Gled dere alltid i tjenesten for Jehova
«Gled eder i [Jehova] og fryd eder, I rettferdige, og juble, alle I oppriktige av hjertet!» — Sl. 32: 11.
1. a) I hvilke henseender kan Jehova ikke sammenlignes med noen andre? b) Hvilken foranstaltning har Jehova truffet for menneskene, og hvordan?
DET er ikke noe som kan sammenlignes med Jehovas miskunnhet eller kjærlige godhet. «Hans undergjerninger mot menneskenes barn» får rettferdselskende mennesker til å bli fylt av takknemlighet og tilskynder dem til å gjøre kjent hans uforlignelige navn og enestående hensikter. (Sl. 107: 21, 22) Jehova, den levende Gud, overgår alle andre guder i storhet og visdom. Er ikke Jehova, Skaperen, livets Giver? Skapte ikke Jehova mennesket for at det i all evighet skulle tjene ham i et gledens paradis? Og da våre første, utakknemlige foreldre førte menneskeslekten ut i synd og død, traff ikke Jehova da en enestående, ufortjent foranstaltning gjennom Kristus for å løskjøpe menneskeslekten fra gravens makt? Hvilken glede er det ikke å se det «tegn» som viser at denne oppstandne Sønn hersker i himlenes rike, og at han snart skal fjerne all ondskap fra jorden! Om kort tid, i det gjenopprettede paradis, vil alt som har ånde, igjen love Jehova. — Es. 42: 8; 1 Mos. 2: 7—9; Joh. 11: 25, 26; Heb. 1: 1—3, 13.
2. Hva har Jehova til enhver tid krevd av menneskene?
2 Hvilken stor glede gir det ikke å tjene Jehova Gud! En betingelse som stilles til alle som ønsker å komme inn i Guds nye ordning og få del i de evige velsignelser den vil bringe, er at de tar del i denne tjeneste. Ja, det Jehova først og fremst forlanger av menneskene, har alltid vært og er fortsatt at de skal tjene ham. I det gamle Israel ble folket oppfordret til å ’tjene Jehova av alt sitt hjerte og av all sin sjel’. (5 Mos. 11: 13) Den nyopprettede kristne menighet tjente hver dag «med fryd og hjertets enfold». (Ap. gj. 2: 46) Og profeten Esaias, som så fram til at Gud skulle skape en ny ordning for menneskene, oppfordrer oss som lever nå, til å ’glede oss til evig tid’ og til å tjene Gud med «jubel» og «fryd». — 65: 17, 18.
3. Hvordan er Babylon den stores tilstand forskjellig fra sanne kristnes tilstand i vår tid?
3 Gleder menneskene i verden seg i dag? Hvordan er situasjonen på det internasjonale og det nasjonale plan? De «veene» som Jesus forutsa skulle kjennetegne enden for den nåværende tingenes ordning, tiltar i styrke for hver dag som går. (Matt. 24: 3—12) Kristenhetens religiøse ledere finner at deres babyloniske institusjoner og læresetninger ikke lenger klarer å holde de utålmodige hjorder under kontroll. Protestantiske prester klager således over tomme kirker, og pave Paul VI jamrer over krisen innen presteskapet og sier at den volder ham «stor bekymring og smerte». Situasjonen er akkurat slik Jehova har forutsagt: «I skal skrike av hjertets pine og hyle i fortvilelse.» De sanne kristne, Guds eget folk, som bygger sin tro på Bibelen, har imidlertid rikelig med åndelig føde å «ete» og rikelig med livgivende sannheter å «drikke», og de ’jubler av hjertens lyst’. De blir styrket til å tjene Jehova med glede og til å gjøre kjent hans frelse på hele jorden, «for herlige ting har han gjort». — Es. 65: 13, 14; 12: 2—5.
4. Hvorfor og hvordan bør vi vise vår verdsettelse av den foranstaltning Jehova har truffet?
4 Et krav som stilles til alle som ønsker å oppnå evig liv i den kommende tingenes ordning, er at de tar del i tjenesten for Jehova. (Mark. 10: 28—30) Denne tjeneste kan ikke bli satt ut av betraktning uten at det vil medføre tap eller skade. Den enestående, kjærlige foranstaltning som Jehova har truffet for menneskene gjennom sin Sønn, må tilskynde alle til å vise sin verdsettelse og takknemlighet. (Rom. 11: 33—36) Den fulle dybde av denne verdsettelse kan vi bare vise ved å tjene Jehova på hans måte og gjøre andre kjent med det gode budskap om Riket. Lenge før den kritiske «endens tid» begynte, uttrykte apostelen Paulus det på denne måten: «Det er en nødvendighet som påligger meg; for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» — 1 Kor. 9: 16.
I trelldom med glede
5. Hva innebærer vår innvielse til Jehova?
5 De som virkelig lærer å elske og verdsette Jehova, innvier seg til ham. Hvilket privilegium er det ikke å kunne innvie seg til denne kjærlige Gud, den høyeste Person i hele universet! (Neh. 9: 5, 6) Ja, alt av verdi som vi har, kommer fra Jehova. Er det ikke derfor passende, ja, høyst påkrevd, at vi gir ham noe igjen for denne overflod? (Job 41: 2; Sl. 116: 12, 13; Jak. 1: 17) Når vi innvier oss til Skaperen, blir vi hans treller, underlagt hans ledelse. Innvigde familieoverhoder i vår tid bør i likhet med Josva, som tilba Jehova «i oppriktighet og troskap», si: «Jeg og mitt hus vi vil tjene [Jehova].» — Jos. 24: 14, 15.
6. Bør vi betrakte det å være Jehovas treller som en tung byrde? Forklar.
6 Bør vi betrakte det å være Guds treller som en tung byrde, som noe vi bør unngå? Nei, på ingen måte! Det at vi underordner oss under Jehova og hans lov, vil bare være til velsignelse og glede for oss. Overalt omkring oss ser vi levende ting som Gud har skapt, som trives under Guds lov. I sin bergpreken sier Jesus: «Akt på liljene på marken, hvorledes de vokser: de arbeider ikke, de spinner ikke; men jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som en av dem.» (Matt. 6: 28, 29) Hvis liljene på marken, som vokser i samsvar med lover som er nedlagt i dem, kan framvise en herlighet som nesten tar pusten fra oss, hvor mye mer må da ikke Jehova ha behag i den moralske skjønnhet som de mennesker som følger hans rettferdige lover og prinsipper, har! Det at alle de levende ting som finnes på jorden, er underlagt skaperverkets lover, fører ikke til vanskeligheter for dem, men er tvert imot til velsignelse for dem, og en kristen som innvier sitt liv til Skaperen og blir hans trell, oppnår på lignende måte glede og tilfredshet og vil til slutt oppnå evig liv. — Sl. 104: 24; 145: 16, 17.
7. a) Hvordan blir de som blir Guds treller, belønnet? b) Hvilke farer gjør det nødvendig å gjøre noe?
7 De som er Guds treller, forstår meningen med livet. De forstår at livet har en hensikt, og ser skjønnheten ved livet. Å gjøre Guds vilje, å tjene Gud hver dag, bringer en glede som ikke kan sammenlignes med noe. Vissheten om at en har Guds velsignelse, gir stor tilfredshet. (Ordspr. 10: 22) Men akkurat som en vakker blomst på marken kan ta skade av forurenset luft eller jord, kan den kristnes vekst bli hindret hvis vedkommende lar seg påvirke av Satans ånd i «luften», umoralske tanker, materialisme og et utsvevende liv. Slike former for forurensning gleder hverken mennesket eller dets Skaper. Hvis den syke planten ikke får sunn næring, vil den til slutt visne og dø. — Åpb. 16: 17; Jud. 12; 2 Tim. 1: 13, 14.
8. Hvorfor er det til gagn for oss å respektere Guds lover?
8 Selv om vitenskapsmenn ikke liker å innrømme det, må de til stadighet erkjenne at menneskene er underlagt de lover Gud har gitt for det fysiske skaperverk. Alle som beveger seg utenfor disse lovers grenser, står i fare for å bli rammet av ulykke. Da de tre astronautene i Apollo XIII svevde mellom liv og død, kjempet således de og deres medhjelpere på jorden desperat for å holde romskipet innenfor rammen av Skaperens lover for å få det trygt tilbake til jorden. Ja, deres problem besto i første rekke i at de hadde beveget seg utenfor den store Lovgivers uttrykte hensikt: «Himmelen er [Jehovas] himmel, men jorden [ikke verdensrommet] har han gitt menneskenes barn.» Innvigde kristne respekterer de lover Gud har gitt for det fysiske skaperverk, og de morallover han har gitt menneskene. — Sl. 115: 16.
Teokratiske bånd
9. Hvordan er situasjonen i den kristne menighet forskjellig fra situasjonen i det gamle Israel hva spørsmålet om innvielse angår?
9 I 1513 f. Kr. ble alle som tilhørte Israels nasjon, Jehovas treller i og med at nasjonen ble innvigd til Jehova. Hver eneste israelitt var fra fødselen av et medlem av denne innvigde nasjon. Situasjonen er imidlertid annerledes for dem som tilhører det åndelige Israel, som er tatt med i den nye pakt, i og med at hver enkelt må vokse i nøyaktig kunnskap og verdsettelse og foreta en personlig innvielse til Jehova. — Ef. 3: 14—19.
10. Hvordan kan prinsipper som ble fulgt i Israel, være til gagn for oss i dag?
10 Av de prinsipper som ble fulgt i det gamle Israel, kan vi imidlertid lære mye som har praktisk verdi for den kristne menighet i vår tid. Barna må for eksempel fortsatt være lydige mot sine foreldre, og foreldrene kan legge seg de lover som gjaldt i Israel med hensyn til opplæringen av barna, på hjerte. Når bør denne opplæringen begynne? Når begynte den i Israel? Beretningen forteller at «små barn» var til stede på Guds folks sammenkomster helt fra begynnelsen av. (5 Mos. 29: 10—13; 31: 12; 2 Krøn. 20: 13) Det samme prinsippet ble fulgt i den første kristne menighet, for Lois og Eunike underviste Timoteus i de hellige skrifter, slik at han ble kjent med dem. Gjorde de det fra han var fem år gammel? Fra han var tre år gammel? Fra han var ett år gammel? Nei, de gjorde det «fra den spede barndom av». — 2 Tim. 1: 5; 3: 15, NW; se også Lukas 1: 80; 2: 40—52.
11. Hvorfor er det så viktig å lære barna opp fra den spede barndom av?
11 Hvorfor skulle ikke også små barn til og med spebarn — få del i den teokratiske ordning? Det er ensbetydende med å utfordre skjebnen hvis vi ikke snakker med dem om vår underfulle Gud fra den spede barndom av. Hvis de blir tatt med på kristne møter fra de er spebarn, vil de dessuten betrakte disse møtene som en del av den kristne levemåte når de vokser opp. — Ordspr. 4: 1—13.
12. a) Hvilken veiledning gir Bibelen med hensyn til barneoppdragelse? b) Hvordan kan foreldrene vise kjærlig omtanke for andre?
12 Men hva så hvis foreldrene har lært sannheten å kjenne etter at barna har begynt å vokse opp? I slike tilfelle kan det oppstå problemer. Foreldre som elsker sine barn, bør imidlertid straks begynne å gi dem en teokratisk oppdragelse. (Ordspr. 22: 6; 23: 13, 14) Akkurat som de instinkter som er nedlagt i bjørnemoren, vil få henne til straks å gi ungen sin et klask når den er ulydig, pålegger Guds lov, slik den kommer til uttrykk i Guds Ord, menneskelige foreldre å tukte sine barn — ikke i sinne eller ved å småskjenne på dem på en irriterende måte, men på en fornuftig måte og i kjærlighet. (Ef. 6: 4) Inntil tukten begynner å virke, kan foreldrene også vise kjærlig omtanke for andre ved å sette seg et sted i Rikets sal hvor urolige «små barn» vil skape minst forstyrrelser.
13. Hvorfor er det så viktig med opplæring i hjemmet og hvordan kan en slik opplæring bli gitt?
13 Den tukt som vil gi de beste resultater, er den som blir utøvd hver dag i hjemmet. Kjærlige foreldre kan her ta seg tid til å lære barna å vise respekt for lover og prinsipper, de kan resonnere med dem, de kan besvare deres spørsmål, og de kan lære dem å elske familieordningen og å vise respekt for den teokratiske ordning i Jehovas verdensomfattende familie. (5 Mos. 11: 18, 19; 32: 45, 46) Små barn kan bli lært opp til å sitte stille sammen med sin far eller mor i fem minutter, i 15 minutter eller i 30 minutter — samtidig som de blir undervist ut fra bibelske hjelpemidler, slik at interessante begivenheter som er omtalt i Bibelen, og den veiledning som blir gitt der, kan synke ned i barnets hjerte. (Gal. 6: 6; Sl. 78: 4) Vakttårnet inneholder artikler som er skrevet spesielt med tanke på at foreldre skal lese dem for sine barn. Foreldre har med godt resultat brukt disse artiklene for å bygge opp verdsettelse av åndelige ting hos sine barn. Dette betyr at foreldrene må gjøre seg spesielle anstrengelser. Det krever god planlegning og god bruk av tiden. En slik daglig opplæring av barna vil imidlertid styrke familiebåndene. Barna vil bli tilskyndt til å elske foreldrene på grunn av at de er gode kamerater, og på grunn av alt det de gjør til beste for dem. De vil bli oppmuntret til selv å være til nytte og vokse i moralsk, åndelig og teokratisk henseende i den grad at de med tiden innvier seg til Jehova Gud. — 5 Mos. 29: 29.
14. Hvordan kan verdifulle bånd bli styrket?
14 De bånd som vår innvielse til Jehova medfører, gjør det nødvendig for oss å vise respekt for andre bånd — familiebåndene, de ekteskapelige bånd og kjærlighetens bånd i den kristne menighet. (Ef. 5: 23; 6: 1—4; Kol. 3: 14, NW) Tenk på alle de ting Guds folk kan gjøre sammen. En familie kan drøfte dagsteksten og hver dag få del i en velsignelse i likhet med familien ved Brooklyn Betel, en familie som har over 1500 medlemmer. Ved måltidene og også til andre tider når familiemedlemmene kommer sammen, kan dere drøfte interessante bibelske spørsmål, beretninger som har stått i Vakttårnet og Våkn opp! i den senere tid, eller opplevelser som dere har hatt i felttjenesten. Familiemedlemmene kan ha en gagnlig hobby som alle kan ta del i, eller de kan gjøre utflukter sammen. Hvis ens kjødelige familie ennå ikke har begynt å studere Jehovas Ord, kan en gjøre mange av disse tingene sammen med ens kristne brødre og søstre. — Matt. 19: 29; Rom. 12: 13.
15. Hvordan bør vi betrakte de bånd som innvielsen medfører?
15 Er de bånd som innvielsen medfører, årsak til vanskeligheter? På ingen måte. De fører i stedet til at en stadig kan glede seg, og til at en oppnår en tilfredshet som menneskene i verden ikke erfarer. — Matt. 11: 28—30.
Rikets interesser
16. Hva bør være vår viktigste interesse i livet, og hvorfor?
16 Hvilke interesser har vi? Bør ikke vår Gud, Jehova, komme på førsteplassen i vårt liv? Vi ønsker å lære denne kjærlige Gud å kjenne, slik at vi kan bli lik ham. Hans enestående egenskaper kommer til uttrykk gjennom hans Sønn, Jesus Kristus, som gjorde kjent sin himmelske Far da han var på jorden. (Joh. 1: 14, 18; 8: 19; 15: 15; 17: 3—6) Bør vi være mindre nidkjære enn vårt Eksempel når det gjelder å ære Jehovas navn? Jesus sa: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Joh. 4: 34) Dette bør også være vår mat og vår viktigste interesse i livet. Hvis vår viktigste interesse er Jehova og tilbedelsen av ham, og hvis vi elsker sannheten, vil det virkelig være en glede for oss å vise vår Gud udelt hengivenhet. — 5 Mos. 6: 4—7; Mark. 12: 28—30.
17, 18. a) Hvilke interesser må de som elsker Jehova ha? b) Hvilken forskjell er det mellom dem som elsker Guds prinsipper, og dem som ignorerer dem? c) Hvordan kan vi ha fred med Gud?
17 De kristnes interesser må være i samsvar med en god moral, i samsvar med Jehovas rettferdige lover. Salmisten sier: «I som elsker [Jehova], hat det onde!» (97: 10) Jehova tolererer ikke det som er ondt. Det ble tydelig vist på Moses’ tid, da Israel inngikk en umoralsk forbindelse med Ba’al-Peor. Jehova slo i hjel 24 000 israelitter ved hjelp av en pest, og denne pesten stoppet først da den rettskafne Pinehas gikk til handling ved å stikke et spyd gjennom den umoralske Simri og hans midianittiske «venninne». Presten Pinehas hatet det Jehova hater, og handlet i samsvar med det. Mange prester i vår tid har en helt annen innstilling, noe meldinger i aviser ofte viser. En AFP-melding, som var datert 5. juni 1970, forteller for eksempel om «et meget sympatisk møte» mellom medlemmene av den nederlandske forening av homoseksuelle og en kardinal, den romersk-katolske kirkes primas i Nederland. Ifølge meldingen drøftet de emnet «religiøs velsignelse» for homoseksuelle. Hvordan kan en som elsker Gud og rettferdigheten, se med velvilje på homoseksualitet, for ikke å snakke om å sette seg ned og forhandle om slike ting? — Gal. 5: 19—21; Rom. 1: 24—27, 32.
18 En flom av umoral blir i dag servert menneskene gjennom nyhets- og underholdningsmedia. Vi behøver imidlertid ikke gjøre felles sak med verden og ta til oss av denne forgiftede føden. Det ville være skjebnesvangert. Måtte vi være like nidkjære som Pinehas når det gjelder å holde rette moralnormer i hevd! Måtte vi fortsette å ha fred med Gud ved å nære vårt sinn med de rene ting i hans Ord og ved å ta del i tjenesten for ham! — Fil. 4: 8, 9.
19. Hvilken innstilling legger de kristne i motsetning til verden vekt på å framelske?
19 Denne verdens mennesker er i vår tid blitt stolte, uavhengige, opprørske og fordringsfulle. (2 Tim. 3: 1—13) Hvor forskjellige er de ikke fra tilbederne av Jehova, som etterligner det eksempel Jesus satte, og legger vekt på å være ydmyke og vise lydighet! «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik menneskene. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel.» (Fil. 2: 5—8, NW) Hvilket fint eksempel satte ikke Jesus for alle som ønsker å sette Jehovas rikes interesser på førsteplassen i sitt liv! — Matt. 6: 33.
Vær på vakt mot verdslige interesser
20, 21. a) Hvorfor er det nytteløst og til og med farlig å ha verdslige interesser? b) Hvilket godt mål bør vi strebe etter å nå, og hvordan?
20 Hva er det menneskene lever for i dag? Er det for å behage Gud? Eller er det for å behage seg selv? Er det ikke slik at de aller fleste lever for å skaffe seg selv så mye som mulig i sin korte levetid? Noen samler seg penger for pengenes skyld. Andre samler seg eiendeler. Noen ødelegger seg selv både moralsk og fysisk for «spenningens» skyld. Andre streber etter å få en høy stilling eller for å oppnå anseelse i samfunnet. Hvor kortsynte er de ikke! Den vise kong Salomo, en av de rikeste menn i historien, sa: «Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind, og at det ikke er noen vinning å nå under solen.» (Pred. 2: 11) Gjør du deg således anstrengelser som vil være nytteløse? Eller har du som mål å oppnå en varig plass i Guds nye tingenes ordning?
21 Føler du deg tiltrukket av denne verdens iøynefallende framvisning av materielle ting? Hvis du gjør det, er du i en farlig stilling, for en urett lyst som «har unnfanget, føder . . . synd». Verdslige interesser kan få en stadig bredere plass i en persons liv og føre til at han til slutt blir fanget i synd. «Når synden er blitt fullmoden, føder den død.» Men den som setter Jehova på førsteplassen i sitt hjerte, og som gjør Guds vilje, «blir til evig tid». — Jak. 1: 14, 15; 1 Joh. 2: 15—17.
22. Hvordan bør vi vise vår verdsettelse av det offer Jesus brakte?
22 Ved hjelp av Jesu dyrebare blod er Jehovas innvigde vitner blitt frigjort fra synden for å bli rettferdighetens tjenere. La oss derfor stå fast og aldri mer bli trellbundet av verdslige interesser. — Rom. 6: 17, 18; Gal. 5: 1.
Tjen Jehova av hjertet
23. 24. a) Hvordan kan vi behage Jehova? b) Hvorfor har mange både i gammel og nyere tid kommet til kort hva dette angår?
23 En kan ikke oppfylle Jehovas krav ved bare å tjene Jehova med leppene. Jesus minnet de religiøse menneskene på hans tid om det og anvendte ordene i Esaias 29: 13 på dem: «Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg.» (Matt. 15: 8) Jehova har behag i lydighet som utspringer fra et hjerte som er fylt av verdsettelse. Vi må elske og tjene vår Gud, Jehova, av alt vårt hjerte og med alle våre åndsevner. (Mark. 12: 29, 30) Vi må være glade og utholdende i tjenesten for Jehova år etter år. Da Josva gjorde kjent at han og hans hus var fast bestemt på å tjene Jehova, svarte hele Israel ham: «Det være langt fra oss å forlate [Jehova] for å dyrke fremmede guder! . . . Også vi vil tjene [Jehova], for han er vår Gud.» — Jos. 24: 15—18.
24 «Det være langt fra oss å forlate [Jehova],» sa de. Men senere fulgte virkelig deres etterkommere fremmede guder. Og hvorfor gjorde de det? Fordi de lot sin kjærlighet til Jehova bli svak. De følte seg ikke lenger tilskyndt til å tjene Jehova. De sluttet å granske hans Ord hver dag og sluttet å gjøre framskritt. De mistet sin tro og sin åndelighet. Deres sinn ble vendt mot verdslige ting, og deres samvittighet ble forherdet, slik at de ikke lenger var i stand til å skille mellom rett og galt. Hvis de hadde fortsatt å finne glede i å tjene Jehova av hjertet, ville ulykken aldri ha rammet dem. — 5 Mos. 4: 3—10; Jos. 1: 7—9; Heb. 10: 36—39; 1 Tim. 4: 1, 2.
25. Hva bør vi som Jehovas vitner gjøre?
25 Dette bør tjene som en advarsel for Jehovas folk i vår tid. Hvor viktig er det ikke at vi fortsetter å tjene Jehova med glede, uten opphold! Hvor viktig er det ikke at vi regelmessig studerer og kommer sammen på møter for å bevare vår åndelighet og vår glede! Og hvor viktig er det ikke at vi verdsetter det at vi har det privilegium å kunne tjene Jehova som hans vitner! Husk at Jehova, som har skapt jorden og eier den, har behag i at vi av kjærlighet adlyder hans røst. — 2 Mos. 19: 5; 1 Pet. 1: 13—16.
26. Hvilken innstilling bør vi ha a) til Guds rike, b) til verden og dens nasjoner og c) til forkynnelsen av Guds Ord?
26 Vårt håp, vår tjeneste og vårt daglige liv bør dreie seg om Guds rike. Alle våre interesser bør være Rikets interesser. Vi bør hver dag be om at Riket må komme med sin herlige tilkjennegivelse av Kristi makt, og om at Guds vilje må skje på jorden slik som den skjer i himmelen. (Matt. 6: 9, 10; 2 Tess. 1: 6—8) Vi ønsker ikke å bli påvirket av verdens forderv, av de styrendes bekymringer eller av nasjonenes forvirring. Nasjonene er imot Jehova og hans salvede, Jesus. De skal om kort tid bli tilintetgjort. (Luk. 21: 25, 26; Sl. 2: 2—9) Menneskeheten nærmer seg hurtig «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». Måtte vi be Jehova om å få frimodighet til å fortsette å forkynne hans Ord, slik de første kristne gjorde, etter hvert som «veene» tiltar i styrke! — Matt. 24: 7, 8, 21; Ap. gj. 4: 24—30.
27. Hvordan kan vi nå målet, det evige liv?
27 Hva er det vi ønsker av livet? Vi ønsker naturligvis ikke å følge verdens skiftende moralnormer, som i den senere tid er blitt som kvikksand, hvor den uforsiktige synker ned og omkommer. Vi ønsker heller ikke å ha del i verdens splittede religionssamfunn eller dens korrupte politikk, dens ideologier eller dens hat, dens skuffelser eller dens forvirring. Vi ønsker virkelig å leve, ikke sant? Da må vi elske rettferdighet og hate det som er ondt, slik Jehova gjør, og derved legge «en god grunnvoll for den kommende tid». (Sl. 11: 7; Ordspr. 6: 16—18; 1 Tim. 6: 17—19) Vi må fortsette å vokse i kjærlighet, øke vår bibelkunnskap og bli «fylt med rettferdighets frukt» i tjenesten for Gud. (Fil. 1: 9—11) Når vi har målet, det evige liv, i tankene, vil vi således i forening med Kristus Jesus og med ’alle andre trofaste vitner kunne tjene Jehova «med udelt hjerte og med villig sjel». — 1 Krøn. 28: 9.