Gled deg i tjenesten for Jehova

«Tjen [Jehova] med glede, kom fram for hans åsyn med jubel!» — Sl. 100: 2.

1, 2. Hva streber de fleste mennesker etter, og hva er det som bringer lykke ifølge det Jesus sa?

ØNSKER du å være lykkelig? ’Ja, naturligvis,’ svarer du, ’gjør ikke alle det?’ Jo, de fleste mennesker streber hele livet etter å bli lykkelige, men størsteparten av jordens innbyggere finner aldri fram til den indre fred, tilfredshet og glede som kjennetegner sann og varig lykke. Mange tror at materielle ting vil gjøre dem lykkelige, og bestreber seg alvorlig på å skaffe seg flere eiendeler. Men er det å strebe etter materielle ting veien til varig lykke? Hvis ikke det er det, hvordan kan vi da finne lykke?

² Disse spørsmålene er ikke vanskelige å besvare når vi er klar over at varig lykke ikke først og fremst er avhengig av materielle forhold. I «saligprisningene» eller «lykkeligprisningene» i Jesu bergpreken blir materielle eiendeler overhodet ikke nevnt. Jesus sa tvert imot: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov . . . Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet . . . Lykkelige er de barmhjertige . . . Lykkelige er de fredsommelige.» — Matt. 5: 3—9, NW.

 3. Er det i virkeligheten vanskelig å finne lykke og tilfredshet?

³ Selv om noen mener det er vanskelig å finne lykke og tilfredshet, er ingen av delene langt borte, for de finnes i nær tilknytning til den sanne tilbedelse av Skaperen, Jehova Gud. Han kalles den «lykkelige Gud», og ettersom han skapte mennesket i sitt bilde, er det klart at han også ønsker at vi skal være lykkelige. (1 Tim. 1: 11, NW; 1 Mos. 1: 27) Han har gjort det lett for oss å finne ut hva hans hensikt er med oss, og hva vi bør gjøre. Apostelen Paulus sa til en gruppe filosofer i Athen at Gud hadde skapt menneskene, og at han ønsket at de skulle «lete etter Gud, om de dog kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss». — Ap. gj. 17: 26, 27.

JESU OPPFATNING AV HVA SOM BRINGER GLEDE

 4. Hvorfor kan vi stole på Jesu ord om at en ikke bør være bekymret og engstelig for hvordan en skal få det en trenger?

⁴ I denne verden er det mange som finner at det er en kamp å skaffe seg det nødvendige til livets opphold. Men behøver det å være det? Det er naturligvis nødvendig å arbeide for å opprettholde livet. Men Jesus Kristus viste at det er unødvendig å være bekymret og engstelig for hvordan vi skal få det vi trenger. (Matt. 6: 25) Jesus visste hva han snakket om, for han hadde tjent som sin Fars redskap ved skapelsen av mennesket i begynnelsen. (Kol. 1: 15, 16) Han hadde iakttatt Guds omsorg og foranstaltninger for dem som tjente ham, og han kunne være enig med David, som sa: «Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke etter brød.» — Sl. 37: 25.

 5. Var de økonomiske forhold lettere da Jesus var på jorden, enn de er i vår tid, slik at hans ord kanskje ikke får den anvendelse i dag som de hadde den gang?

⁵ Jesus kom til det jødiske folk i en urolig tid. Han visste at det ville bli enda hardere tider før det hadde gått mange år. Ettersom han var Guds høyeste utsending, kan vi være forvisset om at han kom med et alvorlig og riktig råd da han sa: « [I skal] ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» — Matt. 6: 31—33.

 6. Kan den som stoler på at Gud skal dekke hans behov, bare sette seg ned og vente på at Gud gir ham det han trenger?

⁶ Jesus visste at hans Far var den levende Gud, som kunne og ville bruke sin store makt til å sørge for dem som tjener ham og følger hans sannhetsord. Dette betyr ikke at han vil få og kle sine tjenere uten at de selv gjør seg noen anstrengelser. De som tjener Gud, må ha et likevektig syn på tingene og arbeide for å skaffe seg de nødvendige ting, men de bør ikke gjøre dette til sitt eneste mål i livet. De må finne ut hva Gud ønsker de skal gjøre, ved å undersøke hans Ord. De må i virkeligheten gjøre den åndelige del av sitt liv til det viktigste. Da vil Gud gjøre sin del og gi dem kraft til å skaffe seg det de trenger. — Fil. 4: 19.

DET SOM FØRST OG FREMST GIR VIRKELIG GLEDE

 7. Hva er antagelig den største glede for en som hører det gode budskap?

⁷ Denne forsikringen og Guds vitnesbyrd om at dette løftet er sant, vil være en kilde til lykke. Den største glede er for det første å forstå Guds hensikt med jorden og menneskene og den plass de enkelte har i hans hensikt. Dette gir livet mål og mening, noe som er langt viktigere for sann lykke enn bare materielle eiendeler.

 8. Hvordan får apostelen Paulus’ ord i 1 Timoteus 4: 8 sin anvendelse på oss i denne tiden?

⁸ Det å leve i samsvar med Guds krav frir en dessuten for frykt og mange farer. De som sørger for sin familie på rette måte, både materielt og åndelig, oppnår stor glede, for de har vanligvis et lykkelig familieforhold. Deres barn vokser opp med en hensikt i livet. Det er mye lettere for medlemmene av en slik familie å se hvor formålsløst det er å søke nytelse gjennom narkotika og umoralske forbindelser og å strebe etter å oppnå noe som ikke har varig verdi. De unngår derved de mange sykdommer, både mentale og fysiske, som følger med det å leve et løsaktig og tomt liv, slik mange mennesker gjør i dag. Apostelen Paulus sa angående dette: «Gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer.» — 1 Tim. 4: 8.

 9. Hvilke andre gleder foruten dem som allerede er nevnt, oppnår de som får kunnskap om sannheten og lever i samsvar med den?

⁹ Det finnes dessuten et virkelig brorskap blant dem som tjener Gud. De møter kanskje ikke alltid velvilje hos sine slektninger. De mister kanskje også venner. Men som Jesus lovte: «Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen: her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer — men også forfølgelser — og i den kommende verden evig liv.» — Mark. 10: 29, 30, NTN.

10. Hvilken stor glede oppnår de som forkynner det gode budskap?

¹⁰ En stor lykke som også følger med det å leve i samsvar med Bibelen, er den gleden det gir å hjelpe andre. I motsetning til den vanlige oppfatning at det er en glede å få, sa Guds Sønn: «Det er en større lykke å gi enn å få.» (Ap. gj. 20: 35, NTN) Mennesker som har vigd sitt liv til å hjelpe sine medmennesker gjennom legevitenskap, undervisning og lignende, har oppnådd et visst mål av tilfredshet og glede. Men dette kan ikke sammenlignes med den gleden det gir å hjelpe sine medmennesker til å få kunnskap om Gud. Grunnen til dette er at kunnskap om Gud og hans befalinger ikke bare gir midlertidig hjelp, men er en hjelp hele livet og gir håp om å oppnå liv i framtiden. Når folk lærer sannheten å kjenne, får de med Guds hjelp vite hvordan de skal leve sitt liv og løse sine problemer. De kan så igjen hjelpe andre til å lære om den vei til liv som Bibelen holder fram. Alt dette øker gleden til den som forkynner det gode budskap for han ser frukten av sitt arbeid øke, i og med at forkynnelsen av det gode budskap blir spredt over et enda større område enn han selv kunne rekke. De første kristne i menigheten i Tessalonika er et eksempel på dette. — 1 Tess. 1: 8, 9.

11. Hvilken stor glede hadde Paulus og Silas da de ble forfulgt i Filippi?

¹¹ Hvis vi kan glede andre, resulterer det også i at vi selv oppnår glede. Paulus og Silas var uten tvil overrasket og glad da Jehova mirakuløst åpnet dørene i fengslet i Makedonia i Filippi, hvor de ble holdt som fanger. Men tenk på den gleden de opplevde da fangevokteren, som ble klar over at disse mennene representerte den høyeste Gud, førte dem utenfor cellen og spurte: «Herrer! hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Paulus og Silas forklarte da Guds hensikt gjennom Kristus, og resultatet var at han ble «døpt med alle sine . . . og frydet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud». — Ap. gj. 16: 25—34.

DE KRISTNE LAR IKKE MOTSTAND ØDELEGGE SIN GLEDE

12. Hvorfor bør vi ikke bli mismodige fordi noen gjør motstand mot sannheten og håner oss?

¹² Det finnes imidlertid noen som ikke er glad for å ta imot sannheten, og disse kan ha en tendens til å ødelegge gleden for den som forkynner det gode budskap. De forsøker kanskje til og med å bekjempe forkynnelsen av det gode budskap og å gjøre det vanskelig for forkynneren ved å gi en feilaktig framstilling av ham og hans motiver. Dette ble apostelen Paulus utsatt for. Da Paulus satt fengslet i Roma, skrev han ikke desto mindre følgende til menigheten i Filippi: «Vel forkynner også somme Kristus av avind og for kivs skyld, men andre dog også av velvilje; disse forkynner Kristus av kjærlighet, idet de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet, men hine gjør det av trettesyke, ikke med ren hu, idet de mener å legge trengsel til mine lenker. Hva da? Kristus forkynnes dog på enhver måte, enten det skjer for syns skyld eller i sannhet, og det gleder jeg meg over; ja, jeg vil óg fremdeles glede meg.» Han sa videre at de ikke i noen ting skulle la seg «skremme av motstanderne; det er for dem et varsel om undergang, men om eders frelse, og det fra Gud». — Fil. 1: 15—18, 28.

13. Hvordan reagerte apostlene i Jerusalem da de ble utsatt for forfølgelse der?

¹³ Ved en tidligere anledning, kort etter pinsedagen i år 33 e. Kr., ble ypperstepresten og sadduseerne «fylt av forbitrelse» på grunn av apostlenes offentlige forkynnelse, særlig fordi det var mange som hørte på dem og ble troende. De fikk apostlene arrestert og kastet i fengsel. Der ble de utfridd av en engel, og senere ble de arrestert igjen. Da de religiøse lederne hørte hva de sa til sitt forsvar, «ble de rasende og bestemte seg for å rydde dem av veien». Men da en høyt respektert fariseer som het Gamaliel, advarte dem og sa: «La disse mennene være . . ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud», pisket de bare apostlene og ga dem befaling om å slutte å forkynne. Gjorde det at de var så nær døden, dem mismodige, slik at de mistet sin glede? Nei, tvert imot, de «gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld. Både i templet og i hjemmene fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne budskapet om Jesus som Messias». — Ap. gj. 5: 12—42, NTN.

14. Kan vi regne med å få like mye hjelp fra Gud som den kristne menighet i det første århundre fikk?

¹⁴ Ved denne anledning så vel som ved andre anledninger grep Gud mirakuløst inn for å vise at han støttet det arbeid som gikk ut på å forkynne det gode budskap. (Ap. gj. 12: 1—11) Han støtter det ikke mindre i dag, da hans engler og Kristus fører tilsyn med det. Jehovas tjenere i moderne tid har opplevd å bli utfridd på mange enestående måter. De har sett hvordan forkynnelsen av det gode budskap har nådd ut til steder hvor det tidligere har vært umulig å forkynne. Gud har ved sin ånd ledet mennesker som tidligere var bitre motstandere, til sannheten, noe som minner om hvordan Saulus ble omvendt, han som ble apostelen Paulus. (Ap. gj. 9: 1—16) Eksemplene fra vår tid er ikke så åpenbart mirakuløse som de var i den første kristne menighet. Ikke desto mindre kan Guds tjenere se den mektige kraft bak disse hendelser — Jehovas «kraftige gjerninger». — Gal. 3: 5.

15. Søker de kristne forfølgelse? Hvorfor holder de ut når de blir forfulgt?

¹⁵ I betraktning av den mektige kraft de har bak seg, blir de som virkelig tjener Jehova, ikke lammet av frykt eller så mismodige at de gir opp fordi de mennesker de forkynner for, er likegyldige. De er oppmerksom på Jesu ord til sine etterfølgere: «I skal hates av alle for mitt navns skyld.» De husker også apostelen Paulus’ advarsel om at «alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt». (Matt. 10: 22; 2 Tim. 3: 12) De kristne søker eller ønsker ikke forfølgelse, og de liker den heller ikke, men de holder ut når de blir forfulgt, fordi de vet at utholdenhet under prøvelser vil være til deres fordel. De inntar det samme standpunkt som de første kristne: «La oss juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengsel bevirker utholdenhet og utholdenhet en godkjent tilstand og den godkjente tilstand håp [det vil si håp om å oppnå belønningen], og håpet fører ikke til skuffelse.» — Rom. 5: 3, 4, NW.

16, 17. a) Hva måtte soldatene i Israel gjøre når de kjempet mot de hedenske nasjoner? b) Kan vi regne med å få den samme støtte når vi forkynner for menneskene? Begrunn svaret.

¹⁶ Salmisten i gammel tid kom med følgende oppmuntring til Israels folk: «Tjen [Jehova] med glede, kom fram for hans åsyn med jubel!» (Sl. 100: 2) Han ønsket at hele Israel skulle komme til templet i Jerusalem og ta del i den rene tilbedelse. Vi kan hente styrke og oppmuntring ved å tenke over den situasjon de som tjente Jehova den gang, var i, og den tro de hadde. De måtte adlyde loven, som inneholdt de høyeste moralnormer, og som med sine forskrifter for hygiene og for hva som kunne spises, fikk trofaste jøder til å avholde seg fra å ha forbindelse med dem som ikke tilba den sanne Gud. De var omgitt av hedenske nasjoner som praktiserte alle former for umoral, noe de ofte gjorde i forbindelse med sin urene avgudsdyrkelse. Fra tid til annen ble de nødt til å kjempe mot disse folkene, som vanligvis ønsket å ødelegge Israel og ta deres land i besittelse.

¹⁷ Tenk på den tro og det mot det krevde å gå ut og kjempe mot disse nasjonene, hvis soldater var herdede krigere, mens israelittene for det meste var opptatt med fredelig jordbruksarbeid! Forestill deg hvordan det ville være hvis du måtte gå ut og kjempe mot disse mektige, fiendtlige krigere! Det var ikke personlig styrke, men tro på Gud som satte Israel i stand til å vinne, for når de mistet troen på Gud, ble disse nasjonene for sterke for dem. Det er meget oppmuntrende å lese slike beretninger som den vi finner i 2 Samuel 23: 8—22, og så mens en leser, være klar over at selv om de menn som blir nevnt der, uten tvil var sterke og aktive menn, var det deres tro på Gud som ga dem mirakuløs kraft og utholdenhet. Vi har den samme mektige støtte i dag. (Matt. 28: 20; Åpb. 14: 6) Vi bør derfor ikke bli trett av å gjøre det gode eller vike tilbake på grunn av frykt, for Jehova «gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler. Men de som venter på [Jehova], får ny kraft, løfter vingene som ørner; de løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige». — Es. 40: 29—31.

18. Hvordan kan vi oppnå større glede som følge av vår tro enn den glede disse trofaste menn i gammel tid opplevde?

¹⁸ Når vi forkynner det gode budskap, står vi ikke ansikt til ansikt med døden, slik de som kjempet den gangen, ofte gjorde. Vi har et fredelig budskap, som appellerer til dem som virkelig lytter. Vår glede kan derfor bli enda større. I stedet for å kjempe med ødeleggende, kjødelige våpen kjemper vi med rettferdighetens våpen, som ikke gjør det av med mennesker, men med falske læresetninger og tanker og bringer helbredelse. Den glede det gir dem som hører og tror, øker vår glede og styrker vårt håp om å oppnå den belønning som ligger foran oss. — 2 Kor. 6: 4, 7; Kol. 3: 23, 24.

[Bilde på side 566]

Å hjelpe en arbeidskamerat til å lære Bibelens sannhet å kjenne kan gi stor glede