Bergprekenen — «Fortsett å be»

ETTER at Jesus hadde rådet sine tilhørere til å unngå å dømme sin neste på en kritisk måte, sa han: «Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å søke, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere.» — Matt. 7: 7, NW.a

Med disse ordene oppfordret Guds Sønn sine disipler til å være vedholdende i bønnen. Det var et presserende behov for dette. Bergprekenen hadde tydelig vist at en ikke ble rettferdig i Guds øyne bare ved ganske enkelt å gjøre religiøse gjerninger og veldedighetsgjerninger. (Matt. 5: 20; 6: 1) For å være av betydning må de tilbedelseshandlinger en utfører, bli utført av et rett motiv, i en tilgivende, ren, sannferdig og kjærlig ånd. (Matt. 5: 22, 27, 28, 33—37, 43—48) Disse egenskapene strider mot den syndige menneskelige natur. Disiplene ville derfor måtte be Gud regelmessig om hjelp til å kunne oppfylle hans krav med hensyn til den sanne tilbedelse.

De skulle derfor ’fortsette å be’ om å få den styrke og visdom de trengte for å kunne leve et gudfryktig liv. (2. Kor. 4: 7; 2. Pet. 1: 3) De skulle ’fortsette å søke’ etter dette, slik de ville søke etter en skjult skatt. (Jevnfør Matteus 13: 44.) De måtte ’fortsette å banke på’ for fullt ut å få del i de velsignelser som Gud vil utøse over dem han godkjenner. — Se Lukas 13: 24, 25.

Det Jesus deretter sa, kan oppmuntre dem som ber oppriktig om å få slike velsignelser, og som handler i samsvar med sine bønner. Jesus sa: «Den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.» (Matt. 7: 8) Dette betyr ikke at folk kan be om hva som helst de ønsker, og bli bønnhørt. Passende bønner er alltid i harmoni med Guds vilje. (1. Joh. 5: 14) Men Jesu disipler kunne ha tillit til at Gud ville besvare deres bønner om hjelp til å utøve sann tilbedelse.

I denne forbindelse fortalte Guds Sønn en lignelse: «Er det noen av dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm [slange, Erik Gunnes’ overs.] når han ber om en fisk?» — Matt. 7: 9, 10.

I Palestina i det første århundre bakte en brød i form av flate kaker som lignet visse steiner. Noen små slanger lignet den slags fisk en ofte spiste sammen med brød. (Se Johannes 6: 9.) Hvis en gutt ba sin far om et brød, ville faren ikke narre og irritere barnet ved å gi det en stein. Hvis sønnen ba om å få en fisk som han kunne spise sammen med brødet, ville ikke faren rekke ham en slange. Den naturlige kjærlighet mellom far og sønn ville utelukke at faren gjorde dette.

«Når selv dere som er onde,» fortsatte Jesus, «vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham.» — Matt. 7: 11.

Selv om jordiske fedre «er onde» på grunn av nedarvet synd, gir de ikke barna sine noe som er skadelig, og som bare ligner det barna ber om. Nei, menneskelige foreldre bestreber seg på å gi «gode gaver» til sine barn. «Hvor mye mer» vil ikke Gud, som viser fullkommen kjærlighet, besvare sine innvigde tilbederes bønner! (1. Joh. 4: 8) Han vil gi sine tjenere «gode gaver», særlig den hellige ånd, som kan styrke dem til å fortsette å yte en hellig tjeneste som oppfyller Guds krav. (Jevnfør Lukas 11: 13.) Den Høyeste vil imidlertid bare gjøre dette overfor den som fortsetter å be til ham.

Deretter tilføyde Jesus en leveregel som er blitt berømt: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.» — Matt. 7: 12.

Gud viser seg som en far for sine tjenere ved at han besvarer deres bønner. Derfor må de på sin side behandle sine medmennesker på en god måte. Bare ved å gjøre dette kan de vise at de er Guds sønner. De må etterligne ham og vise en menneskekjærlig holdning. Den himmelske Far besvarer villig sine sønners bønner. — Jevnfør Matteus 5: 44—48; 1. Peter 3: 7.

Boken A Pattern for Life sier angående denne «gylne regel»:

«En kan finne paralleller til regelen både i jødiske og i hedenske kilder, noe som i og for seg beviser at Gud ikke hadde latt menneskene være uvitende om de høyeste moralnormer før Kristus kom. I Tob[ias, en av de apokryfiske bøker] 4: 21 leser vi: ’Gjør ikke mot andre det som du ikke vil at andre skal gjøre mot dig.’ Hillel [en rabbiner som levde omtrent på Jesu tid] sa: ’Gjør ikke mot noen annen det du selv hater.’ Stoikerne hadde en leveregel: ’Gjør ikke mot en annen det du selv ikke ønsker å bli rammet av.’ Konfusius sier: ’Gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.’»

Alle disse utsagnene er imidlertid negative. De oppmuntrer folk til ikke å behandle andre slik de selv ikke ønsker å bli behandlet.

De som ønsket å gi akt på Guds Sønn, skulle på sin side strekke seg lenger enn til bare å unngå å behandle andre dårlig. De måtte ta initiativet og gjøre godt mot sin neste. Ja, de måtte gjøre ’alt de ville at andre skulle gjøre mot dem’. I boken The Expositors Greek Testament sammenligner A. B. Bruce dette rådet med de tilsvarende negative utsagnene som forekommer i ikke-bibelske skrifter:

«Det negative begrenser oss til å handle i samsvar med rettferdighet; det positive oppmuntrer oss til handlinger preget av gavmildhet eller nåde og omfatter derved både loven og profetene. Vi ønsker mer enn vi kan gjøre krav på — å bli hjulpet når vi er i nød, oppmuntret når vi har motgang, forsvart når noen gir et galt bilde av oss, og bli vist velvilje når vi står med ryggen mot veggen. Kristus ville at vi skulle gjøre alt dette på en storsinnet og vennlig måte. Han ønsket ikke bare at vi skulle være [rettferdige], men også [gode].» — Se Romerne 5: 7.

«Loven og profetene» betegner de viktige, inspirerte hebraiske skrifter. Når noen behandler andre på en måte som de selv ønsker at andre skal behandle dem, handler de i harmoni med den virkelige ånd bak Guds lov. «Bli ingen noe skyldig,» skriver apostelen Paulus, «annet enn det å elske hverandre. Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven.» — Rom. 13: 8—10; jevnfør Matteus 22: 37—40.

[Fotnote]