Hvem vil få se «Menneskesønnens tegn»?

I EN av de mest bemerkelsesverdige profetier Jesus Kristus kom med, anvendte han Daniel 7: 13, 14 på seg selv. Profeten Daniel fikk et symbolsk syn av verdensrikene fra og med Babylon (hvor han bodde) og fram til enden på alle menneskelige riker, som skal erstattes av det messianske herredømme. Om den messianske Konge skrev Daniel:

«Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham.» — Dan. 7: 13, 14.

Det er Jesus Kristus som her blir beskrevet som «en som lignet en menneskesønn». (Jevnfør Lukas 5: 24; 7: 34.) Jødene forlangte at han som bevis for at han virkelig var Messias, skulle gi det til kjenne på en synlig måte ved å vise seg i himmelens skyer, i samsvar med deres syn på profetien og dens oppfyllelse. Men Jesus sa til dem at de ikke ville få et slikt syn. (Matt. 12: 38, 39; 16: 1—4; Mark. 8: 11, 12) Bibelen viser at «Menneskesønnens tegn» ikke skulle bli sett før lang tid senere.

Hvem skal så få se «Menneskesønnens tegn» når han kommer «i himmelens skyer med kraft og megen herlighet»? Jesus viste at alle på jorden skal se det. Han sa: «Da skal alle jordens slekter jamre seg, og de skal se Menneskesønnen.» (Matt. 24: 30) Ettersom Kristus nå er en usynlig åndeskapning, kan ikke menneskelige øyne bokstavelig talt se ham, men de kan skjelne hans nærvær på grunn av de ting som skjer. (1 Tim. 6: 16) Noen vil skjelne hans usynlige nærvær tidlig, mens andre — som blir beskrevet som noen som skal jamre seg — ikke vil gjøre det før han begynner å gå til handling for å ødelegge de elementer som utgjør den nåværende verdens systemer.

Jesus sa at når han griper inn på denne måten, vil det bety en så stor trengsel på jorden som det ikke har vært «fra verdens begynnelse inntil nå». (Matt. 24: 21) Begynnelsen til den trengselen vil være ødeleggelsen av «Babylon, den store», det vil si alle verdslige religioner, spesielt de såkalte «kristne» religiøse organisasjoner som foregir å etterfølge Kristus, men som i virkeligheten gir en falsk framstilling av ham. (Åpb. 17: 1, 2, 16—18; 18: 21) Etter dette følger denne verdens politiske, kommersielle og militære elementers avgjørende kamp mot «kongers konge», Jesus Kristus. — Åpb. 19: 11—21

Dagene «forkortet»

Israels nasjon i fortiden gjorde krav på å være Guds folk. De hadde de inspirerte hebraiske skrifter, men de utøvde falsk tilbedelse og forfulgte Jesus Kristus og hans etterfølgere. De var ikke Guds venner, men verdens venner. De forkastet Jesus, den som Gud hadde salvet og framstilt for den jødiske nasjon som Konge. Da Jesus ble forhørt av den romerske landshøvding Pontius Pilatus, ropte de: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Joh. 19: 12—16) På grunn av deres opprørskhet forkastet Gud dem og lot de romerske hærer ødelegge Jerusalem i år 70.

Kristenheten har vært lik fortidens Jerusalem. Den har Bibelen og gir seg ut for å representere den sanne Gud. Men den handler i strid med sin egen påstand ved å forfølge dem som forkynner om Guds messianske rike. Den har vært en del av denne verden og blandet seg opp i dens politikk. (Joh. 17: 14; Jak. 4: 4) Gud vil derfor ødelegge den, slik han ødela fortidens Jerusalem.

Ved ødeleggelsen av Jerusalem i det første århundre varte beleiringen en kort tid, bare 142 dager. I løpet av den tiden ble 1 100 000 jøder drept, mens 97 000 overlevde og ble solgt som slaver. Jesus hadde forutsagt: «Ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» — Matt. 24: 22.

Da Jesus talte om de «utvalgte» i forbindelse med de dager som skulle bli forkortet, siktet han til de kristne som bodde i Jerusalem og Judea, de første som forsto at Jehovas dom over Jerusalem nå nærmet seg sin fullbyrdelse, og som dro ut derfra og flyktet over på den andre siden av Jordan-elven. På grunn av at disse hadde kommet seg i sikkerhet, kunne Gud gå til handling og raskt ødelegge Jerusalem ved hjelp av de romerske hærer. Det var på grunn av hans barmhjertighet at ikke alle ble utryddet der.

På lignende måte kommer Guds «utvalgte», Jesu Kristi salvede, åndsavlede brødre på jorden i vår tid, til det sikre sted. På grunn av begivenhetene i vår tid forstår de at Menneskesønnen er usynlig nærværende, og at ødeleggelsen av denne tingenes ordning er nær. De forlater ikke i bokstavelig forstand de øvrige av befolkningen, slik de kristne i Jerusalem gjorde, men de tar sin tilflukt til Jehova under hans messianske Konge, som de anerkjenner og tjener. De stoler på at det er hans rike, ikke menneskenes anstrengelser, som vil bringe fred og sikkerhet på jorden. Deres trofasthet er blitt lagt merke til av en «stor skare» av andre mennesker, som slutter seg til dem i tilbedelsen. — Åpb. 7: 9—17.

De «utvalgte» og deres medarbeidere er blitt tydelig identifisert og brakt inn under Kongens usynlige beskyttelse, og ødeleggelsen kan derfor begynne. Det behøver ikke å bli en langvarig trengsel — den kan bli «forkortet». På den måten blir noe kjød frelst. Dette «kjød» blir ikke frelst for å bli solgt til slaveri, men for å få overleve og komme inn i Guds nye ordning fordi de viser tro på det messianske rike og skjelner Kristi usynlige nærvær. Selv om de «utvalgte» og den «store skare» blir spart for å dø, slik de 97 000 overlevende i Jerusalem ble, er de ikke motbildet til disse urettferdige menneskene. Likheten består bare i at i begge tilfelle ble noe kjød frelst, og også i at Jehovas barmhjertighet kommer til uttrykk ved at ikke alle mennesker blir utryddet, like lite som alle jøder ble utryddet den gang.

Ikke ført vill av falske messias’er

Da Jesus fortalte om det som skulle skje med Jerusalem, advarte han sine disipler mot falske messias’er på den tiden, og også mot de ting som de kristne måtte vokte seg for når de ventet på hans pa·rou·si’a eller «nærvær» i Rikets makt. Han sa:

«Om noen da sier til eder: Se, her er Messias, eller der, da skal I ikke tro det. For falske messias’er og falske profeter skal oppstå og gjøre store tegn og under, så at endog de utvalgte skulle føres vill, om det var mulig. Se, jeg har sagt eder det forut. Om de da sier til eder: Se, han er ute i ørkenen, da gå ikke der ut; se, han er inne i kammerne, da tro det ikke! For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, således skal Menneskesønnens komme være. Hvor åtselet er, der skal ørnene samles.» — Matt. 24: 23—28.

Når Kristus skulle komme tilbake og være usynlig nærværende, skulle han ikke komme som et menneske på jorden. Derfor skulle ikke de kristne se etter ham «i ørkenen», for at de sammen med ham skulle forberede en revolusjon på et avsidesliggende sted. Han skulle heller ikke være i noe hemmelig ’kammer’, hvor han sammen med sine etterfølgere kunne få i stand en sammensvergelse mot verdens regjeringer. Nei, hans nærvær skulle være lik lynet, ikke fordi det kommer plutselig og uventet, men fordi det blir sett i et stort område. (Luk. 17: 24; jevnfør Salme 97: 4.) Hans etterfølgere skulle ikke holde sin viten om hans usynlige nærvær hemmelig, men forkynne det vidt og bredt. — Matt. 10: 26, 27.

De «utvalgte», sa Jesus, skulle ikke bli bedratt og skuffet av falske kristus’er. De er i symbolsk forstand lik «ørner» ved at de har et skarpt, åndelig syn. Akkurat som ørner vet hvor de kan finne de åtsler de ernærer seg av, vil de skarpsynte «utvalgte» samles til den Messias de har speidet etter, Jesus, for å ernære seg av den åndelige føde på det rette messianske sted fordi de skjelner den sanne Kristus. — Luk. 17: 37

Uttrykket «straks etter»

Jesus kom med disse advarslene, og de gjaldt først byen Jerusalem og dens innbyggere, og deretter de kristne i århundrene etter Jerusalems ødeleggelse. Etter denne advarselen brukte han uttrykket «straks etter de dagers trengsel». (Matt. 24: 29) Dette uttrykket betegner et sprang hva tiden angår. Det han deretter sa, hadde bare én betydning — det gjaldt bare vår tid, ikke Jerusalem den gang. Hvilket grunnlag har vi for å si dette?

Det ordet som er oversatt med «straks» (gresk, euthéõs), ble i det første århundre brukt på en annen måte enn det norske ordet blir brukt på i vår tid. Det greske ordet betydde ikke nødvendigvis at det ikke skulle være noe tidsforløp. I sin bok Word Pictures in the New Testament tar dr. A. T. Robertson opp dette spørsmålet og refererer i den forbindelse til et lignende uttrykk (selv om det blir brukt et annet gresk ord). Han sier: «Bruken av en tachei [«snart»] i Åpb. 1: 1 bør få en til å tenke seg om før en trekker sin slutning. Her har vi et lignende profetisk utsyn med forkortet perspektiv.» Vi kan også legge merke til det lange tidsrom det dreier seg om i apostelens uttalelse: «Fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter.» — Rom. 16: 20, NTM.

Jesus mente i virkeligheten et tidsrom på mange hundre år da han brukte uttrykket «straks etter», for de ting han deretter beskrev, ble ikke sett i det første århundre. Det finnes ingen historisk beretning som viser at de romere som beleiret Jerusalem, og de andre «jordens slekter» fikk se Menneskesønnen komme i skyene med «kraft og megen herlighet» og jamret seg på grunn av det.

Nei de ting Kristus her forutsa, får sin oppfyllelse nå i vår tid. Han forutsa at forholdene i verden skulle bli dystre, som om solen var blitt formørket og stjernene hadde falt ned fra himmelen, slik at det ikke var noen lyse utsikter for framtiden. Disse ting har skjedd siden 1914, da den første verdenskrig brøt ut og avmerket et vendepunkt i verdens anliggender og innledet den mørkeste periode i menneskenes historie.

Men denne planeten eller hele dens befolkning skal aldri bli ødelagt ved kjernefysiske våpen eller ved andre ødeleggelsesmidler som menneskene har frambrakt. For når det ser aller mørkest ut for jorden, «da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle jordens slekter jamre seg, og de skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyer med kraft og megen herlighet». — Matt. 24: 30.

Dette hentyder ikke til begynnelsen av Kristi pa·rou·si’a eller usynlige nærvær, men til hans komme (gresk: er·kho’me·non) på den tid «da [det skal] være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». Når han kommer «med skyene, og hvert øye skal se ham», vil han være usynlig for bokstavelige øyne. (Åpb. 1: 7) «Skyer» ville naturligvis skjule en som var i dem, og dette ordet er derfor et symbolsk uttrykk for at den som «kommer», er usynlig. Menneskene vil ikke se Menneskesønnen med sine øyne i bokstavelig forstand, men ved å iaktta hva han gjør på den tiden, vil alle se at det som finner sted, ikke er fra mennesker, men fra himmelen. «Jordens slekter», som er blitt brakt i strid med Gud på grunn av falsk religion og av de kommersielle, politiske organisasjoner, vil «jamre seg» når de ser Menneskesønnens overmenneskelige makt bli anvendt mot deres hærer og systemer.

Under Kristi pa·rou·si’a, som går forut for hans «komme» for å fullbyrde dommen, er budskapet om Riket og dets opprettelse blitt kunngjort som ved et mektig basunstøt i retning av de «fire vinder» — i alle retninger — for å samle Jehovas salvede, åndsavlede «utvalgte» til forent tilbedelse. (Matt. 24: 31) Andre har også hørt og lyttet med ønske om å tjene Gud, og de tjener sammen med de «utvalgte».

Får sin oppfyllelse i dette slektledd

Ikke bare én ting, men mange ting som finner sted samtidig, er beviser for at vi er nær den dag og time da «Menneskesønnens tegn» skal vise seg for alle mennesker, også for de vantro. Men før dette skjer, vil de som tror på Guds Ord, kunne betrakte de begivenheter som har inntruffet siden 1914 som en oppfyllelse av Jesu profeti, og se det allerede eksisterende tegn på Kristi usynlige nærvær nå. Jesu neste ord til sine etterfølgere viser at han ikke vil la dem bli grepet av den verdslige tingenes ordnings forhåpninger, planer og skuffende tiltak. Han sa: «Lær en lignelse av fikentreet: Så snart det kommer saft i dets greiner, og dets blad springer ut, da vet I at sommeren er nær; således skal også I, når I ser alt dette, vite at han er nær for døren. Sannelig sier jeg eder: Denne slekt [denne generasjon, NW] skal ingenlunde forgå før alt dette skjer.» — Matt. 24: 32—34.

Ettersom «Menneskesønnens» rike er «et evig herredømme, som ikke forgår», er det en trøst å vite at disse ting vil finne sted i vår generasjon. (Dan. 7: 13, 14; 2: 44) For Menneskesønnen vil styre i Jehovas, sin Guds frykt, og han vil ikke herske for å utbytte folket, slik som mennesker har gjort, men for å skjenke dem fred og lykke. — Es. 11: 1—5; 32: 18.

Hvis de som leser denne artikkelen, forstår at de ting Jesus beskrev, finner sted nå, kan de regne seg for å være meget begunstiget fordi de har fått sine øyne åpnet og kan se «tegnet» på Kristi nærvær. De har nå anledning til å treffe tiltak for å lære mer om Jehovas hensikt med jorden, og de kan rette på sin handlemåte, slik at de i alle ting behager Gud. De kan da se fram til å oppnå Guds beskyttelse når de ser «Menneskesønnens tegn», idet han «kommer» for å fullbyrde dommen over denne tingenes ordning.