Er du virkelig tilnærmelig?

JEHOVA GUD ønsker at de som tjener ham, skal være tilnærmelige. Dette er hva vi kunne vente. Han har selv satt et enestående eksempel hva dette angår, ettersom alle slags mennesker kan nærme seg ham i bønn til alle tider og under alle omstendigheter. — Sl. 65: 3.

Hvor høyt Gud verdsetter tilnærmelighet, framgår også av at han sendte sin Sønn til jorden og lot ham leve under beskjedne forhold. Hva var hensikten med det? Blant annet at denne Sønnen, Jesus Kristus, skulle «bli en miskunnelig og trofast yppersteprest», «ikke en . . . som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss». På grunn av ham kan de kristne «tre fram med frimodighet for nådens [Guds] trone» i tillit til at han hører dem. (Heb. 2: 17, 18; 4: 15, 16; 10: 19, 21, 22) Jehova Gud vil at det skal være slik.

I dag driver folk i sin alminnelighet fra hverandre. Kommunikasjonen — mellom familiemedlemmer, mellom dem som har myndighet, og dem som er underlagt denne myndighet — er i ferd med å bryte sammen. Dette burde få oss til å innse enda mer hvor viktig det er å være tilnærmelig. Vi kan ikke tillate at de dårlige tilstander som gjør seg gjeldende i verden, får innpass i den kristne menighet og får svekke den varme og kjærlige ånd som rår der. Hvem er det som spesielt bør være på vakt, og hva kan de gjøre for å beskytte menigheten mot en slik fare?

Kristne ektemenn, som har fått befaling om å ’elske sin hustru som seg selv’, må verne om denne egenskapen. Foreldre må også være tilnærmelige overfor sine barn hvis de ikke vil at de skal «tape motet». Og i hver enkelt kristen menighet må de eldste (tilsynsmennene) vise at de virkelig er tilnærmelige, når de har med alle brødrene og søstrene å gjøre. — Ef. 5: 28, 33; Kol. 3: 19, 21; 1 Pet. 5: 1, 3.

Hvordan vi kan vise at vi er tilnærmelige

For å være tilnærmelig må en vise oppriktig og ekte interesse for andre. Det er ikke nok å si at vi er tilnærmelige, at «døren er åpen» og «matten hvor det står velkommen», ligger utenfor. Som ordspråket sier: «Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet.» Men ord er ikke nok. Vi må vise at vi virkelig er tilnærmelige, ved den måten vi behandler andre på. (Ordspr. 20: 6; 1 Joh. 3: 18) Hvis vi virkelig bryr oss om andre og er villige til å gi av oss selv til gagn for dem, vil de merke det.

En eldste i en menighet er utnevnt av den hellige ånd til å tjene som hyrde under Kristus Jesus. Men han skulle ikke føle at han er andre overlegen, på grunn av denne utnevnelsen, for han er selv en del av hjorden, et av «fårene». (Ap. gj. 20: 28; 1 Pet. 5: 2, 4) Han bør i stedet være takknemlig for at menighetens Hode, Kristus Jesus, har funnet ham verdig til å tjene andre medlemmer av hjorden, og for at Gud har gjort ham ’dugelig’ ved å gi ham et visst mål av kunnskap, visdom og forstand. (1 Tim. 1: 12; 2 Kor. 3: 5) Slike åndelige rikdommer er en slags «betrodde midler» fra Gud. I stedet for å føle at han selv er betydningsfull, vil han glede seg over at han ved Guds ufortjente godhet har noe å gi brødrene, nemlig god veiledning og kunnskap som er basert på Guds eget Ord.’ I stedet for å være stor i egne øyne vil han ydmykt bestrebe seg på å bruke disse «betrodde midler» i form av kunnskap til pris og ære for Jehova og for hans Sønn, menighetens Hode. — 1 Kor. 4: 7; 1 Pet. 4: 10, 11.

Sørger du for å være tilnærmelig?

Du kan naturligvis ikke være tilnærmelig hvis du ikke er til stede så andre kan henvende seg til deg. Apostelen Paulus sa om Jehova Gud: «Han [er ikke] langt borte fra noen eneste av oss.» (Ap. gj. 17: 27) Guds tjener Moses var villig til å hjelpe folket med deres problemer «fra morgen til kveld». — 2 Mos. 18: 13—16.

Kristne eldste kan naturligvis ha mange plikter å ta hånd om. De har kanskje selv familie som har behov for deres oppmerksomhet. Og de er også interessert i å dele det gode budskap med andre og gjøre så mange som mulig til disipler. Men hvis de skal være gode hyrder for hjorden, må de sørge for at de tar hånd om disse og andre plikter på en likevektig måte, slik at de er tilgjengelige for brødre og søstre i menigheten som vil spørre om noe eller trenger hjelp med personlige spørsmål og problemer.

På kristne møter er det ofte et spørsmål om å la de andre se at du er der, og at du er villig til å snakke med dem. Hvis en gir inntrykk av at en stadig har det travelt, vil mange kanskje nøle med å henvende seg til en. Menighetens rapporter og forskjellig kontorarbeid har sin verdi, men det er ikke det at en tar seg av dette, som viser at en virkelig er en hyrde for «fårene». Dette er noe en bør ta seg av etter at «fårene» har fått den oppmerksomhet de har krav på. — Se Ordspråkene 27: 23; Johannes 10: 2—4.

Det er naturligvis bra å ta initiativet når det gjelder å vise interesse for andre, og henvende seg til dem. Når vi gjør det, følger vi Guds eksempel, for han ventet ikke til menneskene henvendte seg til ham, men tok selv de første skritt. (Jer. 7: 13, 25; 2 Kor. 5: 20; 1 Joh. 4: 10, 19) Det er imidlertid viktig at vi viser at vi ikke bare anstrenger oss for å være «hyggelige», eller at det ikke bare er av taktiske hensyn vi er (eller foregir å være) vennlige og utadvendte. Vår interesse for andre må være oppriktig og ekte. — 1 Pet. 1: 22.

Lytter vi virkelig når noen kommer med et spørsmål eller et problem? I våre øyne kan problemet kanskje virke uvesentlig. Men for den som har det, kan det være stort. Noen foreldre irriterer sine barn og tar motet fra dem ved at de ignorerer dem eller til og med gjør narr av dem når de kommer til dem med tilsynelatende små problemer. De eldste må være på vakt mot å gjøre det samme overfor dem de tjener i menigheten. Jehova Gud er absolutt ikke slik. Som Jakob 1: 5 sier, er ikke Jehova Gud uvillig til å hjelpe oss med våre problemer — problemer som uten tvil er svært små sett fra hans opphøyde synspunkt — men han hører på oss og hjelper oss og blir ikke irritert og refser oss fordi vi har kommet til ham med slike spørsmål.

Ved en anledning var det noen foreldre som kom med sine små barn til Guds Sønn. Jesu disipler prøvde å hindre dette. De tenkte tydeligvis at ’Mesteren hadde langt viktigere ting å bruke tiden til’. Men da Jesus så dette, ble han vred og irettesatte disiplene. Han tok barna inntil seg og viste dem oppmerksomhet. — Matt. 19: 13, 14; Mark. 10: 13—16.

Det gode eksempel Jesus Kristus og hans Far har satt, skulle tilskynde oss alle til å vise at vi også virkelig er tilnærmelige. Når vi gjør det, vil vi bidra til at det blir en god ånd i Guds menighet, en sann, kristen ånd som gir seg utslag i varme og tillit, kjærlighet og broderlig hengivenhet. Vi vil vise oss å være en velsignelse for andre og vil da i sin tid selv bli rikt velsignet.