Vend om til Jehova!
1. a) Hva var grunnen til at Moses’ ansikt skinte, og hva førte det til? b) Hvordan viste Paulus hvor vanskeligheten i virkeligheten lå?
«MEN når det foregår en omvendelse til Jehova, blir sløret tatt bort.» Slik skrev apostelen Paulus da han redegjorde for hvordan den nye pakts herlighet overgår herligheten til lovpakten, den pakt som ble inngått med Israel med Moses som mellommann. Da Moses kom ned fra Sinai berg med vitnesbyrdets to tavler, skinte hans ansikt slik at folket fryktet for å komme nær ham. Han måtte derfor tildekke sitt ansikt. Paulus viste imidlertid at vanskeligheten i virkeligheten lå hos israelittene selv. De hadde ikke den rette sinnsinnstilling, og deres hjertetilstand var ikke god. «Deres mentale oppfattelsesevner var sløvet. . . . Ja, helt til denne dag ligger et slør over deres hjerter når Moses blir lest.» De vendte ikke i kjærlighet og hengivenhet sitt hjerte og sinn til Jehova. De forherdet sitt hjerte og gikk sine egne veier, akkurat som Jehova hadde sagt om dem: «De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier.» — 2 Kor. 3: 12—16, NW; 2 Mos. 34: 29—35; Heb. 3: 10.
2. a) Kan menneskene i sin alminnelighet skryte av å være bedre enn israelittene i denne henseende? b) Hvordan blir det vist hva som er den virkelige årsaken til vanskeligheten?
2 Paulus snakker så om verden i sin alminnelighet og benytter samme uttrykksmåte idet han sier at «det gode budskap vi forkynner, virkelig er tildekket, . . . blant dem som går til grunne, blant hvem guden for denne tingenes ordning har forblindet de vantros sinn, for at lyset fra det herlige gode budskap om Kristus, . . . ikke skal skinne gjennom». (2 Kor. 4: 3, 4, NW) Som Esaias sa: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.» (Es. 53: 6) Det er det som er vanskeligheten. Vi liker å gå våre egne veier. Det var dette ønske som var den virkelige årsaken til at sønnene i den lignelsen vi nettopp har drøftet, hver på sin måte fulgte en feilaktig handlemåte. Den yngste sønnen ønsket å leve et liv i nytelser. Den eldste sønnen ønsket også å gå sine egne veier. Han var så stolt at han ikke ønsket å oppfylle sin fars ønsker.
3. Hvordan kan vi unngå å følge en slik feilaktig handlemåte, og hvilket spørsmål reiser seg i denne forbindelse?
3 Det eneste som kan hindre oss i å følge en lignende feilaktig handlemåte på grunn av at vi ønsker å gå våre egne veier, er at vi i oppriktighet vender vårt hjerte til Jehova. Dette er ikke lett. Det betyr at vi må gå imot verdens ånd og handlemåte, og at vi må stå imot vårt falne kjød. Har Jehova i de senere år gjort noe for å hjelpe dem som ønsker å vende om til ham, eller dem som famler etter ham?
4. a) Hvilken barmhjertig foranstaltning peker Malakias’ profeti på? b) Hvordan lyder de siste ordene i denne profetien?
4 Du husker sikkert at vi i de to siste kapitlene i Malakias’ profeti så hvordan Jehova i sin barmhjertighet ville sørge for å skaffe til veie den nødvendige drivkraft for å hjelpe de mennesker som var i åndelig nød. Dette får i vår tid sin oppfyllelse på den gruppe innvigde mennesker som Jehova så rikelig har velsignet, og som han har fått til å tre tydelig fram, slik at de over hele jorden er kjent som hans vitner. Da vi gikk igjennom Malakias’ tredje og fjerde kapittel, drøftet vi imidlertid ikke de avsluttende ordene i profetien, hvor Jehova sier: «Se, jeg sender eder Elias, profeten, før [Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann [for at jeg ikke skal komme og virkelig slå jorden og overgi den til ødeleggelse, NW] .» — Mal. 4: 5, 6.
Miniatyroppfyllelsen
5. Hvilke uttalelser som ble gitt av hvem, viser hvordan disse ordene fikk sin oppfyllelse i liten målestokk?
5 Det fortelles her om et arbeid som består i å hjelpe mennesker til å forandre sin hjertetilstand og vende om, og det har derfor direkte tilknytning til vårt spørsmål. Hvordan får disse ordene sin oppfyllelse, og hvem siktes det til med uttrykket «Elias, profeten»? For å kunne forstå det må vi først se om de fikk noen oppfyllelse ved Kristi første komme. Som vi allerede har sett, fikk mange profetier en miniatyroppfyllelse på den tiden, og de utgjør på den måten et mønster i liten målestokk som kaster lys over den større oppfyllelse i vår tid, i tiden for Jesu annet komme. Det samme er tilfelle med denne profetien av Malakias. Da engelen Gabriel fortalte den jødiske presten Sakarias at han skulle få en sønn, sa han om denne sønnen at «han skal omvende mange av Israels barn til Herren [Jehova, NW] deres Gud, og han skal gå i forveien for ham i Elias’ ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren [Jehova, NW] et velskikket folk». Sakarias’ sønn ble døperen Johannes. Jesus sa selv om Johannes: «Han er den Elias som skal komme.» Hvordan gikk Johannes fram for å få menneskene til å forandre sin hjertetilstand og vende om? — Luk. 1: 16, 17; Matt. 11: 14; 17: 10—13.
6. a) Hvorfor var døperen Johannes’ budskap og arbeid nødvendig? b) På hvilke måter forandret menneskene sin hjertetilstand og vendte om?
6 Døperen Johannes’ budskap var direkte: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» Det var presserende. Datidens generasjon sto like overfor en domsperiode. Som Johannes sa: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne.» Det var dessuten like før det skulle bli kunngjort at det himmelske rikes representant, Jesus Kristus, var til stede. Folket trengte å bli beredt. Det trengte å komme til fornuft. De religiøse lederne hadde «gjort Guds ord ugyldig» på grunn av sine overleveringer, og deres hjerte var langt borte fra Gud. De trengte derfor å vende om og vende sitt hjerte til ham. Det var «praktisk visdom» Johannes kom med da han ga forstandig veiledning til dem som kom til ham, innbefattet skatteoppkrevere og soldater og til og med fariseere og sadduseere. Han utførte et undervisningsarbeid, og det førte til gode resultater. Det ga jødene den nødvendige spore. Johannes ’beredte et velskikket folk for Jehova’, et folk som hadde forandret sin hjertetilstand og vendt om, og som nå var villig til å bli Guds sønner som åndelige israelitter. De som tilhørte dette folket, vendte også sitt hjerte til sine fedre, til patriarkene, idet de viste at de ønsket å legge den samme tro for dagen som Abraham. Som Paulus sa: «De som har tro, de er Abrahams barn.» — Matt. 3: 2, 7—12; 15: 1—9, NW; Luk. 3: 10—14; Joh. 1: 35—40; Gal. 3: 7.
Den større oppfyllelse
7. Hvordan vet vi at denne profetien ikke fikk sin endelige oppfyllelse på Johannes?
7 Denne profetien av Malakias får sin større oppfyllelse når Herren Jesus vender tilbake i Rikets makt og herlighet. Jesus henviste til Menneskesønnens komme i kongelig makt og forbandt det med synet av forklarelsen, et syn som ble gitt i nærvær av Peter, Jakob og Johannes oppe på et høyt fjell. (Mark. 9: 1—8; Matt. 17: 1—9) Det at Elias ble sett i dette synet, viser at Malakias 4: 5, 6 skulle få en framtidig og større oppfyllelse. Ettersom dette synet ble gitt etter døperen Johannes’ død, er det tydelig at profetien ikke fikk sin endelige oppfyllelse på Johannes.
8. Hvem blir identifisert som vår tids «Elias, profeten»?
8 Hvem er så vår tids «Elias, profeten», som er blitt betrodd både det å la advarselen lyde om ’Jehovas store og forferdelige dags komme’ og det å få menneskene til å forandre sin hjertetilstand og vende om? Jesus antydet hva svaret på dette spørsmålet er, i den profetien som vi allerede har vært inne på, og hvor han snakker om «den tro og kloke tjener» som deler ut åndelig mat «i rette tid», og som Herren derfor har satt over «alt det han eier». (Matt. 24: 45—47) Denne trofaste tjenerklasse, den salvede levning, trer i vår tid tydelig fram. I likhet med Elias og døperen Johannes forkynte den fryktløst Guds dommer mot all falsk tilbedelse helt til fienden grep forstyrrende inn i 1918. I 1919 ble imidlertid arbeidet med å vende menneskene til Gud gjenopplivet, og forkynnelsen om ødeleggelsen av «Babylon, den store» og om den etterfølgende ødeleggelse av Satans synlige, politiske system i Harmageddon ble gjenopptatt. — Åpb. 18: 21; 19: 11—16.
9. Hvorfor sto det fram en annen profet samtidig med Elias, og hva het han?
9 Vår tids Elias-klasse har på den måten utført et arbeid for å få menneskene til å forandre sin hjertetilstand og vende om. Vi har allerede sett at arbeidet med å hjelpe de «andre får» fikk sin begynnelse i 1935, og at det også innbefattet de spesielle «får» som den fortapte sønn er et bilde på, og som hadde forspilt de anledninger til å tjene Jehova som de tidligere hadde hatt. Hva er så blitt gjort siden den tiden? For å forstå det må vi se nøye på hele det opprinnelige profetiske bilde som ble dannet i forbindelse med Elias. Vi finner da at det sto fram en annen profet samtidig med ham, noe som imidlertid ikke betyr at Elias hadde begått noe feiltrinn. Da Gud ga Elias i oppdrag å salve spesielle menn som skulle iverksette hans dommer over tilbedelsen av Ba’al, sa han: «Elisa, . . . skal du salve til profet i ditt sted.» Elias utførte straks dette oppdraget, og det resulterte i at Elisa forlot det som han holdt på med, og «fulgte Elias og tjente ham». Han fikk på den måten nyte godt av mange års opplæring under Elias’ ledelse. — 1 Kong. 19: 15—18, 21.
10. Hva var Elias’ siste mirakel, hva resulterte det i, og hva tilsvarer det i vår tid?
10 Husker du hva Elias’ siste mirakel besto i? Det besto i at vannet i Jordan-elven delte seg ved at han slo på det med sin kappe, slik at han og Elisa kunne gå tørrskodd over til østsiden av elven. (2 Kong. 2: 8) Dette førte til at vannet nedenfor det sted hvor delingen fant sted, strømmet ned mot det livløse Dødehavet, mens vannet ovenfor ble holdt tilbake. Elias-klassen i vår tid har utført et lignende arbeid. «Vann . . . er folk og skarer og ætter og tunger.» (Åpb. 17: 15) Det at en jordisk klasse mennesker skulle tre fram, var blitt forutsett i mange år, og stadig flere medlemmer av den kom til syne, men som tidligere nevnt, var det først i 1935 at den virkelige delingen av det symbolske vann og arbeidet med å samle inn de «andre får» begynte. De som ble samlet inn, ble holdt tilbake fra å følge den kurs som førte nedover, mot ødeleggelse. Jehova benyttet Elias-klassen til å begynne denne delingen av det symbolske vann. Arbeidet kom godt i gang og ble ført videre av Elisa-klassen.
11. a) Ved hvilket mirakel ble de to profetene skilt fra hverandre? b) Hvordan og når fant det sted som tilsvarer dette i vår tid?
11 Husker du hva Elisas første mirakel besto i? Det var det samme som Elias’ siste mirakel. Elisa brukte den kappen som var falt av Elias, på samme måte som Elias hadde brukt den, og kunne på den måten komme tørrskodd tilbake igjen over elveleiet. Forskjellen var at han nå var alene. Men Jehova støttet ham. Mellom disse to miraklene fant et annet bemerkelsesverdig mirakel sted da Elias etter at han var blitt skilt fra Elisa av en gloende vogn og gloende hester, fór opp til himmelen i en storm. Dette var et profetisk bilde på at Elias-klassens gjerning sluttet, og på at Elisa-klassen med økt intensitet fortsatte det samme arbeidet som Elias-klassen hadde vært opptatt med. De historiske begivenheter som fant sted i begynnelsen av krigsåret 1942, viser at det var da dette skiftet fant sted. Like før den tiden, midt under den annen verdenskrig, så det ut som om vitnearbeidet skulle komme til å opphøre. Framtiden var meget usikker. Den 8. januar 1942 døde Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford. Stoppet arbeidet opp? — 2 Kong. 2: 11—14.
12. Hva viser at Elisa-klassen var klar over sitt oppdrag?
12 Tvert imot. Elisa-klassen, som besto av dem som var igjen av den salvede levning, fortsatte straks med det samme arbeidet med å dele det symbolske vann, i likhet med Elisa, som delte det bokstavelige vann. Det ble valgt en ny president, men Selskapet Vakttårnet ble fortsatt brukt som et redskap til å utgi bibelsk litteratur. I det nummeret av The Watchtower hvor det ble meddelt at president Rutherford var død, sto også hovedartikkelen «Den endelige innsamling», som var bygd over Jeremias 16: 16, og som omhandlet det store arbeid som besto i å fiske og jage dem som ennå kunne komme i et godt forhold til Gud. På sensommeren i 1942 holdt Jehovas vitner et tre dagers stevne i Cleveland i Ohio, og programmet ble også gjennomført i mange byer i andre land. Hovedtemaet for dette stevnet var bygd over Esaias’ profeti, kapitlene 59 og 60, hvor Guds folk får befalingen: «Stå opp, bli lys!» De adlød denne befalingen, og resultatet ble at en stor skare mennesker kom til lyset, «flygende som skyer». (Es. 60: 1—3, 8; Åpb. 7: 9) Det kunne ikke være tvil om at Elisa-klassen var klar over sitt oppdrag, og at den benyttet tiden godt!
Elisa-klassens arbeid — et undervisningsarbeid
13. a) Hva besto Elisas mirakler i, og hvem nøt godt av dem? b) Hvilket lignende arbeid ble satt i gang i 1942, og hvordan er det blitt utvidet?
13 I de mer enn 20 årene som har gått siden da, har denne salvede klassen gått på med uforminsket styrke, og den er blitt støttet av et stadig voksende antall «andre får», innbefattet mange som tilhører den klasse som den fortapte sønn er et bilde på. Dette skyldes at Jehovas ånd hviler over Elisa-klassen, akkurat som den hvilte over Elisa, som ba Elias om den førstefødtes del, om «en dobbelt del [to deler, NW] av din ånd». (2 Kong. 2: 9) Elisa fikk virkelig dette, for Bibelen forteller at Elisa utførte 16 mirakler, men Elias bare åtte. Mange av Elisas mirakler besto i at han helbredet noe eller gjorde noe friskt, og det var spesielt «profetenes disipler» han hjalp på denne måten. Han gjorde for eksempel dårlig vann godt igjen, og han bevirket at en forgiftet rett ble spiselig, og sørget for at matforrådet på mirakuløs måte økte. Han vekte til live den sunamittiske kvinnens sønn, og han helbredet Na’aman for hans spedalskhet. (2 Kong. 2: 15—6: 23) Det ble sørget godt for gruppen av trofaste profeter under Elisas tjeneste. Som en parallell til dette besluttet de ansvarlige brødre ved hovedkontoret i Brooklyn etter stevnet i Cleveland å opprette en skole for å utdanne misjonærer som skulle tjene i alle deler av verden, og som skulle være opptatt med å forkynne og undervise og samle inn de «andre får», innbefattet dem som var lik den fortapte sønn. Denne misjonærskolen ble åpnet den 1. februar 1943, og dens program er siden blitt utvidet, slik at de som har fått undervisning ved den, har kunnet utføre et godt arbeid ved å bygge opp Jehovas vitners organisasjon i mange land og åpne arbeidet på nye steder. Interessen for dem som tilhørte den klasse som den fortapte sønn er et bilde på, kom til uttrykk ved de to artiklene som sto i The Watchtower for 1. og 15. november 1943 (Vakttårnet for 1. og 15. oktober 1945), og som het «Den fortapte sønn i nød» og «Den fortapte sønn kommer hjem». Året etter, i oktober 1944, ble det over hele jorden satt i gang en spesiell kampanje i forbindelse med tjenesten på feltet som ble kalt «Vitnesbyrdsperioden: Den fortapte sønn», og som varte i en måned.
14, 15. a) Hvilket annet program ble dessuten satt i gang i 1942, og hvordan er det blitt utvidet? b) Hvilket nytt kurs med tanke på opplæring ble satt i gang i 1959?
14 I 1942 ble det dessuten satt i gang et program som tok sikte på å opprette et kurs for opplæring i den kristne tjeneste i hver menighet av Jehovas vitner jorden over. I 1943, ved stevnet med mottoet «Oppfordring til virksomhet», ble det bekjentgjort at det ville bli opprettet en teokratisk tjenesteskole i hver menighet. Alle ble oppfordret til å være til stede, slik at de kunne bli mer kvalifisert og dyktiggjort til sin tjeneste, selv om det bare var de mannlige elever som holdt taler fra plattformen. I 1958 ble det imidlertid ordnet slik at alle elevene, både de mannlige og de kvinnelige, skulle ta aktivt del i skolen. De kvinnelige elevene holder imidlertid ikke taler, men de viser hvordan Rikets budskap kan bli lagt fram på en effektiv måte under alle slags forhold. — 1 Tim. 2: 11, 12.
15 Et annet trekk ved Elisa-gjerningen fikk sin begynnelse i 1959. Det ble tilrettelagt et fire ukers kurs for å gi menighetstjenerne opplæring, og det skulle holdes i alle land hvor Selskapet Vakttårnet har sitt eget avdelingskontor. Tilsynsmennene får denne undervisningen gratis.
16. a) Hvordan har alt dette arbeidet vært til gagn for den klasse som den fortapte sønn er et bilde på? b) Hvordan viste Vagttaarnet for 15. august 1937 at enkelte antagelig ikke hadde gått inn for å forbedre sin tjeneste?
16 Vi har her bare ganske kort kommet inn på dette undervisningsarbeidet, men la oss huske at selv om dette er noe som har brakt Jehovas vitner selv rike velsignelser, så er ikke det alt. Det er naturligvis først og fremst et middel til å nå et mål. Det bidrar til at det kan bli utført en mye mer effektiv og omfattende tjeneste for å hjelpe alle som er i nød, innbefattet dem som tilhører den klasse som den fortapte sønn er et bilde på. Jehovas vitner bør virkelig vise verdsettelse av denne ordningen ved å gjøre bruk av dette middel til å forbedre sin tjeneste. Ville det ikke være sørgelig hvis noen av en eller annen uberettiget eller ubetydelig grunn nektet å benytte seg av disse foranstaltningene og på den måten tillot en bitter ånd å få innpass hos seg, slik som den eldste sønnen i Jesu lignelse gjorde? (Luk. 15: 25—30) Hvis vi ærlig og ydmykt bestreber oss på å gjøre bruk av disse foranstaltningene, kan vi vise sann nestekjærlighet, og da vil vi ikke utelukke dem som den fortapte sønn er et bilde på. Vi ønsker ikke å være slike som «mangler nidkjærhet» og så lide følgene av det, slik som det blir vist til i Vagttaarnet for 15. august 1937, side 242, hvor det under overskriften «Kretstjener» sies: «Forkynnelsen av Rikets budskap er av altoverskyggende betydning nå. Det er de salvedes forrett å stemme for å avgjøre hvem som skal være kretstjener, men ’vedhoggere og vannbærere’ (Jos. 9: 21—27) kan tjene. (5 Mos. 16: 12—15; 29: 11) Finnes det ingen i kretsen som egner seg til å utfylle plassene som kretstjenere eller være med i arbeidsutvalget og det finnes slike som tilhører Jonadabskaren, som har evner og er nidkjære, så la disse bli innsatt i arbeidsutvalget og gi dem anledning til å tjene. Arbeidet må ikke bli hindret fordi noen mangler nidkjærhet. Evangeliet skal forkynnes nå. — Matt. 24: 14.»
17. a) Hvilken feilaktig handlemåte kan enkelte både av levningen og av de andre får en gang ha fulgt? b) Hvordan har de imidlertid vist at de oppriktig har angret?
17 Mange av dem som tilhører levningen av Kristi medarvinger, og også mange av de «andre får» har på et eller annet tidspunkt i sitt liv fulgt en handlemåte som ligner på den som den fortapte sønn fulgte. De har innvigd seg til Jehova, men senere har de forlatt sin Fars hus, og enkelte har til og med vært med på ting som har gjort det nødvendig å utstøte dem av menigheten. De er blitt utstøtt, men senere har de vist oppriktig anger, og de har vendt tilbake til Jehova Guds menighet og har både overfor den og overfor sin himmelske Far erkjent at de har handlet galt. De har angret og forandret sin handlemåte. Noen av dem har begått utukt eller ekteskapsbrudd, men etterpå har de lagt den samme ånd for dagen som den fortapte sønn, som vendte tilbake til sin fars hus. De har vist en rett hjertetilstand og bedt til sin Far om tilgivelse, og de har kommet tilbake og spurt om å få lov til å tjene som slaver i Jehovas organisasjon. De som i likhet med den fortapte sønn har vist oppriktig anger, kan nå igjen glede seg, ettersom de er blitt gjenopptatt i menigheten. De legger nå en ydmyk innstilling for dagen, og sammen med dem som er blitt i sin Fars hus, kunngjør de igjen det gode budskap om Guds rike.
18. Hvilke tjenesteprivilegier kan stå åpne for en som har vært utstøtt, men som etter sin gjenopptagelse over en lengre periode har fulgt en uklanderlig handlemåte?
18 De som har fått tilgivelse av sin Far, og som etter at de har vendt tilbake fra sin urene tilstand, har lagt ydmykhet for dagen og vist seg å være gode slaver, kan med tiden til og med vise seg å bli skikket til å kunne tjene som husholdere i sin Fars hus. Det at de over en lengre tidsperiode har levd et uklanderlig liv, har ført til at den skamplett de hadde på sitt rulleblad, og det dårlige ry de hadde hos utenforstående, er blitt fjernet. Det kan være at en som en gang har vært utstøtt, men som har kommet tilbake og vist at han er ydmyk, av menigheten blir betraktet som et godt eksempel på grunn av at han etter sin gjenopptagelse har lagt en uklanderlig handlemåte for dagen, og det kan være at han i 10 år etter sin gjenopptagelse har vist at han har kjærlighet til Jehovas Ord og arbeid, og hvis det er tilfelle, vil det være i samsvar med lignelsen om den fortapte sønn hvis en slik person blir brukt som menighetsbokstudiestyrer og får lov til å holde offentlige foredrag. Senere kan han kanskje også få større tjenesteprivilegier innen Jehovas organisasjon. Hvis han etter at han er blitt gjenopptatt, har vist seg å være et godt eksempel for Guds hjord og har tjent trofast i 10 år, og hvis menighetsutvalget ser at han kan bli tildelt større tjenesteprivilegier, hvorfor så ikke la ham få det? Hvis han tydelig har vist at han nå kommer til å bli i sin Fars hus, og at han legger trofasthet og hengivenhet for dagen i forbindelse med de interesser som blir fremmet av dette hus, ser det ut til at han igjen trygt kan bli betrodd større ansvar i menigheten av Jehovas folk.
19, 20. a) Hvilken rolle spiller Guds Ord og ånd i forbindelse med vår forkynnergjerning? b) Hvilke to ting er det viktig å ta i betraktning?
19 Guds Ord kommer som aldri før i forgrunnen på grunn av alle de trekk i forbindelse med det undervisningsprogram som vi nettopp har vært inne på. Det er i første rekke Guds Ord som er det middel som får menneskene til å vende om og forandre sin hjertetilstand. Paulus hadde dette i tankene da han drøftet de store velsignelser som følger med den nye pakt og tjenesten under den. Da Jehova kunngjorde vilkårene for den nye pakt, sa han: «Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte.» (Jer. 31: 33) Paulus uttrykte seg på lignende måte da han sa til korintierne: «I er Kristi brev, tilblitt ved vår tjeneste, innskrevet ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler.» Ja, ’Jehova er Ånden’, og når vi vender oss til ham og lar hans ånd fritt få virke på vårt hjerte ved at vi holder oss nær til hans Ord, kan vi ’med utildekte ansikter lik speil reflektere Jehovas herlighet’. Vi kan på den måten bli brukt av ham og få del i det store privilegium å hjelpe andre til å vende seg til ham eller vende om til ham. La oss huske at «den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden og skjuler en mangfoldighet av synder». — 2 Kor. 3: 3, 17, 18, versene 17 og 18 fra NW; Jak. 5: 20.
20 La oss til slutt i korthet se på et illustrerende drama som vil være til oppmuntring for oss, og som viser både det at det fremdeles er mulig for mennesker å forandre sin hjertetilstand og vende seg til Jehova, og det at han har stor kjærlighet til alle som virkelig er hans barn og vender seg til ham.
Dramaet
21. Hvordan og hvorfor la Josefs ti halvbrødre en feilaktig innstilling for dagen?
21 Dette illustrerende dramaet er det velkjente drama som ble utspilt i forbindelse med Jakob og hans 12 sønner, og som finnes nedtegnet i 1 Mosebok, kapitlene 37 til 45. Av disse sønnene elsket Jakob sine to sønner med sin elskede hustru Rakel, nemlig Josef og Benjamin, på en spesiell måte. På grunn av at faren tydelig foretrakk Josef, og på grunn av de drømmene Josef fikk fra Gud, hatet hans ti halvbrødre ham meget, og de var så sjalu på ham at de til og med la planer om å drepe ham. De solgte ham imidlertid i stedet som slave, og han ble ført til Egypt. De tok så hans side kjortel, dyppet den i blod og viste den til sin far, som trakk den slutning at hans sønn var blitt revet i hjel av et vilt dyr. De la i sannhet for dagen en meget dårlig hjertetilstand både overfor Josef og overfor sin far. — 1 Mos. 37: 2—36.
22, 23. Hvordan ble deres hjertetilstand satt på en vanskelig prøve, og med hvilket resultat?
22 Årene gikk. Gud ledet det slik at Josef ble matvareforvalter i Egypt. Etter at den forutsagte, verdensomfattende hungersnøden hadde begynt, måtte Jakob ved to anledninger sende sine sønner ned til Egypt for å kjøpe korn. Josef kjente igjen sine brødre, men de kjente ikke igjen ham. Ved den første anledningen kom det fram at de ti sønnene hadde dårlig samvittighet på grunn av Josef. Men hadde de virkelig forandret sin hjertetilstand? Ved den andre anledningen hadde Josef lagt forholdene slik til rette at hans brødre skulle bli satt på en vanskelig prøve. Han ordnet det slik at det så ut som om Benjamin hadde stjålet hans hellige sølvbeger! Josef, som brødrene fremdeles ikke kjente igjen, talte strengt til dem og forlangte at Benjamin skulle bli igjen som trell. De andre kunne dra hjem igjen. Juda kom da, utvilsomt støttet av sine brødre, med en av de mest inderlige og gripende anmodninger som noen noensinne har kommet med, og det overfor en tilsynelatende hard og fiendtlig tilhører! Han gjorde alt for å få forklart hvor mye Benjamin betydde for faren og sluttet med å si at han selv ville være Josefs slave, slik at den unge Benjamin kunne vende hjem igjen sammen med sine brødre. Han kom så med følgende ømhjertede utbrudd som kom direkte fra hjertet: «Hvorledes skulle jeg dra hjem til min far uten at gutten var med meg? Jeg kunne ikke se på den sorg som ville komme over min far.» — 1 Mos. 44: 34.
23 Det kunne ikke være det minste tvil om at de hadde forandret sin hjertetilstand! Josef ble meget beveget og gråt høyt da han ga seg til kjenne for sine brødre. La oss imidlertid nå ta for oss en annen side ved dette dramaet ved å rette oppmerksomheten mot Jakob som ventet der hjemme.
24. Hvordan reagerte Jakob på nyheten om Josef, og hva ble han overbevist om?
24 Vi kan se den gamle faren som engstelig sitter og venter mens dagene og ukene sleper seg av sted. Skulle han noensinne få se sin elskede Benjamin igjen? Skulle han komme til å miste ham, akkurat som han hadde mistet Josef? Endelig blir det fortalt ham at en kan se sønnene, og at de snart vil være framme. Han venter i sitt telt. Vi kan se det hele for oss. Han hilser på sønnene, den ene etter den andre, men den unge Benjamin beholder han ved sin side. Men hva er det de sier? At den mannen som står for forvaltningen i Egypt, ikke er noen annen enn Josef? Umulig! Hvis det hadde vært tilfelle, ville Josef sikkert for lenge siden i hvert fall ha sendt et budskap til ham. Slik tenker han antagelig. Sønnene ber ham imidlertid inntrengende om å bli med ut for å se hva de har med seg. Det kan han selvfølgelig ikke nekte å gjøre. Med tungt hjerte går han ut og ser på alle matvarene og de andre tingene og alt sølvet og alle høytidskledningene som Benjamin har fått. Men når han så får se den vognen som de spesielt har fått med seg for å føre ham ned til Egypt, tviler han ikke lenger. Den er så flott og så bekvem! For en vogn! Den var noe mer enn et synlig bevis; den var selve det middel som skulle føre ham til hans lenge savnede sønn. Han griper fatt i vognens side, og overbevist og fylt av dype følelser utbryter han: «Det er nok; Josef, min sønn, lever ennå; jeg vil dra av sted og se ham før jeg dør.» — 1 Mos. 45: 25—28.
25. a) Hva åpenbarer disse ting angående Jehova? b) Hvordan kan vi vise at vi virkelig er hans barn? c) Hvilken handlemåte er det fremdeles mulig å følge for dem som har kommet på avveie?
25 Jakob følte det på samme måte som faren i Jesu lignelse som gledet seg over sin sønn som ’var død og var blitt levende, var tapt og ble funnet’. Josef hadde naturligvis ikke kommet på avveie i likhet med den fortapte sønn, men det som det i begge tilfelle legges vekt på, er den store kjærlighet som disse fedrene la for dagen. Han som satte disse ting i scene og lot dem bli nedskrevet i sitt Ord, må uten tvil ha et større hjerte og en mer inderlig kjærlighet enn de som bare tjener som et eksempel! Hvis vi virkelig er hans barn, vil vi også ønske å ’reflektere Jehovas herlighet’ og legge de samme egenskaper, nemlig kjærlighet, tålmodighet og barmhjertighet, for dagen og på den måten benytte enhver anledning til å etterligne vår himmelske Far. (2 Kor. 3: 18, NW) Men hvis vi skulle være blant dem som har kommet på avveie, vil vi sikkert ønske å vende om til ham og følge hans inntrengende oppfordring og bli tilskyndet til å søke å få del i de ting som han i sin godhet holder fram for oss. Er du ikke enig i dette? Peter skrev: «I var villfarende som får, men har nå omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.» Ville det ikke være fint hvis det samme kunne sies om deg? — 1 Pet. 2: 25.
[Bilde på side 18]
Juda ber for Benjamin