Kjærligheten er barmhjertig — er du det?
HVOR langt kan en bil kjøre uten olje? Det ville ikke gå lang tid før den friksjon som oppstår på grunn av at forskjellige deler gnir mot hverandre, ville ødelegge viktige motordeler. Det er derfor nødvendig med olje for å eliminere eller i det minste redusere denne friksjonen.
I vår omgang med andre mennesker trenger vi et slikt middel for å eliminere eller redusere den friksjon som oppstår i livets forskjellige forhold. Et slikt middel er kjærlighet. Bibelen viser at kjærlighet er noe mer enn vennlige ord, selv om disse også er viktige. Kjærligheten kommer til uttrykk i uselviske handlinger. Den er positiv og virksom, ikke negativ eller uvirksom. Den bygger opp; den river ikke ned. Fordi denne kjærligheten mangler, lider hele menneskeslekten under skadevirkningene av de friksjoner som oppstår i livets forskjellige forhold. Samfunnet er på sammenbruddets rand på grunn av hat, frykt, splittelser, stridigheter, usikkerhet og rådvillhet.
Kjærligheten er barmhjertig
Barmhjertighet er en vesentlig side av kjærligheten. En ordbok definerer barmhjertighet på denne måten: «Å vise større vennlighet enn rettferdigheten krever; en vennlighet ut over det som kan forlanges eller ventes; vennlig behandling; medlidenhet.» Alle disse definisjoner viser at barmhjertighet er et uttrykk for uselviskhet, med andre ord en side av kjærligheten.
Ubarmhjertighet er selviskhet, som er det motsatte av kjærlighet. Å være ubarmhjertig vil si å være uvillig til å tilgi. Det vil si å forlange av andre det en ikke forlanger av seg selv. Å unnlate å vise barmhjertighet er å vise hat, ikke kjærlighet.
Splinten og bjelken
Da Jesus var på jorden, benyttet han seg ofte av lignelser for på en kraftig måte å lære sine tilhørere hvor nødvendig det er å vise kjærlighet og barmhjertighet, ettersom han var klar over at folk hadde lett for å glemme å legge disse egenskaper for dagen. Han så hvor raske noen mennesker var til å kritisere andre mens de overså sine egne feil. Han la også merke til at de som var snare til å fordømme andre, ofte hadde feil som var langt alvorligere enn de feil de kritiserte andre for. Hvordan skulle han så uttrykke seg så det fullt ut kunne gå opp for hans tilhørere hvor dåraktige de var når de oppførte seg ukjærlig og ubarmhjertig?
Jesus visste nøyaktig hvordan han skulle behandle dette problem i forbindelse med menneskenes oppførsel. Han benyttet seg av billedspråk, en lignelse, som gjorde et dypt inntrykk på hans tilhørere, og som de sent ville glemme. Ifølge Matteus 7: 3—5 sa han: «Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvorledes kan du si til din bror: La meg dra splinten ut av ditt øye? og se, det er en bjelke i ditt eget øye! Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øye, så kan du se å dra splinten ut av din brors øye!»
Jesus overdrev for at ingen skulle være i tvil om hva han mente. Det ville være latterlig hvis en som selv hadde en bjelke-lignende feil, kritiserte og fordømte en annen for en ubetydelig, splint-lignende feil. En skulle heller bekymre seg om den bjelke en selv gikk rundt med, og som var synlig for alle og enhver, men som en selv ikke merket fordi en til stadighet kritiserte andre for deres ubetydelige feil.
De kristne skal på en kjærlig måte rettlede hverandre, så de alle kan formes og dannes etter Kristi mønster. Men enhver som påtar seg å gå i rette med et menneske for alle dets feil, er en hykler hvis han gjør det så lenge det er noe å utsette på hans egen ånd og oppførsel. Apostelen Paulus sa: «Derfor er du uten unnskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer.» (Rom. 2: 1) Et forstandig menneske vil først granske seg selv for å konstatere om han kan være skyldig i noe som er like galt eller endog verre enn det han finner hos andre. Jesu lignelse viser at når vi rettleder andre, må det alltid skje i kjærlighet, med forståelse av at alle, vi selv innbefattet, på en eller annen måte kommer til kort når det gjelder fullkommenhet.
En av grunnene til at noen er så snare til ukjærlig å kritisere andre, er at de ønsker å unngå å se sine egne feil. Et menneske som ønsker å vise at han er bedre enn andre, taler nedsettende om andre og får på den måten antydet at han ikke vil bære seg at som dem han kritiserer, og følgelig må han være et atskillig bedre menneske. Når en kommer med skarp kritikk av andre, får en også avledet oppmerksomheten fra sine egne feil. Fariseerne på Jesu tid er et eksempel på dette. De trakk stadig fram feil som noen begikk i forhold til loven, splint-lignende bagateller, mens de derimot selv gjorde seg skyldige i langt alvorligere forseelser. Jesus sa angående disse ukjærlige, selvrettferdige fariseerne: «De sier det, men de gjør det ikke; de binder svære byrder, som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med sin finger. Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet!» — Matt. 23: 3, 4, 23.
De hadde en bjelke i øyet fordi de manglet kjærlighet, barmhjertighet, rettferdighet og trofasthet. Likevel mente de at de kunne kritisere andre for deres feil, som var som små splinter sammenlignet med deres egne feil. Det er nøyaktig det samme som skjer i verden i dag. Er det ikke slik at nasjoner, raser, politiske partier, ektefeller, ja, folk i alle samfunnslag, har lett for å fordømme andre på en ukjærlig måte mens de selv har de samme eller endog mer iøynefallende feil?
Hvis man er ubarmhjertig overfor andre, betyr det at man overser eller ikke er klar over en meget viktig grunnsannhet. Hvilken?
Felles opprinnelse
Hvert menneske på jorden er en etterkommer av Adam. Hva vil det si? Romerne 5: 12 svarer ved å si: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» Alle mennesker på jorden er født i ufullkommenhet. Ingen er i stand til å tenke og handle fullkomment. Alle er tilbøyelige til å handle urett på grunn av at de har arvet synd og ufullkommenhet fra Adam. Vi bør ikke forlange at andre skal handle fullkomment ettersom vi ikke selv kan gjøre det. Dette vil ikke si det samme som at vi skal overse alvorlige forsyndelser. Jesus gjorde klart rede for den framgangsmåte som bør følges i tilfelle noen har begått et alvorlig brudd på de bibelske prinsipper, og som vi kan lese om hos Matteus, det 18. kapittel, versene 15 til 17.
Husk at barmhjertighet vil si å vise «større vennlighet enn rettferdigheten krever». Det kan være at vi er snare til å gjøre gjengjeld eller forlange fullkommen rettferdighet når noen irriterer oss eller foruretter oss. Hva ville imidlertid skje hvis Jehova Gud skulle forlange fullkommen rettferdighet? Ettersom Adam av egen fri vilje syndet og deretter fikk barn, noe Gud ikke kan dras til ansvar for, ville så ikke den fullkomne rettferdighet forlange at vi alle måtte dø uten noe håp om evig liv? Vi er alle født i synd og kommer derfor til kort når det gjelder fullkommenhet. Vi har ikke noen rett til livet.
Vi kan derfor være takknemlige for at «Gud er kjærlighet», slik det sies i 1 Johannes 4: 16. Denne kjærlighet gjør at Jehova forener rettferdighet med barmhjertighet. Det var derfor han tilveiebrakte sin Sønn som et gjenløsningsoffer, slik at troende mennesker kan vinne liv. Jehova er som en tilgivende far som på en mild og overbærende måte overser vår tilbøyelighet til å handle urett, såfremt vi etterligner hans kjærlighet og gjør hans vilje. «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud!» — 2 Kor. 1: 3.
Hvis vi verdsetter den kjærlighet og barmhjertighet Gud viser oss, må vi vise andre mennesker kjærlighet og barmhjertighet. Hvis vi ikke er barmhjertige overfor andre, trass i at Jehova har vist oss barmhjertighet, men derimot til stadighet gjør oppmerksom på ’splinten i vår brors øye’ og overser den store bjelken i vårt eget øye, ville det ikke da være rettferdig av Gud å unnlate å vise oss barmhjertighet? Jesus viste at det ville være det: «For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» — Matt. 6: 14, 15.
Synderinnen
En dag spiste Jesus hos en fariseer. Dette ga ham atter en anledning til å vise hvor viktig det er både å ta imot og å vise barmhjertighet, å ta imot tilgivelse og selv å tilgi. Beretningen lyder: «Og se, det var en kvinne der i byen, som var en synderinne, og da hun fikk vite at han satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabaster-krukke med salve og sto bak ved hans føtter og gråt, og begynte å væte hans føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår og kysset hans føtter og salvet dem med salven. Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, sa han ved seg selv: Var denne mann en profet, da visste han hvem og hvordan denne kvinne er som rører ved ham, at hun er en synderinne.» — Luk. 7: 37—39.
I fariseerens øyne sto synderinnen langt under ham, og han mente at Jesus også burde se slik på det. Jesus leste hans hyklerske tanker. «Og Jesus svarte og sa til ham: Simon! jeg har noe å si deg. Han sier: Mester, si fram! En som lånte ut penger, hadde to skyldnere; den ene skyldte ham fem hundre penninger, og den andre femti; da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden, Hvem av dem vil da elske ham mest? Simon svarte: Jeg tenker: Den han etterga mest. Da sa han til ham: Du dømte rett. Og han vendte seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinne? Jeg kom inn i ditt hus, du ga meg ikke vann til mine føtter, men hun vætte mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår; du ga meg ikke noe kyss, men hun holdt ikke opp å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn; du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget; men den som lite forlates, elsker lite.» — Luk. 7: 40—47.
Den fromme fariseeren led et nederlag. Han tenkte ubarmhjertig at det var langt under hans verdighet å ofre oppmerksomhet på en slik synderinne. Han viste heller ikke Jesus noen ære. Det gjorde imidlertid synderinnen. Hennes synder var ikke større enn fariseerens synder, selv om andre mente at de var det. Sannsynligvis var det motsatte tilfelle, noe Jesus ved andre anledninger klart viste i forbindelse med fariseerne. Kvinnen erkjente at hun trengte barmhjertighet og tilgivelse. Hun hadde fått en dypere erkjennelse av at hun var en synder. Hun forsto også at det var nødvendig å la kjærligheten komme til uttrykk i gjerninger. Fariseeren følte ikke behov for noen av delene. Han mente at han var rettferdig, og at han ikke behøvde å angre. Han mente derfor at han ikke behøvde å handle på samme kjærlige måte som kvinnen. Hans kjærlighet til Kristus var ikke så stor som hennes. Han viste heller ikke barmhjertighet og kjærlighet overfor andre syndere, så hans synder var derfor større. Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg; gå bort i fred!» Beretningen sier ikke noe om at Jesus sa til fariseeren at hans tro hadde frelst ham. — Luk. 7: 50.
Hva en bør gjøre
Den kjærlighetsløse verden i dag er som fariseeren. Dens kalde, ubarmhjertige ferd har ført milliarder av mennesker ut i en elendig tilværelse. Verden har sådd hat. Den kan derfor ikke høste kjærlighet. Innen kort tid vil Jehova trekke tilbake den barmhjertighet som han har vist verden i over 4000 år, helt siden vannflommen på Noahs tid. I den universelle Harmageddon-krig vil han la rettferdigheten skje fyllest og tilintetgjøre alle ukjærlige og ubarmhjertige mennesker. Det vil bli en tid med trengsel uten sidestykke for denne verden som er preget av så mange uoverensstemmelser og konflikter. Mennesker som har vist kjærlighet ved å være barmhjertige og tilgivende, vil bli spart og ført inn i en ny verden, hvor menneskene under Guds kjærlige hånd gradvis vil bli ført fram til fullkommenhet.
Alle rettferdselskende mennesker skulle ønske å få leve i det gjenopprettede paradis. Gjør du det? Hvis du gjør det og ønsker å oppnå Guds gunst og barmhjertighet slik at du kan bli ført trygt gjennom den kommende verdenskrisen, da bør du legge vinn på å vise kjærlighet og lære hvordan du kan være barmhjertig overfor dine medmennesker. Vær ikke bekymret fordi om noen ikke bryr seg om at du viser dem kjærlighet. Hvis menneskene fortsetter å være ukjærlige og ubarmhjertige trass i at du viser dem kjærlighet, vil de være taperne. De skal stå til regnskap for Jehova, men du har oppnådd Guds gunst fordi du fortsatte å vise kjærlighet og barmhjertighet.
Det vil imidlertid være noen som setter pris på din kjærlighet og barmhjertighet, og som vil få forståelse av Guds hensikter, slik tilfelle var med synderinnen. Judas 22, 23 (NW) sier: «Fortsett også å vise barmhjertighet mot noen som tviler; frels dem ved å rive dem ut av ilden. Men fortsett å vise barmhjertighet mot andre, og gjør dette med frykt, idet dere hater til og med den indre kledning som er blitt besmittet av kjødet.»
Hvis en handler på en kjærlig og barmhjertig måte, vil en oppnå lykke nå og evig liv i Guds nye verden. Jesus sa: «Salige [Lykkelige, NW] er de barmhjertige; for de skal finne barmhjertighet.» Hvis du ønsker å oppnå evig liv på Guds paradisiske jord, så vær forsiktig med kritikk, men gavmild med kjærlighet, og vær sen til å finne feil, men snar til å vise barmhjertighet. På den måten etterligner du Gud, for «[Jehova] er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet». — Matt. 5: 7; Sl. 103: 8.