Det mønster Gud dømmer etter
«Et varsel om Guds rettferdige dom — for at I skal finnes verdige til Guds rike, det som I og lider for.» — 2 Tess. 1: 5.
1. Hvilke kontraster kjennetegnet døperen Johannes’ forkynnelse?
DØPEREN Johannes begynte sin tjeneste med å forkynne: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» Han samlet om seg disipler som han delte tjenestens velsignelser med, og han hjalp dem til å «finnes verdige til Guds rike». Samtidig sa han til de uverdige religiøse ledere at en domstid var nær forestående, at «øksen ligger allerede ved roten av trærne», og at «han som kommer . . . skal . . . samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne opp med uslokkelig ild». — Matt. 3: 1, 2, 7—12; 2 Tess. 1: 5.
2. Hva begynte Jesus å danne, og hvordan?
2 Så snart Jesus, han som skulle komme, hørte at Johannes var kastet i fengsel, begynte han å forkynne det samme budskapet: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4: 12, 17) Han begynte da å danne et mønster som skulle være grunnlaget for en domsavgjørelse, idet han tegnet et harmonisk bilde i samsvar med en bestemt hensikt. Opprissingen av den første linjen, den viktige tidsfaktoren, ble markert i og med at forkynnelsen av evangeliet om Riket ble tatt opp. Som Jesus sa like før han fortalte lignelsen om den rike mann og Lasarus: «Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes; fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike.» — Luk. 16: 16.
3. Hvilke to linjer risset Jesus deretter opp, slik det framgår av Lukas 16: 17, 18?
3 Jesus risset deretter opp to linjer til. Han sa først: «Det er i virkeligheten lettere at himmel og jord forsvinner, enn at en del av en bokstav av Loven ikke skulle oppfylles.» Deretter sa han: «Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor.» (Luk. 16: 17, 18, vers 17 fra NW) Det er lite sannsynlig at hans tilhørere forbandt disse to uttalelsene med hverandre. Det var først etter at den kristne menighet hadde fått apostelen Paulus’ inspirerte skrifter, at situasjonen ble klar. I lys av disse skriftene kan vi nå undersøke disse to linjene i mønstret og forstå hva som var hensikten med dem.
4. På hvilken måte oppfylte Jesus loven, og hva utgjorde hans død grunnlaget for?
4 Foruten å holde loven ved å vise fullkommen lydighet mot dens krav oppfylte Jesus loven. Som han en gang sa: «Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Han sa også at «alt sammen» skulle bli oppfylt, helt til «den minste bokstav». (Matt. 5: 17, 18) Paulus skrev at loven var en «skygge [eller en «forbilledlig framstilling»] av det som skulle komme, men legemet [virkeligheten, NW] hører Kristus til». (Kol. 2: 17; Heb. 8: 5, NW; 10: 1) Ved sitt liv og sin offerdød tilveiebrakte Jesus virkeligheten av tingene. En av de viktigste foranstaltninger i loven var bestemmelsen om at det skulle frambæres syndoffer, noe som særlig skulle gjøres på soningsdagen. Disse dyreofferne kunne imidlertid «aldri . . . bortta synder; men han [Jesus] har frambåret ett offer for synder» ved å ofre sitt fullkomne menneskeliv. (Heb. 10: 11, 12) Hans død utgjorde grunnlaget for gjennomgripende forandringer som skulle bringe store velsignelser til dem som viste tro på ham, og det var de jødiske medlemmer av Lasarus-klassen som først fikk del i disse velsignelsene. Paulus sier at etter at lovpakten hadde tjent sin hensikt, ble den tatt bort og naglet til den torturpelen som Jesus ble hengt på. (Kol. 2: 14, NW) Men hvilken forbindelse hadde dette med Jesu bemerkning om skilsmisse og hor?
5. Hvilken illustrasjon benyttet Paulus seg av for å vise at noen var «løst fra loven»?
5 Etter at Jesus hadde båret «seg selv fram som et ulastelig offer for Gud», ble han gjort til «mellommann for en ny pakt». (Heb. 9: 14, 15) Paulus forklarer at før dette var jødene bundet under loven, på samme måte som «den gifte kvinne . . . ved loven [er] bundet til sin mann så lenge han lever . . . dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann. Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, for at I skulle høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud». Paulus talte til sine brødre av Lasarus-klassen, og det var bare de som var «løst fra loven». — Rom. 7: 1—6.
6. Hva var ifølge Jesus den eneste gyldige skilsmissegrunn, og hvordan stilte fariseerne seg til dette spørsmålet?
6 Jesu ord om skilsmisse og hor ble imidlertid i første rekke rettet til fariseerne, som tilhørte «den rike mann»-klassen. De var ikke fri fra loven. Loven hadde riktignok en skilsmissebestemmelse som tillot en mann å ha mer enn én levende hustru, men Jesus henviste til det mønster som Gud opprinnelig hadde dannet, og som alle i eller under den nye pakt måtte følge for å få Guds gunst. Gud traff ikke noen bestemmelse som gjorde det mulig for Adam og Eva å oppnå skilsmisse. Hvis en kristen skilte seg fra sin ektefelle av andre grunner enn utroskap og så giftet seg igjen mens ektefellen fremdeles levde, ville det bety at han drev hor. Fariseerne, som fulgte sine egne tradisjoner og vedtekter og den da uskrevne talmuds lære når det gjaldt dette spørsmålet, ville bli irritert over Jesu bemerkninger. Dette var en del av deres pine. — 5 Mos. 24: 1—4; Matt. 19: 3—9.
7. Hvordan viste Jesus hvilke velsignelser hans død skulle bringe?
7 Vi kan således se mønstret ta form. Vi må imidlertid ha klart for oss at de forandringer som skulle finne sted på grunnlag av Jesu død, allerede begynte å bli innført før Jesu død. Det budskap døperen Johannes og Jesus forkynte, og det arbeid de utførte, var basert på en sterk tro på at Jesus utførte alt det som var forutsagt og forbilledlig framstilt i loven og profetene. Da Jesus innstiftet høytiden til minne om sin død kvelden før han ble pelfestet, ga han derfor begeret til sine disipler og sa: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere . . . og jeg gjør en pakt med dere, liksom min Far har gjort en pakt med meg, om et rike.» — Luk. 22: 20, 29, NW.
8. Hva skjedde som følge av at Jesus forkynte evangeliet om Riket?
8 Det var ingen grunn til at forandringene skulle la vente på seg. Forkynnelsen av evangeliet om Riket begynte å medføre en fullstendig forandring for de to klassene som vi nå behandler. Da evangeliet ble forkynt, døde begge klassene fra sin tidligere tilstand, slik det ble vist ved at både Lasarus og den rike mann i Jesu lignelse døde. Ved Jesu død, da hele Moseloven var blitt oppfylt, døde Lasarus-klassen fra denne loven, og på pinsedagen ble den hellige ånd utgytt over dem som et bevis for at de nå var i den større Abrahams skjød. Vi vil nå med interesse undersøke hva som deretter skjedde, slik det ble fortalt av Jesus, og hva det i virkeligheten betydde.
Abraham — den viktigste personen
9, 10. a) Hvilken viktig person kom nå inn i bildet? b) Hvilket slektskapsforhold påberopte fariseerne seg? c) Hva hadde de rett i, og hva tok de feil i?
9 Prøv å se det for deg. Den rike mann slår sine øyne opp i dødsriket eller hades, hvor han er i pine, og hva er det han får se? Jo, langt borte ser han den tidligere tiggeren i Abrahams skjød, det vil si på plassen foran Abrahams bryst — en begunstiget plass, som når noen ligger foran en annen på samme benk under et måltid. (Luk. 16: 23; se også Johannes 13: 23, UO) Det at Abraham kommer inn i bildet, er av stor betydning for hele mønstret. Hvem er han et bilde på? Husk at Jesus talte direkte til fariseerne. De mente at de som de religiøse ledere var de eneste som hadde rett til å være i Abrahams skjød. I deres øyne kom ikke det jevne lag av folket inn i bildet i det hele tatt. Ved en tidligere anledning hadde de sagt til Jesus: «Vi er av Abrahams ætt,» og: «Vår far er Abraham!» og: «Vi har én far, Gud.» — Joh. 8: 33, 39, 41.
10 Ut fra dette er det tydelig at fariseerne mente at Abraham representerte Gud. De hadde rett i det, men de tok feil når de hevdet at de var Abrahams eller Guds barn. I Guds øyne er det ikke ens kjødelige avstamning, men ens innstilling og gjerninger som avgjør hvorvidt en har rett til å påberope seg et slikt slektskapsforhold. Som Jesus sa til dem ved den samme anledning: «Var I Abrahams barn, da gjorde I Abrahams gjerninger.» Han sa også: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen.» — Joh. 8: 39, 44.
11. Hvorfor var det så viktig å ha tro for å kunne godta Jesus som Messias?
11 Dette forklarer hvorfor den rike mann i Jesu lignelse var langt borte fra Abraham, men vi lurer kanskje på hvorfor Lasarus etter sin død straks ble båret bort i Abrahams skjød. (Luk. 16: 22) Det ble lagt stor vekt på tro. Jesus kom ikke som konge, slik folket hadde ventet, men «i syndig kjøds lignelse», «lik et lam som føres bort for å slaktes». (Rom. 8: 3; Es. 53: 7) En måtte virkelig ha tro for å godta ham som Messias. Noen, ikke de overmodige, men de ydmyke, la en slik tro for dagen. De skilte seg ut fra de andre ved sin tro og fulgte derved det eksempel Abraham satte da han «dro ut [fra sitt eget land] uten å vite hvor hen han skulle komme». (Heb. 11: 8) De ble Jesu disipler, og senere, nærmere bestemt på pinsedagen, da de fikk den hellige ånd, ble de kristne. Paulus skrev om disse: «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. . . . Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.» — Rom. 8: 14—16.
12. Hvordan ble de som hadde tro, ytterligere velsignet?
12 Paulus sa også angående disse: «De som har tro, de er Abrahams barn . . . Så blir da de . . . velsignet med den troende Abraham.» Hvordan blir de det? Abraham fikk det storslagne løftet at «alle jordens folk [skal] velsignes» gjennom hans ætt. Hans ætt er i første rekke Kristus Jesus, men ved Guds ufortjente godhet har også andre fått det privilegium å bli en del av denne ætten sammen med Kristus. Som Paulus sa: «Alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus; . . . Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» — Gal. 3: 7—9, 16, 26—29; 1 Mos. 22: 18.
13. a) Hvem var de første som utgjorde Lasarus-klassen? b) På hvilken måte handlet Johannes og Jesus som engler overfor disse?
13 Som en oppsummering kan vi si at det altså er medlemmene av den kristne menighet, som blir ledet av Guds ånd, som er Guds barn. De blir også omtalt som Abrahams barn, fordi de har en like sterk tro som Abraham, og fordi de sammen med Kristus Jesus utgjør Abrahams ætt, det redskap Gud benytter for å gjennomføre sin hensikt. De utgjør Lasarus-klassen, og de første av dem var de jøder som var klar over sitt åndelige behov og la tro for dagen da de hørte Guds sendebud, døperen Johannes og Jesus. Johannes og Jesus handlet i virkeligheten som engler eller sendebud da de holdt fram for disse jødene håpet om å få del i de storslagne velsignelser som var knyttet til det edfaste løfte Gud ga Abraham og hans ætt. Det er derfor ikke så rart at Jesus sa at Lasarus straks «ble båret bort av engler i Abrahams skjød». — Luk. 16: 22.
14. Hvordan ble det vist at også mange ikke-jøder skulle oppnå Guds gunst?
14 Selv om det i begynnelsen bare var trofaste jøder som utgjorde Lasarus-klassen, fortsatte det ikke å være slik. Til en hedensk høvedsmann som viste ualminnelig stor tro, sa Jesus: «Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike; men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor; der skal være gråt og tenners gnissel.» (Matt. 8: 5—12) Dette viste at mange ikke-jøder, som fram til da hadde vært fremmedgjort for Gud og hadde befunnet seg i en tigger-lignende tilstand, skulle komme fra alle kanter og bringes i «Abrahams skjød», en stilling hvor de hadde Guds gunst. Som Paulus sa: «Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I deg skal alle folk velsignes.» (Gal. 3: 8) Men de som mente at de som Abrahams kjødelige barn kunne være sikre på å arve alle nøkkelstillingene i Guds rike, skulle bli forkastet og på den måten komme i pine.
15. Hvilket fint bilde av Teokratiet dannet Jesus i Matteus 8: 11?
15 Ved at Isak og Jakob blir nevnt sammen med Abraham i dette tilfellet, blir det dannet et fint bilde av hele ordningen med Riket, Teokratiet. Abraham, som er far til dem som tror, er et bilde på den himmelske Far, Jehova, som er den som velsigner alle folk. Isak, Abrahams sønn, er et bilde på Guds Sønn, Jesus Kristus. Det at Abraham ofret eller så godt som ofret sin sønn Isak på Moria berg, var et bilde på at Jehova virkelig skulle ofre sin enbårne Sønn. Isaks sønn Jakob er et bilde på den kristne menighet. Akkurat som Jakob fikk liv fra Abraham gjennom Isak, får den kristne menighet åndelig liv fra Jehova gjennom Jesus Kristus. Denne menigheten besto i begynnelsen av en levning trofaste jøder, men om lag tre og et halvt år etter pinsedagen begynte evangeliet om Riket å bli forkynt for hedningene. Den første hedning som evangeliet ble forkynt for, var Kornelius. Fra da av har folk av nasjonene kommet fra alle kanter, og alle menighetens medlemmer er blitt samlet inn. Det er de som utgjør Lasarus-klassen.
Guds «dommer» — «et stort svelg»
16. Hva ba den rike mann om, og hvorfor?
16 La oss nå vende vår oppmerksomhet mot den siste delen av Jesu lignelse og se litt nærmere på den samtalen som fant sted mellom den rike mann og Abraham. Vi vil da bli kjent med flere av Guds domsavsigelser. Legg merke til hva den rike mann ber om. Først ber han om at Lasarus må bli sendt til ham for å svale hans tunge med en dråpe vann. Når dette ønsket ikke blir oppfylt, ber han om at Lasarus må bli sendt til hans fem brødre for å advare dem om dette pinestedet. (Luk. 16: 24—28) Han gjør alt han kan for at Lasarus skal komme bort fra Abrahams skjød og aldri mer komme tilbake dit. Hvorfor ba han ikke om at englene måtte bli sendt for å gjøre dette, når han så hvor raskt de bar Lasarus bort i Abrahams skjød? Nei, det måtte absolutt være Lasarus som skulle løpe omkring og handle som sendebud. På bakgrunn av det Jesus sa om den rike mann, kan vi bare trekke den slutning at hvis Lasarus virkelig hadde kommet til ham og hadde puttet sin finger i munnen hans for å svale hans tunge med en dråpe vann, ville han ha grepet fatt i fingeren hans og holdt Lasarus fast. Jesus sa at de skriftlærde og fariseerne satte alle krefter inn på å «vinne en eneste tilhenger», og at de, når de hadde vunnet en tilhenger, gjorde ham til ’et helvetes [gresk: Gehennas] barn, to ganger verre enn de selv var’. — Matt. 23: 15.
17. På hvilken måte søkte religiøse ledere å bli lindret av Lasarus-klassen?
17 Hvor latterlig ville det ikke være å ta denne lignelsen bokstavelig! Men når vi nå vet hvilke klasser det var Jesus hadde i tankene, kan vi tydelig se hvor treffende lignelsen var. Men så er spørsmålet: På hvilken måte søkte de religiøse ledere å bli lindret av Lasarus-klassen, om enn bare ved hjelp av en dråpe vann? De ville ikke ha blitt pint hvis Jesu foraktede etterfølgere bare hadde fulgt Jesus og latt være å si noe. De fikk imidlertid opplæring i å forkynne og ble deretter sendt ut, først de 12 og siden de 70. Det var de, ikke de religiøse ledere, som nå handlet som medlemmer av Abrahams ætt og overbrakte himmelske velsignelser til menneskene ved å helbrede syke og forkynne om Guds rike. (Luk. 9: 1, 2; 10: 1, 9) På pinsedagen var det omkring 120 som fikk den hellige ånd og evnen til å tale i tunger, og før dagens slutt kom ytterligere 3000 til troen. Hvilket mot la de ikke for dagen! Både offentlig og for Det høye råd forkynte apostelen Peter og andre, for eksempel Stefanus, uten å nøle at disse religiøse ledere hadde pådratt seg stor blodskyld. (Ap. gj. 2: 23; 3: 14, 17; 4: 10; 5: 30; 7: 52) Som Abrahams kjødelige etterkommere ropte medlemmene av «den rike mann»-klassen i billedlig forstand: ’Fader Abraham, forbarm deg over oss’ og få denne Lasarus-klassen til å si noe godt om oss, om ikke mer enn et eneste ord! Hva svarte Abraham?
18. Hva svarte Abraham på den rike manns anmodning, og hva viser hans svar?
18 Abraham kommer først inn på sakens kjensgjerninger: «Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nå trøstes han her, og du pines.» (Luk. 16: 25) Jesus kastet ikke bort noe tid på den rike mann. Hvorfor ikke? Nei, for Jesus visste at han handlet som Guds tjener i en tid da det ble foretatt inspeksjon. Han var i sannhet Abrahams ætt, og de som forbannet denne ætten, ble forbannet av Gud. (1 Mos. 12: 3) Som klasse betraktet hadde «den rike mann» hatt sin tid, sin «levetid», da han hadde fått ’sitt gode’, som han uten vanskelighet kunne ha gitt videre til dem som trengte det. Men denne klassen viste at den aldri hadde til hensikt å gjøre det, og nå var det tydelig at Gud hadde felt en ugunstig dom over den. Det ble også tydelig vist at Lasarus-klassen hadde fått en gunstig dom. Her ser vi hvilket mønster Gud dømmer etter. Det er som om en kraftig, rett linje blir trukket tvers over mønstret, slik at det blir likevekt mellom de to sidene. Det er her ’det store svelget’ kommer inn i bildet. Legg merke til hva Abraham deretter sier til den rike mann.
19. Hva symboliserte ’det store svelg’?
19 «Og dessuten er et stort svelg festet mellom oss og eder, for at de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og for at heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss.» (Luk. 16: 26) Det var ikke snakk om noen forbrødring! Lasarus-klassen kunne ikke inngå kompromiss og tale fred til «den rike mann»-klassen. Jesus var klar over at dette var en viktig del av det mønster Gud dømmer etter, og at Guds «dommer er et stort dyp». (Sl. 36: 7) Vi må imidlertid være klar over at det bare er som klasser betraktet at de har fått sin endelige dom. Ingen av de to klassene eller noen andre klasser som støttet dem, kunne gå over til den andre, men enkeltpersoner kunne gjøre det mens de levde, og det var mange som gjorde det. Apostelen Paulus hadde før ’levd som jøde’ og vært en innbitt forfølger av Lasarus-klassen. (Gal. 1: 13—17) Døperen Johannes kalte fariseerne og sadduseerne «ormeyngel» og sa: «Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig.» Noen av dem gjorde senere det. — Matt. 3: 7, 8; Ap. gj. 6: 7.
20. Hva ba den rike mann deretter om, og hva svarte dette til på Jesu tid?
20 Ettersom Jesus var klar over hvilken sinnsinnstilling «den rike mann»-klassen hadde, lot han den rike mann i sin lignelse komme med enda et argument. Den rike mann forsøkte å ignorere eller komme utenom svelget og sa: «Så ber jeg deg, fader, at du sender ham til min fars hus — for jeg har fem brødre — for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.» (Luk. 16: 27, 28) Legg merke til at selv om han tiltaler Abraham som far, taler han også om en annen far, som han føler seg nærmere beslektet med, en far i hvis hus han har fem brødre. Jesus hadde kjennskap til jødedommens religiøse «hus», som var bygd på tradisjoner og vedtekter, og det var dette «hus» de religiøse ledere tilhørte. Det var et «hus» som tilskyndte til innbitt forfølgelse og til og med mord. ’Husets’ herre var Djevelen, som «var en manndraper». (Joh. 8: 44) De fem brødrene (med den rike mann blir det en gruppe på seks, som er et passende symbol på Djevelens organisasjon) representerer alle dem som beundret og støttet de religiøse ledere og la samme ånd for dagen som dem. De religiøse ledere ønsket ikke å bli avslørt, og de ønsket slett ikke at de som støttet dem, skulle høre hvordan de ble avslørt ved det budskap Lasarus-klassen forkynte. Hvis disse, deres brødre, i billedlig forstand skulle dø og komme til samme sted som de selv var på, ville deres pine bli enda større. De ønsket derfor at Lasarus-klassen skulle forlate den stilling hvor den hadde Guds gunst, og forkynne, ikke et domsbudskap, men et budskap som ville gi inntrykk av at alt var som før det ble holdt inspeksjon, da hverken de religiøse ledere eller deres tilhengere var i pine.
21. Hva svarte Abraham, og hva betydde det?
21 Ville dette la seg gjøre? Hva svarte Abraham? «Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem!» (Luk. 16: 29) De får ikke høre annet enn Guds sannhetsord! Det var utelukkende ut fra dette ord Jesus forkynte for folket og dets ledere, og han forkynte blant annet budskapet om den dom som snart skulle bli fullbyrdet. Lasarus-klassen forkynte et lignende budskap. Det kraftige vitnesbyrd som Peter avla på pinsedagen, var for eksempel utelukkende basert på sitater fra de hebraiske skrifter, fra Moses (loven), profetene og salmene. Det faktum at 3000 straks ga akt på hans budskap og ble døpt, er et bevis for at de hebraiske skrifter inneholdt en tilstrekkelig advarsel og veiledning for dem som var villige til å høre. Mange av dem hadde før vært tilhengere av jødedommen. — Ap. gj. 2: 41.
22. a) Hva ba den rike mann til slutt om? b) Hva svarte Jesus da fariseerne ba om å få et tegn?
22 Den rike mann hadde imidlertid mer på hjertet. Han viste nå sitt sanne jeg, idet han motsa Abraham: «Nei, fader Abraham! men om noen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg.» (Luk. 16: 30) Han ba med andre ord om et stort tegn, om at noen skulle stå opp fra de døde, og mente at et slikt tegn var absolutt nødvendig. Hvis det ble gitt et slikt tegn, ville det hverken være nødvendig å forkynne ut fra Skriftene eller å avsløre jødedommens tradisjoner. Fariseerne og andre hadde mer enn én gang bedt Jesus om at «han ville la dem få se et tegn fra himmelen». Han svarte: «En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas’ tegn.» Jonas’ tegn var tilstrekkelig for ninivittene, for, som Jesus sa: «De omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas». (Matt. 16: 1—4; 12: 38—41) Jesus forkynte med langt større myndighet enn Jonas noensinne hadde gjort, og han hadde mange flere beviser til støtte for det han forkynte, enn Jonas hadde. Men resultatet ble likevel slik som Jesus sa: «Uten at I ser tegn og under, tror I ikke.» — Joh. 4: 48.
23. Hva var Abrahams siste ord i denne saken?
23 Abraham svarte derfor den rike mann: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om noen står opp fra de døde.» (Luk. 16: 31) I og med disse ordene ble den endelige dom avsagt over den klasse som var representert ved den rike mann og hans brødre. Hvis de som tilhører denne klassen, vender det døve øre til Guds budskap i Skriften, vil de også vende det døve øre til det budskap Guds sendebud forkynner, enten dette sendebud er Jesus eller Lasarus-klassen. Som Jesus sa til dem: «I ransaker skriftene . . . og det er de som vitner om meg,» og han tilføyde: «Hadde I trodd Moses, da hadde I trodd meg; for det er om meg han har skrevet; men tror I ikke hans skrifter, hvorledes kan I da tro mine ord?» — Joh. 5: 39, 46, 47.
24. Hva viste Jesus med de siste ordene i lignelsen?
24 Med de siste ordene i sin lignelse viste således Jesus hvilke rettferdige dommer Gud hadde avsagt over de to klassene, dommer som var som «et stort svelg». Han hadde avsagt en ugunstig dom over alle dem som ’hører tungt [med irritasjon, NW]’, og som ’lukker sine øyne, for at de ikke skal se . . . og forstå med hjertet og omvende seg’. (Matt. 13: 15) Lasarus-klassen hadde imidlertid fått en gunstig dom. Det vil aldri bli nødvendig for den å forlate den stilling hvor den nyter godt av Jehova Guds gunst og stadig har anledning til å bli trøstet og holde festmåltid ved Jehovas bord. Det ville heller ikke være riktig av dem å forlate denne begunstigede stilling.
25. Hvilke spørsmål kan vi nå stille?
25 Finnes det så i vår tid noen paralleller til de forskjellige deler av det mønster Gud dømmer etter? Inneholder Jesu lignelse et viktig budskap til oss? Kan vi se to tydelig atskilte klasser som har erfart en gjennomgripende forandring hva stilling og posisjon angår? Og blir vi, som enkeltpersoner, derved hjulpet til å forstå hva vi må gjøre for å få en gunstig dom av Gud og således bli i stand til å finne sanne rikdommer?