Bevar det rette syn på forkynnelsen av Riket
«Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» — Matt. 24: 14, NW.
1. Hvilken holdning inntok de første kristne til sin religion, og hva ble de derfor tilskyndt til å gjøre?
DE FØRSTE kristne var ikke av den oppfatning at den ene religion kunne være like bra som den andre, og at deres religion bare var en som de tilfeldigvis foretrakk. Slett ikke! De var overbevist om at de hadde sannheten om Jehova Gud og hans hensikter, og at andre trengte å bli gjort kjent med den for å kunne bli frelst. (Joh. 17: 3) Deres overbevisning tilskyndte dem til iherdig forkynnervirksomhet. Bibelens inspirerte beretning sier: «De fortsatte hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold å lære og kunngjøre det gode budskap om Kristus, Jesus.» (Ap. gj. 5: 42, NW) Kaller du deg en kristen? Hvis du gjør det, viser du da den samme nidkjærhet og begeistring for forkynnelsesarbeidet? Du spør kanskje: Kreves det egentlig av sanne kristne at de skal forkynne om Riket?
2, 3. Hvilket syn hadde Jesus på forkynnelsesarbeidet?
2 Kristendommens grunnlegger, Jesus Kristus, hadde et slikt syn på forkynnelsesarbeidet. Ja, den viktigste grunnen til at han kom til jorden, var at han skulle forkynne om Riket. Han sa til sine etterfølgere: «La oss gå annensteds, til småbyene heromkring, for at jeg kan forkynne ordet også der! for derfor er jeg gått ut.» (Mark. 1: 38) Han viste tydelig hvilket budskap han hadde kommet for å forkynne, da han sa: « [Jeg må] forkynne evangeliet om Guds rike; for dertil er jeg utsendt.» — Luk. 4: 43; 8: 1.
3 Ja, Jesu viktigste oppgave var å forkynne om Riket. Det var Guds hensikt at han skulle forkynne om denne himmelske regjering, som i sin tid vil fjerne all urettferdighet fra jorden og sørge for at Guds vilje skjer her. (Matt. 6: 9, 10) Og Jesus hadde alltid det rette syn på det arbeid hans Far hadde gitt ham i oppdrag å gjøre. Ved en anledning illustrerte han hvor viktig dette var for ham, ved å si: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» — Joh. 4: 34.
4, 5. a) Hvordan viste Jesus tydelig at også hans etterfølgere måtte forkynne om Riket? b) Hvor effektiv var de første kristnes forkynnelse?
4 Jesus skulle også lære opp sine etterfølgere til å ta del i forkynnelsen av Riket. Det skulle være deres viktigste arbeid. Jesus viste det da han sa til 12 av dem som han hadde gitt spesiell opplæring: «Når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» Det kunne sies at Riket hadde «kommet nær», fordi han som skulle være konge i Guds himmelske rike, Jesus Kristus, da var midt iblant dem. Hans disipler skulle besøke folk i deres hjem med dette viktige budskapet. Han forklarte dem til og med hvordan de skulle hilse når de kom inn i et hus, og hvordan de skulle holde fram budskapet om Riket. Senere sendte han ut 70 disipler, som han hadde lært opp og gitt en lignende veiledning. (Matt. 10: 5—7, 11—14; Luk. 10: 1—11) Til og med etter sin død og oppstandelse viste han seg for sine etterfølgere og oppfordret dem til å fortsette å forkynne.
5 Til de «mer enn fem hundre brødre» som tydeligvis var samlet i Galilea da Jesus viste seg der etter sin oppstandelse, sa han: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (1 Kor. 15: 7; Matt. 28: 10, 19, 20, NW) Og til de disiplene som var til stede da han fór opp til himmelen, sa han: «I skal være mine vitner like til jordens ende.» (Ap. gj. 1: 8) Hvor glødende og begeistret var ikke disse første kristne da den oppstandne Kristus hadde oppmuntret dem! De hadde det rette syn på arbeidet, og deres nidkjære forkynnelse av Riket ga bemerkelsesverdige resultater. Historikeren Edward Gibbon, som ikke hadde mye til overs for kristendommen, innrømmet at «de kristnes nidkjærhet hadde drevet dem ut til alle provinser og til nesten alle byer i [romer]riket».a
Forkynnelsen av Riket i vår tid
6. Hvilke spørsmål kan en stille i forbindelse med forkynnelsesarbeidet i vår tid?
6 Men hvordan er det i dag? Er de kristne i vår tid også forpliktet til å forkynne om Riket? Er det blitt truffet noe tiltak for at de kan få opplæring i forkynnelsesarbeidet, slik det ble gjort i det første århundre? Kommer Guds rike virkelig til å innføre rettferdige forhold på jorden?
7. Nevn noen av de ting som skulle utgjøre tegnet på at Kristus hadde kommet i Rikets herlighet.
7 For 1900 år siden talte Jesus Kristus om sitt annet nærvær, sitt usynlige nærvær i Rikets herlighet, og «avslutningen på tingenes ordning». Han forutsa blant annet: «Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen til veene.» (Matt. 24: 3—13, vers 3 fra NW) Noen av de ting som skulle utgjøre tegnet på Kristi annet nærvær og endens tid for denne tingenes ordning, var kriger som skulle være uten like når det gjaldt omfang og størrelse, kriger som skulle bli etterfulgt av matmangel, jordskjelv og tiltagende lovløshet.
8. a) Hvilke beviser har vi for at vi har kommet inn i tiden for Kristi annet nærvær og de «siste dager» for denne ordning? b) Hvilket viktig arbeid må utføres før enden kommer?
8 Har vi så kommet fram til den viktige tid i historien som Jesus talte om? Har vi i vår tid vært vitne til de ting som han forutsa skulle markere hans annet nærvær i Rikets herlighet? Ja, vi har det! De begivenheter som har funnet sted siden 1914, er nettopp de ting som Jesus og hans disipler forutsa skulle skje. Det at alle disse tingene har funnet sted i en målestokk som savner sidestykke i historien, viser uten skygge av tvil at vi nå lever i tiden for Kristi annet nærvær og de «siste dager» for denne tingenes ordning. (2 Tim. 3: 1—5; 2 Pet. 3: 3, 4) Et viktig budskap om Guds rike må derfor forkynnes nå, slik Jesus forutsa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Og «dette gode budskap» blir forkynt. — Matt. 24: 14, NW.
9. Hva går det «gode budskap» om Guds rike ut på?
9 Det «gode budskap» om Guds rike går nå ut på at dette riket er blitt opprettet i himmelen i vår generasjon, og at Jesus er blitt innsatt på tronen i himmelen og hersker midt iblant sine fiender. Det betyr at Satan Djevelen er blitt kastet ut av himmelen og ned til jordens nærhet, at han snart vil bli kastet i avgrunnen, og at hele hans onde tingenes ordning vil bli ødelagt. Er ikke det et virkelig godt budskap? (Sl. 110: 1, 2; Åpb. 12: 7—12; 20: 1—3) Det «gode budskap» går også ut på at de som tjener Gud, vil få overleve enden på denne ordning og kunne glede seg over evig liv og fred under Rikets styre. (1 Joh. 2: 17; Sl. 37: 9—11, 29) Vi kan glede oss over at vi har kommet fram til den tid som Bibelen profetisk sier følgende om: «I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» — Dan. 2: 44.
10. a) Hva er det rette syn på forkynnelsen av Riket? b) Hvordan har Jehovas vitner vist at de har det rette syn?
10 Tror du at vi har kommet fram til den tid da disse bibelske profetiene går i oppfyllelse? Tror du virkelig at den tid nå er nær da alt det onde vil bli utryddet og en ny tingenes ordning under Guds rike vil bli innført? Ser du tillitsfullt fram til at Bibelens løfter om at sykdom, lidelse og død skal forsvinne, skal bli oppfylt? (Åpb. 21: 3, 4) Hvis du svarer bekreftende på disse spørsmålene, ønsker du uten tvil å gjøre andre kjent med «dette gode budskap». Det finnes ikke noe viktigere arbeid på jorden som en kan være opptatt med. Jehova Gud, menneskets Skaper, har befalt at budskapet om Riket skal forkynnes. Jehovas vitner har derfor gått helhjertet inn for dette arbeidet. Over 1 250 000 av dem er regelmessig opptatt med å forkynne «dette gode budskap» i 203 land. Og i likhet med de første kristne er de forberedt på å lære opp og hjelpe andre til å forkynne budskapet om Riket. Hensikten med deres menighetsmøter er nettopp å gi en slik opplæring.
Ting som hindrer en i å ha det rette syn
11, 12. a) Hva er grunnen til at noen har funnet det vanskelig å fortsette i forkynnelsesarbeidet? b) Bør vi bli nedtrykt når vi blir møtt med likegyldighet, når vi tenker på hvordan mange mennesker reagerte på Jesu forkynnelse?
11 Det er imidlertid slik at noen som har begynt å forkynne om Riket, har funnet at det er vanskelig å fortsette. Det har oppstått forskjellige ting som hindrer dem i å bevare det rette syn på dette arbeidet. «Til hvilken nytte er det?» spør noen. «Det er ingen som vil høre på budskapet om Guds rike.» Folks likegyldige holdning til det «gode budskap» tar motet fra dem. Hender det at du også blir nedslått fordi folk ikke vil høre på budskapet om Riket? Men bør du i grunnen vente at folk skal reagere annerledes? Er det vanlig at det store flertall reagerer positivt på det budskap Guds tjenere kommer med?
12 Hvilken holdning inntok folk til budskapet om Riket på Jesu tid? Jo, det store flertall inntok en avvisende holdning, trass at det var Jesus selv som forkynte budskapet for dem. Jesus sa: «For dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øyne lukker de, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne få lege dem.» (Matt. 13: 15) Men trass i at de fleste hadde en likegyldig innstilling, fortsatte Jesus å være nidkjær i den gjerning hans Far hadde gitt ham i oppdrag å utføre. Det var Guds vilje at han skulle forkynne budskapet om Riket. Jesus var derfor fast besluttet på å fortsette, uansett hvordan folk reagerte. Vi må ha det samme syn som Jesus hadde, det rette syn. Selv om ingen av dem vi forkynner for, blir sanne disipler, betyr ikke det at vår tjeneste er mislykket, eller at Gud ikke har behag i oss.
13. Hvordan viste Jeremias at han hadde det rette syn på sitt forkynneroppdrag, og hva kan vi lære av hans eksempel?
13 Tenk på profeten Jeremias. Jehova Gud hadde gitt ham i oppdrag å forkynne for sine opprørske, hårdnakkete landsmenn, som hadde vendt seg bort fra den sanne tilbedelse. Jehova sa: «Du skal tale til dem alle disse ord, men de skal ikke høre på deg, og du skal rope til dem, men de skal ikke svare deg.» (Jer. 7: 27) Er det noen sjanse for at vi skal komme til å treffe noen som er mindre mottagelige for budskapet enn disse menneskene? Trass i at disse israelittene inntok en ualminnelig kjølig holdning til Gud, fortsatte Jeremias trofast å forkynne for dem i 40 år. Det er sant at han av og til følte seg nedtrykt. (Jer. 20: 9) Han bevarte ikke desto mindre et rett syn på betydningen av å forkynne, og Jehova hadde behag i hans trofasthet og utholdenhet. Det er nå Jehova Guds hensikt at det skal avlegges «et vitnesbyrd for alle folkeslag» før enden kommer, og han har derfor behag i at vi fortsetter å forkynne i lydighet mot hans befaling.
14, 15. a) Hvilke andre ting kan hindre oss i å bevare det rette syn på forkynnelsen av Riket, og hvordan kan en derfor komme til å tro at Gud ser på ens tjeneste? b) Hva krever Gud av sine tjenere, og hva er derfor det rette syn på tjenesten?
14 En likegyldig, passiv holdning er imidlertid ikke det eneste som får noen av dem som har begynt å forkynne «dette gode budskap om riket», til å bli slappe i tjenesten eller til og med slutte å forkynne. Det er også andre ting som kan hindre en i å bevare det rette syn på betydningen av forkynnelsen. Det kan for eksempel være at en får flere av det Jesus kalte «timelige bekymringer». — Luk. 21: 34.
15 I dagens konkurransepregede samfunn vil du kanskje erfare at, du får stadig flere forpliktelser, som krever mer og mer av din tid. Det kan være at din arbeidsgiver legger større byrder på deg. Du kan også få uventede utgifter, og så får du kanskje problemer med å dekke dem. Dårligere helse kan bidra til å øke presset. På grunn av alle disse tingene mener du kanskje at Gud ikke har behag i det lille du har anledning til å gjøre i tjenesten for ham. Det er imidlertid ikke tilfelle. Jehova Gud krever ikke mer av sine tjenere enn de er i stand til å gi. Han er fornøyd med «enkens skjerv» når det er alt en har å gi. (Luk. 21: 1—4; Matt. 11: 28, 29) Det rette syn er følgelig at en kristen bør gjøre det han kan, i forkynnelsesarbeidet. Det er alt det Gud krever.
16. Nevn noen andre ting som kan hindre en i å bevare det rette syn på forkynnelsen av Riket.
16 Selv om forkynnelsen av Riket er det viktigste arbeid på jorden i dag, finnes det likevel flere ting som kan hindre en i å bevare det rette syn på dette arbeidet. Materialisme kan være en stor hindring. Apostelen Paulus’ ledsager Demas forlot således Paulus «fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden». (2 Tim. 4: 10) Eller det kan ha kommet noe eller noen inn i ditt liv som appellerer sterkt til dine følelser. (1 Joh. 2: 15—17) Det kan også være at motstand fra slektninger eller venner hindrer deg i å bevare det rette syn på forkynnelsen. Det kan være at de håner og spotter deg, eller at de ikke vil ha noe mer med deg å gjøre. (Matt. 10: 33—38) Hvis du blir truet med mishandling og forfølgelse, kan det få deg til å glemme hvor viktig det er at du trofast fortsetter å forkynne. (2 Tim. 3: 12) Det kan dessuten være at du har tatt anstøt av noe som en eller annen har sagt eller gjort. I stedet for å forsøke å løse problemet på den måten Bibelen anbefaler, lar du saken anta så store dimensjoner i ditt sinn at du ikke bevarer det rette syn på forkynnelsen av Riket. — Matt. 18: 15—17; Sl. 119: 165.
Årsaken til et urett syn
17. Hvorfor er det så vanskelig å bevare det rette syn på forkynnelsesarbeidet?
17 Hvorfor er det så mange ting som hindrer en i å bevare det rette syn på det viktigste arbeid på jorden? En fremtredende faktor er vår medfødte ufullkommenhet og svakhet, som strider imot vårt ønske om å gjøre Guds vilje. (Sl. 51: 7; Rom. 7: 18—21) Det finnes imidlertid også høyst virkelige overmenneskelige krefter som gjør sitt ytterste for å få oss til å anta et urett syn og slutte å forkynne om Guds rike. Apostelen Paulus omtalte disse fiendene da han skrev til de kristne: «Stå . . . mot djevelens listige angrep; for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot . . . verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet.» (Ef. 6: 11, 12) Disse åndemaktene ble etter 1914 kastet ut av himmelen av Guds konge, Jesus Kristus, og de oppbyr nå alle sine krefter i kampen mot oss. En av Bibelens profetier sier med tanke på vår generasjon: «Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» — Åpb. 12: 9, 12.
18. Hva bør vi gjøre i betraktning av at Djevelen bestreber seg på å få oss til å slutte å forkynne?
18 Hva har du så tenkt å gjøre? Vil du gi opp? Vil du gi etter for Djevelen og demonenes bestrebelser for å få deg til å slutte å forkynne? Eller vil du kjempe mot dem med alle midler og ikke la noe hindre deg i å fortsette å ta del i det viktigste arbeid på jorden i vår tid? Apostelen Paulus sa at de kristne måtte kjempe en hard, åndelig kamp og omstyrte «tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud». (2 Kor. 10: 3—5) Vi må ikke la et urett syn, som Djevelen er opphavsmann til, få oss til å bli slappe i tjenesten eller til å slutte å gjøre Guds vilje.
19. Hvilken virkning bør det ha på oss at vi vet at våre brødre er trofaste trass i alt det Djevelen gjør mot dem?
19 Apostelen Peter omtalte også Djevelen som en virkelig fiende. Han sa: «Stå ham imot, faste i troen, for I vet at de samme lidelser er lagt på eders brødre i verden.» (1 Pet. 5: 8, 9) Hvilken virkning har det på deg å få vite at dine brødre rundt om i verden har de samme vanskeligheter som du har, og at de er trofaste? Er det ikke oppmuntrende å vite det? Viser ikke det at også du trofast kan fortsette å forkynne, trass i de vanskeligheter du kan møte? Jo, hvis de kan være trofaste under prøver, så kan også du være det!
Hvordan en kan bevare det rette syn
20, 21. Hvordan vil et rett syn på ens innvielse hjelpe en til å finne glede i forkynnelsen, selv om en blir utsatt for mange prøvelser og vanskeligheter?
20 Men, spør du kanskje, hvordan kan en finne glede og tilfredshet i forkynnelsesarbeidet når en blir utsatt for mange prøvelser og vanskeligheter? For det første er det ikke sikkert at du vil møte virkelig motstand. Men du blir kanskje til stadighet møtt med likegyldighet i det distriktet du arbeider i, slik at du blir nedtrykt av den grunn. Hvordan kan en bevare det rette syn under slike omstendigheter?
21 Noe som vil være til hjelp for deg, er å tenke over hvorfor du forkynner. Har du innvigd ditt liv til et arbeid og latt deg døpe i vann som et symbol på at du har innvigd deg til forkynnelsen av Riket? Eller har du innvigd ditt liv til en person, til Jehova Gud, for å gjøre hans vilje, uansett hva hans vilje vil vise seg å gå ut på? Du har naturligvis innvigd ditt liv til Jehova, og du forkynner fordi det er hans vilje at budskapet om hans opprettede rike skal kunngjøres over hele jorden. (Matt. 24: 14) Hjelper ikke dette deg til å se tingene i det rette perspektiv? Jo, for når vi hele tiden tenker på hvilket dyrebart forhold vi står i til Jehova, kan vi finne virkelig glede i å gjøre alt det han påbyr. Det er naturlig at vi finner glede i å gjøre det som behager en som står oss nær, og ettersom vi elsker Jehova Gud av hele vårt hjerte, finner vi glede i å forkynne om det rike som vil herliggjøre hans navn og hensikter.
22. Hva er nødvendig foruten å være trofast i forkynnelsen av det gode budskap om Riket hvis en ønsker å oppnå Jehovas godkjennelse?
22 Når vi tenker på at vi har innvigd oss til Jehova, vet vi at vi må gjøre noe mer enn bare å forkynne hvis vi skal behage ham. Vi må også bringe vårt liv i samsvar med det fullkomne eksempel Gud har satt. Det betyr at vi må framelske hans ånds frukter, blant annet kjærlighet, godhet, mildhet og selvkontroll, og alltid legge disse egenskapene for dagen når vi har med andre mennesker å gjøre. (Gal. 5: 22, 23, NW) Vi må dessuten leve et moralsk rent liv og ikke gjøre oss skyldig i utukt eller ekteskapsbrudd, drikke oss fulle, lyve eller stjele, for Jehova hater alle slike ting. (1 Kor. 6: 9, 10) Når vi har det rette syn på vår innvielse, forstår vi derfor at selv om forkynnelsen av Riket er det viktigste arbeid på jorden, har det i Guds øyne ingen verdi at vi forkynner, hvis vi ikke sørger for å bevare et nært, personlig forhold til ham ved å oppfylle de andre kravene han stiller til oss.
23, 24. Hvordan kan en illustrere den betydning forkynnelsen og vårt forhold til Jehova som hans innvigde tjenere har i relasjon til hverandre?
23 Det er følgelig viktig at vi ser forkynnelsesarbeidet og vårt dyrebare forhold til Jehova Gud i det rette perspektiv. Følgende illustrasjon kan hjelpe oss til å forstå hvilken betydning forholdet til Gud og forkynnelsesarbeidet har i relasjon til hverandre: Når en moden kvinne gifter seg, vet hun at hun påtar seg en viktig oppgave. Hun vil få mye å gjøre, for hun må stelle huset og oppdra barna. Men hun finner glede i dette arbeidet, ikke nødvendigvis på grunn av selve arbeidet, men fordi hun vet at det at hun trofast utfører det, spiller en viktig rolle for at det nære forholdet mellom henne og hennes mann skal bli bevart og styrket.
24 Vi kan finne glede i forkynnelsen av Riket av en lignende grunn. Vi gleder oss naturligvis ikke over den likegyldige, uvennlige eller fiendtlige måten vi til sine tider blir mottatt på når vi er opptatt i tjenesten. Nei, men vi gleder oss fordi vi vet at det at vi er lydige mot Jehovas befaling, styrker vårt nære forhold til ham. Hvis vi alltid verner om vårt dyrebare forhold til Jehova som hans innvigde tjenere, vil vi kunne bevare et modent syn på forkynnelsesarbeidet. Vi vil nidkjært ta del i det med det rette motiv, fordi vi virkelig elsker Jehova og ønsker å opphøye hans navn. — 1 Joh. 5: 2, 3.
25. a) Hvordan fant Jesus glede i å gjøre Guds vilje, trass i at det medførte fryktelige lidelser for ham? b) Hvilket storslagent privilegium har vi fått del i?
25 Ja, noe som vil hjelpe oss til å bevare det rette syn på forkynnelsen av Riket, er å tenke på at dette arbeidet gir oss en anledning til å vise vår kjærlighet til Jehova Gud og vår hengivenhet overfor ham. Det var slik Jesus så på det. Han sa: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» (Sl. 40: 8, 9; Heb. 10: 5—10) Jesus sa dette trass i at det å gjøre Guds vilje i hans tilfelle var ensbetydende med å bli hånt, spottet og vanæret og til slutt drept på en torturpel. (Sl. 22: 8, 9, 17; Es. 53: 5, 7) Han fant glede i forkynnelsesarbeidet fordi det ga ham en mulighet til å bevise sin kjærlighet til Gud, og også fordi han ved trofast å utføre dette arbeidet kunne gi sin Far et svar på Satans hånende påstand om at ingen mennesker ville tjene Gud frivillig og av kjærlighet til ham. (Ordspr. 27: 11; Job, kapitlene 1 og 2) Vi kan finne glede i å gjøre Guds vilje av de samme grunner. Det er virkelig et privilegium å få være med på å herliggjøre Guds navn og ta del i det arbeid som gleder Guds hjerte!
26. Hvordan kan ekte nestekjærlighet hjelpe oss til å bevare et rett syn på forkynnelsen av Riket?
26 Noe annet som vil hjelpe oss til å bevare det rette syn på forkynnelsen av Riket, er at vi har ekte kjærlighet til våre medmennesker og husker at vårt arbeid kan være til gagn for dem. Tenk på det! Ved at vi trofast forkynner, kan vi være med på å redde mennesker som ellers ville ha blitt tilintetgjort når denne tingenes ordning om kort tid går til grunne. Bibelen kommer med følgende oppfordring: «Frels dem som hentes til døden, og hold tilbake dem som føres skjelvende bort til retterstedet!» (Ordspr. 24: 11) Apostelen Paulus understreket også at vårt arbeid er av livreddende karakter. Han sa: «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (1 Tim. 4: 16) Det å være med på å frelse sine medmennesker er virkelig en enestående måte å vise kjærlighet på!
27. Hvilke velsignelser vil vi oppnå både nå og i framtiden når vi trofast tjener Gud og forkynner det gode budskap om hans rike?
27 Ja, det å kunne ta del i forkynnelsen av Riket er det største privilegium noe menneske kan ha i denne tiden. Det vil være til beskyttelse for oss å være travelt opptatt i dette arbeidet. Våre tanker vil kretse om Gud og hans vilje og ikke bli vendt mot ting som Gud fordømmer. (Gal. 5: 19—21) Når vi gjør Guds gjerning, samarbeider vi dessuten med Gud, og hvilket privilegium er ikke det! (1 Kor. 3: 5—9) Husk også den storslagne lønn Jehova Gud vil velsigne alle sine trofaste tjenere med. Han har lovt at de skal få overleve enden på denne tingenes ordning og oppnå evig liv med fullkommen helse i hans rettferdige, nye ordning. (1 Joh. 2: 17; 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 3, 4) Ja, vi har all grunn til å ønske å tjene Jehova og gjøre hans vilje ved å forkynne det gode budskap om hans rike før enden kommer. — Matt. 24: 14.
[Fotnote]
a The Decline and Fall of the Roman Empire av Edward Gibbon, Modern Library Edition, bind 1, kapittel 16, side 451.
[Bilde på side 343]
Jehovas vitner forkynner det gode budskap om Guds rike i 203 land