Er Jehovas vitner kristne?
Hvorfor blir de motsagt? Hva er deres formål?
KRISTENHETENS tradisjonelle trossamfunn har antatt et fast mønster for religiøs tilbedelse. De har en presteklasse og en lekmannsklasse. Presteskapet utfører all forkynnelsen, mens lekfolket bare er tilhørere. Disse trossamfunnene utfører sosialt arbeid og setter i verk forskjellige tiltak for å samle inn penger. De har sine politiske interesser og mange alminnelig godtatte læresetninger og helligdager. Enhver religiøs gruppe som ikke følger disse retningslinjene, blir svært ofte ansett for å være underlig. Myndighetene nekter kanskje også å anerkjenne den som et religiøst samfunn og nekter den grunnlovmessige rettigheter. De religiøse ledere håner den, anklager dens medlemmer for å være bedragere, falske profeter og ikke-kristne. Det er dette Jehovas vitner har erfart nå i det 20. århundre.
Den behandling Vitnene har fått, kan sammenlignes med den behandling de kristne i det første århundre fikk, fordi de ikke ville følge de religiøse retningslinjer som var populære blant jødene og romerne på den tiden. Disse første kristne var en minoritet hvis tilbedelse, tro og religionsøvelse var så totalt forskjellig fra den tilbedelse som de avgudsdyrkende romere og de tradisjonsbundne tilhengere av jødedommen praktiserte. Det var populært å vise dem intoleranse. De romerske keisere kastet dem på arenaene og lot dem bli brent levende eller revet i stykker av ville dyr. Jødedommens religiøse ledere oppegget folkemassene mot dem, slik at de ble forfulgt fra by til by. Jesus Kristus forutsa dette da han sa til noen av de jødiske religionslederne: «Se, jeg sender til eder profeter og vismenn og skriftlærde; noen av dem skal I slå i hjel og korsfeste, og noen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge fra by til by.» — Matt. 23: 34.
De samme religiøse lederne prydet gravene til de profeter som levde før deres tid, og sa: «Hadde vi levd i våre fedres dager, da hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod.» (Matt. 23: 30) Likevel behandlet de de kristne på samme måte som deres forfedre hadde behandlet de hebraiske profeter som inntok et annet standpunkt enn det som var populært.
Selv om det har gått mange århundrer siden de første kristnes tid, og det nå er mange millioner mennesker som påberoper seg å være kristne, får kristne som skiller seg ut, likevel en dårlig behandling. De tradisjonelle religiøse grupper beklager kanskje den grusomme behandling som de første kristne ble utsatt for, og sier at hvis de hadde levd da, ville de ikke ha vært blant forfølgerne, men i neste øyeblikk forfølger de Jehovas vitner fordi de ikke følger de religiøse retningslinjene som er populære i vår tid. Jesus Kristus forutsa at det ville bli slik, da han talte om de av sine etterfølgere som skulle leve i de siste dager: «Da skal de overgi eder til trengsel og slå eder i hjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.» «Det kommer en tid da hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse.» — Matt. 24: 9; Joh. 16: 2.
Hva er en kristen?
Det er ikke det at man holder seg til de trosoppfatninger som er alminnelig anerkjent av de tradisjonelle religiøse organisasjoner, eller deltar i populære religiøse skikker eller feirer populære religiøse helligdager, som avgjør hvorvidt man er en kristen. Å være slik som folk i alminnelighet mener at en kristen skal være, gjør en ikke til en kristen. Det som gjør et menneske til en kristen, er at han fyller de bibelske krav. Apostelen Peter sa: «Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge i hans fotspor.» (1 Pet. 2: 21) Man må følge det eksempel Kristus satte.
Foruten at Jesus gjorde seg grundig kjent med Bibelen og levde etter dens rette prinsipper, vitnet han om sin himmelske Fars navn og hensikter. «Jeg har kunngjort dem ditt navn, og jeg vil kunngjøre dem det.» (Joh. 17: 26) Han sa at hensikten med hans komme var at han skulle vitne for sannheten. (Joh. 18: 37) De kristne i det første århundre fulgte hans eksempel ved å vitne om sannheten, til tross for at dette stred imot den tradisjonelle lære som var alminnelig anerkjent på den tiden.
Disse første Kristi etterfølgere nektet å anta noen av de hedenske grekeres og romeres filosofiske oppfatninger eller formalistiske religiøse læresetninger. De visste at de kristnes tilbedelse må være ren, ubesmittet av hedensk innflytelse. «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke?» — 2 Kor. 6: 14.
Det var Guds rike som var hovedtemaet i Jesu Kristi forkynnelse. Han la stor vekt på det og sa til sine etterfølgere at de skulle søke «først Guds rike og hans rettferdighet». (Matt. 6: 33) Dette er et krav som de kristne må oppfylle, og de må i likhet med de første kristne ikke bare søke Riket, men også forkynne det. — Matt. 10: 7.
Jesus bevarte sin ulastelighet overfor sin himmelske Far under de største prøvelser, og det må også de gjøre som streber etter å være kristne. Når mennesker i denne verden prøver å tvinge dem til å bryte sin ulastelighet overfor Gud, må de gjøre som Peter sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29) En kristen må ikke bryte sin ulastelighet når forfølgelsen kommer over ham fordi han nekter å følge de religiøse retningslinjer som er populære, men som er i strid med Guds Ord. Han kan ikke vente at alle mennesker skal tale vel om ham. «Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» — 2 Tim. 3: 12; Luk. 6: 26.
En kristen frambringer åndens frukter til enhver tid, ikke bare én dag i uken. Angående disse frukter sier Bibelen: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» (Gal. 5: 22) En som ønsker å være en kristen, må gjøre noe mer enn bare å lovprise disse egenskapene med sine lepper.
På grunn av at Jehovas vitner er annerledes enn medlemmene av de tradisjonelle trossamfunn hva tro og religiøs virksomhet angår, vil noen hevde at de ikke er kristne. La oss imidlertid se på om de oppfyller de bibelske krav som viser at man er en kristen. Det er det som teller, ikke det som er populært.
Jehovas vitner oppfyller kravene
På grunn av den virksomhet Jehovas vitner utfører, er det navnet de bærer, meget passende. I likhet med Jesus Kristus, som i Bibelen kalles «det troverdige og sanndrue vitne», vitner Jehovas vitner om Guds navn, hensikt og sannhet. (Åpb. 3: 14) De skjuler ikke hans navn, men kunngjør offentlig at hans navn er Jehova. Som du vil se, har det fått en fremtredende plass på forsiden av dette bladet, som er Vitnenes hovedorgan. Det er Jehovas vilje at hans navn skal bli gjort kjent for alle jordens beboere. — Sl. 83: 19, NW; Heb. 13: 15.
Som hans vitner bærer de vitnesbyrd om at han er én Gud, og at han med rette krever udelt hengivenhet. Vi leser om dette i Vakttårnet for 15. februar 1956: «Kravet om å vise Jehova Gud udelt hengivenhet er et meget alvorlig krav. . . . Han er uforlignelig. Alle andre står utenfor denne mest ærefulle av alle stillinger, som bare han kan inneha. Han står alene på sin opphøyde plass i universet. Han vil ikke sidestille noen med seg selv. Han deler ikke sin herlighet med noen annen.» Denne omstendighet umuliggjør enhver religiøs tilbedelse av bilder og menneskelige ledere. — 2 Mos. 20: 5, NW.
Jehovas vitner er i likhet med de første kristne fast bestemt på å bevare sin tilbedelse av Jehova Gud ubesmittet. De nekter å benytte seg av ikoner, symboler, prosesjoner, prestedrakter og alle de mange andre ting som skriver seg fra hedenske religioner, og som den religiøse kristenhet har antatt for mange hundre år siden. De nekter å besmitte sin tilbedelse ved å feire religiøse helligdager som har sin rot i hedendommen, eller ved å anta religiøse trosoppfatninger som har sitt utspring i menneskelig filosofi og ikke i Guds Ord. Fordi Vitnene er besluttet på å bevare en usmittet tilbedelse, tar de avstand fra de populære religiøse trosoppfatninger og skikker. Akkurat som de religiøse lederne på Jesu tid ble svært oppbrakt over de bibelske sannheter han forkynte, blir de religiøse lederne i kristenheten oppbrakt over det forkynnelsesarbeid som Jehovas vitner utfører.
Som det så klart gikk fram av den resolusjon som Vitnene vedtok på sin internasjonale kongress med mottoet «Guds vilje» i 1958, er det Guds rike som er hovedtemaet i deres forkynnelse. I resolusjonen het det: «Universets eneste stabile regjering er Guds opprettede rike i hans salvede Sønn Jesu Kristi hender.» De følger det eksempel Jesus satte, ved å ’søke først Guds rike og hans rettferdighet’. — Matt. 6: 33.
I likhet med de første kristne bevarer Jehovas vitner sin ulastelighet overfor Gud til tross for de mange ondskapsfulle forsøk som er gjort på å bringe dem til taushet. De 600 pøbelangrep de ble utsatt for i De forente stater i løpet av 1940, klarte ikke å bringe dem til taushet. Hitler klarte ikke å knuse dem i fengsler og konsentrasjonsleirer hvor han torturerte 10 000 av dem, og kommunistene klarer det ikke i sine fryktelige fengsler og slavearbeidsleirer. Vitnene har funnet at følgende ord av Jesus er like sanne i dag som for 1900 år siden: «Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» — Joh. 15: 19.
Det å komme med en offentlig kunngjøring av bibelske sannheter er en forpliktelse som hviler på alle som bestreber seg på å følge Kristi eksempel. Jehovas vitner er fullt klar over dette. De deltar alle sammen i tjenesten ved å forkynne for andre. I 1959 brukte om lag 870 000 av dem mer enn 126 millioner timer til dette arbeidet som Gud har gitt bemyndigelse til. De vet at forkynnelse er et av kravene for å vinne frelse. «For med hjertet tror man til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» — Rom. 10: 10, NW.
Ved å legge for dagen åndens frukter gir de et ytterligere bevis for at de er kristne. Deres kjærlighet, mildhet og selvkontroll blir lagt merke til av offentligheten når de holder stevner. Da de holdt sin kongress i New York i 1958, sa avisen Daily News at en funksjonær i New York Convention and Visitors Bureau «betegnet Vitnene som ’et aktivum for samfunnet’ og sa at deres oppførsel ’ikke har sin like i denne verden’».
Deres tro er i samsvar med Bibelen
Jehovas vitners tro skiller seg på mange punkter ut fra det som kristenheten anser for å være den rette tro, men den er ikke desto mindre i samsvar med Bibelen. Vitnene tror at når et menneske dør, kommer det i en tilstand som kan sammenlignes med en søvn, en ubevisst tilstand. De dødes håp består i at de skal bli vekket opp igjen til liv ved en oppstandelse. Denne tro er bibelsk, for Jesus selv sammenlignet døden med en søvn. Han sa: «Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham. Jesus hadde talt om hans død.» — Joh. 11: 11, 13; Sl. 146: 4; Pred. 9: 10.
Vitnenes tro skiller seg også på et annet punkt ut fra de tradisjonelle trossamfunns oppfatninger, nemlig i spørsmålet om de ondes skjebne. De forkynner ikke at de onde skal pines i et brennende helvete etter døden, men de lærer at straffen for de onde er evig død. Også dette er i samsvar med Guds Ord, for det står skrevet: «[Jehova] bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han.» — Sl. 145: 20; Rom. 6: 23.
Det er en alminnelig antatt trossetning i kristenheten at Gud er tre personer i én, og at alle tre personer er like store og like evige. Jehovas vitner forkaster denne trossetning fordi den ikke finner noen støtte i Bibelen. Den finnes derimot i hinduismen og i andre hedenske religioner. Vitnene holder seg til Bibelens lære, som går ut på at Faderen og Sønnen er forskjellige personer, og at Sønnen er skapt av Faderen. Det står skrevet at Kristus var «begynnelsen til det Gud skapte». (Åpb. 3: 14, NW) Jehova er hans Far og den Gud som han tilber. Jesus selv sa dette: «Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» — Joh. 20: 17.
Vitnene erkjenner at det ikke er mulig for menneskene å vinne frelse på noen annen måte enn ved Kristi gjenløsningsoffer. Dette er også en bibelsk lære. (Matt. 20: 28) Vitnene forkynner at det riket som Kristus er blitt gjort til konge i, er en himmelsk regjering som skal herske over jorden. Riket er en virkelig regjering. — Es. 9: 6, 7; 1 Kor. 15: 24.
Det er denne guddommelige regjering som nå er opprettet i himmelen, som skal ødelegge alle menneskelige styreformer og øvrigheter som ikke har Guds godkjennelse. (2 Pet. 3: 7) Jorden skal da befolkes med ydmyke mennesker som på grunn av sin trofasthet mot Skaperen vil få det evige livs gave. Bibelen støtter denne tro når den sier: «For de han velsigner, skal arve landet [jorden, NW].» «Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» — Sl. 37: 22; Jak. 1: 12.
Disse ting og de andre ting Jehovas vitner tror, er i samsvar med Bibelen, selv om de skiller seg ut fra kristenhetens tradisjonelle trosoppfatninger. De bygger sin tro på Guds Ord, ikke på læresetninger fra gamle hedenske religioner. Jehovas vitner beviser ved sin tro og lære at de er sanne kristne. De oppfyller de bibelske krav som stilles til en kristen. Deres viktigste formål er å forkynne evangeliet om Guds rike «over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag». På denne måten og på mange andre måter følger de nøye i Kristi fotspor, slik det kreves at de sanne kristne skal gjøre. — Matt. 24: 14.
I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener som jeg har utvalgt, . . . Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud. — Esaias 43: 10, 12.