Underordner du deg under Kristi ledelse i dag?
I DET første århundre ga Jesus Kristus apostelen Johannes en guddommelig åpenbaring hvor han åpenbarte at han ledet de kristne menigheter på den tiden. Åpenbaringen viste at Kristus personlig inspiserte forholdene innen menighetene. Han var interessert i deres åndelige helse og deres kristne gjerninger. Men han ikke bare inspiserte. Han var rede til å gå til handling i overensstemmelse med det hans inspeksjon viste angående reaksjonen på hans veiledning. — Åpenbaringen, kapitlene 1 til 3; se også Vakttårnet for 1 mars 1972, side 108.
Kristus Jesus leder fortsatt den sanne kristne menighet på jorden i dag. Han er fortsatt menighetens hode. Og akkurat som den gang utøver han sin myndighet gjennom jordiske redskaper. Den kristne menighet i det første århundre hadde et styrende råd som besto av apostler og eldste i Jerusalem. Et lignende råd, som består av salvede kristne, er i virksomhet nå. Dette styrende råd er den utøvende del av «den tro og kloke tjener»- eller «husholder»-klasse. Jesus sa angående denne klassen: «Hans husbond . . . skal sette ham over alt det han eier.» (Matt. 24: 45—47; Luk. 12: 42—44) Den som vil underordne seg under Guds Sønns ledelse, må altså anerkjenne dette styrende råd og dets stilling i Guds teokratiske ordning.
Lokale eldsteråd
Akkurat som i det første århundre har hver menighet imidlertid sitt lokale råd av eldste. i Apostelen Paulus skrev til de kristne på sin tid angående slike menn: «Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap.» (Heb. 13: 17) Eller de kristne skulle ifølge en mer bokstavelig gjengivelse av det greske ordet apostelen her brukte, adlyde dem som ’styrte’ dem. (Se Kingdom Interlinear Translation.) Betyr dette at hvert lokalt eldsteråd utgjorde et særskilt styrende råd som virket uavhengig av «den tro og kloke husholder»-klasses styrende råd?
Nei, det kan ikke være tilfelle. Hvorfor ikke? Fordi det ville bety at disse eldste avskar seg fra Kristi Jesu ledelse. Forbindelsen mellom den kristne menighets medlemmer og deres hode, Kristus Jesus, blir sammenlignet med forbindelsen mellom menneskelegemets lemmer og hodet. Apostelen skriver om Jesus: «Av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især.» (Ef. 4: 16) Hodet, Kristus Jesus, har således forskjellige foranstaltninger han benytter for å ’knytte’ de enkelte medlemmer av menigheten til seg, og disse kan en ikke se bort fra.
Sett at en person blir «oppblåst» på grunn av en kjødelig innstilling i stedet for å ha en åndelig innstilling og ønsker å ignorere disse foranstaltningene. Om ham kunne en med apostelens ord si at han «ikke holder fast ved hodet, hvorfra hele legemet, hjulpet og sammenføyd ved sine ledemot og bånd, vokser Guds vekst». (Kol. 2: 18, 19) For at vi skal kunne være knyttet til Kristus Jesus som vårt hode, må vi derfor alle, enten vi er kristne eldste eller ikke, være i harmoni med hans menighet som et hele. Vi må samarbeide med alle dens deler gjennom de «ledemot og bånd» som knytter sammen menighetens medlemmer til et forent hele, og de midler og foranstaltninger som gir oss åndelig næring og samhørighet, og som samordner vår virksomhet. Dette resulterer i at legemet vokser i åndelig henseende, slik at det ’oppbygges i kjærlighet’. Ja, kjærlighet frambringer ydmykhet og enhet, ikke uavhengighet eller innbilskhet. Viser du at du anerkjenner Kristus Jesus som ditt hode, ved således å være knyttet sammen med andre i menigheten og ved å samarbeide med dem i kjærlighet?
La Bibelen, Guds ånd og Kristi eksempel veilede deg
Eldsterådene viser at de «holder fast ved hodet», Kristus, ved å ha dyp respekt for Guds Ord, som Jesus underviste i, og ved å la dette Ord styre og lede deres tanker. Når de gjør det, vil de ikke bli villedet av noe som kanskje rent overfladisk synes å være «praktisk», eller av de metoder som synes å gi de beste resultater i verden slik den er organisert på det nåværende tidspunkt. Når de anvender Bibelens prinsipper, søker de dessuten Guds ånd og dens veiledning. De må være i harmoni med denne ånd, frambringe dens frukter og ikke gjøre den «sorg» ved å være gjenstridige. — Ef. 4: 30.
De må på enda en måte vise at de er knyttet til Kristus som sitt hode. De må følge hans eksempel, gjenspeile hans personlighet og etterligne hans handlemåte. Det eksempel Kristi apostler satte, hjelper dem til å forstå hvordan de kan gjøre dette. (Se Filippenserne 4: 9.) Disse ting kan hjelpe dem til i størst mulig utstrekning å bevare et harmonisk forhold til sine medeldste og til alle sine brødre og søstre.
Når de eldste ser hen til Kristus Jesus som sitt hode, kan de være forvisset om at han leder dem. Deres oppriktige hengivenhet og deres ydmykhet viser at de virkelig ’bøyer kne’ i det opphøyde navn Jehova Gud har gitt sin Sønn. Selv om bare to eller tre av dem er samlet i Jesu navn, har de hans løfte: «Der er jeg midt iblant dem.» (Fil. 2: 9—11; Matt. 18: 20) Når de er samlet på denne måten, vil de ha en sterk følelse av at Jesus Kristus leder dem i deres samtaler og drøftelser.
Å samarbeide som et råd krever ydmykhet og virkelig omsorg for Mesterens interesser. Ingen enkelt eldste vil da føle at hans måte å gjøre tingene på, hans synspunkt eller det han foretrekker, skal være framherskende, og at ’ingenting ellers vil bli gjort eller virke som det skal’. Han har kanskje større «ansiennitet» enn andre som kristen, eller han har kanskje større erfaring i hyrdearbeidet enn andre. Dette er til hans fordel. Det burde gi hans ord vekt i de andre eldstes øyne. Men det betyr ikke at han blir ufeilbarlig. Hans kunnskap, dømmekraft og erfaring kan aldri bli likestilt med den erfaring hodet, Kristus Jesus, har, eller overgå den visdom som finnes i Guds Ord. At han underordner seg under hodet, vil framgå av at han er villig til å samarbeide med andre eldste som et råd og til å anerkjenne at menighetens hode kan bruke dem så vel som ham. — 1 Kor. 3: 5—9, 21—23; se også Romerne 12: 3—8.
Beskjedenhet og det å vise andre tilbørlig aktelse slik at en gir enhver det mål av menneskelig verdighet han fortjener — dette er egenskaper som i ethvert eldsteråd vil føre til positive drøftelser som vil gi gode resultater. Den «visdom som er ovenfra» er fredsommelig, mild og rimelig og utelukker tretter eller skryt av personlige ferdigheter eller evner, ting som viser at en mangler Guds ånd og har et kjødelig syn på tingene. — Jak. 3: 13—18; 1 Kor. 3: 3.
Hva kan den enkelte gjøre når en drøftelse mellom eldste synes å bli famlende og usikker eller han føler at den tar en retning som avviker fra den sanne visdom? Han kan alltid be en stille bønn om at Guds ånd gjennom Jesus Kristus må være til stede og virke. Hans personlige bidrag til drøftelsen bør deretter gjenspeile hans tillit til Kristi ledelse. Det ville være å vise mangel på tro på denne ledelse å føle at en måtte «presse» en sak igjennom, eller på annen måte forsøke å påtvinge andre sine synspunkter. Det vil være forstandig å følge apostelens inspirerte veiledning: «Kappes om å hedre hverandre!» — Rom. 12: 10.
Lydighet mot «Kristi lov»
De kristne blir oppfordret til å ’lyde sine veiledere’ eller dem som styrer dem. (Heb. 13: 17) Men dette betyr naturligvis ikke at eldsterådet vil vedta sine egne lover eller lage bestemmelser etter sine egne synspunkter og så kreve at alle i den lokale menighet skal rette seg etter dem. Disse eldste vil derimot ta ledelsen og sette et eksempel ved trofast å adlyde det apostelen kalte «Kristi lov» eller «troens lov», som finnes i Guds Ord. Det er denne lov de tilskynder sine brødre til å adlyde. (Gal. 6: 2; Rom. 3: 27) Gjennom det styrende råd og de midler dette råd gjør bruk av, får de også veiledning i hvordan de skal anvende troens lov.
De eldste bør for eksempel vise god dømmekraft når de lar medlemmer av menigheten få være med på å holde fram opplysninger fra talerstolen ved de kristne møter, og dette kan innebære at de må passe på at vedkommendes utseende ikke er slik at det vil ha en ugunstig virkning på menigheten i sin alminnelighet. Men de bør absolutt ikke forsøke å bestemme hvordan menighetens medlemmer skal være kledd hjemme eller på sitt arbeid, med mindre deres klesdrakt er så ytterliggående at den er til offentlig forargelse i nabolaget.
De vil anerkjenne at når det gjelder ting hvor den personlige samvittighet avgjør hva en skal gjøre, bør de følge Kristi eksempel, slik apostelen Paulus gjorde. Da Paulus sa: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus», hadde han nettopp drøftet samvittighetsspørsmål. Paulus var klar over at i visse tilfelle hadde andre et urett syn på en sak på grunn av en svak samvittighet, men likevel forsøkte han ikke å påtvinge dem sin samvittighet, og han frarådet også andre å påtvinge dem sin, idet han sa at de i stedet skulle «bære de svakes skrøpeligheter». — 1 Kor. 10: 25—33; 11: 1; Rom. 14: 1—23; 15: 1.
Vi har alle behov for ikke bare å forvisse oss om at vi har rett i en sak, men også at vi går fram på den rette måten og følger Kristi Jesu eksempel. Den ånd som preger oss i vår omgang med hverandre, bidrar i høy grad til å framelske den kjærlige enhet som bringer åndelig vekst og økning.
Kristus Jesus leder nå alle sine disipler jorden over i det store arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler. Det er ikke bare menneskers liv som står på spill, men også Guds navns og hans Sønns ære. Nå mer enn noensinne bør vi følge formaningen om å ha det samme sinn, idet vi «har den samme kjærlighet og med en sjel har det ene sinn, ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn [oss] selv». La oss derved vise at vi har det samme ’sinn som var i Kristus Jesus’, og at vi virkelig underordner oss under hans ledelse i dag. — Fil. 2: 1—8.