Hva Bibelen sier

Jesus hadde tid til barna

«LA DE små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.» (Mark. 10: 14» Mange anvender dette skriftstedet for å vise hvor positivt innstilt Jesus var til barn. Den innstilling Jesus la for dagen ved denne anledningen, er enda mer bemerkelsesverdig når vi tenker over hvilken situasjon han var i da han uttalte disse ordene.

To ganger tidligere hadde Jesus fortalt sine etterfølgere at han ville gå til Jerusalem for å bli forrådt, prøvd, dømt og til slutt drept. Han hadde nå tjent i tre år og var på vei til Jerusalem. Han var klar over at han ville stå overfor denne prøven noen få uker senere, for kort tid etter at han hadde møtt barna, sa han for tredje gang: «Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og utlevere ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel.» — Mark. 10: 33, 34.

Det var derfor forståelig at disiplene mente at Jesus ikke var opplagt til å bli forstyrret av barna: «De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene ville vise dem bort.» Men Jesus hadde alltid tid til å dekke andres behov, også behovet til disse små barna. «Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: ’La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.’ Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.» — Mark. 10: 13, 14, 16.

Et barn står i et avhengighetsforhold til sine foreldre og ser hen til dem for å få dekket sine behov, og det er tillitsfullt og troskyldig. Det tror at alt det foreldrene sier, er sant, og vil derfor forsvare dem overfor andre barn. De som tilhører Riket, betrakter sin himmelske Far på samme måte.

Disiplene diskuterte en gang seg imellom hvem som var den største av dem. Jesus forstod hva de tenkte på, og sa: «’Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle.’ Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem, la armene om det og sa til dem: ’Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men han som har sendt meg.’» (Mark. 9: 35—37) De som virkelig er Jesu etterfølgere, tar imot barna i Jesu navn, bruker tid på dem og får dem til å føle at de er velkommen i menigheten.

Jesus tok seg tid til å betrakte barna når de lekte. Han nevnte også de lekene de lekte, da han ville beskrive hvor opposisjonslystne menneskene på hans tid var. Han spurte: «Denne slekt, hva skal jeg sammenligne den med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre: Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang sørgesanger, men dere ville ikke klage.» De ønsket først å leke «bryllup» og deretter «begravelse», men lekekameratene deres var ikke samarbeidsvillige og ville verken leke glade eller sørgelige leker. Menneskene på Jesu tid fant på lignende måte feil ved både døperen Johannes og Jesus fra Nasaret. — Matt. 11: 16—19.

Et barn var sammen med Jesus da han utførte et av sine mest bemerkelsesverdige mirakler. En stor gruppe mennesker hadde fulgt Jesus opp i et fjellområde, og da det led mot kveld og gruppen ble sulten, spurte Jesus om hvor mye mat de hadde med. Andreas, Peters bror, sa: «Det er en liten gutt her, som har fem byggbrød og to fisker, men hva er det til så mange?» Jesus mangfoldiggjorde brødene og fiskene slik at flere tusen, deriblant «kvinner og barn», ble mettet, og det ble mat til overs. Men poenget er at barnet stolte på Jesus og var villig til å gi ham det det hadde med seg av mat. Det er også verdt å legge merke til at barnet var til stede for å se og høre Kristus Jesus. — Joh. 6: 2—14; Matt. 14: 14—21.

Enkelte mener at barn ikke bør bli opplært i spørsmål som har med tilbedelse å gjøre, før de er gamle nok til å ta sine egne avgjørelser. Jesus så det ikke slik. Fire dager før han døde, gikk han inn i templet i Jerusalem og drev ut pengevekslerne og dem som solgte offerdyr med stor fortjeneste. Dette førte til at det ble satt en stopper for overprestenes og de skriftlærdes ulovlige transaksjoner, og disse religiøse lederne bestemte seg for å rydde Jesus av veien. Men det de klaget over, var at barna priste Jesus og hyllet ham som Messias. Jesus trakk nå fram barnas rop som en oppfyllelse av Salme 8: 3. Beretningen sier:

«Jesus gikk så inn på tempelplassen og drev ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker, og sa til dem: ’Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.’ På tempelplassen kom blinde og vanføre til ham, og han helbredet dem. Men overprestene og de skriftlærde så underne han gjorde, og barna som ropte i helligdommen: ’Hosianna, Davids sønn!’ De ble forarget og spurte ham: ’Hører du hva de sier?’ Jesus svarte: ’Ja, men har dere aldri lest: Du har latt småbarn og spedbarn synge din pris!’» — Matt. 21: 12—16.

Gud og Kristus Jesus finner fremdeles behag i å høre barn prise dem og anerkjenne Kristus som konge over de nye himler og den nye jord, hvor rettferdighet skal bo. Millioner av barn som har dødd ned gjennom årtusenene, vil utvilsomt komme til å høre Jesu røst og komme fram fra gravene for å leve på en paradisisk jord. Tusener av barn synger allerede nå Guds og Kristi pris og har håp om å få overleve den store trengsel og komme inn i paradiset. — 2. Pet. 3: 13; Joh. 5: 25—29.

Da Jesus var på jorden, besvarte han en sørgende fars bønn om hjelp og viste derved på en forbilledlig måte at det ville komme en tid da mange barn skulle bli oppreist. Datteren til denne mannen var syk. Da Jesus var på vei for å helbrede henne, kom budskapet: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Men Jesus fortsatte, og etter at han var kommet fram til huset og hadde jaget bort den larmende hopen, som gråt og jamret seg, gikk han inn i huset. «Så tok han barnet i hånden og sa: ’Talita kumi!’ Det betyr: ’Pike, jeg sier deg: Stå opp!’ Straks reiste piken seg opp og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring.» — Mark. 5: 22—24, 35—42.

Vi bør også ha tid til barna og derved følge det eksempel Jesus satte da han var på jorden. Ja, vi bør sette av tid til dem, sørge for å ha dem midt iblant oss og få dem til å føle at de tilhører oss. Og på den rettferdige, nye jord vil unge og gamle virkelig glede seg sammen.