15. del: ’Skje din vilje på jorden’

Omkring den 1. oktober i år 2 f. Kr. ble «den konge som skal gjennomtvinge den høyeste vilje» født. Dette var mens det hedenske romerske rike hadde verdensherredømmet. Han hadde en forløper på jorden, nemlig Johannes, presten Sakarias’ sønn. Engelen Gabriel viste seg i templet i Jerusalem og kunngjorde for Sakarias, som da var høyt oppe i årene, at han skulle bli far til denne forløper. Da Sakarias’ tilårskomne hustru Elisabet var gravid i sjette måned, viste engelen Gabriel seg i Nasaret for den jødiske jomfru Maria av kong Davids slektslinje. Gabriel underrettet Maria om at hun var blitt utvalgt til å bli mor til kong Davids evige kongelige arving. Hun skulle unnfange barnet ved Jehovas’ hellige ånd, slik at det hellige barnet som skulle fødes, i virkeligheten ville være Guds Sønn. Maria gikk ydmykt med på denne guddommelige ordning.

 5. Hva fant sted da Maria besøkte Elisabet og hilste henne?

MARIA unnfanget straks Guds Sønn Jesus, for hellig ånd kom nå over henne og den Høyestes kraft overskygget henne: Hun skyndte seg å fortelle om det inntrufne til sin gravide slektning, Elisabet, presten Sakarias’ hustru, som ifølge Gabriels uttalelse gikk med Johannes. Med det samme Maria hilste henne, hoppet Johannes i hennes liv og hun ble «fylt med hellig ånd». Hun sa til Maria: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt! Hvorledes er det at jeg har dette privilegium at min Herres mor kommer til meg? For se! da lyden av din hilsen nådde mine ører, hoppet barnet i mitt liv med stor glede.» — Luk. 1: 39—44, NW.

 6. Hvilken erkjennelse kom således Elisabet og den ufødte Johannes med, og hvordan var dette i harmoni med Salme 110: 1?

⁶ Her erkjente Elisabet under åndens innflytelse at Marias barn skulle bli hennes «Herre». Under innflytelse av den samme hellige ånd erkjente også Elisabets ufødte sønn Johannes at Marias barn skulle bli hans «Herre». Flere hundre år tidligere hadde kong David kommet med den samme erkjennelse i Salme 110: 1. Og Maria opphøyde under inspirasjon Jehova Gud, hennes ufødte sønns himmelske Far. Hun ble hos Elisabet nesten helt til Johannes ble født, og vendte så tilbake til Nasaret. — Luk. 1: 46—56.

 7. Hvilken profeti kom Sakarias med da hans sønn Johannes ble født og hvordan ble tømmermannen Josef oppmuntret til å gifte seg med den gravide Maria?

⁷ Elisabets sønn ble nå født. Hennes mann kalte gutten Johannes og ble like etterpå fylt med hellig ånd og drevet til å komme med denne profeti om sin sønn Johannes: «Du, barn, skal kalles den Høyestes profet; for du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld.» (Luk. 1: 57—78) I mellomtiden fikk tømmermannen Josef kjennskap til at Maria var gravid. Han tenkte at hun hadde vært umoralsk, og mente at han burde heve forlovelsen heller enn å anklage henne offentlig for utukt, noe som i tilfelle ville ha ført til at hun ble stenet i hjel. Men en natt fikk han en drøm, og i denne drømmen trådte en engel fram og sa at Josef skulle gifte seg med Maria. Hvorfor? «For det som er blitt avlet i henne, er ved hellig ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet ’Jesus’, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Da Josef våknet igjen, adlød han og tok Maria hjem til seg. — Matt. 1: 18—25, NW.

 8. Hvordan gikk det til at Jesus ikke ble født i Nasaret, og hvordan ble hyrdene vitne til at Guds Sønn var blitt født?

⁸ Jesus, Guds Sønn, ble ikke født der i Nasaret. Før hans fødsel måtte Josef og Maria reise over 100 kilometer sørover til Betlehem, kong Davids fødested i provinsen Juda eller Judea. Keiser Augustus, den første keiser i det romerske rike, bestemte at hele den bebodde jord som var underlagt verdensriket, skulle innskrives i manntall, hver familie på det sted den stammet fra. Slik gikk det til at Jesus, Guds Sønn, ble født i Betlehem omtrent midt i jødenes sjuende lunarmåned, etanim, eller omkring 1. oktober etter vår kalender, i år 2 f. Kr. Vinterregnet hadde enda ikke satt inn, og hyrdene var fremdeles ute med sine hjorder om nettene på markene omkring Betlehem. Det kom et mirakuløst, veldig lys, og midt i dette var det en engel som viste seg og sa: «Frykt ikke, for se! jeg kunngjør for dere et godt budskap om en stor glede som skal bli hele folket til del, for det ble i dag født dere en Frelser, som er Kristus, Herren, i Davids by. Og dette er til tegn for dere: dere skal finne et spebarn, svøpt i tøyremser og liggende i en krybbe.» Med ett fikk hyrdene hos denne engelen se «en himmelsk hærskare, som priste Gud og sa: ’Ære i det høye der oppe til Gud, og på jorden fred blant mennesker av god vilje.’» Hyrdene fant det nyfødte spebarn og ble vitner om Guds Sønns fødsel. De vitnet om dette til andre, men ikke til den onde kong Herodes av Judea. — Luk. 2: 1—20, NW.

 9. Hvor vokste Jesus opp, og hvilket arbeid ga Johannes, Sakarias’ sønn, seg i kast med, og hvorfor?

⁹ Jesus ble ført sørover til Egypt, hvor han var til etterat kong Herodes den store døde, og så ble han ført nordover til Nasaret igjen. Her vokste han opp og gikk i tømmermannslære hos sin fosterfar Josef. I løpet av denne tiden døde Johannes’ foreldre, og i overensstemmelse med Guds hensikter dro Johannes ut i Judeas ørken. Her var han til han ble 30 år gammel, og han levde av gresshopper og honning. Da sendte Gud ham ut forat han skulle begynne å døpe og virke som forløper for Guds Sønn, Jesus, arvingen til Davids rike. (Joh. 1: 33, 34) Dermed begynte Johannes å forkynne i Judeas ørken og døpe de jøder som angret sine synder, i elven Jordan, og dette skjedde våren 29 e. Kr., eller i det «femtende år av keiser Tiberius’ regjering», som etterfulgte keiser Augustus’ regjering.a Johannes’ far, presten Sakarias, hadde uttalt denne profeti om sin sønn: «Du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse.» Det var derfor som det skulle være at Johannes oppfordret jødene som var under de ti bud, til å omvende seg fra sine synder og bli døpt som et symbol på sin omvendelse. — Matt. 3: 1—11; Luk. 3: 1—6.

10. Hva kunngjorde Johannes, og hvordan visste han og tilkjennega han at han var Guds Sønns forløper?

¹⁰ Johannes begynte også å kunngjøre Guds rikes komme. Sa han: ’Omvend dere, for Davids rike er kommet nær’? Hvis Johannes hadde forkynt et slikt budskap, ville den romerske keiser og likeledes Pontius Pilatus, den romerske landshøvding i Judea, ha anklaget Johannes for å få i stand opprør og krenke loven om majestetsforbrytelse (laesa majestas). Men hva forkynte Johannes? Dette: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 3: 1, 2) Gud hadde underrettet Johannes om at han var Guds Sønns forløper, og at han skulle få det privilegium å identifisere Guds Sønn. Ja, kanskje Johannes også hadde fått vite at han skulle døpe ham. Johannes’ far, og kanskje også hans mor Elisabet, hadde fortalt Johannes hva engelen Gabriel hadde sagt i tempelhelligdommen, nemlig at Johannes skulle være en forløper og i likhet med profeten Elias «berede Herren et velskikket folk». Johannes ventet derfor at Jehovas Sønn skulle komme til ham for å bli identifisert. Han sa til de angrende jøder: «Hva meg angår, så døper jeg dere med vann fordi dere omvender dere; men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg er, han hvis sandaler jeg ikke er skikket til å ta av. Han skal døpe dere med hellig ånd og med ild.» — Matt. 3: 11, NW; Luk. 1: 17.

11. Hvordan fikk Jesus kjennskap til sitt rette forhold til Josef og til at han var den kongelige arving til pakten om riket med David?

¹¹ Jesus var fremdeles tømmermann og bodde sammen med sin mor og sine halvbrødre og halvsøstre i Nasaret. Men han visste at han ikke skulle fortsette i tømmermannsyrket for bestandig. Hans mor hadde fortalt ham at han var Guds Sønn ved Guds hellige ånd, som hadde kommet over henne og bevirket at hun unnfanget ham. Josef, hans fosterfar, hadde også fortalt ham at han, Josef, ikke var Jesu far, men at han var blitt avlet i Maria ved hellig ånd. Maria hadde videre fortalt ham at engelen Gabriel hadde sagt at Jehova Gud skulle gi Jesus hans himmelske forfader Davids trone, at Jesus skulle være konge over Jakobs (eller Israels) hus i all evighet, og at hans rike aldri skulle ende. Jesus visste derfor at han var den kongelige arving til den pakt Jehova hadde opprettet med David om det evige rike.

12. Hvordan visste Jesus når han skulle tre fram som rikets arving?

¹² Men når skulle han begynne sin virksomhet for Riket? Han var nå i sitt trettiende år som menneske. Han kunne ikke begynne på egen tilskyndelse. Det var blitt ham fortalt at engelen Gabriel hadde sagt at Johannes, presten Sakarias’ sønn, skulle være hans forløper. Han måtte altså først la forløperen tre fram og arbeide med sitt oppdrag i omkring seks måneder og forkynne om ham som skulle komme. Men en dag fikk Jesus i Nasaret høre at Johannes hadde begynt å døpe angrende jøder og forkynne: «Himlenes rike er kommet nær!» Dette må ha beveget Jesus til dypet av hans sjel. Tenk, nå var den tid kommet nær da han skulle tre fram som Rikets arving!

13. Hvilken profetisk uke skulle da til å begynne, og hvor dro Jesus hen? Hva var det som skulle gjøres med ham?

¹³ Han var nå 30 år gammel og hadde dermed nådd en fullmoden manns alder. Den 69. årsuke som det er profetert om i Daniel 9: 24—26, var ved å utløpe, og den 70. årsuke regnet fra den tid da Nehemias gjenoppbygde Jerusalems murer, skulle til å begynne. Jesus forsto at tiden nå var inne til at han skulle tre fram som Messias, Kristus, han som engelen hadde kommet med en kunngjøring om da han ble født i Betlehem. Han la fra seg sitt tømmermannsverktøy og forlot sitt verksted og sitt hjem. Han la i vei mot sørøst til sin forløper Johannes, som holdt til ved Jordan-elvens bredd og kunngjorde at himlenes rike nærmet seg. Jesus gikk ikke til Jerusalem, til den store konge Jehovas stad, og til Herodes’ tempel for å bli salvet til å være jødenes konge av ypperstepresten, Annas. Han gikk til sin forløper, prestens sønn, ikke for å bli salvet med hellig salvelsesolje til å være konge over det jordiske Israel, men for å bli døpt i vann. — Matt. 3: 13; Mark. 1: 9.

14. Hvorfor kviet Johannes seg for å døpe Jesus i vann?

¹⁴ Døperen Johannes var glad over å se Jesus. Men hvorfor ba Jesus om å bli døpt i vann? Johannes visste at han døpte jøder som var syndere, og som angret og omvendte seg fra sine synder mot den lov Jehova Gud hadde gitt Israels folk gjennom Moses. Jesus var ikke en slik angrende synder. Johannes visste at Jesus var hellig fordi han var Guds Sønn og var blitt avlet i Maria ved hellig ånd. Ja, Johannes visste at da han selv enda var ufødt og befant seg i sin mors liv, så hadde han hoppet i hennes liv som en anerkjennelse av at den ufødte Jesus var hans «Herre». Johannes prøvde derfor å hindre Jesus i å bli døpt. Han sa: «Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg?»

15. Hvordan ble Johannes’ innvendinger overvunnet, og hva fikk han en bekreftelse på etterat han hadde døpt Jesus?

¹⁵ Hvordan overvant Jesus Johannes’ innvendinger? Jesus sa: «La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.» Johannes gikk lydig med på å gjøre det som det akkurat da sømmet seg for dem å gjøre. Han døpte Jesus, arvingen til pakten om riket, og Jesus ba under denne handlingen, men uten å bekjenne noen synder. Da fikk Johannes en bekreftelse på at det var Guds Sønn han hadde for seg, ikke bare Guds Sønn i menneskelig forstand, men også i åndelig forstand, på en måte som ikke hadde noe å gjøre med det at han var blitt avlet i et menneskes morsliv. Hva var det som skjedde?

16. Hvordan fikk Johannes denne bekreftelsen, og hvordan visste han hvilken betydning han skulle legge i den?

¹⁶ «Da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag [som jeg har godkjent, NW].» (Matt. 3: 13—17; Luk. 3: 21—23) Dette var den mirakuløse begivenhet Johannes senere fortalte sine disipler at han hadde ventet på: «Jeg har sett ånden senke seg ned fra himmelen som en due, og den ble over ham. Selv kjente jeg ham ikke; men Han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Den som du ser ånden senke seg ned over og bli over, han er den som døper med den hellige ånd. Jeg har selv sett det og har vidnet at han er Guds utvalgte [Guds Sønn, NW].» — Joh 1: 32—34, LB.

17. a) Hva ble Jesus dermed avlet til, og hva ble han arving til? b) Hva var nå midt iblant jødene i og med at han var kommet?

¹⁷ Ved denne guddommelige handling var Jesus uavhengig av Marias morsliv blitt avlet ved hjelp av Guds ånd til å bli en åndelig Guds Sønn, en ny «skapning» med åndelig liv i de usynlige himler i vente. Ved den samme handling var han også blitt salvet, ikke av Israels yppersteprest som benyttet et oljehorn, men av Jehova Gud og med hellig ånd. Jesus var både i kjødelig og juridisk henseende blitt kong Davids arving i henhold til Jehovas pakt om riket i og med at han var blitt født som menneske i kong Davids familie og adoptert av tømmermannen Josef, som også tilhørte den kongelige slektslinje. Men ved at han nå ble avlet ved himmelsk inngripen og erklært å være Guds Sønn og salvet med Guds hellige ånd, ble han Guds Salvede eller Kristus. Han ble den salvede arving til et rike som er større og høyere enn kong Davids jordiske israelittiske rike i det lovte land Palestina. Jesus ble arvingen til det himmelske rike. Ja, i og med ham kom Messias, «en salvet, en fyrste», i året 29 e. Kr. ved utløpet av de 69 årsuker, nøyaktig på den tid som var forutsagt i Daniel 9: 25. Ved at han var kommet nær i egenskap av Rikets arving, var i sannhet «himlenes rike» kommet nær, ja, det var midt iblant jødene. — Luk. 17: 21, NW.

18, 19. Hvorfor ble ikke Jesus døpt av Johannes som et symbol på omvendelse, og hvorfor kom da Jesus for å bli døpt i vann?

¹⁸ Hva hadde så Jesu vanndåp betegnet? Ikke at han var en angrende synder, for han hadde holdt Guds lov til fullkommenhet. Han hadde gjort det på en langt bedre måte enn den jøde som ønsket å arve evig liv, og som sa til Jesus: «Mester! alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.» (Mark. 10: 17—20) Johannes var klar over at Jesus var Guds hellige menneskelige Sønn, og han døpte ham derfor ikke som et symbol på at Jesus omvendte seg fra synder. Bibelen sier ikke noe om hvilke ord Johannes uttalte da han dukket Jesus ned i Jordans vann, eller om han i det hele tatt sa noe. Men Jesus visste hvorfor han var kommet for å bli døpt. Han var kommet for å gjøre sin himmelske Fars vilje på jorden som i himmelen.

¹⁹ Apostelen Paulus forklarer dette når han sier følgende om sin Mester, Jesus: «Det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. Derfor sier han idet han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje. Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke lyst til — og de bæres dog fram etter loven — så har han deretter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. . . . Ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle.» (Heb. 10: 4—10) Apostelen Paulus anvendte her den profetiske Salme 40: 7—9 på Jesus ved hans dåp.

20. Hva var da Jesu dåp et symbol på, og hva viser hvorvidt hans vilje døde da han ble døpt?

²⁰ Jesu dåp i vann tjente som et symbol på at han med sitt legeme og hele seg hadde innvigd seg til å gjøre Jehovas vilje i enda høyere grad enn moseloven krevde. Da Jesus ble døpt, da han ble begravet i vannet av Johannes, døde han symbolsk talt fra sin tidligere tilværelse i det jordiske liv. Hans vilje døde ikke, for da han ble reist opp av Jordan, hadde han fremdeles sin viljekraft. Senere sa han: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» «Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg, og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men oppreise det på den ytterste dag. For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.» Og i bønn til Gud like før han ble forrådt av den troløse Judas, sa han: «Min Fader! kan ikke dette gå meg forbi, uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!» «Dog, skje ikke min vilje, men din!» — Joh. 4: 34; 5: 30; 6: 38—40; Matt. 26: 42; Luk. 22: 42; se også 1 Korintierne 7: 37.

21. Hvorfor var ikke Jesus noen hykler da han lærte sine disipler å be: «Skje din vilje»?

²¹ Helt fram til den dag da Jesus faktisk ble døpt til bokstavelig død ved at han ble naglet til en torturpel, måtte han stadig gjøre bruk av sin viljekraft i harmoni med Guds, sin Fars, vilje. (Joh. 21: 22) Han var ingen hykler da han lærte sine disipler å be slik til Gud: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 9, 10.

(Fortsettes)

[Fotnote]