Gjør framskritt i retning av å temme tungen
DISIPPELEN Jakob sa noen sannhetsord om menneskets tunge. Ved treffende illustrasjoner viste han hvor vanskelig det er å øve kontroll over dette lille lem på legemet. Hvis en mann kunne beherske tungen, ville han også være i stand til å holde hele legemet i tømme. De munnbittene hestene blir utstyrt med, kan dirigere hele deres kropp. Små ror på store skip som drives av sterke vinder, kan svinge hele skipet rundt. Tungen er likeledes et lite lem på legemet, men den taler store ord. En liten gnist kan være nok til å sette en skog i brann, og slik er det også med tungen, den kan være en ild som oppflammer hele legemet og bederver det. Dyr, fugler, ormer og sjødyr, de kan alle temmes av mennesket. «Men tungen kan intet menneske temme», for «den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann».
Samme kilde gir ikke både søtt og beskt vann. Et fikentre bærer ikke oljebær, heller ikke bærer et vintre fiken, og like lite kan en salt kilde gi søtt vann. Menneskets tunge derimot sender både velsignelse og forbannelse ut av samme munn. Det burde ikke være slik. Det er avgjort at så lenge de kristne er i det ufullkomne kjød, vil tungen ikke kunne temmes til fullkommenhet, og det er sant at dette bør oppmuntre oss til å vise barmhjertighet mot angrende overtredere, men man kan likevel ikke si at urett tale er noe en kan se gjennom fingrene med og at vi godt kan være løsmunnede selv også. Vi bør være påpasselige med at det blir voldt så lite skade som mulig av tungen, det ustyrlige onde som er full av dødelig gift. Vi bør kunne vise at vi gjør framskritt i våre anstrengelser for å temme tungen og tøyle dens opphissende utbrudd. Som Jakob sa (NW): «Det er ikke riktig, mine brødre, å la disse ting fortsette på denne måten.» — Jak. 3: 2—12.
TUNGER SOM IKKE KAN LA VÆRE Å SLADRE
«Enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle. For han som sa: Du skal ikke drive hor, han sa også: Du skal ikke slå i hjel. Om du da ikke driver hor, men slår i hjel, da er du blitt lovbryter.» (Jak. 2: 10, 11) Legg nå med tanke på denne regel merke til et annet punkt i loven: «Du skal ikke gå omkring og baktale folk.» (3 Mos. 19: 16) For den vise peker dette på hvor alvorlig det er å fare med sladder, og hvor tåpelig det er å unnskylde det som harmløs samtale. Moselovens forbud mot baktalelse blir også gjort gjeldende for de kristne, som ikke er under den loven.
«Dessuten lærer de seg til å gå ledige og løpe omkring i husene, og ikke bare å gå ledige, men også å fare med sladder, å blande seg i ting som ikke kommer dem ved og å føre utilbørlig tale.» (1 Tim. 5: 13, LB) Det de kristne først og fremst bør bruke tungen til, er å forkynne evangeliet, men noen dagdrivere foretrekker å blande seg bort i det som ikke kommer dem ved: «Noen blant dere fører en uordentlig vandel og [arbeider ikke], men driver med ting som ikke kommer dem ved.» (2 Tess. 3: 11, LB) Resultatet av en slik framgangsmåte er at en får lide som en som blander seg i andre folks saker : «Ingen av eder må lide som, morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker; men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg.» — 1 Pet. 4: 15, 16; Ordspr. 20: 3.
En sladderhank er ingen trofast venn. «En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød.» (Ordspr. 17: 17) Men når en bror mest trenger en venn, når han kanskje gjennomgår motgang og nød på grunn av medfødte svakheter, da benytter den utro baktaleren, som gir seg ut for å være venn og bror, denne vanskelige tiden til å bekjentgjøre den hardt prøvedes mangler og feiltrinn. «Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter; men den som er trofast i ånden, skjuler saken.» — Ordspr. 11: 13.
En person kan i sin dumhet og tankeløshet opptre som baktaler, men det at han er tankeløs gjør ikke skaden mindre. Selv om sladderhanken ikke er overlagt ond, kan han såre andre dypt med sine ord, ord som for ham er lik små lekkerbiskener som han ikke kan motstå å gi videre. «En øretuters ord er som velsmakende retter, og de trenger ned i hjertets indre.» (Ordspr. 18: 8) En slik øretuter kommer ikke bare til å gjøre sitt eget forhold til broderen spent, men han kan gjøre det vanskelig for den forurettede å beholde sine andre venner. «En øretuter skiller venn fra venn.» «Den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.» — Ordspr. 16: 28; 17: 9.
I tillegg til alt dette sløser baktaleren bort tid som burde vært brukt til gagnlig arbeid. Hvis han ikke tøyler inn sin løpske tunge og legger bånd på dens lettbevegelighet, vil den snart gjøre ham åndelig fattig: «Ethvert møyefullt arbeid gir vinning, men tomt snakk fører bare til tap.» — Ordspr. 14: 23.
De som er opptatt med rykter som klandrer en annens oppførsel eller rettskaffenhet, bør legge bånd på sin hissige tunge. Det viser seg som oftest at rykter er falske. Ifølge landets lov er det straffbart å krenke andre folks æresfølelse, og det er underforstått at en som gjentar ærekrenkende bemerkninger, er like skyldig for loven som den som først uttalte dem. Ryktesprederen kan sitere fra den offentlige presse, fra et brev eller fra den han hørte det av først, og han kan oppgi kilde; men hvis det er en løgn, kan han bli gjenstand for søksmål, og han kan ikke legge ansvaret på sin opprinnelige kilde. Når alt kommer til alt, så ville et rykte komme til å dø i fødselen hvis det bare ble uttalt av den som satte det ut i livet. Skaden oppstår først når uteokratiske budstikker går rundt og gjør saken kjent vidt og bredt.
Den tungen som sladrer, lyver gjerne også. Når den gjentar historiene sine, overdriver og fordreier den saken for å gjøre lekkerbiskenen den har å by på mer krydret og delikat. Jo mer sensasjonelle nyhetene kan gjøres, desto høyere står de i kurs på sladderbørsen. Det får det til å krible i bena på dem som er ivrige etter å bære historiene omkring og gjøre ondt. Nesten alltid får de sådd splid, og som en følge pådrar de seg Jehovas hat. Det står skrevet at Jehova hater følgende syv ting: «Stolte øyne, falsk tunge og hender som utøser uskyldig blod, et hjerte som legger opp onde råd, føtter som haster til det onde, den som taler løgn og vitner falsk, og den som volder tretter mellom brødre [som sår splid innen sin krets, Mo].» Ordspr. 6: 16—19.
«Et hjerte som legger opp onde råd.» Et slikt hjerte står ofte bak den tungen som smigrer. «En mann som smigrer for sin neste, setter opp et garn for hans fot.» Slike tvesinnede mennesker skammer seg ikke for å smigre med sine tunger mens de arbeider for å gjennomføre sine hemmelige planer: «De taler med smigrende lepper og er tvesinnede. Den Evige [Jehova] avskjære hver smigrende tunge og tunger som taler så overlegent — mennesker som erklærer: ’Vi gir våre tunger frie tøyler; våre lepper er våre egne: hvem krever oss til regnskap?’» (Salme 12: 3—5, Mo; Ordspr. 29: 5) For å bortlede de troskyldiges oppmerksomhet og gjøre dem trygge, ’taler deres munn skrytende ord, .... de smigrer for folk for vinnings skyld’. (Jud. 16) Lik apostelen Paulus vil sanne kristne ikke benytte seg av skalkeskjul for å vinne selviske fordeler: «For ikke kom vi noen gang med smigrende ord, det vet dere selv; heller ikke med noe skalkeskjul for å tilvende oss vinning, Gud er vårt vitne.» De vet at «en falsk munn volder fall». — Ordspr. 26: 28; 1 Tess. 2: 5, LB.
HYKLERSKE OG USØMMELIGE TUNGER
Hykleri står i nøye forbindelse med smiger, og begge deler er skjebnesvangre for dem som blir ved med å praktisere det. «En hykler skal ikke komme fram for ham», det vil si fram for Jehova Gud. Han kan godt berike seg nå ved å hykle, men «hvilket håp er det for hykleren, selv om han har oppnådd vinning, når Gud tar bort hans sjel»? (Job 13: 16; 27: 8, KJ) Kristus Jesus fordømte hyklerske tunger som snakket for å imponere, da han sa til de skriftlærde og fariseerne: «I hyklere! rett spådde Esaias om eder da han sa: Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg; men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.» Det som kreves, er ikke bare å ta Guds navn på leppene, men å gjøre hans vilje. Vårt mål er ikke en rutinemessig bibellesning, men å anvende Bibelens forskrifter i vår oppførsel. Fariseerne var hyklerske endog i sine bønner, og mer opptatt av å bli sett av mennesker og gjøre inntrykk på dem enn av å bli hørt av Gud. (Matt. 6: 5; 7: 21; 15: 7—9; 23: 2, 3) En som har det på den måten kan aldri oppfylle kravet om å elske sin neste som seg selv, for «en hykler ødelegger sin neste med sin munn». — 3 Mos. 19: 18; Ordspr. 11: 9, KJ.
En usømmelig tunge er beslektet med en hyklersk tunge, hvis den påstår å være kristen. Er det kanskje ikke inkonsekvent å bruke tungen til å forkynne det rene evangelium om Riket til enkelte tider, og bruke den til banning og sverging og usmakelig spøk når en ikke er opptatt i tjenesten? Den samme bibel som oppfordrer til å forkynne, fordømmer usømmelighet: «Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale [usømmelig spøk, NW] som alt sammen er utilbørlig, .... for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens [ulydighetens, NW] barn; ha derfor ikke noe med dem å gjøre! og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! For det som lønnlig drives av dem, er skammelig endog å si.» — Ef. 5: 3—7, 11, 12.
Denne bedratte gamle verden kan kanskje tenke at det er nødvendig å sverge og banne for å bevise sin mandighet, kan tenke at skitne historier er nødvendige for å vise at en ikke er bløtaktig. Verdslige mennesker er faktisk redde for å la være å le av en skitten spøk, og enten den nå er morsom eller ikke, setter de i en skrallende latter forat de ikke skal bli betraktet som grønnskollinger som ikke oppfattet den skitne vitsen. Men vil kristne la seg presse til feighet og godta usmakelig spøk av frykt for at denne onde verden ellers ikke vil betrakte dem som normale mennesker? Nei, de er ikke så tåpelige. De snudde engang slike ting ryggen — hvorfor da vende tilbake til spyet og sølen? Paulus sa: «Slike ting var det også dere engang holdt det gående med — dengang dere levet i dem. Men nå må også dere legge det bort alt sammen: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk som farer dere ut av munnen.» Tungen må tøyles, om ens tilbedelse ikke skal være forgjeves. — Kol 3: 5—8, LB; Jak. 1: 26; 2 Pet. 2: 20—22.
Tungen er bare et redskap for sinnet og hjertet. Jesus sa: «Hva hjertet flyter over av, det taler munnen.» Vi må derfor gå til ondets rot når vi søker å temme en ustyrlig tunge. Vi må arbeide for å fjerne fra sinn og hjerte de tilskyndelser som driver tungen til å føre dåraktig tale. Hvis hjerte og sinn er fylt med det som er godt, vil de ikke gi tungen kraft til å sladre, lyve, smigre, hykle og snakke usømmelig. Et sinn og hjerte som er fylt med det som er rett, vil ikke ha noen plass til slik dårskap. — Matt. 12: 34; 15: 18, 19.
En som har kristent sinnelag, vil stenge munnen til for utilbørlig snakk, men ikke nok med det, han vil også lukke ørene for sladder, og avvise baktalerne ved å møte dem med en mine som lyser av mishag. «Nordenvind føder regn, og en tunge som hvisker i lønndom, volder sure miner.» Eller (KJ, marg.): «Nordenvinden driver vekk regn; det samme gjør en sint mine med en baktalende tunge.» (Ordspr. 25: 23) Den gløgge vet at det å kritisere og sladre om andre er en indirekte måte å opphøye og skryte av seg selv på. Å nedsette andre bringer en falsk og bedragelig følelse av overlegenhet. Derfor hjelper den kristne både seg selv og baktaleren når han nekter å høre på sladderet. Når det ikke blir lagt noe brensel på ilden, vil den dø ut. — Salme 141: 5; Ordspr. 14: 7; 17: 4, 20; 20: 19; 26: 20, 21; 28: 23.
Tenk på Jesu lignelse om fårene og gjetene. (Matt. 25: 31—46) Det gjetene gjorde mot Kristi brødre, ble regnet som om det var gjort mot ham. Det vi gjør mot hans brødre, blir også regnet som om det blir gjort mot Kristus. Ville du sladre om din Herre? finne feil ved ham? snakke ufordelaktig om ham? Ville du prøve å lyve om ham eller for ham? smigre ham? hykle for ham? Eller ville du hemningsløst komme til ham med usmakelige vitser? Hvis du ikke ville gjøre slikt mot ham, gjør det da heller ikke mot dine brødre. Ikke begå samme feil som gjetene!
Prøv å gjøre framskritt i retning av å temme tungen ved å drive ut det onde med det gode. «Brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» (Fil. 4: 8) Studer Guds ord, og få derved ditt sinn forandret, så det kan forandre din ustyrlige tunge: «Slutt med å bli dannet etter denne tingenes ordning, men bli omdannet ved at dere forandrer deres sinn, så dere kan få bevis for Guds gode og akseptable og fullkomne vilje.» (Rom. 12: 2, NW) Fortsett å studere, og tilegn deg mer av den kunnskap som vil kle deg med en personlighet i Kristi bilde: «Legg av den gamle personlighet med dens handlemåte, og kle dere med den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med hans bilde som skapte den.» — Kol. 3: 9, 10, NW.
Inntil disse forandringer fullt ut finner sted gjennom studium og ved Guds ånds hjelp og tungen blir fullstendig temmet, må vi alle holde nøye vakt over dette lille lem. Enhver må vokte sin egen tunge og føre nøye kontroll med dens ild. Bruk få og sindige ord under forvirrede forhold. Følg disse råd: «Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd, men den som holder sine lepper i tømme, er klok. Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv; den som lukker sine lepper vidt opp, ham blir det til ulykke. Den som er sparsom med sine ord, er klok, og den kaldsindige er en forstandig mann. Den som varer sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.» (Ordspr. 10: 19; 13: 3; 17: 27; 21: 23) Hold tungen godt temmet og tøylet når sinnet tar deg, legg om nødvendig hånden for din munn. (Job 40: 4; Salme 39: 2; Ordspr. 30: 32) Hvis du i deg selv er for svak til at dette skal lykkes for deg, bør du be som salmisten: «Herre, sett vakt for min munn, vokt mine leppers dør.» — Salme 141: 3.
Det er livsviktig å temme tungen, for «død og liv er i tungens vold». Hvis tungen blir misbrukt til opphissende utbrudd, er den full av dødelig gift, men «en saktmodig tunge er et livsens tre». (Salme 34: 13—15; Ordspr. 15: 4; 18: 21) Med den anerkjenner man Gud og bekjenner Kristus og ’kunngjør offentlig til frelse’. Når vi nå har så herlige utsikter med hensyn til tjeneste og liv, la oss da gjøre framskritt i retning av å temme tungen, mens vi med kraft går inn for å vokse til modenhet. — Rom. 10: 10, NW; 14: 11; Fil. 2: 11; Hebr. 6: 1.