Setter du din lit til Gud . . . eller til et menneske?

EN AV de nyheter som virket mest sjokkerende i 1978, var utvilsomt den fryktelige tragedien i Jonestown i Guyana. Den ble sammenlignet med det som skjedde da de 960 jødiske selotene på Masada foretrakk døden framfor å overgi seg til romerne og leve i slaveri, eller da 1000 japanske sivilpersoner kastet seg ut fra et bratt fjell på Saipan da amerikanske tropper erobret øya under den annen verdenskrig. Dag etter dag ble Guyana-tragedien slått opp i aviser verden over. Først lå tallet på døde på 400, så steg det til 500, så kom det opp i 780, og så het det i New York Times den 26. november 1978: «TALLET PÅ DØDE I GUYANA ANSLÅTT TIL MINST 900 AV USA; 260 BARN BLANT OFFERNE I KOLONIEN.» Til slutt steg tallet til 913.

Denne tragedien har direkte sammenheng med spørsmålet: «Setter du din lit til Gud eller til et menneske?» Og svaret ditt er da kanskje: «Det er naturligvis klokere å sette sin lit til Gud enn til et menneske.» Og det er riktig, for Bibelen sier advarende: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe.» (Sal. 146: 3) Gud kan hjelpe deg, for «[Jehovas] navn er et festningstårn, den rettferdige løper dit og blir berget». (Ordsp. 18: 10) Det å sette sin lit til Gud krever imidlertid mer enn bare ord. Det krever handling, for «troen [er] død uten gjerninger». En som setter sin lit til Gud, vil leve etter Bibelens prinsipper og elske det Gud elsker, og hate det Gud hater. — Jak. 2: 26; Hebr. 1: 9a.

Noe som også er i harmoni med salmistens råd om å la være å sette sin lit til menneskelige ledere, er det Jesus sa: «Dere skal ikke kalle noen på jorden Deres far: for én er Deres Far, han som er i himmelen. Heller ikke skal dere la dere kalle førere; for én er Deres fører, Kristus.» — Matt. 23: 9, 10, LB.

Men i de 1900 årene som er gått siden Jesus sa disse ordene, er det nettopp dette som er blitt gjort av mennesker som har påstått at de har vært hans etterfølgere. De har ikke bare gitt titler som «far» eller «fører» til mange mennesker, men de er også blitt tilhengere av menn som er blitt dyrket som guder, menn som Konstantin den store, Karl den store, Napoleon og Hitler. Tusener, ja, millioner, har satt sin lit til et menneske og vært villig til å følge ham helt inn i døden. En som levde i Tyskland i Hitler-tiden, skrev nylig om den innflytelse denne mannen hadde: «Enda en klart kunne se slutten på krigen, var det mange tyskere som nektet å tro at Hitler kunne svikte dem, og de trodde på hans løfter om mirakelvåpen (Wunderwaffen) som skulle bringe den endelige seier.» De som satte sin lit til slike menn, ble skuffet, og ofte også drept. De hadde unnlatt å sette sin lit til Gud.

Hvordan kan enkelte mennesker få slik makt over andre? Denne evnen kalles i dag «karisma», og den defineres som «en leders evne til å trollbinde, en egenskap som framkaller en spesiell lojalitet eller begeistring overfor en statsmann eller en militær leder». Et slående eksempel på dette har vi i det som skjedde da Napoleon hadde gått i land fra øya Elba med en styrke på 1000 mann. På kort tid hadde tusener sluttet seg til hans hær. Da de kom til Grenoble og hans styrker ble stanset av en hær på 6000 mann, ga han sin hær ordre om å gjøre holdt. Selv red han alene mot den andre hæren. Da han kom nærmere, steg han av hesten og gikk til fots fram mot den veldige mengden av menn. Offiseren deres ga dem ordre om å skyte. De løftet geværene i stilling, men av ærefrykt for den føreren de hadde foran seg, var det ikke én av dem som løsnet det skuddet som kunne ha satt en stopper for Napoleons planer om å ta tilbake makten i Frankrike. Napoleon kunne med rette si: «Både Alexander og Karl den store hadde en usedvanlig evne til å påvirke og befale over andre, og den samme evnen har jeg fått. Men for oss har det vært nødvendig å være personlig til stede.» Han stilte så den makt de hadde hatt, opp mot den Jesus Kristus hadde, og viste at Jesus hadde kunnet utøve sin makt uten å være til stede personlig.

TRAGEDIEN I JONESTOWN

En mann som kom sterkt fram i nyhetene i slutten av 1978, og som hadde en slik karisma, var James Warren Jones. En pensjonert romersk-katolsk prest som hadde arbeidet sammen med Jones i menneskerettighetskommisjonen i San Francisco, sa: «Han hadde en merkelig makt over folk, og en slik makt har lett for å gå til hodet på en.» Tusener av mennesker kom for å høre på ham når han prekte i «Folkets Tempel» i San Francisco, og hundrevis av mennesker fulgte ham til det kollektivet som han opprettet i Guyana, og som han kalte «Jonestown». Ja, de ikke bare fulgte ham dit, men til slutt begikk også mange selvmord da han forlangte det. På sine væpnede vakters oppfordring begikk han så selv selvmord etter at han hadde fått 909 andre til å gjøre det samme. Det var en tragedie som rystet verden.

Dette er sannelig et drastisk og fryktelig eksempel på hva som kan skje når folk setter sin lit til en menneskelig fører, en prinsippløs demagog, i stedet for å stole på Gud og følge hans utnevnte Fører, Jesus Kristus! Nå skal vi trekke en del sammenligninger som viser hvor tåpelig det er å gjøre noe slikt.

Jesus Kristus og hans budskap var rettet mot livet. Han sa: «Jeg er kommet for at de kan ha liv og kan ha det i overflod», ja, «evig liv». (Joh. 10: 10, NW; 3: 16) «Pastor» Jones derimot var opptatt av døden: Han «hadde inngått en selvmordspakt med hvert medlem av sekten», ble det opplyst. Han lovpriste også «dødens verdighet, det skjønne ved å dø». Ja, gjentatte ganger øvde han også inn et ritual; hans tilhengere skulle vise sin lojalitet ved å drikke et beger med gift. Under disse øvelsene var det jo ikke gift i begeret, men det var det den siste tragiske gangen.

Videre leser vi at Jesus var glad i barn. Da disiplene hans mente at Jesus ikke skulle forstyrres av noen barn, var han selv av en annen mening, for vi leser at Guds Sønn sa: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke!» Så tok Jesus barna «inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem». (Mark. 10: 13—16) Jones derimot straffet barn ved å plassere dem i et mørkt rom og ved å feste elektroder til dem, slik at de fikk elektriske sjokk. Han senket dem også ned i en brønn med vann og gjorde det gjentatte ganger hvis de ikke skrek høyt nok. Da tragedien fant sted, ble om lag 200 barn tvunget til å drikke gift eller fikk giften sprøytet ned i halsen.

Jesus forkynte fred og ikkevold og advarte om at «den som griper til sverd, skal falle for sverd». (Matt. 26: 52) Men «pastor» Jones hadde lakeier som ikke bare gjorde bruk av vold, men som også drepte en amerikansk kongressmann og tre journalister fordi han var redd for at de ville komme med ødeleggende rapporter om kollektivet. Og da han samlet tilhengerne sine for å få dem til å begå selvmord, lot han sine væpnede lakeier true dem som nølte med å drikke giften.

Jesus Kristus kom med frihet og fjernet tunge byrder. Han kunne med rette si: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er godt, og min byrde lett.» (Matt. 11: 28—30) Og: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh. 8: 31, 32) Jones gjorde sin Jonestown i Guyana til en konsentrasjonsleir, hvor han holdt sine tilhengere som fanger ved å ta fra dem passene deres. Han lot dem trelle som slaver fra morgen til kveld i den hete tropesolen. Maten de fikk, ble gradvis dårligere, inntil de på slutten bare fikk ris og suppe tre ganger om dagen. «Dette er et helvete,» utbrøt en i sekten som ønsket å flykte.

Om Jesus blir det sagt: «For deres skyld ble han fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom.» (2. Kor. 8: 9) Men Jones var så pengegrisk at han tryglet og truet og tvang sine tilhengere til å gi fra seg det de eide, til og med sjekkene de fikk i sosialstønad, og ved sin død hadde han på grunn av denne framgangsmåten en formue på mellom ti og 15 millioner dollar.

Kristus Jesus, Guds fullkomne Sønn, var uten synd. Med rette kunne han spørre sine motstandere: «Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd?» (Joh. 8: 46) Han var «hellig, uskyldig, ren». (Hebr. 7: 26, EN) «Han gjorde ingen synd.» (1. Pet. 2: 22) Det ville være vanskelig å finne noen større kontrast til Jesus enn denne presten Jones. I henhold til meldingene forlangte Jones «at enhver kvinne som var i nærheten av ham, regelmessig skulle ha samleie med ham», og han hadde både en elskerinne og en kone. Det var ikke nok for ham, for det ble meldt at han også hadde en rekke mannlige elskere.

Jesus Kristus aksepterte Bibelen som Guds Ord, siterte fra den for å gi sine ord vekt og sa om den: «Ditt ord er sannhet.» (Matt. 19: 4—6; Joh. 17: 17) Jones gjorde ikke det. I stedet for å akseptere Bibelen raste han mot den i sine prekener. Ved én anledning kastet han til og med en bibel ned på gulvet og sa: «Altfor mange mennesker ser hen til denne i stedet for til meg.»

Mange andre sammenligninger kunne trekkes mellom den Fører Gud har sendt ut, og Jones, den selvvalgte messias, for å vise kontrasten mellom dem. Det får greie seg med én til. Jesus påsto aldri at han var «Alfa og Omega», Gud, universets Skaper. Det han påsto, var bare: «Jeg er Guds Sønn.» (Joh. 10: 36; Åp. 1: 8) Hva så med Jones? Som en av medarbeiderne hans sa: «Jim sluttet å kalle seg den reinkarnerte Jesus og begynte å kalle seg Gud. Han sa at han var den virkelige Gud som hadde skapt himmel og jord.» I kollektivet sitt i Guyana pleide han også å rope: «Jeg er Alfa og Omega!»

«ET FORFERDENDE EKSEMPEL»

Det er ikke tvil om at Jonestown-tragedien var et eksempel på hvordan en blind leder en blind og begge faller i grøften. (Matt. 15: 14) Hele episoden understreker det forstandige i Jesu bud om at en ikke må opphøye mennesker. Mange av dem som fulgte Jones, hadde sikkert tidligere vært med i de forskjellige sektene i kristenheten. Men de ble besnæret av denne selvvalgte messias som forkynte et sosialistisk paradis. Hele den fryktelige episoden er blitt godt beskrevet som «et forferdende eksempel på hvordan en karismatisk leder kan dirigere tankegangen hos sine tilhengere med en djevelsk blanding av påtatt menneskevennlighet og psykologisk tyranni».

Likevel undrer en seg over at de menneskene som ble bedratt av Jones, kunne være så naive. Det er blitt sagt at 80 prosent av dem var svarte, de fleste av dem fattige. Noen — både hvite og svarte — var drevet av nestekjærlighet, og de sluttet seg til ham fordi han la så stor vekt på likhet mellom rasene, og på grunn av forskjellige humanitære prosjekter han gikk inn for til å begynne med. Men en må likevel spørre seg hvor sterkt de gikk inn for rettferdige prinsipper. Når de tolererte alt det urene Jones foretok seg og fikk andre til å gjøre, og samarbeidet med ham, viste de klart at de ikke satte sin lit til Gud, og at de heller ikke brydde seg om å følge Jesus Kristus.

Hvordan kunne de vise en slik blind hengivenhet og lojalitet overfor en mann som «skrøt av den makt han hadde over folk, og som tvang dem til å oppfylle hans enorme behov for finansiell, egoistisk og seksuell tilfredsstillelse»?

Det er klart at ingen som setter sin lit til Bibelens Gud, kunne ha blitt bedratt av en slik uvanlig ond mann, som selvisk og med overlegg utnyttet den makt han hadde over andre, en som så grusomt, grovt og nådeløst forrådte den naive tillit mennesker viste ham. Sanne kristne er beskyttet mot de dystre følger det kan få å sette sin lit til mennesker. Guds Ord, Bibelen, viser dem ikke bare hva som er den sanne religion, men den identifiserer også klart den type religion en må unngå, den sekterisme som vanligvis er basert på opphøyelsen av en menneskelig leder eller en menneskelaget kultus.

Apostelen Paulus rettet søkelyset mot fordervede mennesker av samme type som «pastor» Jones da han skrev: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.» (1 Kor. 6: 9, 10) Fakta viser at «føreren» i Jonestown gjorde mange av disse tingene. Og mange tok feil eller ble ført vill.

Når det gjelder denne religiøse demagogen — og andre religiøse sektledere av samme slag — så er det «klart hva det er som kommer fra vår onde natur: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse og trolldom, fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier og misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag». Dette skriver apostelen Paulus for å advare mot falske kristne, som det har stått fram mange av i de senere årene, og han legger til: «De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.» De som derimot arver Riket og dets velsignelser, er, sier Paulus, de som framelsker «Åndens frukt . . . kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse». — Gal. 5: 19—23.

Denne frukt finnes ikke i det følelsesmessige hysteri en opplever i sekter som dyrker et menneske. Den finnes derimot blant dem som «sier til [Jehova]: ’Min tilflukt og borg, min Gud som jeg setter min lit til!’» — Sal. 91: 2.

[Bilde på side 3]

Å stole på mennesker fører til ulykke

[Bilde på side 6]

Å stole på Gud fører til evig liv