Rikdommen ved den fulle visshet i vår forståelse
«Forat deres hjerter kan bli trøstet, forat de kan bli knyttet harmonisk sammen i kjærlighet og med tanke på hele rikdommen ved den fulle visshet i deres forståelse, med tanke på en nøyaktig kunnskap om Guds hellige hemmelighet, nemlig Kristus.» — Kol. 2: 8, NW.
1. Hvordan får vi den fulle visshet i forståelsen? I hvilken hensikt?
JEHOVA Gud vil at hans folk skal forstå hans skrevne ord, Bibelen. Ved forståelse får vi full visshet om det vi tror på. Det er først når vi forstår, at vi kan fortelle andre mennesker hva vi tror på og kan gjøre det med en fast overbevisning om at vi har sannheten, som fortjener å bli tatt imot av alle. Det er ikke mye gagn i å høre noe uten å forstå det, for da betyr det ikke noe for oss. Vi kan ikke gjøre det rette uten å forstå hva Guds vilje er. Gjør vi ikke det, kommer vi med sikkerhet til å handle dumt i hans øyne, og det vil ikke vinne hans godkjennelse. Men når vi forstår hans vilje, slik den finnes i hans skrevne instrukser, da kan vi gjøre etter den. Og når vi gjør det, bygger det opp i oss en full visshet i håpet, og vi kan holde fast på dette håp inntil enden, til vi arver det Gud har lovt og vi høster hans gode lønn for vår tjeneste. Vi ønsker å forstå hvordan vi på rette måte skal henvende oss til ham i bønn, og hva vi skal be om forat vi kan få svar. Da kan vi nærme oss ham i full visshet. Vi ønsker å ha en klar forståelse av hva det håp han har satt fram for oss, består i, forat vi ikke skal bli skuffet av falske forhåpninger og oppdage at alt vårt arbeid er blitt kastet bort på noe feilaktig. (Hebr. 6: 11, 12 og 10: 22, 23) Vi kan derfor ikke tillate oss å undervurdere rikdommen ved den fulle visshet i forståelsen.
2. Hvorfor måtte hebreerne på Nehemias’ tid få Bibelen oversatt for seg?
2 Hva det store flertall av menneskeheten angår, er Bibelen, der Guds vilje og hensikt er framsatt, skrevet på døde språk, på hebraisk og det gamle fellesgresk (koi·ne). Derfor har det vært nødvendig å oversette den opprinnelige bibel forat vi skulle forstå hva den sier. Selv da må den bli oversatt eller forklart på en slik måte at vi får forståelse av hva den sier. Allerede fem hundre år før Kristus måtte hebreerne eller israelittene få sine egne hebraiske skrifter oversatt for seg forat de skulle skjønne innholdet. Jerusalem var blitt ødelagt, og de overlevende var ført som fanger til Babylon. I de sytti år de befant seg i fangenskap, vokste en ny generasjon opp. Denne oppvoksende slekt var jo i nær kontakt med babylonerne, og derfor mistet de sitt morsmål og kom til å tale arameisk, et språk som lignet på hebraisk og var beslektet med det. Det var dette språket de talte da de vendte tilbake til sitt hjemland. To og åtti år etter hjemkomsten var stattholderen Nehemias ferdig med å gjenoppbygge Jerusalems murer. De feiret denne begivenheten, og presten Esra og andre levitter leste da opp Bibelen for folket som var samlet. Men forat hele forsamlingen skulle forstå det, måtte disse oppleserne tolke det for dem. Om dette leser vi i Nehemias 8: 7, 8: De «forklarte betydningen av loven for folket, som ble stående; de leste opp fra boken, fra Guds lov, oversatte etter hvert og forklarte meningen, så folket forsto det som ble lest». (Mo) Ved at Bibelens tekst ble oversatt fra hebraisk til det språket de talte, arameisk, fikk folket forståelse av hva Guds lov gikk ut på.
3. Hvorfor er det i dag på sin plass med moderne oversettelser av Bibelen? Hvilken av dem er uten sidestykke?
3 I mange land er språket i mange av våre bibeloversettelser i dag blitt gammeldags. Det er ikke fullt ut forståelig, men trenger å bli forklart med moderne uttrykk. Den romersk-katolske Douay-oversettelsen av Bibelen (på engelsk) ble for eksempel ferdig i 1610. Martin Luthers populære tyske oversettelse ble ferdig i 1534, og ble senere revidert av ham selv. Den mest populære utgave av Bibelen, den engelske Kong Jakob oversettelsen, eller Den autoriserte oversettelse som den også kalles, ble utgitt i 1611. Disse bibeloversettelsene er altså mange hundre år gamle, og siden den gang er språkene blitt meget forandret når det gjelder ordenes betydning og forskjellige uttrykksmåter. Vi har også fått bedre forståelse av betydningen av det opprinnelige hebraiske, arameiske og greske språk som Bibelen ble skrevet på, og dette har gjort det mulig å få en mer nøyaktig oversettelse. Det er helt på sin plass at mange oversettelser som gjør bruk av de fordeler våre dager byr på, er kommet ut i moderne språkdrakt, og alle disse oversettelsene har kastet et klarere lys over den hellige skrift. Den nyeste bibeloversettelse som er utkommet når dette skrives, er den som heter «New World Translation of the Christian Greek Scriptures» [Den nye verdens oversettelse av de kristne greske skrifter]. Den er på engelsk, og er utvilsomt enestående i sitt slags. Denne oversettelsen ble først utgitt onsdag ettermiddag den 2. august 1950 ved Jehovas vitners 8-dagers sammenkomst «Teokratiets økning» i Yankee Stadion, New York. Hvis vi leser denne oversettelsen, som er utført av «Den nye verdens bibeloversettelses-komité», vil vi i sterk grad øke vår rikdom ved den fulle visshet i vår forståelse av Guds ord. Den har mange iøynefallende særtrekk. Vi skal her behandle noen av dem, og det vil være nyttig for alle lesere som har denne oversettelsen og forstår engelsk, å ha den for hånden så de kan rådføre seg med den.
NYANSER I ORDENES BETYDNING
4. Hvordan skiller denne oversettelsen mellom ord som er oversatt verden?
4 Kong Jakob oversettelsen og andre gamle oversettelser har forårsaket store misforståelser ved at to eller flere forskjellige ord i den greske grunntekst er blitt gjengitt med bare ett ord på engelsk eller de andre språk de er oversatt til. Men Den nye verdens oversettelse bevarer de fine nyanser mellom ordene i grunnteksten, og hjelper oss derved til å få en korrekt fortolkning av Bibelen. Ta for eksempel ordet «verden». I Kong Jakob oversettelsen blir det brukt til å oversette fire forskjellige greske ord: aion, ge, kosmos og oikoumene. I Jesu profeti om enden på denne verdensorganisasjon forekommer alle fire ordene. Kong Jakob oversettelsen skiller ikke mellom de tre av dem; den bruker ordet «verden» om alle tre. Men legg merke til hvordan den nye oversettelsen gjengir de tre ordene, som står i Matteus 24: 3, 14, 21; 25: 34, NW: «Mens han satt på Oljeberget, kom disiplene til ham i enrom og sa: ’Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på fullendelsen av tingenes ordning [aion]?’» Jesus svarte: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord [oikoumene], forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» «For da skal det være så stor en trengsel som det ikke har vært siden verdens [kosmos] begynnelse og inntil nå, og heller ikke skal bli igjen.» «Kom, dere som har min Fars velsignelse, arv det rike som har vært beredt dere fra verden [kosmos] ble grunnlagt.» En slik oversettelse kan ikke på noen måte få leserne til å trekke den slutning at det er vår bokstavelige jord som skal få en ende. Det blir klart at det er tingenes ordning som ender. At uttrykket «jord», som Kong Jakob oversettelsen gjengir med «verden» i Åpenbaringen 13: 3, kan bli brukt på en symbolsk måte, blir vist ved den nye gjengivelsen: «Og hele jorden [ge] fulgte etter villdyret med beundring.» (NW) Med jorden menes det naturligvis her de menneskene som bor på jorden. Vi ser altså at bare ett ord [kosmos] er oversatt med verden i den nye oversettelsen. Det eneste sted det ikke blir oversatt med verden, er hvor 1 Peter 3: 3 bruker kosmos om kvinnenes pryd.
5. Hvordan forbedrer den det tidligere uttrykket hedninger?
5 Ordet hedning(ene) blir ikke brukt, men tanken i det opprinnelige ordet kommer fram ved at det blir gjengitt med «folkeslag» eller «mann fra folkeslagene» eller «menneskene fra folkeslagene». (Matt. 24: 14; 18: 17; 6: 7, NW) Legg merke til ett tilfelle, Jesu avskjedsbefaling til sine disipler: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker fra alle folkeslag, idet dere døper dem [menneskene og ikke folkeslagene] i Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn.» — Matt. 28: 19, NW.
6. Hvordan viser den fem betydninger av «pneuma»?
6 Grunnbetydningen av ordet pneuma er usynlig, virksom kraft, og den nye oversettelsen gjengir dette ordet på fem måter. For det første, som en usynlig kraft i virksomhet, enten det nå er vinden eller en upersonlig ånd. Vi leser: «Vinden blåser dit den vil, og du hører suset av den, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med enhver som er født av ånden.» (Joh. 3: 8, NW) For det annet, som en usynlig, himmelsk person: «Gud er en Ånd.» (Joh. 4: 24, NW) For det tredje, som en sinnstilstand eller innstilling. Mens både Kong Jakob oversettelsen og den norske oversettelsen sier: «Den Herre Jesus være med din ånd,» sier den nye oversettelsen: «Herren være med den ånd du legger for dagen.» (2 Tim. 4: 22, NW; også Fil. 4: 23, NW) For det fjerde, som en ansporende eller inspirerende kraft. I stedet for å bruke det ubestemte uttrykket «i ånden», lar den Johannes si: «Ved inspirasjon var jeg på Herrens dag.» (Åpb. 1: 10, NW) Dette viser at Johannes kom under åndens innflytelse. For det femte, som en uttalelse som er inspirert av en usynlig kilde: «Elskede, tro ikke enhver inspirert uttalelse, men prøv de inspirerte uttalelser for å se om de kommer fra Gud, for mange falske profeter er gått ut i verden .... dette er antikristens inspirerte uttalelse som dere har hørt skulle komme.» (1 Joh. 4: 1—3, NW) «Og jeg så tre urene inspirerte uttalelser som lignet frosker, komme ut av munnen .... De er i virkeligneten uttalelser som er inspirert av demoner og som gjør tegn, og de går ut til kongene på hele den bebodde jord for å samle dem sammen til krigen på Guds, den Allmektiges, store dag.» — Åpb. 16: 13, 14, NW.
7. Hvordan skjelner den mellom lykke og salighet?
7 Kong Jakob oversettelsen bruker ordet «salig» om to forskjellige greske ord. Den nye oversettelsen skiller alltid mellom dem, og bruker ordet «lykkelig» om det ene av dem (makarios). Fra bergprekenen leser vi for eksempel: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til. Lykkelige er de som sørger, for de skal bli trøstet.» Og så videre. Vi kan derfor ikke lenger kalle dem «saligprisningene», som den latinske Vulgata gjør. Vi må si de beskriver en lykketilstand. (Matt. 5: 3—12, NW) I samsvar med dette sier Jesu menneskelige mor, Maria: «Min sjel opphøyer Jehova, .... For se! fra nå av skal alle slekter prise meg lykkelig.» (Luk. 1: 46—48, NW) Vi leser også om den «lykkelige Gud» og om den «lykkelige og eneste makthaver». (1 Tim. 1: 11; 6: 15, NW) Gud og hans Sønn er lykkelige!
8. Hvordan viser den hvor lenge Jehovas vitner har vært til?
8 At ordet «vitner» plutselig blir brukt i Hebreerne 12: 1, har ført til mange forskjellige fortolkninger. Mange har trodd at det mentes tilskuere som var vitner til et kappløp. Den nye oversettelsen viser imidlertid at det beslektede verbet «å få vitnesbyrd» blir brukt fire ganger i kapitlet like foran, der apostelen drøfter troen og sier: «Ved hjelp av den fikk mennene fra gammel tid vitnesbyrd.» Han nevner spesielt at Abel og Enok fikk et slikt vitnesbyrd, og slutter kapitlet med disse ord: «Og enda alle disse hadde fått vitnesbyrd på grunn av sin tro, fikk de likevel ikke se oppfyllelsen av løftet, for Gud hadde forutsett noe bedre for oss.» Så begynner han neste kapitel med å si: «Når vi da har så stor en sky av vitner omkring oss, så la også oss legge vekk alt som tynger, og synden som vi så lett blir innviklet i, og la oss løpe med utholdenhet i det løp som vi har foran oss.» (Hebr. 11: 2, 4, 5, 39, 40; 12: 1, NW) Vi blir derfor klar over at han som skrev, mente Jehovas vitner fra Abel til Johannes døperen. På grunn av dette vet vi også at Jehovas vitner ikke fikk sin begynnelse først i 1931, da dette bibelske navnet ble offentlig kunngjort ved vårt internasjonale konvent i Columbus, Ohio, for å skille oss fra de hundrer av sekter som erklærer seg for å være kristne.
9, 10. Hvordan understreker den forfremmelsen av den kloke, trofaste tjener?
9 Moderne engelske oversettelser gjengir flere greske ord med «hus» eller «husstand». Det gjør de også med det ordet som bare forekommer én gang, i Matteus 24: 45. Men den nye oversettelsen lar det her være en tydelig forskjell, for den gjengir skriftstedet slik: «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har satt over sine tjenestefolk [oiketei’a] for å gi dem deres mat i rette tid?» (NW) I det likelydende skriftstedet i Lukas 12: 42 utdyper oversettelsen det engelske ordet for tjenestefolk, domestics, ved å bruke ordene «gruppen av tjenere», og derved viser den enda tydeligere hva «domestics» betyr. Det ser ikke ut til å være mer enn én annen engelsk oversettelse som bruker ordet «tjenestefolk», og det er Murdocks oversettelse fra den syriske versjon. Oversettelsen fra syrisk av A. S. Lewis bruker ordet «kamerater», det vil si, slave-kamerater. Alle andre engelske oversettelser bruker det ubestemmelige ordet «hus» eller «husstand». Men Ostys franske oversettelse av 1949 stemmer med vår når den gjengir det greske ordet med «domestiques». Det samme gjør de tyske oversettelsene av Luther og av Perk (1947), og Elberfelder-oversettelsen, og de spanske oversettelsene av Nácar-Colunga (1948) og av Bover-Cantera (1947), den spansk-amerikanske oversettelsen, den portugisiske oversettelsen av J. F. D’Almeida og også den alminnelige norske oversettelsen.
10 Ved hjelp av denne nøyaktige gjengivelsen kan vi forstå hvordan vår Herre nå ved verdens ende forfremmer den innvigde tjenesteorganisasjon som han billedlig kaller «den tro og kloke slave». Før slaven ble forfremmet, var han bare satt over Herrens «tjenestefolk», eller «gruppen av tjenere», for å gi dem deres åndelige mat i rette tid, og vi kan da forstå hvordan en som var i hans stilling, kunne bli ond og begynne å slå sine medslaver. Men hvordan blir den kloke slaveorganisasjonen forfremmet fordi den trofast har gitt mat til alle Herrens tjenestefolk? Jesu profeti om verdens ende svarer: «Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere at han skal sette ham over [hva?] ALT det han eier.» (Matt. 24: 46, 47, NW; Luk. 12: 43, 44) Og nå viser kjensgjerningene at Jesus forfremmet sin salvede slave-skare på denne måten etter 1919.
DØDSTILSTANDEN, «HELVETE» OG SJELEN
11. Hvordan viser den at dødstilstanden er lik søvn?
11 Jesus sammenlignet døden med en søvn. Da han talte om sin kjære venns død, sa han: «Lasarus, vår venn, har lagt seg til hvile, men jeg reiser dit for å vekke ham opp fra søvnen.» Til forklaring sa han så rett ut til sine disipler: «Lasarus er død.» (Joh. 11: 11—14, NW) Vår nye oversettelse viser hvor verbene «sove» eller «sovne» betyr død. Da martyren Stefanus ble stenet og hadde sagt sitt siste ord, leser vi: «Og etterat han hadde sagt dette, sovnet han inn i døden.» Og David «sovnet inn i døden og ble lagt hos sine forfedre». Og hva en hustru angår: «hvis hennes mann skulle sovne inn i døden, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil». Til de kristne sier apostelen: «Vi ønsker ikke at dere skal være uvitende om dem som sover i døden, forat dere ikke skal sørge akkurat som de andre som ikke har noe håp.» Og det ble forutsagt at de som gjør narr av oss i dag fordi vi advarer om verdens ende, skulle si til oss: «Ja, fra den dag våre forfedre sovnet inn i døden, fortsetter alt å være nøyaktig som fra skapningens begynnelse.» — Ap. gj. 7: 60; 13: 36; 1 Kor. 7: 39; 1 Tess. 4: 13; 2 Pet. 3: 4, NW.
12. Hvilke tre ord skiller den mellom i forbindelse med «helvete»? Hvordan?
12 I samsvar med det faktum at dødstilstanden for dem som er gjenløst av Jesus, er lik en søvn, skiller den nye oversettelsen klart mellom tre forskjellige greske ord, og gjengir dem med henholdsvis Hades, Gehenna og Tartarus. Kong Jakob oversettelsen bruker uttrykket «helvete» om alle tre ordene. Dette har ført til mange helvetesprekener, og skapt stor forvirring og psykisk lidelse hos dem som har mistet sine kjære i døden. Ordet «helvete», med den skrekk som det religiøse presteskap har lagt i det, forekommer ikke i Den nye verdens oversettelse. Dens tillegg inneholder en opplysende forklaring av Hades, Gehenna og Tartatus, der deres begrensede betydninger og innbyrdes forskjell blir påvist.
13. Hva viser den at disse tre greske ordene blir brukt om eller betyr?
13 Oversettelsens fotnoter viser at Hades svarer til det hebraiske «Sheol», og brukes om den felles grav til menneskeslekten som Kristus har gjenløst. En dag blir denne felles grav helt tømt ved oppstandelsen av alle som er i de enkelte graver. Peter anvender derfor profetien på Jesus da han var i menneskeslektens felles grav: «Du vil ikke forlate min sjel i Hades.» Han legger til at profetien David her «så og talte .... på forhånd om Kristi oppstandelse, at han ikke ble forlatt i Hades». (Ap. gj. 2: 27, 31, NW) Senere forteller Jesus Johannes: «Jeg har nøklene til døden og til Hades.» Synet som beretter om hvordan han bruker disse nøklene, lyder: «Og døden og Hades ga opp de døde som var i dem, og de ble dømt individuelt etter sine gjerninger. Og døden og Hades ble kastet i ildsjøen. Dette betyr den annen død, ildsjøen.» Det betyr døden eller slutten for Hades. Den symbolske «ildsjøen» svarer til Gehenna, og er et bilde på evig ødeleggelse. Jesus forteller oss det når han sier: «Bli ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna.» Jesus setter livet og Gehenna opp som motsetninger, for det å bli fordømt til Gehenna, betyr å bli utslettet fra alt liv. (Matt. 10: 28; 18: 9; 23: 33; Mark. 9: 43—47, NW) Det tredje uttrykket, Tartarus, gjelder bare de falne engleånder og ikke oss mennesker. Det forekommer bare én gang, i 2 Peter 2: 4, og beskriver den fornedrede tilstand disse engler nå befinner seg i på grunn av sitt syndige opprør mot Jehova Gud.
14. Hvordan framhever den menneskesjelens dødelighet?
14 I et skriftsted som nettopp er sitert, erklærte Jesus at Gud hadde makt til å ødelegge både menneskekroppen og sjelen i Gehenna. Dette gjør oss oppmerksom på den skremmende kjensgjerning at menneskesjelen kan ødelegges og slett ikke er udødelig som de hedenske filosofer Pythagoras, Sokrates og Platon lærte. Den kristne sannhet om at menneskesjelen kan dø og kan ødelegges, får en uvanlig fremtredende plass i den nye bibeloversettelsen. Det greske ordet psyche blir nemlig konsekvent oversatt med det ene ordet «sjel» på de 102 steder hvor dette greske ordet forekommer. Dette gjør det ikke klosset, men gir oss et meget opplysende bilde av hvordan kristenhetens presteskap har antatt og lært videre hedenske usannheter om menneskesjelen i stedet for den kristne sannhet.
15. Hvordan viser oversettelsens tillegg forskjellige ting angående sjelen?
15 I tillegget er de steder ordet psyche forekommer, gruppert under forskjellige overskrifter, for å vise at sjelen er noe annet enn ånden, og at levende personer eller skapninger selv er sjeler. I 1 Korintierne. 15: 45 (NW) står det for eksempel: «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel.» Og 1 Peter 3: 20 (NW) sier: «Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd, hvori noen få mennesker, nemlig åtte sjeler, ble ført trygt gjennom vannet.» Men hør hva Jesus videre sier om menneskesjelens dødelighet: «Er det lovlig på sabbaten å gjøre en god gjerning eller å gjøre skade, å frelse eller å drepe en sjel?» (Mark. 3: 4; Luk. 6: 9, NW) Også: «Hver den som prøver å bevare sin sjel i trygghet, skal miste den, men hver den som mister den, skal bevare den i live.» «Han som er glad i sin sjel, ødelegger den, men han som hater sin sjel i denne verden, vil trygge den til evig liv.» (Luk. 17: 33; Joh. 12: 25, NW; sammenlign med Josva 10: 28, 30, 32, 35, 37, 39; 11: 11) «Min sjel er dypt bedrøvet, ja, til døden.» (Matt. 26: 38; Mark. 14: 34, NW) Og noe lignende sier mange andre skriftsteder. Denne kristne lære om at våre sjeler dør, og at de døde er ubevisste og uvirksomme, er i fullstendig harmoni med den trøstende lære om oppstandelsen.