Jesu ydmykhet som konge
EN AV Jesu Kristi mest fremtredende egenskaper er hans ydmykhet. Han ga villig avkall på sin høye stilling i himmelen for å bli et menneske, «lavere enn englene». (Heb. 2: 7, NTM; Fil. 2: 5—7, NW) Mens han var på jorden, var han ikke ute etter å bli tjent, men tjente ydmykt andre. (Matt. 20: 28) Men som «kongers konge og herrers herre» vil han en gang i framtiden vise ydmykhet på en helt spesiell måte. (Åpb. 19: 16) Det er dette som blir omtalt i 1 Korintierne 15: 24, hvor vi leser: «Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen.» For å forstå hva dette innebærer, må vi tenke over hva som er Jehovas hensikt med at hans Sønn skal herske som konge.
Da Jehova Gud skapte de to første mennesker, Adam og Eva, ville han at de skulle bli i hans kjærlighet og fortsette å være forent med ham. Han hadde skapt dem slik at de bare kunne oppnå evig liv hvis de bevarte et godt forhold til ham ved å legge fullkommen lydighet for dagen. Da Adam og Eva brøt Guds lov, ble de fremmedgjort for sin Skaper og forspilte det åndelige forhold de trengte å stå i for å kunne fortsette å leve. I og med at Adam ødela sin fullkommenhet, ødela han også muligheten til å bli far til fullkomne barn. Bibelen sier: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Ettersom å synde vil si å forfeile målet, som er fullkommen lydighet mot Gud, ble hele menneskeslekten på denne måten atskilt fra sin Skaper.
Det var imidlertid ikke Guds vilje at denne situasjonen skulle fortsette. Det framgår tydelig av det apostelen Paulus skrev om Kristi styre i 1 Korintierne 15: 25, 26: «Han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» For at døden skal kunne bli tilintetgjort, må alle menneskelige svakheter og ufullkommenheter fjernes. Bibelen sier nemlig at «dødens brodd er synden». (1 Kor. 15: 56) Ifølge Åpenbaringen 20: 4 har Kristus og en gruppe som er kjøpt fra menneskene for at de skal herske sammen med ham, fått en periode på «tusen år» til å tilintetgjøre døden ved å gjenreise menneskeheten til fullkommenhet.
Den ordning som er blitt truffet for å frigjøre menneskeheten fra trelldommen under synd og død, blir beskrevet i et symbolsk språk i Åpenbaringen 22: 1, 2. Apostelen Johannes forteller her hva en engel åpenbarte for ham i et syn: «Han viste meg en elv med livsens vann, som rant, klar som krystall, ut fra Guds og Lammets trone. Mellom stadens gate og elven, på begge sider, sto livsens tre [trær, NW], som bar frukt tolv ganger og ga sin frukt hver måned; og bladene på treet [trærne, NW] var til legedom for folkene.»
Bibelen viser helt tydelig at synden bare kan bli fjernet på grunnlag av Jesu offer. Apostelen Johannes skrev under inspirasjon: «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh. 1: 7) ’Elven med livsens vann’ med trær på begge sider symboliserer følgelig Guds foranstaltning for liv og omfatter den sonende virkning av hans Sønns offer. Ettersom «livsens vann» og trærne er symboler på Guds foranstaltning for liv, vil en nødvendigvis måtte tro på den sonende virkning av Jesu blod for å kunne benytte seg av denne foranstaltning. — Åpb. 22: 17.
Troen må komme til uttrykk i handling, for, som Bibelen sier: «Troen [er] død uten gjerning.» (Jak. 2: 26) Hvilken handling er det så som kreves? Jo, at en lydig underordner seg under Guds rike ved Kristus og hans medherskere. Enkeltpersoner som lojalt støtter Riket under Kristi tusenårige styre og får nyte godt av hans offers sonende verdi, vil vokse fram til fullkommenhet.
Menneskeheten vil litt etter litt bli løftet opp til fullkommenhet. At dette er noe som vil skje gradvis, framgår av den symbolske beskrivelsen av Guds foranstaltning for liv. Trærne på begge sider av ’elven med livsens vann’ bærer frukt hver måned. Hvis det hadde vært meningen at menneskene skulle benytte seg av Guds foranstaltning for liv bare én gang, ville det ikke ha vært nødvendig med en slik regelmessig, uuttømmelig forsyning av livgivende frukter.
For å hjelpe menneskene vil Jesus Kristus og hans medherskere dessuten bruke jordiske representanter. Det vil være menn som er helt hengitt til det som er rett, og som har ekte kjærlighet til andre. Trofaste menn blant Jesu forfedre vil være blant disse. Fordi Jesus Kristus oppreiser dem til liv, vil de bli hans barn. — Sl. 45: 17.
Det er således tydelig at det messianske rike ble en nødvendig del av Guds hensikt bare fordi menneskeslekten ble underlagt synd og død. Når alle spor etter synd er blitt fjernet, vil det ikke lenger være noe behov for at det messianske rike skal herske med tanke på dette. Det vil imidlertid ikke få en voldsom ende; dette rike kommer ikke til å bli ’ødelagt’, for fruktene av de gode gjerninger det har frambrakt, vil bestå for bestandig. (Dan. 7: 14) Det synes å være i denne forstand Bibelen sier at «det skal ikke være ende på» Kristi herredømme. — Es. 9: 7; Luk. 1: 33; Åpb. 11: 15.
Når Jesu Kristi tusenårige styre er over, vil han ha fullført det oppdrag han har fått, nemlig å bringe menneskeheten tilbake til fullkommenhet. Han vil da ydmykt overgi til sin Far den myndighet han har hatt over menneskeheten i egenskap av «kongers konge og herrers herre». Det som står i 1 Korintierne 15: 28, vil således få sin oppfyllelse: «Når alt er ham [Sønnen] underlagt, da skal òg Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.» Kristi medherskere og Rikets jordiske representanter vil følge hans eksempel og med glede gi avkall på sine stillinger. På dette tidspunkt kommer alle mennesker til å stå like for Gud, uten svakheter og ufullkommenheter.
Hvilken virkning bør det at vi vet dette, ha på oss allerede nå? Det bør få oss til å innse at stillinger i den kristne menighet ikke er det viktigste. Det er ikke det ansvar eller den myndighet en person er betrodd, som virkelig teller, men hva han er som menneske, og det godkjente forhold han står i til Gud. Det finnes ingen «store menn» i den kristne menighet. Også de eldste og tilsynsmennene er bare sine brødres tjenere eller treller. (Matt. 20: 25—27) Det ser ut til at ordningen med eldste eller tilsynsmenn i vår tid og under Kristi tusenårige styre bare vil være midlertidig, og at den vil fortsette bare til menneskeheten står i en fullkommen stilling innfor Jehova Gud. Denne forståelsen av tingene framhever den som bør framheves — den suverene Overherre, Jehova Gud.
La oss derfor etterligne Jesus Kristus og være ydmyke overfor vår Skaper. La oss huske at et godkjent forhold til ham er det aller viktigste. (Ordspr. 22: 4, NW) Hvis vi gjør det, vil vi kanskje få den forrett å være blant dem som blir vitne til at Jesus som en ydmyk konge overgir Riket til Gud og Faderen.