«I må fødes på ny»
Første gang Jesus uttalte disse ordene, undret Nikodemus på hva de betydde, og det samme har mange andre gjort siden dengang.
«DU KAN gå i kirken hver eneste søndag, morgen som kveld, og overvære hvert eneste vekkelsesmøte, men hvis du ikke opplever en åndelig gjenfødelse, kommer du til å gå rett til helvete!» Dette er en av de påstandene som Jack Shuler, en populær amerikansk evangelist og tidligere filmskuespiller, stadig gjentar overfor sine tilhørere. Og i en religiøs traktat heter det: «Hvis du aldri er blitt ’født på ny’, er du fremdeles i dine synder og fremmed for Herren Jesus Kristus!»
Hvorfor sa Jesus: «I må fødes på ny»? (Joh. 3: 7) Er det påkrevet å bli født på ny for å oppnå evig liv, som så mange hevder? Hva er det som skal til forat man kan bli født på ny?
Vi kan ikke forstå dette spørsmålet om gjenfødelsen uten at vi har klart for oss hva Bibelen lærer om de to vidt forskjellige framtidshåp som gjelder for mennesker som blir frelst. To forskjellige framtidshåp? Ja, Guds Ord lærer uttrykkelig at det bare er et begrenset antall mennesker som noensinne vil oppnå liv i himmelen som Kristi brødre eller medarvinger til Riket. Alle de andre som blir frelst, vil få evig liv på jorden som Kongen Kristi barn og som hans himmelske rikes undersåtter.
At de som vinner frelse i himmelen, vil være få i antall, framgår tydelig av Jesu ord: «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Det er altså bare den «lille hjord» som har fått dette løfte: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, lilksom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» Disse vil få del i «den første oppstandelse» og «være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år». Det blir vist at tallet på dem bare er 144 000, tallet på dem som står sammen med ’Lammet på Sions berg’. De blir også omtalt som en «førstegrøde», og de skal få en plass eller et sted i himmelen som er spesielt beredt for dem av Jesus. Sammen med ham utgjør de Abrahams åndelige ætt. — Luk. 12: 32; Åpb. 3: 21; 20: 6; 14: 1; Jak. 1: 18; Joh. 14: 2; Gal. 3: 16, 29.
Hvis det er noen som skal regjere eller herske som konger, må det også være noen som de kan herske over. Likeledes viser det at det blir snakket om en første oppstandelse og en førstegrøde, at det også må foregå en annen oppstandelse og finnes en ettergrøde. Hvis dessuten hele jorden skal være «full av [Jehovas] kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn», kan det ikke bare være himmelske medlemmer av Riket, men det må også være jordiske undersåtter under Riket. Dette blir også vist av følgende profeti: «Se, Guds bolig er hos menneskene, . . . og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer.» — Es. 11: 9; Åpb. 21: 3, 4.
Videre omtalte Jesus ikke bare en ’liten hjord’, men også visse «andre får» som ikke var av den sti som utgjorde Riket. Det er derfor det ikke bare tales om 144 000 medlemmer av Riket som skal sitte med Jesus Kristus på hans trone, men også en «stor skare, som ingen kunne telle, av alle . . . folk . . . som sto for tronen og for Lammet», og som tilskriver Gud og Lammet sin frelse. — Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9, 10.
Jesus var den første som ble født på ny
Alle som skal få del i det himmelske rike, må bli født på ny, akkurat som Jesus sa til Nikodemus: «Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. . . . Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: I må fødes på ny!» — Joh. 3: 3—7.
Jesus ble selv født av kjødet da hans mor Maria fødte ham. Det var imidlertid ikke Guds hensikt at han skulle fortsette å være en menneskeskapning av kjøtt og blod for all tid. For fullstendig å kunne opphøye sin Fars navn, opprette Guds rike og tilintetgjøre Satan måtte Jesus bli en herlig og mektig åndeskapning. Av den grunn måtte Jesus bli født på ny, av ånden. Dette fant sted ved Jordan-elven da Faderen utgjøt sin ånd over Jesus etterat han hadde innvigd seg til å gjøre sin Fars vilje. Derved ble Jesus en åndelig Guds sønn med en betinget rett til liv i himmelen som en åndeskapning. Gud bekreftet dengang denne kjensgjerning ved å si: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» — Matt. 3: 17, NW.
Før Jesus kunne bli belønnet med åndelig liv i himmelen, måtte han imidlertid bevise seg trofast under prøve, og det gjorde han: «[Han ydmykte] seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel. Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling.» Herved åpnet Jesus muligheten for alle andre lydige til også å vinne evig liv: «Således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Spesielt gjorde han det mulig for sine 144 000 medarvinger til Riket å bli født på ny: «[Kristus Jesus] avskaffet døden og har kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap.» — Fil. 2: 8, 9, NW; Heb. 5: 8, 9; 2 Tim. 1: 10, NW.
Etter som Jesus ved sin død åpnet muligheten til å bli født på ny og oppnå uforgjengelighet, er det innlysende at alle de som døde før Jesus, ikke kunne bli hans medarvinger til Riket. Derfor var det Jesus sa: «Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner; men den minste i himlenes rike er større enn han.» Både døperen Johannes og de som døde før ham, kommer til å bli jordiske undersåtter under Riket, ikke Kristi himmelske medarvinger til Riket. — Matt. 11: 11.
Hvordan andre blir født på ny
På grunn av nedarvet synd og onde gjerninger er alle mennesker som «fremmede og fiender» for Gud. Før Han handler med noen av dem, må de ta følgende skritt, som Bibelen påpeker: tilegne seg kunnskap om Jehova Gud og hans hensikter og vise tro på dem. Det vil si at de må omvende seg fra sin egen selviske vei og begynne å følge en rettferdig kurs, innvie seg til å gjøre Guds vilje og bli døpt. Apostelen Johannes understreket hvor betydningsfull troen var i denne forbindelse. Han skrev: «Alle dem som tok imot [Kristus], dem ga han myndighet til å bli Guds barn, for de viste tro på hans navn.» — Kol. 1: 21; Joh. 1: 12, NW.
Når en ufullkommen menneskeskapning tar disse forberedende skritt, blir det mulig for ham å bli født på ny. Hvis det så behager Gud å frambringe ham som en åndelig sønn, erklærer Han ham først rettferdig i kraft av hans tro på Kristi blod. (Rom. 5: 1, 9) Dem som Gud erklærer rettferdige, frambringer han i overensstemmelse med sin hensikt som sine sønner ved sin hellige ånd. Det er dem følgende ord av Paulus gjelder: «I fikk barnekårets Ånd [sønnekårets ånd, LB], ved hvilken vi roper: Abba, Fader! Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.» — Rom. 8: 15, 16.
Vi forstår nå hvorfor det er slik at «I må fødes på ny», nemlig fordi det er Guds vilje at Kristus skal ha medregenter sammen med seg i himmelen, og fordi det er en betingelse at de som skal bli hans medregenter, først må være født av ånden. Og vi har sett hva som skal til forat man skal kunne bli født på ny — man må ha kunnskap om og tro på Guds Ord, og så må Gud utgyte sin ånd eller virksomme kraft over en for å frambringe en som en åndelig sønn. Det var dette Jesus mente da han snakket om å bli født «av vann og Ånd». Han hentydet ikke til dåpens bokstavelige vann, for Komelius og hans familie ble født på ny av Guds ånd før de ble døpt i vann. Nei, med vannet menes det sannheten i Guds Ord, som har en rensende virkning, for vi leser at Kristus helliget den kristne menighet «idet han renset den ved vannbadet i ordet». De som blir født på ny, blir ’født ved sannhets ord’. — Joh. 3: 5; Ap. gj. 10: 44—48; Ef. 5: 26; Jak. 1: 18.
For å se Guds rike må disse i likhet med Jesus bevise seg «tro inntil døden». Av alle de virkelig innvigde kristne på jorden i dag er det bare forholdsvis få som bekjenner at de er blitt født på ny; det er bare noen få som kan si at Guds ånd vitner med deres ånd, deres sinn, at de er «Guds arvinger og Kristi medarvinger». Men dette er bare hva man burde vente, for, som vi har sett, er deres antall begrenset til 144 000, og Jehova Gud begynte å utvelge dem fra pinsedagen av. — Åpb. 2: 10; Rom. 8: 16, 17.
Særlig siden 1931 er det en stor mengde mennesker som har bevist sin tro på Gud og Kristus ved å innvie seg til å gjøre Guds vilje, men som ikke mener seg å være født på ny. Likevel kan disse si: «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet,» for de har håp om å få leve evig på jorden i Guds nye verden som Kongens barn og ’hans rikes undersåtter. — Åpb. 7: 9, 10, NW; 2 Pet. 3: 13.