Er vi for eller imot Guds herredømme?
1. a) Hvordan ble det organisert et menneskelig styre etter vannflommen? b) Hvordan ble Satans herredømme over menneskene forsterket, og hvilke vitnesbyrd har vi om at det har eksistert demoner siden da?
ALLE kjensgjerninger i vår tid viser at menneskeheten ikke er for Guds herredømme. Mindre enn to århundrer etter vannflommen begynte menneskenes ledere i opposisjon til Jehova Gud å organisere et menneskelig styre. En som gjorde seg spesielt bemerket i denne forbindelse, var Nimrod, som bygde Babylon og Babels tårn. (1 Mos. 10: 8—12, NW; 11: 1—9) Ved at de gjorde dette, ble størsteparten av menneskeheten ikke bare underlagt et undertrykkende, ufullkomment herredømme, men den ble også underlagt Satans herredømme. Satan Djevelens makt var nå blitt forsterket ved at disse andre «Guds sønner», som hadde vendt seg mot Guds herredømme og hadde giftet seg med menneskenes døtre, hadde sluttet seg til ham. Disse hadde i likhet med Satan Djevelen gjort seg selv til demoner. De materialistisk innstilte mennesker i vår tid som ler når de hører om Satan Djevelen og hans demoner, idet de betrakter dem som sagnfigurer og fantasifostre, kan ikke viske ut hele den gamle historiske beretning. De gamle vitnesbyrd, som finnes i skriftlig form og i templer og ruiner av andre religiøse byggverk, bekrefter at nasjonene i gammel tid tilba demoner og var utsatt for deres påvirkning. Demonene er til! De eksisterer virkelig!
2, 3. a) Opplysninger fra hvilken autoritativ kilde er enda viktigere enn slike historiske vitnesbyrd, og hva sier denne kilden om demonene? b) Hvilket råd ga Paulus efeserne angående demonene?
2 Noe som er enda viktigere, er at Bibelen, den hellige sannhets inspirerte bok, gir oss bestemte opplysninger om disse demonene og deres leder, Satan Djevelen. Denne Boken advarer oss mot disse onde, usynlige åndeskapningene, som ikke er av kjøtt og blod, mot deres renkespill, deres utspekulerte planer og listige metoder. Det råd den kristne apostelen Paulus ga alle kristne i sitt brev til menigheten i Efesos, blir imidlertid ikke engang tatt alvorlig av menneskene i kristenheten i vår tid. Paulus sa:
3 «Ikle eder Guds fulle rustning, så I kan stå eder mot djevelens listige angrep [renkespill, NW]; for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet.» — Ef. 6: 11, 12.
4. a) Hva betyr disse ordene med hensyn til Satans virksomhet, og hva kaller Jesus og Paulus derfor Satan? b) Hvordan reagerer jordiske myndigheter når det blir påpekt at de har gjort felles sak med disse makter men hvem er det som har fått dem til å gjøre det?
4 Forstår vi dette? Det betyr at Satan Djevelen har en usynlig, overmenneskelig organisasjon. Det betyr at han har organisert de onde åndemakter i himmelrommet som «makter», som «myndigheter, og som «verdens herrer i dette mørke». Denne usynlige, organiserte makt er mektigere enn den kommunistiske blokk av nasjoner med dens store militære styrke, og den er mektigere enn den demokratiske blokk av nasjoner med all dens militære makt. Jesus Kristus, som burde vite hva han snakket om, kalte Satan Djevelen for «verdens fyrste». Og den kristne apostelen Paulus omtalte Satan som, «guden for denne tingenes ordning». (Joh. 12: 31; 14: 30; 16: 11; 2 Kor. 4: 4, NW) De jordiske myndigheter ønsker kanskje å stoppe munnen på oss når vi sier dette, som de betrakter som nedsettende, men vi siterer bare det Jesus Kristus og hans apostel Paulus sier i Bibelen. De liker ikke at vi ut fra Guds Ord påpeker for dem at de har gjort felles sak med disse makter, men det er ikke vi som har fått dem til å gjøre det. Hvor kan de ellers stå når de ikke er for Guds herredømme, Jehovas styre?
Hvordan Guds herredømme kommer til uttrykk i vår tid
5. a) Gjennom hvem kommer Guds herredømme til uttrykk i dag? b) Hvilket spørsmål ble menneskene stilt overfor på Jesu tid, og hvilket problem måtte de løse?
5 Hvordan kommer Guds herredømme til uttrykk i vår tid, slik at vi kan vite om vi er for det eller imot det? Guds herredømme blir nå utøvd ved Guds trofaste himmelske Sønns, Jesu Kristi, rike. I likhet med Job i landet Us i fortiden utholdt Jesus Kristus da han var på jorden som et fullkomment menneske av kjøtt og blod, de aller største prøver som Satan Djevelen og hans redskaper blant menneskene lot komme over ham. Han viste derved sin fullstendig ubrytelige ulastelighet overfor Jehova Gud som den guddommelige Hersker. Job døde ikke for Satan Djevelens hånd. Men Jesus Kristus led en grusom død, som ble ført over ham av Satans tjenere her på jorden. Dette fant sted utenfor Jerusalems murer. Jerusalems innbyggere og innbyggerne i de romerske provinsene Judea og Galilea var berørt av dette. Det spørsmål disse religiøse menneskene da ble stilt overfor, var om de skulle underordne seg under Jehova Guds herredømme med hans Messias som konge. Det store problem de som ventet på Jehovas Messias, måtte løse, var dette: Er Jesus kong Davids arving, den lovte Messias, eller ikke?
6. a) Sa og gjorde Jesus det folk ventet at Messias skulle si og gjøre? Begrunn svaret. b) Hvem så folket hen til for å få hjelp til å løse problemet angående Messias, og hva anklaget de Jesus for da de overga ham til en hedensk landshøvding?
6 De ting Jesus sa og de mirakler han utførte fra den tid han ble døpt i Jordan-elven av døperen Johannes, inntil han døde, tre og et halvt år senere, var ikke det som de som så fram til Messias’ komme, ventet at Messias eller Kristus skulle si og gjøre. De ventet bare at Messias skulle befri dem for det hedenske eller ikke-jødiske styre og gjøre deres land til et rikt land og deres nasjon til den ledende nasjon på jorden, som alle hedningenasjonene skulle komme til. Dette var ikke bare et problem som hadde med deres styre å gjøre, men det var også for en stor del et religiøst problem. Folket så hen til sine religiøse ledere for at de skulle hjelpe dem til å løse problemet. Disse lederne traff en avgjørelse for den langt overveiende del av folket. De betraktet Jesus som en gudsbespotter, en falsk Kristus. For ikke å bli hindret i sine planer om å få ham drept overga de ham til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus. Hva anklaget de ham for? Han ble anklaget for å være en opprører, for å hevde at han var en konge, ikke konge i det romerske verdensrike, men deres konge, den jødiske nasjons konge. De lot derfor som om de var velvillig innstilt overfor Romerriket, som om de ønsket å beskytte dets interesser, selv om det var et hedensk rike.
7. a) Hvem ga folket overfor Pontius Pilatus inntrykk av at de var for? b) Hvis side viste folket derved ifølge Jakob 4: 4 at de sto på?
7 Da Pilatus ga uttrykk for at han ønsket å gi Jesus fri, ettersom han ikke hadde funnet at han fortjente å dø, ga folket under yppersteprestenes ledelse inntrykk av at de var for keiser Tiberius, som Pilatus ikke var noen venn av. Den bibelske beretningen sier: «Pilatus [søkte] fremdeles å gi ham fri. Men jødene ropte: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren.» Spørsmålet ble således gjort til et politisk spørsmål. Og hvis side viste disse menneskene ved det de sa og gjorde, at de sto på — på Guds side eller på den hedenske keiserens side? Var de for en guddommelig Hersker eller for en menneskelig hersker? De kunne ikke samtidig være både Guds og keiserens venner, selv om de hevdet at Jesus var en falsk Messias eller Kristus. Vi må følge den inspirerte regelen som ble nedskrevet i Jerusalem noen år senere: «Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jak. 4: 4) Viste således disse religiøse menneskene, som ønsket å gjøre seg til venner med den hedenske keiseren i dette spørsmålet om Messias eller Kristus, at de var for Guds herredømme?
8. Hvordan viste folket at de var for et hedensk, menneskelig styre og mot Guds herredømme?
8 Til slutt avgjorde folket spørsmålet ved å rope at Jesus skulle pelfestes. Pilatus innvendte da: «Skal jeg pelfeste deres konge?» Her forkastet de tydelig Jesus som den messianske konge, for beretningen sier at «yppersteprestene svarte: ’Vi har ingen annen konge enn keiseren’». (Joh. 19: 12—15, vers 15 fra NW) Ingen kan benekte at de her traff et valg til fordel for et hedensk, menneskelig styre. De viste avgjort at de var imot Guds herredømme.
9. a) Hva gjorde Gud på den tredje dag som bevis for at Jesus var Messias? b) Hvem blir nå framstilt for hele verden som den messianske konge, og hva slags herredømme er hans herredømme?
9 Alle de nedskrevne kjensgjerninger viser at Jesus oppfylte de bibelske profetiene angående den lovte Messias eller Kristus. Det var derfor den allmektige Gud oppreiste ham fra de døde på den tredje dag og opphøyde ham idet han lot ham sette seg ved hans høyre hånd i himmelen. Han er nå den himmelske Messias eller Kristus. (Ap. gj. 1: 1 til 2: 36; 13: 26—39; 1 Pet. 3: 18—22) Og akkurat som landshøvdingen Pilatus framstilte Messias for dem som feiret påske i Jerusalem i år 33 e. Kr., framstiller i dag, 1900 år senere, den høyeste Gud, Jehova, sin Messias eller Kristus for hele menneskeverdenen. Tiden er nå inne til dette. Den lange tidsperioden som blir omtalt som «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» (NW), endte i det 14. år av vårt 20. århundre, det året da den første verdenskrig brøt ut. (Luk. 21: 24; Dan. 4: 16, 23, 25) Kong Davids kongelige hus, som ble omstyrtet av Babylons hedenske hærer i 607 f. Kr., er nå blitt gjenopprettet, ikke som et menneskelig herredømme her på jorden, men i himmelen med den sanne Messias, Herren Guds, den allmektige Jehovas, Kristus, som konge.
10. a) Hvilke ord angående kongedømmet over verden har vi ved tro kunnet høre siden 1914 e. Kr.? b) Hvordan har kristenheten ved sine verdenskriger og ved sitt medlemskap i De forente nasjoner vist at den er for menneskenes herredømme?
10 Ved tro har vi siden 1914 e. Kr. kunnet høre røstene i himmelen høylytt si de ordene som er nedskrevet i den siste boken i Bibelen: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» (Åpb. 11: 15) Med «kongedømmet over verden» siktes det på ingen måte til kristenheten. Det siktes til den himmelske regjering hvor Messias eller Kristus er blitt salvet av Herren Gud, Jehova, til å herske som hans konge og styre alle jordens folk. Ifølge sitt religiøse navn skulle kristenheten være for dette messianske Guds rike. Men er den det? Kjempet kristenheten for dette messianske himlenes rike etter at hedningenes tid hadde endt i 1914, eller var den for et verdensherredømme ved mennesker? Se på Folkeforbundet, som ble foreslått opprettet av kristenheten, og som ble støttet av den. Og se på De forente nasjoner, som også ble foreslått opprettet av kristenheten, og som den fortsatt gir sin støtte til. Står disse organisasjonene for Guds herredømme ved det messianske himlenes rike, eller står de for menneskenes herredømme? Hva sier de over halvparten av De forente nasjoners medlemmer som ikke hevder at de er kristne nasjoner? De sier: ’Nei, De forente nasjoners organisasjon står ikke for et Guds herredømme ved et himmelsk, messiansk rike! Det står for menneskenes herredømme over hele jorden. Det er vi mennesker som skal herske over jorden ved våre selvvalgte styreformer.’ Det er derfor logisk at kristenheten, som tilhører De forente nasjoner, er for menneskenes (ikke Guds) herredømme.
Hva det vil si å være for Guds herredømme
11. Hvorfor kan ikke uvitenhet anføres som en unnskyldning for den handlemåte kristenheten har fulgt siden avslutningen av den første verdenskrig i 1918, og kan menneskene i betraktning av dette se hen til den for å få hjelp til å velge det rette herredømme?
11 Kristenheten har levd i strid med sitt navn, og det finnes ingen unnskyldning for det. Helt siden det kritiske året 1914, og især siden den første verdenskrig sluttet i 1918, er Guds messianske rike blitt forkynt som en regjering som er blitt opprettet i himmelen. Dette har funnet sted som en oppfyllelse av Jesu Kristi ord om det tegn som skulle avmerke «avslutningen på tingenes ordning». Han sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 14, NW) At kristenheten har vært oppmerksom på at denne forkynnelsen av det «gode budskap» er blitt utført, framgår av den kjensgjerning at den har motstått den og til og med forfulgt dem som har forkynt det «gode budskap», og forbudt deres virksomhet. Kristenheten har således ikke stilt seg på jordens ikke-kristne regjeringers side og valgt menneskenes herredømme på grunn av uvitenhet eller fordi den ikke har hatt Bibelen. I betraktning av dette kan menneskene ikke trygt se hen til at kristenheten skal hjelpe dem til å treffe et riktig valg, like lite som jødene kunne se hen til sine prester og rabbinere for 1900 år siden.
12. Hva er det store spørsmål i vår tid, og hvorfor er det så presserende for oss å treffe et valg nå?
12 Det store spørsmålet i vår tid er derfor ikke om kommunismen eller om det kapitalistiske demokrati skal herske, for disse styreformene er begge bare forskjellige former for menneskenes herredømme. Det spørsmålet dreier seg om, er i stedet: Skal det være et menneskenes herredømme, et herredømme ved mennesker som er ufullkomne, syndige og døende, og som handler i strid med Jehova Guds vilje, eller skal det være et Guds herredømme ved det messianske rike, hvor den oppstandne Jesus, Guds Lam, som led offerdøden for menneskene, er konge? I vår tid er det mer presserende å treffe et valg enn det var for 1900 år siden da landshøvdingen Pilatus framstilte Jesus Kristus for de menneskene som feiret påske i Jerusalem. Vi er nå meget nær enden på «avslutningen på tingenes ordning». Menneskenes herredømme, det herredømme som er blitt utøvd av ufullkomne, syndige, døende mennesker, vil snart bli fjernet fra jordens overflate i den største «trengsel» som menneskeheten noen gang har opplevd, slik det er blitt forutsagt i Bibelen, Guds profetiske Ord.
13. Hvorfor vil det ikke være til gagn for oss å gjøre motstand mot Guds herredømme, og hva er det som gjør saken så alvorlig i vår tid for dem som er imot Guds herredømme?
13 Det vil ikke være til gagn for oss å gjøre motstand mot Guds herredømme, og vi vil ikke ha framgang hvis vi er imot det. Det herredømme som blir utøvd av den allmektige Gud, av ham som styrer hele den veldige verdensordning som vår jord bare er en ørliten del av, vil likevel overta styret over hele jorden. Det som gjør saken så alvorlig i vår tid, er at de som ikke er for Guds herredømme, men som fortsetter å være imot det, vil bli tilintetgjort som dets fiender i den trengsel som vil gjøre ende på denne tingenes ordning. — Matt. 24: 21, 22; Dan. 2: 44.
14. a) Når en velger menneskenes herredømme, hvilket herredømme velger en da også, og hva vil skje med dette siste herredømme? b) Hva vil det at vi velger Guds evige herredømme, ikke bety med hensyn til vår innstilling til de nåværende menneskelige regjeringer og institusjoner?
14 La oss ikke overse denne ubehagelige kjensgjerning: Å velge menneskenes herredømme er det samme som å velge Satans herredømme, et herredømme som innebærer at «guden for denne tingenes ordning» fortsatt vil herske over menneskene. Etter at denne tingenes ordning, som menneskene har opprettet, er blitt tilintetgjort, vil Jehova Gud ved sin Messias frata Satan Djevelen og hans legioner av demoner deres usynlige herredømme over menneskene på jorden. (Åpb. 20: 1—3) Skal vi så velge noe som ganske snart vil bli tilintetgjort? Hvor mye forstandigere vil det ikke være om vi i denne avgjørende tiden velger det som vil vare evig, nemlig Guds herredømme! Det at vi er for Guds herredømme nå, før den forestående ’store trengsel’, betyr ikke at vi skal sette i gang voldsomme revolusjoner og med makt forsøke å fjerne de nåværende politiske regjeringer og andre institusjoner som menneskene har opprettet. Nei, for Jehova Gud forbyr tydelig sine kristne vitner å delta i slike ting. (Rom. 12: 17 til 13: 7) I stedet for å løfte sin hånd mot de menneskelige regjeringer, som Gud har tillatt å eksistere inntil nå, vil de innta en ydmyk holdning og fortsette å utholde den harde forfølgelse som jordiske politiske herskere fører over dem.
15. a) Hva vil Guds kristne vitner i likhet med Job og Jesus bevare når de utholder slike lidelser? b) Hva søker de først, hva må de forkynne, og hvor lenge?
15 Ved å utholde slike lidelser uten å vende seg mot den allmektige Gud, som tillater at de blir utsatt for en slik behandling, bevarer de sin ulastelighet overfor ham, akkurat som den tålmodige Job og Herren Jesus Kristus gjorde, og de vil på den måten alltid ha en ren samvittighet overfor både Gud og mennesker. (Ap. gj. 23: 1; 1 Pet. 2: 19, 20) For å vise hvor de står, og hvilket valg de har truffet, søker de først sin himmelske Fars rike og hans rettferdighet og blander seg ikke opp i politikk og tar ikke parti i politiske spørsmål. Den guddommelige Hersker har gitt dem det «gode budskap om riket», som de skal forkynne overalt. Dette gjør de i lydighet inntil Gud selv ved Jesus, Messias, lar det guddommelige styre få full kontroll og uinnskrenket makt over hele jorden. — Matt. 6: 33; 24: 14, NW.
16, 17. a) Hva vil Jehova Gud gjøre for dem som følger denne lojale handlemåte? b) Hvorfor ransaker Jehova nå alle menneskers hjerte, og hvilke ord av David reagerer de som ønsker å oppnå evig liv i Guds messianske ordning, positivt på?
16 Det er de som følger en slik handlemåte, som universets Overherre, Jehova Gud, vil bevare gjennom den forestående ’store trengsel’ og gi liv i sin rettferdige, nye ordning på en paradisisk jord. Når han nå ransaker menneskenes hjerte, venter han at vi ved det vi sier, og ved en oppriktig handlemåte skal vise hvilket valg vi har truffet hva herredømmet over jorden angår. Er vi for Guds herredømme over hele jorden og i himmelen, eller er vi imot det? Den guddommelige Hersker lar de mennesker som reagerer positivt på de inspirerte ordene som ble uttalt av kong David, som satt på «[Jehovas] trone, i Jerusalem, få oppnå evig liv i hans messianske, nye ordning:
17 «[Jehova] har reist sin trone i himmelen, og hans rike hersker over alle ting. Lov [Jehova], I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst! Lov [Jehova], alle hans hærskarer, I hans tjenere som gjør hans vilje! Lov [Jehova], alle hans gjerninger, på alle steder hvor han hersker! Min sjel, lov [Jehova]!» — Sl. 103: 19—22.
18. Hvordan vil vi på bakgrunn av salmistens ord besvare spørsmålet angående Guds herredømme?
18 Er vi for eller imot Jehova Guds herredømme med Jesus Kristus som konge? Sammen med alle Jehovas mektige engler, sammen med hele hans himmelske hærskare, ja, sammen med alle hans tjenere, som gjør hans vilje, svarer vi: Vi er for Guds herredømme, både nå og i all evighet!
[Bilde på side 161]
Da jødene forkastet Jesus som sin konge og ga uttrykk for at de var for keiseren, valgte de et menneskelig herredømme. I dag framstiller Jehova sin Messias for hele menneskeheten; hvilket valg vil du treffe?