Det alminnelige prestedømme — en læresetning kristenheten har glemt
«I er . . . et kongelig presteskap, et hellig folk.» — 1 Pet. 2: 9.
1. Hvorfor kan det sies at læresetningen om det alminnelige prestedømme er blitt glemt og tilsidesatt i kristenheten?
DEN kristne læresetning om det «alminnelige prestedømme» er sannsynligvis ikke en av de ting du lærte om på skolen eller søndagsskolen. For manges vedkommende vil dette i virkeligheten være første gang de hører om den. Den har nemlig av gode grunner vært en glemt og tilsidesatt læresetning i kristenheten. I århundrer ble den knapt nok nevnt fra prekestolene, unge mennesker lærte ikke om den i konfirmasjonsforberedelsene, de teologiske studenter fant bare en eller et par sider om den i sine bindsterke verk om dogmatikk, og lekfolk fant lite eller ingenting om den i avdelingene for religiøs litteratur i bokhandler og biblioteker. De første kristne kjente den imidlertid og handlet i samsvar med den.
2. Hvilken forandring har imidlertid funnet sted i de siste årene i forbindelse med læresetningen om det alminnelige prestedømme?
2 I de siste årene har det imidlertid funnet sted en forandring i denne henseende. I teologiske kretser verden over har en tatt fram den gamle læresetningen om det alminnelige prestedømme, tørket støvet av den og satt den øverst på saklisten sammen med slike viktige emner som den kristne kirkes enhet og struktur. «I dag,» sier en dansk professor i teologi, «er der næppe noget emne, der er blevet taget op med en sådan energi og alvor, både i den romersk-katolske kirke, der her går foran, og i de evangeliske kirker.» Hva er så det alminnelige prestedømme? Det er, for å si det kort, Bibelens lære om at enhver åndsfødt kristen er en prest. For å kunne få full forståelse av denne læresetningen bør en ha en viss kjennskap til den historiske bakgrunn.
3. a) Hva er en prest? b) Hva var det levittiske prestedømme? c) Hvilke tofoldige plikter var knyttet til dette prestedømmet?
3 En prest er en tjener for Gud. I Israel var det ved lov sørget for et prestedømme. «Så skal prestene, Levis sønner, tre fram; for dem har [Jehova] din Gud utvalgt til å tjene ham.» Dette er grunnen til at dette prestedømmet ofte blir omtalt som det levittiske prestedømme. De plikter som var knyttet til dette prestedømmet, var tofoldige, og Moses oppsummerer dem med følgende ord: «La dem lære Jakob dine rettsavgjørelser og Israel din lov. La dem bære fram røkelse for dine nesebor og heloffer på ditt alter.» Når levittene «lærte i Juda og hadde [Jehovas] lovbok med seg» og «dro omkring i alle Judas byer og lærte folket», var de derfor tjenere for Gud, og når levittene av Arons hus frambar offer av røkelse, korn og dyr for folket på Jehovas alter, var de tjenere for Gud. — 5 Mos. 21: 5; 33: 10, NW; 2 Krøn. 17: 9; Mal. 2: 7; 3 Mosebok, kapitlene 1—7 og 16.
4. a) Hva var dyreofrene som ble frambåret av de levittiske prester, et bilde på? b) Hvorfor ble det slutt på det levittiske prestedømme, og hvordan viste Jehova dette?
4 I brevet til hebreerne blir det forklart hvordan dette levittiske prestedømmet med sin yppersteprest og sine offer og med sin forkynnelse og sine seremonier i tilknytning til tempeltjenesten og også selve templet med alt som hørte med til det, var et bilde på noe større som skulle komme. De fleste av ofrene, og spesielt de som ble frambåret på soningsdagen, var et bilde på det store offer Kristus Jesus frambar ved å gi sitt liv som en soning for menneskene. Da Jesus døde, ble oppreist og fór opp til himmelen og verdien av hans liv ble godtatt som en løsepenge av Jehova Gud i himmelen, hadde følgelig det levittiske prestedømme spilt rollen som profetisk forbilde for siste gang. At det forholder seg slik, ble vist ved at det store forhenget som skilte de to rommene i templet som ble kalt «det Hellige» og «det Aller-helligste», på en mirakuløs måte ble delt i to fra øverst til nederst. Ved å dele dette forhenget viste Jehova at de soningsoffer som ble frambåret av den jødiske yppersteprest, ikke lenger var av noen verdi, og at det ikke lenger var noe behov for det levittiske prestedømmes tjeneste, ettersom han nå hadde forlatt dette hus eller tempel. — Matt. 27: 51; 23: 38; Heb. 9: 1—15.
5. Hvordan ble det for alltid slutt på det levittiske prestedømmes tjenester?
5 De levittiske prestene skjønte imidlertid ikke dette og fortsatte derfor å tjene i templet og frambære sine dyreoffer der også etter Jesu død, men det de gjorde, var uten rettslig grunnlag, for lovpakten hadde ikke lenger noen verdi i Guds øyne, og i år 70, da romerne inntok Jerusalem, viste Gud hvor overflødige de var blitt, ved også de facto å gjøre ende på deres prestedømme. Prestene ble enten drept eller atspredt, og templet ble ødelagt, og ettersom ingen jøde i dag er i stand til å si hvilken av Israels stammer han tilhører, vil et levittisk prestedømme heller aldri kunne bli gjenopprettet. — Kol. 2: 14.
Et nytt prestedømme
6, 7. Viste avskaffelsen av det levittiske prestedømme at det deretter ikke skulle være noe prestedømme på jorden i det hele tatt? Begrunn svaret.
6 Ville Gud ved så fullstendig å avskaffe den levittiske presteklasse vise at det ikke lenger var behov for et prestedømme på jorden? Nei, på ingen måte! Alt som hadde hendt, var at et forbilde eller et symbol var blitt fjernet, ettersom tiden for motbildet eller virkeligheten hadde kommet. Ettersom de levittiske prestene forkastet Jesus som Guds yppersteprest, om enn av en annen art, nektet å erkjenne at deres tid var ute, og nektet å motta større privilegier, måtte de bli fjernet med makt. — Heb. 10: 1.
7 Paulus kommer med følgende kommentar til denne forandringen med hensyn til prestedømmet og dets rettslige grunnlag, loven: «Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme — for dette var folket bundet til ved loven — hva trang hadde det da vært til at en annen prest skulle oppstå etter Melkisedeks vis og ikke nevnes etter Arons vis? Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for seg.» Kristus Jesus er den som er yppersteprest etter Melkisedeks vis og ikke etter Arons vis i dette nye prestedømme, og han har som sådan underprester på jorden. — Heb. 7: 11, 12.
8. Hvem overtok de levittiske presters plass i Guds ordning? Begrunn svaret.
8 Hvem er disse underprestene? Hvem skulle komme til å utgjøre motbildet til de levittiske prester? I Hebreerbrevet, i kapitlene 7—10, trekker Paulus først en parallell mellom Aron, ypperstepresten for den gamle pakt, og Kristus Jesus som Ypperstepresten for den nye pakt. Deretter går han over til å omtale underprestene, levittene, og deres tjeneste og viser hvordan de ville bli avløst av et prestedømme hvor det ikke skulle bli frambåret dyreoffer, og sier: «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvigd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss tre fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann.» Når Paulus her sier: «La oss tre fram med sanndru hjerte . . . og tvettet på legemet med rent vann» og derved peker hen på de levittiske renselsesseremonier, oppfordrer han sine kristne brødre til å ta opp presteembetet etter de levittiske prester. Det er derfor tydelig at det er den kristne menighet som utgjør det nye prestedømme, en ny gruppe av jordiske Guds tjenere, hvis offer består i lovprisning og rette gjerninger. — Heb. 10: 19—22; 13: 15, 16; 3 Mos. 16: 4; 4 Mos. 8: 6, 7.
Paralleller
9. Hvordan kan det sies at de kristne er Ordets tjenere i likhet med de levittiske prester?
9 Det finnes utallige paralleller mellom det gamle og det nye prestedømme som bekrefter forbindelsen mellom dem. De kristne er Ordets tjenere for Gud akkurat som de levittiske prestene var på sin tid. «Gud . . . ga oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» — 2 Kor. 5: 18—20.
10. Hvordan viser Peter parallellene mellom det levittiske og det kristne prestedømme?
10 Det er imidlertid apostelen Peter som direkte kaller den kristne menighet et prestedømme, idet han trekker fram disse parallellene. Peter trekker en sammenligning mellom det bokstavelige tempel med dets bokstavelige offer og den kristne menighet og sier til sine medkristne: «Bli også I oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. . . . I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys, I som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk.» — 1 Pet. 2: 5, 9, 10.
11. a) Hva består de «åndelige offer» i som er nevnt i 1 Peter 2: 5? b) Hvilke prestelige plikter som påhviler de kristne, blir nevnt i Hebreerne 10: 23—25?
11 At disse «åndelige offer» som blir frambåret av dette kristne presteskap, først og fremst består i å ’forkynne Guds dyder’, blir også bekreftet av Paulus som i Hebreerne 13: 15 kaller dem «frukt av lepper som lover hans navn» og tilføyer: «Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud.» Legg også merke til hvordan han i Hebreerbrevets tiende kapittel, hvor han først identifiserer det nye prestedømme under Kristus Jesus, går videre og i versene 23—25 (NW) nevner i hvert fall tre spesielle plikter som påhviler det nye presteskapet: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han er trofast som ga løftet. Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» — Rom. 12: 1.
En forskjell
12. Hvorfor blir det levittiske prestedømme kalt et «spesielt» prestedømme?
12 I én henseende er det imidlertid en forskjell mellom de to prestedømmene. Det levittiske prestedømme var ikke et såkalt «alminnelig» prestedømme, men et såkalt «spesielt» prestedømme. Det var ikke noe alminnelig ved det. Presteembetet var begrenset hva herkomst og kjønn angår, idet det utelukkende var de mannlige medlemmene av Levi stamme som kunne bli prester. Og det var bare de prester som tilhørte den første yppersteprests, Arons, familie, som fikk frambære ofrene. Prestedømmet var ved lov stilt i en klasse eller stilling for seg selv, ikke bare hva embetet angikk, men også når det gjaldt andre ting. Levittene fikk ingen arv i landet, og det ble derfor ved spesielle tiltak sørget for deres underhold. Etter at denne stammen var blitt satt til side for å utføre de prestelige plikter, ble den ikke lenger regnet med til Israels 12 stammer. Josefs sønners, Efra’ims og Manasses, stammer, inntok dens plass. Levittene utgjorde således en spesiell klasse eller gruppe innen det jødiske samfunn. Det var et tydelig skille mellom prestene og folket. Israels prestedømme var et «spesielt» prestedømme. — 4 Mos. 8: 14; 18: 20—24.
13. a) Hva er et «alminnelig prestedømme? b) Er ifølge det Peter sier, det kristne prestedømme et alminnelig eller et spesielt prestedømme?
13 Slik er det imidlertid ikke med det nye prestedømmet. Peter sier med dette prestedømmet i tankene til de kristne: «I er . . . et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom.» Han kaller det kristne presteskap et folk. Det er det nye «Guds Israel». Presteskap og folk er identiske. Her forekommer det ingen inndeling i «presteskap» og «folk». Hvert eneste medlem av dette folket er en prest. Prestedømmet er i dette tilfelle et «alminnelig» prestedømme. — Gal. 6: 16.
14. Nevn ytterligere beviser for at det kristne prestedømme er et alminnelig prestedømme.
14 Dette at det ikke er noen forskjell blant de kristne, er ingen ny tanke. Den kommer også til uttrykk i forbindelse med at de kristne blir billedlig omtalt som lemmer på Kristi legeme, hvor det ikke er «jøde eller greker, . . . ikke trell eller fri, . . . ikke mann og kvinne», og den blir vist ved det sønneforhold til Gud de kristne kommer i, et forhold som gjør det mulig for dem å komme fram for sin himmelske Far gjennom Ypperstepresten, Jesus Kristus, uten noe menneske som mellommann eller prest, for det er Jesus Kristus selv som er Mellommannen. — Gal. 3: 28; 4: 5—7; Heb. 4: 16; 1 Tim. 2: 5.
Opprinnelsen til det alminnelige prestedømme
15. Hvem var det som gjorde det kristne prestedømme til et alminnelig prestedømme? Hvordan?
15 Det var Jehova Gud selv som på en meget virkningsfull måte opprettet det alminnelige prestedømme allerede da den kristne menighet ble dannet. På pinsefestens dag utgjøt han sin ånd over dem som ble menighetens første medlemmer. Ved at de mottok denne ånd, ble de salvet til å være underprester og hjulpet til straks å ta fatt på sine prestelige plikter, for under dens innflytelse begynte de å frambære åndelige offer ved å forkynne om Gud og hans hensikter. Legg merke til at Gud ikke utvalgte noen få av de om lag 120 personene som var til stede, til å være prester og utføre forkynnelsen og bestemte at resten bare skulle være tilhørere eller lekfolk, nei, de ble «alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale . . . om Guds store gjerninger». — Ap. gj. 2: 4, 11.
16. Hvordan gjorde Jesus allerede før pinsedagen sine disipler kjent med de prestelige plikter som hvilte på dem under det alminnelige prestedømme?
16 Det er mange ting som klart og tydelig viser at den første kristne menighet forsto og handlet i samsvar med læren om det alminnelige prestedømme. De ble oppfordret til å følge i sin Yppersteprests, Kristi Jesu, fotspor, og han utførte ikke bare selv de plikter som hvilte på ham som den nye yppersteprest, men gjorde de prestelige plikter alminnelige ved også å lære sine etterfølgere å påta seg slike plikter. — Luk. 10: 1—12.
17—19. Hvordan vet vi at den befaling om å utføre en forkynnergjerning som Jesus kom med, og som står nedskrevet i Matteus 28: 19, ikke bare gjaldt de 11 apostlene?
17 Noen peker på at da Jesus kom med sin velkjente befaling om å utføre en forkynnergjerning, som er gjengitt i Matteus 28: 19, var bare de 11 apostlene til stede, og de hevder derfor at denne befalingen bare ble gitt til apostlene. Det er imidlertid ting som tyder på at «mer enn fem hundre brødre» var til stede ved denne anledning. (1 Kor. 15: 7) Det er nok så at apostlene i større utstrekning enn noen andre var ivrig opptatt med å opprette nye menigheter i mange land, men de var slett ikke alene om dette. Alle hjalp til. Da Paulus første gang kom til Roma, var det for eksempel ikke for å opprette en menighet, for det var allerede en menighet der, og brødrene der kom og møtte ham før han var kommet inn i byen. — Rom. 1: 8, 13; Ap. gj. 28: 14—16.
18 Apostlene selv oppfattet det ikke slik at denne befalingen om å forkynne bare gjaldt dem. Legg i denne forbindelse merke til hva Paulus sier til brødrene i Tessalonika: «For fra eder har Herrens [Jehovas, NW] ord lydt ut; ikke bare i Makedonia og Akaia, men allesteds er eders tro på Gud kommet ut, så vi ikke trenger til å tale noe om det.» — 1 Tess. 1: 8.
19 Titus og Timoteus var lærere, men de var lærere for lærere, ikke prester som var sendt ut for å undervise et lekfolk. Paulus skrev til Timoteus: «Det som du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker som er dugelige til også å lære andre!» (2 Tim. 2: 2) Dette er i harmoni med det vi leser i Åpenbaringen 22: 17: «Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom!» Når hebreerne var sene til å gjøre framskritt og aktivt ta del i de plikter som er forbundet med det alminnelige prestedømme, ga Paulus uttrykk for at han var skuffet over dem: «For skjønt I etter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hva som er de første grunner i Guds ord.» Noen lekmannsklasse ble ikke tillatt i den første kristne menighet. — Heb. 5: 12.
20. Hvordan bekrefter historien at det var et alminnelig prestedømme i den første kristne menighet?
20 Dette er også noe som blir bekreftet av historien. Den danske professor Hal Koch sier i sin Kirkehistorie: «Kun i Aposteltiden og de nærmest følgende Aartier hører vi om virkelige Missionærer, der havde Kristendommens Udbredelse som deres særlige Opgave og Kald. Ellers var det ganske almindelige Kristne, Købmænd, Haandværkere, Slaver, og hvad deres sociale Stilling iøvrigt var, som drog nye Medlemmer til Menigheden.» Det kan ikke være tvil om at det alminnelige prestedømme var et karakteristisk trekk ved den første kristne menighet. Alle menighetens medlemmer var prester og anså det som sin plikt å forkynne og lære om Gud både i og utenfor menigheten, og de ble styrket av Guds ånd som ble utgytt over dem. Det fantes ikke noe lekfolk i den første kristne menighet. Hvordan kan det da ha seg at kristenhetens kirkesamfunn i dag stort sett består av menigheter hvor det bare er prestene som forkynner, mens resten av medlemmene utgjør en passiv lekmannsklasse?
En forandring som var Djevelens verk
21. Utgjorde de som var tjenere i den første kristne menighet, et presteskap?
21 Ettersom den første kristne menighet var en arbeidende organisasjon, var det nødvendig å utnevne noen av dens medlemmer til å ta seg av spesielle tjenesteoppdrag. En som skulle bli utnevnt til en slik tjenerstilling, måtte være en moden mann, en såkalt «eldste» (gresk: presbýteros). Blant disse «eldste» ble menighetens tilsynsmenn (gresk: epískopoi) og deres assisterende tjenere (gresk: diákonoi) tatt ut. Av det vi nettopp har sett om det alminnelige prestedømme i den første kristne menighet, forstår vi at disse ikke ble utnevnt til å utgjøre et presteskap, men at de simpelthen var tjenere for sine kristne brødre. — Ap. gj. 6: 1—7; Titus 1: 5; 1 Pet. 5: 2, 3; Matt. 20: 25—28.
22. Hvordan gikk det til at tjenerne i menigheten senere kom til å utgjøre en presteklasse?
22 Følgende ord av Paulus gikk imidlertid i oppfyllelse: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» En av de sørgelige følgene av at det oppsto slike selviske menn som undertrykte de andre i menigheten, var at det alminnelige prestedømme gikk fullstendig tapt. Ifølge kirkehistorien foregikk det i det annet århundre en utvikling som sakte, men sikkert førte til at tjenerne i menigheten ble opphøyd til å utgjøre en spesiell presteklasse. Menighetens tilsynsmenn, epískopoi, tok på seg bispedrakt, de «eldste», presbýteroi, som til å begynne med bare var modne menn som kunne bli utnevnt til tjenere, kom til å utgjøre en presteklasse, og de assisterende tjenere ble til vår tids diakoner. Slike menn som tiltok seg selv stillinger i menigheten, kom etter hvert til å utgjøre et hierarki som i århundrer utøvde et hardt åndelig og verdslig herredømme over et lekfolk. — Ap. gj. 20: 29, 30.
23. a) Hvordan er det katolske presteskap et slående eksempel på et såkalt kristent presteskap som har gått over fra et alminnelig til et spesielt prestedømme? b) Hvorfor var denne forandringen et Djevelens verk?
23 Den romersk-katolske kirkes prestedømme er et slående eksempel på dette. Det er ikke bare bygd opp med en spesiell, atskilt klasse som er hevet over lekfolket både hva makt, utdannelse og opptreden angår, slik at det på den måten er en etterligning av et spesielt prestedømme, men det har også bokstavelige tempelbygninger med bokstavelige altre, og dets medlemmer er kledd i spesielle drakter for at de skal skille seg ut fra de alminnelige kirkemedlemmene. For å gjøre tilbakevendingen til det spesielle prestedømme fullstendig hevder den romersk-katolske kirke at dens prester ved spesiell vigsling har fått makt til etter eget ønske å nedkalle Kristi Jesu offer på sine altre, og at de ved messen ofrer hans bokstavelige kjøtt og blod. Omskiftingen fra det alminnelige prestedømme til det spesielle prestedømme kunne ikke ha vært mer fullstendig hvis kirken samtidig skulle kunne bevare et kristent preg. Ved å berøve kirkens medlemmer deres rett til å være Guds aktive tjenere, forkynnere av hans Ord, ved å gjøre dem til en gruppe uvitende kirkegjengere som ofte hverken kunne lese eller skrive, undertrykte presteskapet Guds ånd i menigheten og undertrykte dermed også en rett slags fornyelse som skulle føre til at sannheten om Gud og Kristus skulle seire over verden. Den forandring som på denne måten fant sted, var et Djevelens verk.