Hvordan den sanne kirke yter hjelp
DEN sanne kristendom har overlevd i en «minoritet av personlige vitner», en sann kristen menighet som ikke har glemt hva dens oppgave består i. Derfor har menigheten vært i stand til å gjøre sanne Kristi disipler av oppriktige mennesker i stedet for bare å gjøre dem til «ris-kristne», eller navnkristne.
Den sanne kristne menighet er ikke en «rik kirke». Og ettersom alle menighetens medlemmer er vitner og personlig besøker folk i hjemmene, slik som Jesus og hans apostler gjorde, er de i stand til å nå folk med sitt budskap; også dem som er hjemsøkt av sult eller fattigdom.
De kristne vitnene lever vanligvis under samme forhold som de menneskene de forkynner for, og de bruker sine svært begrensede midler til å bringe Guds Ord ut til alminnelige mennesker. Den utbredte oppfatningen at «en kan ikke forkynne for en sulten mann — han vil ha brød, ikke ord», er ikke noen almengyldig sannhet. Jesus Kristus sa: «Hver den som er av sannheten, hører min røst.» — Joh. 18: 37.
I en nødsituasjon vil en kristen forkynner naturligvis hjelpe til hvis han personlig er i stand til det, slik Jesus framholdt i lignelsen om den barmhjertige samaritan. (Luk. 10: 29—37) Men en sann kristen vil ikke glemme at han har fått i oppdrag å forkynne Guds rike.
Den virkelige løsning
Hva bør du derfor gjøre hvis du ønsker å følge Guds Sønns eksempel? Det er naturligvis riktig at du må være barmhjertig og medfølende, men på hvilken måte kan du best vise at du er det? Ville du for eksempel kaste ut en fyrstikk til en mann som holdt på å drukne under en storm på havet? Neppe. De anstrengelser forskjellige kirkesamfunn gjør seg for å løse menneskehetens problemer ved å konsentrere seg om å gi folk materiell hjelp, kan på en måte sammenlignes med dette. Den hjelp de yter, er bare rent overfladisk, for så lenge det finnes selviskhet og griskhet, vil det også være fattigdom og sult.
Det trengs en helt ny verdensordning. Men hvordan skal den kunne komme i stand? Politiske reformer kan føre til at det blir innført nye styreformer, men kan dette forandre menneskenes innstilling? Er det ikke nettopp der selve problemet ligger?
Prester som oppfordrer sine sognebarn til å delta i politisk virksomhet og støtte reformbevegelser, forsøker i virkeligheten å lappe på gamle, utslitte klær. Men Jesus viste at den sanne kristendom ikke går ut på å lappe på gamle klær. (Matt. 9: 16, 17) Gud kommer ikke til å lappe på den nåværende verdensordning med alle dens urettferdigheter og ulikheter, dens grådighet og undertrykkelse, men han kommer til å fjerne den fordi den ikke er til noen nytte og bare fortjener å bli utslettet. I stedet vil han innføre en ny ordning, som er grunnlagt på rett og rettferdighet. Om Guds Sønn, som skal stå i spissen for dette rettferdige styre over jorden, sier profetien: «Han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, og han skal . . . drepe den ugudelige med sine leppers ånde.» Da, og først da, vil fattigdom og sult ikke lenger forekomme på jorden. — Es. 11: 4, 5; 2 Pet. 3: 13.
Åndelig og materiell hjelp
Den hjelp som en kristen kan yte, er følgelig ikke av midlertidig, men av mer varig verdi, ettersom ’mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn’. — Matt. 4: 4.
Den som mottar livets ord gjennom en kristen forkynner, får noe å leve for. Han får et håp. Han forstår meningen med livet. Han forstår at han selv kan ha betydning, og at han kan være til hjelp for andre. Dette gir ham et ønske om å leve et sømmelig liv. Han får selvrespekt. Tidligere har håpløsheten kanskje gjort ham apatisk og fått ham til å forsømme sin familie og sine plikter eller kanskje fått ham til å hengi seg til nedbrytende laster — materiell hjelp kan ikke hjelpe ham ut av en slik situasjon — men nå får hans liv mening.
Han er kanskje fortsatt fattig, men han er ikke ulykkelig. Han har begynt å leve et fullstendig nytt liv, hvor de åndelige verdier har størst betydning, og han ’søker Guds rike og hans rettferdighet’ først. (Matt. 6: 33) Han blir knyttet til den kristne menighet og han får venner der. Han lærer om betydningen av å være flittig og renslig. Han lærer å vise måtehold, og han sløser ikke bort pengene sine, men lærer hvordan han kan bruke dem til noe godt.
Hvis han skulle komme til å lide direkte nød, vil menigheten hjelpe ham. (Jak. 2: 15, 16) Og hvis kristne vitner i et helt land lider nød, vil deres åndelige brødre i andre land gjøre alt de kan for å hjelpe dem. De kristne i Makedonia og Akaia i det første århundre hjalp på denne måten trengende kristne i Judea, hvor det var hungersnød. (Ap. gj. 11: 28, 29; Rom. 15: 26) På samme måte sendte Jehovas kristne vitner i De forente stater i 1945 store mengder klær og mat til sine medtroende i Tyskland som var blitt utfridd fra konsentrasjonsleirene.
Også ved mange andre anledninger har Jehovas kristne vitner ytt materiell hjelp etter katastrofer og ulykker, som for eksempel da de sendte forsyninger til sine kristne brødre i Peru etter jordskjelvet i mai 1970.
Det er imidlertid ikke menighetens hovedoppgave å yte slik materiell hjelp. De kristnes oppgave består først og fremst i å tjene som lys for menneskeheten ved den måten de lever på, og ved å forkynne Guds rike og hjelpe dem som søker dette riket, til å bli sanne kristne.
Det rette syn på nøden i verden
De sanne kristne holder derfor stadig klart for seg hva som er deres viktigste oppgave, og bevarer det rette syn på nøden i verden. De lukker ikke øynene for elendigheten og vender ikke det døve øre til de ulykkeliges rop om hjelp, men i tillit til Gud gir de den hjelp de kan og er bemyndiget til å gi.
De kristne må tjene sine medmennesker og hjelpe hvor de kan. I tillit til Gud må de imidlertid ha klart for seg hva deres oppgave består i. Hvis de påtar seg en annen oppgave enn den de har fått tildelt, kommer de til kort i to henseender: For det første vil de ikke være i stand til å utføre den oppgaven de har påtatt seg, ettersom Jehova ikke vil velsigne deres arbeid, (Sl. 127: 1) og for det andre forsømmer de den oppgaven de er satt til å ivareta, og viser derved at de er falske kristne. Hvis de skal kunne være sanne kristne, må de aldri glemme det faktum at det beste de kan gjøre for sine medmennesker, er å forkynne det gode budskap om Guds rike for dem.
De kristne er vitne til mye nød og elendighet som de ikke kan gjøre noe med. Hvordan kan de utholde å se på alt dette? Det samme spørsmålet ble stilt av den nå avdøde avisredaktøren Niels Jørgensen. Han skrev følgende om Jehovas kristne vitner, som han møtte i de tyske konsentrasjonsleirene:
«Uten å miste motet eller gå på akkord med sin overbevisning hadde disse mennene levd i årevis i tyske konsentrasjonsleirer. . . . Bibelforskerne, som nøt alminnelig respekt i konsentrasjonsleirene, . . . bar sine offer med tålmodighet og med en egen indre glede over å være utsett til å gå i Kristi fotspor og bære de samme lidelser som deres Herre og Mester en gang hadde båret i en ond verden. Det er bare én ting ved disse menneskenes innstilling som jeg ikke kan fatte — og enda mindre i dag enn den gang da jeg første gang møtte dem i dyp respekt for deres sjelsstyrke. Det er hvordan de har kunnet utholde å se andre lide så forferdelig uten å bli tynget helt til jorden av medfølelsens byrde.»
Svaret er: De er overbevist om at Jehova i løpet av meget kort tid kommer til å gripe inn og på en fullkommen måte gjøre slutt på all nød og elendighet. Millioner av mennesker som har dødd i vår tid og i tidligere tider, ’både rettferdige og urettferdige’, vil få liv igjen og i løpet av Kristi tusenårige styre få anledning til å vise hvilken innstilling de har til Kristus og hans messianske rike. — Ap. gj. 24: 15.
Hvis du ikke er overbevist om at Gud har til hensikt og er i stand til å gripe inn i verdens anliggender, har du ikke noe annet å sette din lit til enn menneskenes egne, famlende bestrebelser. Da ser alt virkelig meningsløst og håpløst ut. Men slik behøver du ikke å se det. Ta imot den hjelp som Guds kristne vitner tilbyr. Lær om de sannheter som Guds Ord, Bibelen, inneholder, og du vil få en sterk tro som hviler på et sikkert grunnlag.
Guds sanne kirke eller menighet vil fortsette å være en minoritet av personlige vitner. Denne menigheten har ikke noe passivt lekfolk. Alle dens medlemmer er aktive og oppslukt av å tjene andre på en uselvisk måte. De holder seg atskilt fra denne verden, i samsvar med Jesu ord: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 16) Deres kristendom er ikke «av verden»; den er ikke verdslig. Derfor vil de ikke påta seg politiske oppgaver. De vil ikke forlate sin oppgave eller beskjeftige seg med andre oppgaver enn den ene som de er betrodd. De må hele tiden holde fram det sanne håp, Guds rike, for menneskene.
Det som er av størst betydning for deg og for alle andre — også de fattige og nødlidende — er å komme i et rett forhold til Gud og Kristus. Jehovas kristne vitner blir sendt ut i verden for å hjelpe sine medmennesker til dette, ikke for å gi dem bokstavelig brød, som bare ville hjelpe dem midlertidig, men for å gi dem åndelig føde, livets ord. Deres budskap, som kommer fra Gud, åpner veien til fred med Ham og dermed veien til evig liv i Guds nye ordning, hvor alle vil få sine behov dekket.