Hvorfor knurre?

KNURRING er et ord som ikke vekker behagelige forestillinger hos oss. Det bringer tankene hen på en løve eller et annet vilt dyr som knurrer fordi det er oppirret, og det er alt annet enn behagelig å høre på. Det samme kan en si om den lyden som frambringes av et menneske som knurrer. Websters amerikanske ordbok definerer knurring som «en lav, mumlende klaging; brumming». Legg merke til at det er noe en mumler lavt, ikke noe en uttrykker åpent og frimodig. Den som knurrer, tviler øyensynlig bevisst eller ubevisst på om det er forstandig av ham å knurre, og kanskje også på om hans grunner og motiver er rette.

Nå i vår tid hører vi knurring på alle kanter. Barn knurrer mot sine foreldre, hustruer knurrer mot sine ektemenn, arbeidere knurrer mot sine arbeidsgivere, og utallige mennesker knurrer på grunn av det Gud tillater, idet de beskylder ham for det onde som skjer i verden. Hvorfor gjør de det? Er det ikke mange mennesker som ikke knurrer, enda de er i samme situasjon? Jo visst er det det!

Det finnes aldri noen rettmessig grunn for knurring, og det minste man kan si om den, er at den er uforstandig. Den gjør bare den som knurrer, mer ulykkelig, og den er også til plage for andre og kan komme til å smitte dem med klagingens ånd. Den kan ofte føre til uvilje og nag og til en dåraktig handlemåte. Man kan si at den som knurrer, mangler kjærlighet til Gud og sin neste og for den saks skyld også til seg selv.

De som knurrer mot Gud, viser mangel på kjærlighet til ham, for hvis vi elsker noen, har vi tillit til vedkommende og vil derfor ikke knurre mot ham. Vanskeligheten med israelittene var at de knurret. Ikke før var de befridd ved Det røde hav, før de begynte å knurre over den mat og drikke de fikk. Var det noen fare for at noen av dem skulle komme til å omkomme av sult og tørst? Nei, slett ikke. Da ti vantro speidere ved en senere anledning kom tilbake med en ugunstig rapport og sa at israelittene ikke ville kunne innta det landet de var på vei mot, knurret de igjen. Hadde ikke Gud utført mange mirakler for dem før den tiden? Ville han ikke også kunne ta seg av de fiendene de kom til å møte, når han hadde klart å knuse Egypts makt? Hadde han ikke lovt å føre dem inn i et land som fløt med melk og honning? Jo, men fordi de manglet kjærlighet, manglet de også tro og tillit, og derfor knurret de. — 2 Mos. 16: 7, 8; 4 Mos. 13: 25—14: 29.

De som knurrer i dag på grunn av det som Gud tillater, viser en lignende mangel på kjærlighet, tro og tillit til Gud. Mottar vi ikke daglig gode ting fra Guds hånd? Ser vi ikke på alle kanter beviser for hans visdom og makt? Burde vi ikke da tenke at han må ha gode grunner for å tillate de forholdene som plager oss? Jo, han har gode grunner for det, og han har også latt dem nedskrive i sitt Ord, Bibelen. Et studium av hans Ord sammen med de hjelpemidler han omtenksomt har sørget for, kan hjelpe oss til å forstå hans grunner, hvorav den viktigste er hevdelsen av hans overhøyhet.

Knurring kan også skyldes mangel på nestekjærlighet. «Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder,» men den som knurrer, kan ikke dekke over andres ufullkommenheter eller bære over med dem. Han setter seg selv opp som dommer, og han knurrer fordi andre ikke når opp til de normer han selv har stilt opp. Han overser fullstendig at enhver «står eller faller for sin egen herre», og at han selv også kommer til kort. — 1 Pet. 4: 8; Rom. 14: 4.

Denne mangel på kjærlighet gir seg også til sine tider utslag i misunnelig knurring. Det var misunnelse som fikk Korah, Datan og Abiram til å knurre mot Guds talsmenn Moses og Aron. De manglet kjærlighet, og derfor overså de fullstendig den kjensgjerning at det var Gud selv som hadde utnevnt Moses og Aron til å lede folket, og de innså heller ikke at ikke alle kan lede, og at noen derfor må følge etter. — 4 Mos. 16: 1—40.

I den lignelsen Jesus fortalte om arbeiderne i vingården, viste han at noen av dem la nettopp denne urette ånd for dagen. Som vi husker, fikk alle den samme lønn da aftenen kom, enda de ikke hadde arbeidet like mange timer. De som hadde arbeidet hele dagen, knurret fordi de andre fikk det samme som dem, til tross for at de selv fikk det som var avtalt på forhånd. Vingårdens herre sa da til dem som knurret: «Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?» Ja, de manglet kjærlighet til sin neste, og det førte til at de ble misunnelige og knurret. — Matt. 20: 1—15.

Det er ikke bare mangel på kjærlighet til Gud og ens neste som kan få en til å knurre, men også mangel på kjærlighet til seg selv. Misfornøyd klaging er også en form for knurring. Mennesker som ikke har tilstrekkelig kjærlighet til seg selv, vil gjerne klage, komme med selvbebreidelser, knurre mot seg selv og gjøre både seg selv og sine omgivelser ulykkelige. Eller også lar de sin misnøye med seg selv gå ut over andre ved at de knurrer imot dem. Budet om at vi skal elske vår neste som oss selv, viser at vi må ha et visst mål av kjærlighet til oss selv. Vi bør derfor ikke vente for meget av oss selv, men ha et fornuftig syn på våre egne feil og vår yteevne.

Den som føler seg fristet til å knurre, bør spørre seg selv: Mangler jeg kjærlighet til Gud, til min neste eller til meg selv? Ville Gud ha tillatt de forholdene som plager meg, hvis de ikke kunne føre til noe godt? Setter jeg ikke tilstrekkelig pris på de goder jeg mottar fra dem jeg knurrer mot? Har jeg prøvd å snakke vennlig og rolig med den jeg føler meg fristet til å knurre mot? Hvis forholdene ikke kan forandres, hva godt kan det da komme ut av at jeg knurrer? Er jeg for streng mot meg selv?

Innvigde kristne i den nye verdens samfunn bør særlig granske seg selv når de blir fristet til å knurre. Jehova ledet sin organisasjon lenge før vi ble en del av den, og derfor bør vi ydmykt tro og stole på ham og på de redskaper han har valgt til å tjene som tilsynsmenn i de forskjellige stillinger. Hvis det er så at noe virkelig må rettes på, bør vi være tålmodige og stole på at Gud vil gjøre det i sin tid. I mellomtiden bør vi ikke gjøre oss selv og andre ulykkelige ved å knurre.