte uttrykket «Jehovah»; King James-oversettelsen hadde brukt det på fire steder, men overalt ellers, unntagen i tre tilfelle hvor det var brukt som en del av et egennavn, brukte den det engelske ordet LORD [HERREN] (eller i visse tilfelle GOD [GUD]), trykt med store bokstaver. Den foreliggende revisjon går tilbake til den framgangsmåte som er brukt i King James-oversettelsen, som følger de gamle greske og latinske oversetteres eksempel og det som i lange tider har vært praksis når de hebraiske skrifter blir opplest i synagogen. Det er nesten sikkert, om ikke helt, at navnet opprinnelig ble uttalt «Jahve», men denne uttalen ble ikke antydet da masoretene føyde vokaltegn til konsonantene i den hebraiske tekst. . . . Av to grunner har komitéen gått tilbake til den mer vante språkbruk i King James-oversettelsen: 1) ordet «Jehova» representerer ikke nøyaktig noen som helst form som noensinne er brukt på hebraisk; og 2) bruken av noe som helst egennavn på den ene og eneste Gud, som om det var andre guder han måtte holdes atskilt fra, ble forlatt i jødedommen før den kristne tidsalder, og er fullstendig upassende for den kristne kirkes universelle tro.

 7. Hvilket spørsmål i forbindelse med dette ble forelagt de kristne konventdeltagere på Yankee stadion av taleren?

⁷ Dere tusener av konventdeltagere her på Yankee stadion, som er døpte etterfølgere av Herren Jesus Kristus og som derfor representerer en betydelig del av det som kalles «den kristne kirke», taler dette forordet i Revidert standard-oversettelse på deres vegne? Er dere enige i at «bruken av noe som helst egennavn på den ene og eneste Gud, som om det var andre guder han måtte holdes atskilt fra, . . . er fullstendig upassende for den kristne kirkes universelle tro»?

 8. Hva sa apostelen Paulus angående dette, og hva ville han derfor ha svart på den ovenfor nevnte uttalelsen?

⁸ Hvordan ville apostelen Paulus ha svart på denne uttalelsen? Han sa: «For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden — som det jo er mange guder og mange herrer — så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.» (1 Kor. 8: 5, 6) Apostelen Paulus slo her fast at det er mange skapninger i himmelen og på jorden som kalles enten «guder» eller «herrer». Var det da i betraktning av alle de rivaliserende krav på guddommelighet nødvendig for Paulus’ Gud å bli kjennetegnet ved et navn som utmerket ham som den ’ene Gud’? Vi kristne bekjenner at det bare er den ene Gud; men det at han er den eneste Gud, blir bestridt og benektet av andre, og det er en og en halv milliard mennesker i dag som tilber utallige andre guder, og for hvem disse guder er akkurat like virkelige som den eneste sanne Gud er for bibeltroende kristne. Det er derfor høyst passende at den kristne Gud blir kjennetegnet ved et navn. Det er også i universet mange som kalles «herre», skjønt det bare er én virkelig Herre for de kristne, og derfor er det også passende og nødvendig for de kristne å identifisere hvem deres Herre er ved navnet Jesus Kristus.

Kritikkens hovedpunkt

 9. Hvordan er Revidert standard-oversettelse blitt kritisert av noen prester, og hvordan med hensyn til dens behandling av Guds navn?

⁹ Det har vært en god del kritikk av Revidert standard-oversettelse, og noen prester har kalt den «denne modernist-Bibelen», «denne modernismens nye bibel». Men hvor mange blant de mange kritikere av denne oversettelsen har vist forståelse og verdsettelse av Guds navn og har kritisert den fordi den stenger hans navn ute og skjuler det for leserne? Vi har i det minste én slik kritikk her, som er publisert i New York-avisen Daily Compass for 28. oktober 1952, og den kommer fra en jødisk redaktør. Her er noe av det han skriver om Revidert standard-oversettelse: «De 32 protestantiske lærde har nok forsøkt å oversette Skriften til ’det klareste, mest nøyaktige moderne engelsk’, men da de gjorde det, fordunklet de i virkeligheten de opprinnelige betydninger. Ved å oversette noen opprinnelige hebraiske navn, som for eksempel ’Jehova’, til engelske ord som aldri dekker den opprinnelige betydning (’Jehova’ er en sammensetning av tre tider ’Jeg var, Jeg er, Jeg skal være’), har oversetterne enn videre i høy grad forbrutt seg og begått en alvorlig synd. For ved å bruke ordet ’Herren’ i stedet for ’Jehova’ har de økt forvirringen for leserne, som nå ikke kan vite når [det hentydes til] Jehova, Skaperen av alle ting, eller til den godtatte kristne Sønn, som omtales slik i de evangeliske verk. Dessuten har ’Herre’ atskillige alminnelige betydninger.»

10. Hvordan behandlet Det katolske brodersamfunn navnet i første bind av sin bibeloversettelse, og hvilke bemerkninger kommer de med i denne forbindelse?

¹⁰ To dager før Revidert standard-oversettelse kom ut, utga Roman Catholic Confraternity of Christian Doctrine in America [Den kristne læres romersk-katolske brodersamfunn i Amerika] første bind av sin utgave av Bibelen, som inneholder dens første åtte bøker, fra 1 Mosebok til og med Ruts bok. Men denne nye amerikanske katolske oversettelsen følger Douay-oversettelsen, som aldri har brukt navnet «Jehova» i hovedteksten. Vi kommer derfor ikke med noen kommentarer i denne forbindelse, men innskrenker oss til å sitere fra dens fotnote til 2 Mosebok 3: 14 angående forekomsten av Guds navn, representert ved et tetragrammaton i den hebraiske tekst: «Av ærbødighet for dette navnet ble uttrykket Adonai, ’min Herre’, senere brukt som en erstatning. Ordet HERREN i den foreliggende utgave representerer dette tradisjonelle ordet. Ordet ’Jehova’ oppsto ved en feilaktig fortolkning av dette navnet slik det er skrevet i den gjengse hebraiske tekst.»

11. Har man med rette kunnet vente kommentarer fra Jehovas vitner angående Revidert standard-oversettelse, og med hensyn til hva?

¹¹ Man har imidlertid også med rette ventet noen kommentarer med hensyn til Revidert standard-oversettelse fra Jehovas vitner. De som har lagt merke til at det hellige navn er utelatt i denne oversettelsen, har passet på for å se hva vitnene ville si om dette. De har ventet at vi ville bli temmelig opprørt over det. Vi har her en forutsigelse fra det religiøse blad The Christian Century fra tre år tilbake, fra 28. juni 1950, som sier om Revidert standard-oversettelse som skulle komme: «Men Jehovas vitner har for vane å holde fast på sine trosoppfatninger med lidenskapelig overbevisning. Hvis den nye oversettelsen kommer med navnet på det gamle testamentes guddom i noen annen form enn ’Jehova’, kan oversetterne vente å komme under skarp ild fra den dagen av da det første eksemplaret kommer fra trykkeriet.» Fem dager etterat den nye oversettelsen var utkommet, skrev en prest en artikkel med titelen «Revidert, mer lettlest oversettelse av Bibelen» i Chicago-avisen Sunday Tribune for 5. oktober 1952. I sjette avsnitt sa han følgende: «Forordet til R. S. V. peker på at det er over 300 ord som har en helt annen betydning i dag enn i det 17. århundre. Navnet Jehova i stedet for Herren eller Gud, et helt og holdent laget ord som forekom noen få ganger i King James-oversettelsen, blir ikke brukt. [Jehovas vitner er i høy grad foruroliget over utelatelsen.]»

12. Hvorfor er vi ikke foruroliget på grunn av at navnet er utelatt, og hva føler vi oss berettiget til å kritisere?

¹² Her på Yankee stadion, i nærvær av denne veldige internasjonale sammenkomst av Jehovas vitner med representanter fra 91 land, finner vi at det er en passende anledning for oss til å si noe på vegne av Jehovas vitner, og det vil vi også gjøre. Hvis vi var et av de 29 religiøse kirkesamfunn som er medlemmer av Nasjonalrådet for Kristi kirker i Amerikas forente stater, som har «autorisert» Revidert standard-oversettelse og har forlagsretten til den, ville vi hatt god grunn til å være i høy grad foruroliget fordi Guds navn er utelatt. Men vi er glad for at vi ikke er medlemmer av dette Nasjonalråd. Vi kritiserer ikke Rådet fordi det har skaffet til veie en ny og moderne oversettelse av Bibelen. Det er et prisverdig tiltak og arbeid, og vi venter å finne den nyttig og kunne sitere fra den fra tid til annen i Vakttårnets publikasjoner. Men det vi føler oss berettiget til å kritisere, er den store krenkelse som oversettelseskomitéen har tilføyd det største og verdigste navn i universet, og de motiver, nevnte og unevnte, som drev dem til å gjøre dette.

13. Hvorfor fortsetter vi å bruke formen «Jehova», og hva er grunnlaget for vår kritikk av Revidert standard-oversettelse, til skam for dens protestantiske oversettere?

¹³ Hvis de hadde valgt å bruke formen «Jahve» i stedet for «Jehova» i Revidert standard-oversettelse, ville det ikke ha vært noen anledning til kritikk. Vi tror selv at «Jahve» er nærmere den riktige uttale. Men da ingen i dag kjenner den nøyaktige uttale på grunn av en gammel falsk ærefrykt som ga seg utslag i ikke å uttale det hellige navn, fortsetter vi å bruke formen «Jehova» for vår tids formål, inntil den guddommelige Eier av navnet selv åpenbarer den riktige uttale, enten det nå blir ved å oppvekke, Moses, som han selv uttalte navnet for, eller på annen måte. Grunnlaget for vår kritikk av Revidert standard-oversettelse er altså ikke at den ikke bruker formen «Jehova», men at den utelater Guds navn i enhver form alle de 6823 ganger det forekommer i den hebraiske tekst, og i stedet bruker en forvirrende og ubestemmelig titel, nemlig «HERREN». En slik framgangsmåte ville være en skam for enhver oversetter som foregir å være kristen. Og enda mer nedsettende er det for den oversettelseskomitéen som gjør fordring på å være protestantisk, når mange moderne oversettelser, som nylig er utgitt eller snart skal utgis på engelsk og andre språk av romersk-katolske oversettere, bruker navnet Jehova eller andre former, for eksempel Yahvé, Yahweh, Iahve, Yahveh, Yave og Javé. Vi kan nevne fem slike franske romersk-katolske oversettelser, to spanske og to britiske.a

14. Hva sa en direktør for Nasjonalrådet som forsvar for utelatelsen av navnet?

¹⁴ En administrerende direktør for kirkenes nasjonalråd, som har forlagsretten, sa til forsvar for utelatelsen: «Vi kan aldri bli enige om bruken av Guds navn, så det er ingen nytte i å diskutere det. Når jeg sier «Herren», betyr det automatisk Gud. Det avhenger av hva man ønsker å understreke. Gud er Gud. For meg behøver han ikke noe navn. Jeg føler meg meget nær Ham, og kaller Ham min Far. Jeg ville aldri kalle min jordiske far ved hans navn — det er bare de som ikke kjenner ham slik som jeg gjør, som behøver å gjøre det — for å skille ham fra andre jordiske fedre — det er bare én Gud!» — 8. oktober 1952.

15. Hvis det var nok for Jesus å tiltale Gud som «Min Far» og «herre», hvilket spørsmål melder seg da angående Jesu bønner?

¹⁵ Som svar på dette sier vi: Jesus Kristus var nærmere Gud enn denne direktør er, og han kalte også Gud «Min Far». Men hvis det var nok for Jesus Kristus og hans etterfølgere å kalle Gud «Min Far», hvorfor lærte da Jesus, Guds Sønn, oss i sin bergpreken å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn»? Jesus kalte også sin himmelske Far «herre», da han sa: «Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre.» (Matt. 6: 9; 11: 25) Men hvis det var tilstrekkelig, hvorfor sa da Jesus da han ba med sine apostler den siste aften han var sammen med dem som menneske: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden, . . . Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, forat de må være ett, liksom vi! Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg . . . Jeg har kunngjort dem ditt navn, og jeg vil kunngjøre dem det»? Hvorfor ba han noen dager tidligere: «Fader, herliggjør ditt navn!» hvortil en røst fra himmelen svarte: «Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det»? (Joh. 17: 6, 11, 12, 26; 12: 28) Hvorfor sa han alt dette?

16. Hvorfor ba Jesus på denne måten, og hva er det å kalle vår himmelske Far ved hans personlige navn, et uttrykk for?

¹⁶ Det var fordi Jesus visste at hans Far har et spesielt navn. Som den profet som var større enn Moses, sa han at han var kommet i sin Fars navn og ikke i sitt eget navn, og han ville at hans etterfølgere skulle kjenne Faderens navn. Det er grunnen til at han i Åpenbaringen framstilte sine sanne, trofaste etterfølgere som noen som hadde hans «Faders navn skrevet på sine panner». (Joh. 5: 43; Åpb. 14: 1) Det at det bare er én Gud, forhindrer ikke at han har et navn. Han forbyr heller ikke sine barn på jorden å kalle ham ved hans personlige navn, for det å kalle ham ved hans enestående navn er ikke et uttrykk for utilbørlig fortrolighet og manglende respekt. Det er tvert imot et uttrykk for større respekt, ærefrykt og tilbedelse enn det barnlige uttrykket «Fader vår».

En bibeloversettelse som ærer Gud

17. Hvilken stilling inntar barn overfor sin fars navn, og hva sa Jakob da Gud begynte å bringe uomskårne hedninger inn i menigheten?

¹⁷ Den før omtalte administrerende direktør for Nasjonalrådet ser ut til å skamme seg over sin guds navn, den gud som han kaller «Far». Hvis han ikke skammer seg over det, hvorfor ønsker han da ikke at andre mennesker skal kjenne hans Fars navn? Det ville være svært beleilig å kjenne det, for når mennesker som tilber andre guder med personlig navn, ville snakke om denne direktørs Far, da kunne de helt bestemt nevne hans navn i stedet for det klossete «Hr. T—’s Gud.» En fars ekte sønner skammer seg ikke over hans navn. I stedet for å ønske å skjule det for andre som ikke er sønner og som kanskje vil spotte og misbruke det, stille det i et falskt lys og ta det forfengelig, gleder de seg over å forsvare det og føre ære over det. Ved å være i stand til å oppgi sin Fars navn, viser de at de ikke er uekte barn. Den levende Guds sanne menighet eller kirke er hans åndelige sønner. Da Gud begynte å ta ut troende fra de uomskårne hedninger og gjøre dem til en del av den kristne menighet, forsto disippelen Jakob at profetien i Amos 9: 11, 12 ble oppfylt. Derfor sa han ved det spesielle møtet som apostlene og andre eldre disipler hadde i Jerusalem: «Simon [Peter] har fortalt hvorledes Gud fra først av dro omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet: Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte, . . . forat alle andre mennesker skal søke Herren, og alle hedninger som er kalt med mitt navn, sier Herren, som har gjort disse ting kjent fra gammelt av.» — Ap. gj. 15: 13—18, vers 17 og 18 fra RS.

18, 19. a) Hva ville ha gjort denne profetien meningsløs, men hvordan har Gud gitt bevis for denne profetiens oppfyllelse i dag? b) Hvordan har Jehova gjort sitt folk uavhengig med hensyn til grunnlaget for deres navn, og hva presenterte konventtaleren for forsamlingen som bevis for dette?

¹⁸ Hvis Gud ikke hadde noe navn, ville det være meningsløst av ham å forutsi at de uomskårne hedninger skulle bli kalt med hans navn og at han ville ta dem ut fra folkeslagene forat de skulle være et ’folk for hans navn’, ikke for Jesu navn, merk dere det! Profetien kunne ikke slå feil. Gud lovte å ta ut fra alle folkeslag et folk for sitt navn, og enten menneskene i eller utenfor kristenheten liker det eller ikke, så har han umiskjennelig et folk for sitt navn i dag, nemlig Jehovas vitner! Det guddommelige navn som de representerer og som de vitner om, kan ikke slettes ut fordi om det blir utelatt av noen moderne oversettelser av Bibelen. Hvis de engelsktalende av Jehovas vitner var avhengige av de engelske oversettelser av Bibelen fra 1952 for å få et bibelsk grunnlag for det navn de bærer, da ville det være noe å være i høy grad foruroliget over. Men den allmektige Gud Jehova har gjort sitt folk uavhengig av alle oversettere som velger å fordunkle hans navn. Han har ikke bare skaffet til veie en oversettelse som setter hans navn på dets rette plass i de kristne greske skrifter, men nå lar han også lage en oversettelse som anvender hans hellige navn i de hebraiske skrifter.

¹⁹ Som bevis på dette er det en stor glede for meg å presentere for denne forsamlingen fra 91 nasjoner New World-oversettelsen av Octateuchen, Bibelens første åtte bøker, oversatt direkte fra den opprinnelige hebraiske tekst. Dette bindet inneholder nesten en tredjedel av de hebraisk-arameiske skrifter, det vil si bøkene fra 1 Mosebok til og med Ruts bok, gjengitt på moderne engelsk. Vi takker Gud inderlig gjennom Jesus Kristus fordi han har skaffet til veie det vi her har fått av hans Ord på moderne engelsk, ved hjelp av komitéen for New World-oversettelsen av Bibelen. Vi kan vente å få resten senere.

Særlige trekk

20, 21. a) Hvordan gikk det til at Gud ble kalt ved det navnet, og hvordan har han i dag rettferdiggjort det han dengang kalte seg? b) Hvilken holdning inntar han til sitt navn, og hva ville derfor bringe Guds vrede over oss?

²⁰ New World-oversettelsen av de hebraiske skrifter opphøyer og ærer den høyeste Guds verdige navn, han som ga oss sitt skrevne Ord for å gjøre seg kjent for oss. Det han blir kalt, er ikke noe som mennesker har funnet på å kalle ham, men det er det han kalte seg selv da hans profet Moses spurte hvem han skulle si hadde sendt ham til Israels barn som var slaver i Egypt. (2 Mos. 3: 13—16, AS) Nå i de «siste dager» før det universelle Harmageddon-slag har Gud rettferdiggjort det han dengang kalte seg, ved nå å frambringe et folk for sitt navn, liksom han gjorde i apostlenes dager.

²¹ Han har gjenopprettet dette folket for sitt navns skyld, som hans profeti om disse siste dager erklærte: «Derfor sier [Jehova], Israels Gud, så: Nå vil jeg gjøre ende på Jakobs fangenskap og forbarme meg over hele Israels hus, og jeg vil vise meg nidkjær for mitt hellige navn. . . . da skal de kjenne at jeg er [Jehova] deres Gud.» (Esek. 39: 25—28) Den eviglevende Gud er nidkjær i denne henseende, som 2 Mosebok 34: 14 (Fentons oversettelse) ytterligere understreker, idet Jehova der sier: «Dere skal ikke tilbe noen annen gud, for den EVIG-LEVENDE er nidkjær for SITT NAVN; Han er en nidkjær Gud.» Eller som New World-oversettelsen gjengir dette verset: «For dere må ikke bøye dere ned for noen annen gud, for Jehova er fullstendig hengitt til sitt navn. Han er en Gud som fordrer fullstendig hengivenhet.» Da det er så at han er nidkjær for sitt navn eller fullstendig hengitt til det, og ikke vil tåle noen konkurranse fra en annen guds navn blant sitt folk, ville det uten tvil bringe Guds vrede over oss hvis vi ga en framskutt plass til falske guders og berømte menn og kvinners navn, og samtidig foraktet navnet til den sanne Gud, som er nidkjær for det, fullstendig hengitt til det.

22. Hvordan gjengir New World-oversettelsen tetragrammatonet i den masoretiske hebraiske tekst, og hva gjør den med de forandringer som ble foretatt av Soferim, og med hvilket resultat?

²² Vi kan derfor med trygghet for oss selv og til Guds velbehag bruke denne New World-oversettelsen av de hebraiske skrifter. Med tilbørlig respekt for den nidkjære Gud, den Gud som fordrer fullstendig hengivenhet, gjengir den det hellige tetragrammaton med det antagelige, tilsvarende ord på engelsk, Jehovah [Jehova], alle de steder det forekommer i den hebraiske Octateuch. Denne framgangsmåten garanterer den korrekte gjengivelse av de øvrige 6823 stedene tetragrammatonet forekommer i den beste masoretiske hebraiske tekst av Bibelen. Men ikke bare det — New World-oversettelsen er også oppmerksom på de 134 tilfellene da de gamle hebraiske Soferim eller bibelavskrivere forandret den opprinnelige hebraiske tekst fra tetragrammatonet eller «Jehova» til Adonaiʹ eller «Herren», og også noen andre tilfelle hvor de forandret det til Elohimʹ eller «Gud». I den hebraiske Octateuch forekommer det sytten tilfelle av dette, og i alle disse tilfellene er det blitt ført tilbake til den opprinnelige ordlyden, «Jehova». Når New World-oversettelsen av de hebraiske skrifter er endelig fullført i tre bind, skulle den følgelig ved Guds nåde inneholde navnet «Jehova» betydelig flere ganger enn den gjengse masoretiske tekst. — Se 1 Mosebok 18: 3, fotnote a til New World-oversettelsen.

23. Hvilket eksempel følger vi, og hvorfor er vi som følge av dette glade over å ha New World-oversettelsen, og hvordan viser vi ærbødighet for det hellige navn?

²³ Vi har således den store lykke å ha en bibeloversettelse som ikke følger eksemplet til den protestantiske oversettelse som «går tilbake til den framgangsmåte som er brukt i King James-oversettelsen, som følger de gamle greske og latinske oversetteres eksempel og det som i lange tider har vært praksis når de hebraiske skrifter blir opplest i synagogen». Takk Gud for at komitéen for New World-oversettelsen av Bibelen ikke følger det som i lange tider har vært praksis i den jødiske synagoge som forkastet Jesus Kristus og hans tolv apostler og andre disipler, men i stedet følger det eksempel som ble gitt av ham som framfor noen annen forsvarte og opphøyde Jehova Gud, hans Sønn Jesus Kristus, og derved trer fram for opphøyelsen av Guds navn. Vi viser ærbødighet for dette hellige navn, ikke ved overtroisk å nekte å uttale det og bruke en svak og forvirrende erstatning, men ved å uttale navnet og gjøre det kjent, aldri nevne eller bruke det på en uverdig måte, og vi gjør det ved å vise alle de vidunderlige og herlige ting som er forbundet med det navnet, alle de ting som er blitt sagt, skrevet og gjort i det navnet, alle de dyrebare løfter som er gjort i det navnet og som er blitt oppfylt nettopp nå i vår tid eller skal bli oppfylt i den velsignede framtid. Således herliggjør vi dette navnet og bygger opp menneskenes respekt for det og deres tro på det.

24. Hvordan viser 5 Mosebok 10: 17 at Gud er verdig til utmerkelse, og ved hvilken spesiell gjengivelse gir New World-oversettelsen ham det?

²⁴ I vår nye oversettelse lyder 5 Mosebok 10: 17 slik: «For Jehova deres Gud er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, mektige og fryktinngytende Gud.» Jehova er derfor verdig til utmerkelse, og vår nye oversettelse gir ham utmerkelse ved en spesiell gjengivelse mange forskjellige steder. I 1 Mosebok 1: 1, Bibelens første vers, leser vi: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» Som fotnoten i New World-bibelen viser, er det hebraiske ordet for «Gud» her El·o·himʹ, og det står uten den bestemte artikkel ha. Det er imidlertid mange steder i den hebraiske tekst hvor El·o·himʹ står med den bestemte artikkel foran. Mange steder har New World-oversettelsen funnet det riktig og tjenlig å oversette denne bestemte artikkel ha til engelsk.

25. Hva sier en fotnote i denne bibelen om de to første tilfellene der ha-El·o·himʹ forekommer, hvorfor kunne det ha vært gjengitt enda kraftigere, og hva blir understreket som passende for Gud?

²⁵ Det første stedet dette er gjort, er i 1 Mosebok 5: 22—24 i forbindelse med den trofaste profet Enok. Versene lyder: «Og etterat Enok hadde frambrakt Metusalah, fortsatte han å vandre med Guden i tre hundre år. I mellomtiden ble han far til sønner og døtre. Således ble alle Enoks dager tre hundre og sekstifem år. Og Enok fortsatte å vandre med Guden. Så var han ikke mer, for Gud tok ham.» Til uttrykket «Guden» sier en fotnote i denne bibelen: «Her har vi det første og annet tilfelle der det hebraiske uttrykket El·o·himʹ står med den bestemte artikkel ha foran. Bruken av artikkelen her har en bestemt hensikt, uten tvil på grunn av den utglidning i retning av falsk tilbedelse som er antydet like før i 1 Mosebok 4: 26. Derfor blir det understreket her at Enok vandret med den sanne Gud. Vi føler oss derfor berettiget til å bruke den bestemte artikkel her for å framheve og identifisere.» New World-oversettelsen kunne ha gjengitt uttrykket enda kraftigere enn den bokstavelige gjengivelse «Guden», for den kjente hebraiske grammatiker Wilhelm Gesénius gjengir ha-El·o·himʹ med ordene «den ene sanne Gud». I 5 Mosebok 4: 35 (NW) sier Moses til israelittene: «Du — du har fått se dette forat du skal vite at Jehova er Guden; det er ingen andre ved siden av ham.» Uttrykket «Guden» understreker at Jehova må skjelnes fra andre guder; derav følger at det er hensiktsmessig at han har gitt seg selv et navn.

26, 27. Hvordan slår det argumentet treenighetslærens tilhengere bruker angående den bokstavelige betydning av el·o·himʹ, tilbake mot dem selv, og hvordan river fotnotene til 1 Mosebok 1: 1 og Dommerne 16: 23, 24 grunnen bort under dem?

²⁶ En ting kan vi gå ut fra som sikkert: De prester som tror på den hedenske lære om en treenighet, vil ikke like New World-oversettelsen av de hebraiske skrifter. Disse prester peker på at titelen El·o·himʹ, som brukes om Skaperen, står i flertall og bokstavelig betyr «Guder». De hevder at dette er et bevis for at treenighetslæren blir lært i de hebraiske skrifter, nemlig at det er «tre personer» i en Gud. Men deres argument slår tilbake mot dem selv og motbeviser det de skulle bevise, for som de selv peker på, betyr El·o·himʹ «Guder» og ikke «personer». Hvis vi skal føre deres eget argument videre, ville titelen El·o·himʹ bety at det er to eller flere Guder i én, i stedet for «tre personer i én Gud». Treenighetslærens tilhengere ville da gjøre seg skyldige i å hevde at det er en mangfoldighet av guder, stikk i strid med deres egen påstand om at det ikke er tre Guder, men bare én Gud, bare at denne ene Gud består av tre personer. Fotnoten i New World-oversettelsen til 1 Mosebok 1: 1 river grunnen bort under treenighetslærens forkjempere når den sier: «Titelen El·o·himʹ står i flertall, storhetens eller majestetens flertall, og ikke for å betegne at en person består av flere. Den greske LXX [Septuaginta] gjengir El·o·himʹ med ho The·osʹ, og dette viser at det menes en individuell ’Gud’. Sammenlign Dommerne 16: 23, 24, fotnote a.»

²⁷ Den sistnevnte fotnoten viser at El·o·himʹ ikke betyr et flertall av guder eller personer, for i Dommerne 16: 23, 24 blir el·o·himʹ brukt om den falske gud Dagon, som er bare én falsk gud, ikke mange, og derfor må titelen el·o·himʹ være storhetens eller majestetens flertall. El·o·himʹ blir også etterfulgt av et verbum som står i entall, og det viser at det menes bare én gud. Når Mika 4: 5 sier: «Alle folkene vandrer hvert i sin guds navn,» så er det hebraiske ordet som blir oversatt med «gud», nettopp dette el·o·himʹ i storhetens eller majestetens flertall.

28. Hvordan er New World-oversettelsen bemerkelsesverdig med hensyn til ordet tro?

²⁸ En annen ting er også verdt å legge merke til: New World-oversettelsen priser troen på Gud. Apostelen Paulus sier i Hebreerne, kapitel 11, at de trofaste vitner for Jehova fra martyren Abel av utmerket seg ved sin tro på Gud. I King James-oversettelsen forekommer imidlertid ordet «faith» [tro] bare to ganger i hele det «gamle testamente» (5 Mos. 32: 20; Hab. 2: 4), og bare to ganger i Amerikansk standard-oversettelse (Es. 26: 2; Hab. 2: 4). Men i Octateuchen eller Bibelens åtte første bøker framhever New World-oversettelsen troen for leserne ved å bruke ordet «faith» [tro] sju ganger hvor det er på sin plass.b Vi leser for eksempel om Abraham, som Paulus kaller «far til alle dem som har tro» (NW), i 1 Mosebok 15: 6 (NW): «Og han viste tro på Jehova, og han begynte å tilregne ham det som rettferdighet.» Vi leser i 2 Mosebok 14: 31 (NW) om israelittene da de gikk tørrskodd gjennom Det røde hav: «Israel kom også til å få se den store hånd som Jehova satte i virksomhet mot egypterne, og folket begynte å frykte Jehova og ha tro på Jehova og på Moses, hans tjener.» Når vi tar i betraktning de sju ganger «tro» forekommer i Octateuchen,c kan vi vente at ordet også vil få sin rette plass i resten av oversettelsen av de hebraiske skrifter.

29, 30, Hvordan har det hebraiske ordet ’o·lamʹ fått en nøyaktig gjengivelse, og hvordan blir det vist at den er passende når det gjelder forbildene i den jødiske tingenes ordning?

²⁹ Et annet ord som også har fått en nøyaktig gjengivelse, er det hebraiske ordet ’o·lam, som King James-oversettelsen gjengir med forskjellige ord som betyr «for alltid», «evig», «bestandig», «evindelig», «alltid», «varig», «fra gammelt av», etc. Ordet betyr i virkeligheten «skjult tid», og sikter til en tid hvis begrensning er skjult, en ubestemt tid i fortiden eller framtiden som naturligvis også kan være evig. Det er derfor interessant å se at ordet enkelte steder blir gjengitt med «i ubestemt tid», særlig i forbindelse med de midlertidige, forbilledlige ting i den gamle jødiske tingenes ordning.

³⁰ Apostelen Paulus sier at disse ting bare var skygger av bedre ting som skulle komme, og derfor var de hverken evigvarende eller evige, men midlertidige. Den tiden de skulle ende og gi plass for de virkelige ting, var imidlertid ikke kjent for menneskene, og hørte derfor den ubestemte framtid til. (Heb. 10: 1; Kol. 2: 17) Jødenes ukentlige sabbat endte da deres lovpakt med Gud opphørte på pinsedagen år 33 e. Kr., da den hellige ånd ble utgydt og Kristi disipler gikk inn til Guds store sabbat ved tro på Kristi gjenløsningsoffer. Hvor passende er da ikke gjengivelsen av 2 Mosebok 31: 16, 17 i New World-oversettelsen: «Og Israels sønner skal ta vare på sabbaten, så de holder sabbaten gjennom sine generasjoner. Den er en pakt på ubestemt tid. Mellom meg og Israels sønner er den et tegn til ubestemt tid, for i seks dager gjorde Jehova himlene og jorden, og på den sjuende dag hvilte han og begynte å forfriske seg»! Hvor passende er ikke også gjengivelsen av 2 Mosebok 40: 15 om prestedømmet i Arons familie som skulle forsvinne og bli avløst av Kristi prestedømme: «Så skal de virke som prester for meg, og deres salvelse skal fortsatt tjene for dem som ett prestedømme på ubestemt tid gjennom deres generasjoner»!

31. Hvordan behandler New World-oversettelsen det hebraiske ordet Sheolʹ?

³¹ New World-oversettelsen av de hebraiske skrifter vil komme til å bringe dem som lærer om evig pine av menneskesjeler etter døden, i store vanskeligheter. Det hebraiske ordet Sh^eolʹ, som den katolske Douay-oversettelsen for det meste oversetter med «helvete», og som King James-oversettelsen oversetter med «helvete», «graven» og «hulen», forekommer sju ganger i Octateuchen. New World-oversettelsen omskriver imidlertid hver gang det hebraiske ordet til engelske bokstaver og gjengir det overalt med «Sheʹol». Vi kan ta som eksempel det første stedet dette ordet forekommer, nemlig i 1 Mosebok 37: 35, der Jakobs ord da han sørget over sin elskede sønn Jakob, er oversatt slik: «Jeg skal gå sørgende ned til min sønn i Sheʹol!» Et avsnitt i tillegget bak i New World-oversettelsen gir verdi fulle opplysninger om det hebraiske ordet Sh^eol’. Vi leser der: «Det er i jorden og er alltid forbundet med de døde, og betyr helt enkelt hele menneskeslektens felles grav eller grav-tilstanden, eller de dødes område på jorden (ikke i havet), i motsetning til det hebraiske ordet qeb’er, som betyr en enkelt grav eller gravplass. (1 Mos. 23: 4, 6, 9, 20)» Denne opplysning og denne oversettelse av det hebraiske ordet vil være til stor trøst for dem som er blitt opplært i den grusomme lære at helvete er et sted der menneskesjeler blir utsatt for djevelsk pine etter døden, en lære som har brakt forhånelse over Jehova Gud, som er kjærlighet. — 1 Joh. 4: 8, 16; Joh. 3: 16.

32. Hvordan har moderne oversettere latt sine lesere være uvitende om den virkelige betydning av ordet sjel, for eksempel i 1 Mosebok 2: 7?

³² Vi vet også ut fra det som både de hebraiske skrifter og de kristne greske skrifter lærer om sjelen, at evig pine av menneskesjeler er en umulighet og en gemen bakvaskelse av Guds navn. Selvsagt kan menneskesjelen ikke bli pint for evig i en usynlig verden når menneskesjelen ikke er udødelig, men forgjengelig, dødelig. Moderne oversettere forvirrer sine lesere og lar dem være uvitende om hva en sjel er, og utsetter dem derved for hedenske læresetninger om sjelen og for spiritismens farer. Det hebraiske ordet som blir oversatt med «sjel» av alle oversettere, er nephʹesh. Guds Ord lærer et mennesket er en nephʹesh, en sjel, og ikke har en sjel innblåst i sitt legeme som en atskilt ting. Men hvordan skal bibellesere kunne vite dette når Det katolske brorskaps oversettelse av 1952 av Bibelens åtte første bøker oversetter 1 Mosebok 2: 7 på følgende måte: «Da dannet HERREN Gud mennesket av jordens støv og åndet inn i hans nesebor livets ånde, og mennesket ble et levende vesen»? Revidert standard-oversettelse av 1952 sier likeledes: «og mennesket ble et levende vesen.» Det hebraiske ordet som her er oversatt «vesen», er nephʹesh; og da den inspirerte apostel Paulus siterte 1 Mosebok 2: 7, skrev han: «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel.» — 1 Kor. 15: 45, Kat. brorsk. overs.

33. Hvordan skjuler moderne oversettere det faktum at dyrene er sjeler, og at menneskesjelen dør?

³³ Guds Ord lærer at dyrene, som står lavere enn menneskene, er sjeler; men hvordan kan bibellesere noensinne få vite det når Revidert standard-oversettelse gjengir 1 Mosebok 1: 20, 21, 24 slik: «Og Gud sa: ’La vannene frambringe en vrimmel av levende skapninger, . . .’ Så skapte Gud de store sjødyr og hver levende skapning som rører seg, . . . Og Gud sa: ’La jorden frambringe levende skapninger etter sine slag’»? Det hebraiske ordet som her er gjengitt med «skapning», er nephʹesh, det samme ordet som er brukt om det første menneske. Når et dyr dør, så dør en sjel eller en skapning. Det er akkurat på samme måte når mennesket dør, da dør en menneskesjel og opphører å være til. Men hvordan skal bibellesere kunne få vite dette når Revidert standard-oversettelse lar profeten Bileam si, i 4 Mosebok 23: 10: «La meg dø den oppriktiges død, og la min ende bli lik hans!» og lar Samson si, i Dommerne 16: 30: «La meg dø med filistrene»? I begge tilfelle er pronomenet «meg» brukt til å oversette det hebraiske uttrykket naph·shiʹ, som bokstavelig betyr «min sjel».

34. Hvorfor må vi la Guds Ord tale sitt eget språk om sjelen?

³⁴ Når en bibelleser som allerede har sinnet fylt med de populære hedenske teorier om menneskesjelen, studerer slike moderne bibeloversettelser, får han ikke korrigert sin forståelse av dette viktige emnet. Den falske lære om sjelen får bli stående, og disse bibeloversettelsene gir ham ikke tilstrekkelig grunnlag til å gjendrive de hedenske, falske læresetningene. Jehova Gud, Skaperen av menneskesjelen, vet mer om den enn Pythagoras, Sokrates, Platon, «Sankt» Augustin eller en hvilken som helst moderne prest eller spiritist noen gang har visst. For å få vite sannheten om sjelen, må vi la Guds Ord tale sitt eget inspirerte språk. Ved å gjøre det skjuler ikke en bibeloversetter den fullstendige, tilfredsstillende løsning på det såkalte mysterium angående sjelen, og leseren vil bli satt i stand til å fatte den mest vitenskapelige lære som finnes om dette spørsmålet, som har betydning for hans rette forståelse av andre viktige lærepunkter i Bibelen, for eksempel udødelighet, straffen for synd, menneskets skjebne, gjenløsningsofferet, oppstandelsen, Satan Djevelens skjebne, etc.

35. Hva lyktes det for komitéen for New World-oversettelsen av Bibelen å gjøre med hensyn til ordet nephʹesh, og hvordan blir det vist at det ikke er en primitiv framstilling?

³⁵ I forbindelse med dette er det et spesielt trekk ved New World-oversettelsen av de hebraiske skrifter som gjør seg gjeldende. I dens første bind, som inneholder Octateuchen eller de første åtte bøker i Bibelen, har det lykkes for oversettelseskomitéen i alle de 231 tilfellene hvor det hebraiske ordet nephʹesh forekommer, å oversette det på en forståelig måte med «sjel». Ved alle disse gjengivelsene av nephʹesh blir det godt språk og god mening i setningene, selv for oss nå i det tjuende århundre. Den framstillingen de første åtte bøker i Bibelen gir av sjelen, er ikke noe umodent, noe primitivt som senere ble forlatt og forandret da den hedenske greske filosofi oppsto og kom i kontakt med hebreerne. Nei, den er tvert imot grunnleggende, stabil og uforanderlig korrekt, og er i fullstendig harmoni med det som ble lært av Jesus og hans disipler, som skrev de kristne greske skrifter. Dette kan man få bekreftet ved å slå opp på «sjel» i tillegget til Octateuchen, og sammenligne med det som står om det samme ordet i New World-oversettelsen av de kristne greske skrifter, som ble utgitt her på Yankee stadion under Jehovas vitners internasjonale sammenkomst i 1950.

36. Hvilke kjensgjerninger angående sjelen blir vist i en liste over skriftsteder i tillegget til New World-oversettelsen?

³⁶ Bare i Octateuchen vil man i tillegget finne 14 skriftsteder som viser at dyrene ifølge Bibelen er sjeler; 57 steder som viser at et levende menneske eller individ er en sjel, og ikke har en sjel inne i seg som kan skilles fra legemet, slik som Platon sier; 49 steder som viser at skapningen, sjelen, er dødelig, forgjengelig; 12 steder som viser at et lik eller åtsel er en «død sjel»; 50 steder som viser at ens liv som en fornuftbegavet skapning eller et dyr kalles «sjel, og at det derfor sies at sjelen er i blodet, fordi vårt liv er avhengig av denne væsken i våre årer; og 48 steder der et menneske taler om seg selv, eller blir tiltalt eller omtalt som en sjel. Det er også tre steder i Octateuchen hvor Gud taler om seg selv på denne måten, som om han hadde sjel.

37. Hvorfor er denne konsekvente gjengivelse av det hebraiske ordet nephʹesh av uvurderlig betydning?

³⁷ Denne konsekvente gjengivelsen av det hebraiske ordet nephʹesh virker ikke gammeldags, klosset eller uforståelig i noe vers i Bibelen, men den er et uvurderlig bidrag til å gjenopprette korrekt bibelsk tale om sjelen, og den omstyrter den menneskelagde, djevleinspirerte filosofi om den. I denne henseende trenger kristenhetens prester og predikanter høylig til å komme bort fra hedenskapen og tilbake til Bibelen; og psykologer, psykoanalytikere og psykiatere kunne lære pålitelige prinsipper om sjelen i Bibelen, og få vite hvordan «sjelen» kan behandles effektivt.

Kjent som dem som er kalt med dette navn

38. Fra hvem venter vi en rettmessig autorisert oversettelse av Bibelen, og hvorfor?

³⁸ Det kunne ennå sies meget om de spesielle trekk ved New World-oversettelsen av de hebraiske skrifter, men det er allerede sagt nok til å vise på hvilken måte andre oversettelser er kommet til kort, og hvorfor de som søker etter livgivende sannhet fra Bibelen, trenger New World-oversettelsen. Kristenhetens og jødedommens prester vil i det store og hele ikke komme til å godta denne bibeloversettelsen, men vi henvender oss ikke til dem forat de skal erklære den for en «autorisert oversettelse». Hvem er det som gir den virkelige autorisasjon til en bibeloversettelse? Religiøse kirkesamfunn og religiøse overhoder og makthavere kan bare autorisere bibeloversettelser til bruk i sine respektive kirker og synagoger, og det er å vente at noen prester vil forby sine menigheter å lese eller bruke New World-oversettelsen, eller vil anbefale dem å unngå den. Men vi ønsker ikke en bibeloversettelse som er autorisert av denne verdens religiøse ledere. Vi ønsker en som er autorisert av Bibelens Skaper, Jehova Gud. Han brukte menn som var hans vitner, til å skrive Bibelen, og han bemyndiger menn som nå er hans vitner og som tilhører det ’folk som er tatt ut fra folkeslagene for hans navn’, til å skaffe oss en oversettelse som forsvarer hans navns ære. (Ap. gj. 15: 14) Det er over dette folket for sitt navn at han utgyter sin hellige ånd, og det er dette folket for hans navn befalingen gjelder om å forkynne «dette gode budskap om riket» over hele den bebodde jord som et vitnesbyrd for alle folkeslag. Disse to kjensgjerninger utgjør en høyere og mer gyldig autorisasjon til å framstille en oversettelse på moderne språk av hans hellige Ord enn noen religiøs sekt eller makthaver eller noe hierarki kan gi.

39. På hva slags språk blir New World-oversettelsen utgitt i dag, til sammenligning med det første århundre, og hvilket håp har vi for den i forbindelse med Harmageddon?

³⁹ Jehovas nye verdens samfunn vil glede seg over å bruke denne New World-oversettelsen av Bibelen, og tar imot den fra ham med takknemlighet og takker ham kjærlig for den. Når de har lest den, vil de føle trang til å anbefale den til menneskene. I apostlenes dager ble de kristne greske skrifter skrevet av de inspirerte disipler på det første århundres internasjonale språk, koiʹne eller felles-gresk. I dag er New World-oversettelsen først blitt utgitt på det tjuende århundres internasjonale språk eller verdensspråk, engelsk. Vi har det håp at denne bibeloversettelsen vil overleve det kommende Harmageddon-slag sammen med andre gode bibeloversettelser på engelsk og alle nyttige oversettelser på andre språk som brukes av den nye verdens samfunn, slik at de i det minste for en tid kan bli til nytte for dem av forskjellige tungemål som overlever Harmageddon.

40. Hva er det rimelig å vente under Guds rike med hensyn til en bibeloversettelse, og hvorfor?

⁴⁰ Det er imidlertid rimelig å vente at det under Guds rike vil komme en ensartet oversettelse av hele Bibelen, basert på de mest autentiske manuskripter, på det ene verdensspråk som Gud vil skape og lære alle jordens beboere. Således vil alle få den rette gjengivelse av Bibelen på dette ene språk, som vil overføre den nøyaktige betydning av Guds mirakuløse bok, som er frambrakt til opphøyelse av hans ord, som forblir for evig. Alle de som lever da, vil sikkert ønske endelig en gang å ha en fullkommen bibel og kunne forstå hvert ord i den. Og de som kommer fram fra minnegravstedene, vil jo være helt uvitende om hele Bibelen eller store deler av den, og vil ønske å få vite hva Bibelen lærer og hva Gud sa i den, og hvor nøyaktig han sa det. Bibelen kommer aldri noen gang i framtiden til å bli en «død bok». Den vil alltid være et vitnesbyrd og et minnesmerke til hans pris, et uforgjengelig dokument for alle de mennesker som får evig liv i den rettferdige nye verden.

41. Hva sa Jehova til sitt paktsfolk i 5 Mosebok 28: 9, 10, og på hvem skulle dette oppfylles i dag?

⁴¹ Folket for Jehovas navn som for årtusener siden var i en pakt med ham under moseloven, var forbilledlig. Det var et profetisk forbilde på dem som Gud i dag har tatt ut fra alle folkeslag forat de skal være et «folk for hans navn», de åndelige israelitter. Til sitt folk i fortiden sa han ved Moses: «Jehova vil gjøre deg til et hellig folk for seg, slik han har tilsvoret deg, fordi du fortsetter å holde Jehovas, din Guds bud og du har vandret på hans veier. Og alle jordens folk vil måtte se at Jehovas navn er blitt nevnt over deg, og de skal bli redde for deg.» (5 Mos. 28: 9, 10, NW) Dette er et bilde på noe som skal bli til virkelighet når det gjelder de åndelige israelitter, som i dag er i den nye pakt med Gud gjennom Mellommannen Jesus Kristus. De kjødelige israelitter forkastet Guds navn for nitten hundre år siden, og derfor er disse åndelige israelitter blitt folket for hans navn.

42. Hva kunngjør de forskjellige folkeslag ved sin handlemåte i dag, og hva forutsa Guds Ord angående en levning?

⁴² Vi lever nå i denne verdens avgjørende «siste dager». Tiden for dommen over nasjonene er kommet, og alle folkeslag må avgjøre sin skjebne ved å bestemme i hvis guds navn de vil vandre eller ordne sitt liv. Ved sin handlemåte kunngjør de forskjellige folkeslag tydelig den gud i hvis navn de har bestemt seg til å vandre. De guder de har valgt, vil svikte dem på den brennende dag da gudene skal prøves og de falske guder skal vise seg ute av stand til å hjelpe menneskene og skal gå til grunne. Men Jehova forutsa i sitt profetiske Ord at levningen av folket for hans navn skulle bli ført tilbake til hans gunst i de siste dager: «Og de skal vandre fram og tilbake i hans navn, sier Jehova.» — Sak. 10: 12, AS.

43. Hvilken avgjørelse har levningen truffet, og hvilken virkning har dette hatt på alle jordens folk, og hvorfor?

⁴³ Nøyaktig slik har medlemmene av folket for hans navn i dag truffet sin avgjørelse, et valg som er forskjellig fra det verdens folkeslag har gjort, og de har gjort ordene i Mika 4: 5 (AS) til sine og sier: «Vi vil vandre i Jehovas, vår Guds navn evindelig og alltid.» De bestreber seg på å vise seg som hans virkelige folk ved å holde hans bud og vandre på hans veier og kunngjøre vidt og bredt hans nye verdens rike. Som følge av dette har alle jordens folk, også fiendene, fått se at Jehovas navn er blitt nevnt over dem, og de er redde for dem. De er ikke redde for dem fordi de er mektige i antall, for de er forholdsvis få, og de er ikke populære politisk sett og har ingen kommersiell rikdom eller militær styrke i form av kjødelige våpen til blodsutgytelse. Men de frykter dem på grunn av det uovervinnelige budskap de har utvunnet av Bibelen, og på grunn av den allmakt som tydelig har gitt seg til kjenne fra himmelen til fordel for dem.

44. Hva gjør de som har tilegnet seg en vis frykt, og hva betyr det å vandre i Jehovas navn nå og alltid for dem som gjør det?

⁴⁴ De av folkeslagene som tilegner seg en vis frykt, lærer å frykte den Gud ved hvis navn hans folk er kalt. De slutter seg til hans vitner og blir en del av den nye verdens samfunn som nå holder på å danne seg, og de treffer også den avgjørelse at de vil ha Jehova som sin Gud og vandre i hans navn evindelig og alltid. Og de vil også virkelig komme til å vandre i dette navn evindelig, for deres Gud vil dekke dem med sin hånds skygge og bevare dem og føre dem inn i sin nye verden som aldri skal ende. Å vandre nå og alltid i Jehovas, vår Guds navn, betyr evig liv gjennom Jesus Kristus, vår Herre.

[Fotnoter]

Den franske oversettelsen som nå er under arbeid under ledelse av l’Ecole Biblique de Jérusalem, bruker formen Yahvé. (1948—)

Den franske oversettelsen av A. Crampon bruker Yahweh. (1939)

Den franske oversettelsen av kardinal Lienart bruker Yahweh. (1951)

Den franske oversettelsen av Edouard Dhorme (le Père Paul Dhorme des Frères Précheurs) bruker Iahve. (1910—1946)

Den franske oversettelsen av Maredsous-munkene bruker Yahweh. (1949)

Den spanske oversettelsen av Bover-Cantera bruker Yahveh. (1947)

Den spanske oversettelsen av Nacar-Colunga bruker Yave. (1944)

Den engelske Westminster-oversettelsen av Den hellige skrift av C. Lattey, S. J., bruker Jehovah. (1934—)

Bibelen, oversatt av Monsignore Ronald A. Knox (1949) bruker Javé mange ganger, som i 2 Mosebok 33: 19; Salme 67: 5, 21; 73: 18; 82: 19 [Salme 68: 5, 21; 74: 18; 83: 19 i den norske bibel]; Esaias 42: 8; 45: 5, 6; etc.