«Løft hodet»

AV ALLE generasjoner i menneskenes historie er det ingen som har sett så mye forferdelig finne sted, som vår. Hvordan kunne da Jesus si følgende om nettopp vår tid: «Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær»? — Luk. 21: 28.

Det er tydelig at Jesus i virkeligheten gav uttrykk for at det fantes en varig og tilfredsstillende løsning på vår tids problemer. Hva består så denne løsningen i? Kan vi for eksempel i noen av de profetier som Jesus og andre bibelske profeter kom med, finne noen støtte for at denne forløsning eller befrielse vil komme som et resultat av menneskenes anstrengelser? Overhodet ikke!

Av historien og av bitter erfaring burde vi ha lært at mennesker og nasjoner ganske enkelt ikke er i stand til å skape virkelig fred, sikkerhet og varig lykke på jorden, hvor oppriktige deres bestrebelser enn måtte være. De anstrengelser de har gjort seg, har før eller senere vist seg å være forgjeves. Ikke noe sted i Bibelen er det forutsagt at menneskene gradvis ville forbedre samfunnet ved hjelp av egne anstrengelser.

Jesus forutsa tvert imot at verdensforholdene ville forverre seg inntil hele denne tingenes ordning ble hjemsøkt av det han kalte «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matt. 24: 21, EN) Vår tids begivenheter viser at verden nærmer seg denne situasjonen.

Hvordan kunne da Jesus i betraktning av dette være så optimistisk? Fordi han visste at den kommende, uhørte rystelse hva menneskelig styre angår, ville være de siste krampetrekninger. Den vil bane veien for en ny tingenes ordning, en ordning som Bibelen profetisk kaller «en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor». — 2. Pet. 3: 13.

HVORFOR SÅ LANG TID?

Ettersom Gud har til hensikt å opprette en rettferdig, ny ordning her på jorden, hvorfor har han da tillatt elendighet og vanskeligheter i mange tusen år? En meget viktig grunn for det har å gjøre med et stridsspørsmål som oppstod da den første mann og kvinne gjorde opprør mot Guds styre.

Våre første foreldre ble forespeilet at de kunne «bli som Gud og kjenne godt og ondt» ved å gjøre seg uavhengig av Gud. (1. Mos. 3: 5) Ettersom de allerede hadde Guds lov om hva som var godt, og hva som var ondt, må denne uttalelsen i 1. Mosebok 3: 5 tydeligvis innebære at de selv ønsket å få avgjøre hva som var godt, og hva som var ondt. Det våre første foreldre i virkeligheten sa ved det de gjorde, var at de ikke trengte Gud til å lede seg, at de utmerket godt kunne klare seg selv. — 5. Mos. 32: 4, 5.

Hvorfor tillot Gud dette? Fordi Gud skapte menneskene som skapninger med en fri vilje. Han skapte dem ikke som roboter. Han tillot derfor at de vendte seg bort fra hans lover, slik at det én gang for alle kunne bli avgjort hvorvidt menneskene med hell kan ta hånd om sine anliggender uavhengig av Gud.

Gud har vært meget tålmodig og langmodig. Menneskelige herskere, og også folkene, har virkelig fått anledning til å vise at de er uskikket til å styre. I de forløpne årtusener har alle tenkelige former for menneskelig styre og sosiale ordninger blitt prøvd. Historien, særlig vår tids historie, støtter det faktum at intet av alt dette har brakt menneskene varige velsignelser. Ikke noe sted på jorden har det lykkes nasjonene å skape virkelig fred og sikkerhet, og det er derfor tydelig at menneskene ikke er i stand til med hell å styre seg selv uavhengig av Skaperen.

Hvorfor ikke? Fordi menneskene ikke ble skapt med evnen til det. Gud skapte dem i stedet til å være avhengige av ham og hans lover. (1. Mos. 2: 16, 17) Han skapte dem slik at de i høyeste grad hadde behov for hans ledelse. Avvik fra denne ordningen kunne bare føre galt av sted, noe de forløpne århundrer har vist. Det forholder seg på samme måte her som med en som ignorerer lovene for god mental helse og samtidig forventer å være sunn i sinnet, eller ignorerer behovet for nærende kost og forventer god helse, eller ignorerer tyngdeloven ved å hoppe ut fra en høy bygning og forventer å slippe uskadd fra det, eller som til stadighet ignorerer trafikkreglene og forventer aldri å bli straffet for det.

Det er således tydelig blitt bevist at det Guds Ord sier, er sant: «[Jehova], jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt. Tukt meg, [Jehova].» (Jer. 10: 23, 24) Resultatet av at menneskene ignorerer Gud og hans veier, er som Bibelen sier: «Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.» — Ordsp. 14: 12.

Det rulleblad mennesker og nasjoner har skaffet seg opp gjennom tidene, viser tydelig at de ikke fortjener å styre denne vakre jord. En høyesterettsdommer ved Høyesterett i California uttrykte det slik: «Hvis vi var her på prøve med hjemmel for oppsigelse på kort varsel, ville vi forlengst ha blitt kastet ut.»

Selv om vi ikke er her på de betingelser, betyr ikke det på noen måte at menneskenes styre over jorden uavhengig av Gud er permanent. Det er bare midlertidig, begrenset til en viss tid. Bibelens profetier viser dessuten at denne begrensede tid er i ferd med å løpe ut. Nå da de forskjellige sider ved stridsspørsmålet om menneskelig styre så rikelig er blitt belyst, er Guds tid inne til å ødelegge denne utilfredsstillende ordning. Etter at den er fjernet, vil Gud innføre en ny ordning, som han er ansvarlig for, en ordning som vil bringe jorden og dens beboere sann og varig fred med virkelig sikkerhet og ekte lykke.

ØDELEGGELSEN AV DEN NÅVÆRENDE ORDNING

Ødeleggelsen av den nåværende ordning er beskrevet i Åpenbaringsboken i følgende symbolske vendinger: «Og jeg så en engel som stod i solen. Han ropte med høy røst til alle fuglene som flyr under himmelhvelvet ’Kom hit, kom sammen til Guds store gjestebud! Dere skal få ete kjøtt av konger og hærførere og helter, kjøtt av hester og deres ryttere, kjøtt av alle mennesker, frie menn og slaver, små og store.’» — Åp. 19: 17, 18.

Det vil bli kulminasjonen av det Jesus kalte «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matt. 24: 21, EN) Guds himmelske styre ved Jesus Kristus «skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene [som eksisterer i vår tid]» og sørge for en regjering over hele jorden som selv skal «bestå i evighet». — Dan. 2: 44.

OVERLEVENDE

Noen vil overleve denne kommende verdenskatastrofe, akkurat som noen overlevde vannflommen på Noahs tid, da den daværende fordervede verden ble ødelagt. (2. Pet. 2: 5) Guds Ord sier: «Søk [Jehova], alle ydmyke i landet, dere som gjør hans vilje! Legg vinn på rettferd og ydmykhet, så blir dere kanskje spart på [Jehovas] vredesdag!» «Hver den som påkaller [Jehovas] navn, han skal bli reddet.» — Sef. 2: 3; Joel 3: 5.

Den siste boken i Bibelen forsikrer oss også om at noen vil overleve. De omtales som en ’stor skare’, som «kommer ut av den store trengsel». Hvorfor blir de spart? Fordi de ifølge profetien «tjener ham [Gud] dag og natt i hans tempel». — Åp. 7: 9, 14, 15.

Innsamlingen av dem som kommer til å overleve, og som kommer fra alle nasjoner, finner sted nå. Over hele jorden blir de som ønsker å lære Guds hensikter å kjenne og å gjøre hans vilje, ført sammen i et internasjonalt samfunn av mennesker som skal danne grunnlaget for Guds kommende ’nye jord’. (2. Pet. 3: 13) I motsetning til det som er tilfelle blant denne verdens folk, har de allerede nå lært å «smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver». Ved å gjøre det har de oppfylt følgende profeti: «Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» — Jes. 2: 2—4.

Mens nasjonene i sin uavhengighet av Gud synker stadig dypere ned i elendighet, blir Guds hensikt, innsamlingen av et folk som skal arve Guds rikes jordiske område, på en storslått måte gjennomført. (Matt. 25: 34) På grunn av den kunnskap de har fått om denne onde ordnings nær forestående ødeleggelse og den rettferdige, nye ordning som snart er her, ser de ikke lenger håpløst på framtiden. I stedet ’løfter de hodet, for deres forløsning er nær’. (Luk. 21: 28) De ser tillitsfullt framtiden i møte fordi de tror fullt og fast på det Bibelen sier om at «i menneskets hjerte er det mange tanker [planer, NW], men [Jehovas] beslutning står fast». — Ordsp. 19: 21.

[Bilde på side 6]

«Og jeg så en engel som stod i solen. Han ropte med høy røst til alle fuglene som flyr under himmelhvelvet: ’Kom hit, kom sammen til Guds store gjestebud!’» — Åp. 19: 17.