Lykkelige er de som blir funnet våkne!

«Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer!» — LUKAS 12: 37.

1. Hvorfor har Jehovas tjenere alltid ’biet på ham’, og hvilket spørsmål kan vi stille angående kristenhetens kirkesamfunn?

I JESAJA 30: 18 (EN) står det: «[Jehova] er en dommens Gud; salige [lykkelige] er alle de som bier på ham.» Helt siden Jehova kunngjorde at Slangen til slutt skal bli beseiret, og at den lovte Ætt skal komme som befrier, har hans trofaste tjenere levd i forventning om at dette løftet skal bli oppfylt. (1. Mosebok 3: 15) Men hvordan er det med kristenhetens teologer? Hjelper de sine kirkesamfunns medlemmer til å holde seg våkne og vente på den endelige befrielse fra Satan og hans ætt?

2. Hvorfor skulle «folkene» ha god grunn til å vente på «Sjilo»?

² I den profetien Jakob kom med på sitt dødsleie, forutsa han at den lovte Ætt skulle komme gjennom Juda stamme. Jakob omtalte Ætten ved det symbolske navnet «Sjilo» (NW) og sa at ’folkene skulle lyde ham’. Ifølge den greske oversettelsen Septuaginta skulle Sjilo «være den som folkene venter på». (1. Mosebok 49: 10) «Folkene» skulle ha god grunn til å speide etter Sjilo, for Jehova hadde sagt følgende til Jakobs bestefar Abraham: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.» (1. Mosebok 22: 18) Men denne Ætten, Sjilo eller Messias, måtte først komme til jorden som en av Abrahams etterkommere og bli født i Juda stamme.

En våken rest av jøder

3. Hva sier Lukas om jødefolkets forventning i 29 e.Kr.? Blir dette bekreftet i verdslig historie?

³ Den jødiske historieskriveren Lukas hevder at «i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering [i 29 e.Kr.]» var det slik at «folket gikk . . . i forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes [døperen] kanskje var Messias». (Lukas 3: 1, 15) Blir denne uttalelsen av Lukas bekreftet av verdslig historie? Den nye engelske utgaven av Emil Schürers historiebok om jødefolket på Jesu tid (History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ) stiller dette spørsmålet: «Var det slik at dette håpet [forventningen om at Messias skulle stå fram] stadig holdt seg levende blant folket?» Svaret lyder: «I de siste århundrene før den kristne tidsalder, og spesielt i det første århundre etter Kristus, ble det igjen meget levende, noe som tydelig fremgår av psevdepigrafene [jødisk apokalyptisk litteratur], Qumran [skrifter etterlatt av et samfunn ved Dødehavet], Josefus’ skrifter og evangeliene . . . Synene i Daniels bok . . . medvirket sterkt til at messiasforestillingen oppstod.»

4, 5. a) Hva skyldtes det at jødene ventet Messias på den tiden, og hvordan blir dette bekreftet? b) Hva slags messias gikk mange jøder og ventet på, men overfor hvem åpenbarte Jehova at den sanne Messias skulle komme?

⁴ En forsker har skrevet følgende kommentar til Matteus 2: 2: «Det rådet på denne tiden en alminnelig forventning om at en bemerkelsesverdig personlighet snart skulle framstå i Judea. Jødene så med iver fram til Messias’ komme. På grunnlag av utregninger av den tiden som er nevnt av Daniel (kap. IX. 25—27), visste de at den perioden nærmet seg da Messias skulle framstå.» Også de romerske historikerne Suetonius og Tacitus og de jødiske historikerne Josefus og Filon nevner denne forventningen. En fransk bibelhåndbok (Manuel Biblique av Bacuez og Vigouroux, bind 3, side 191) bekrefter dette og sier: «Folk visste at de sytti årsukene Daniel hadde fastsatt, nærmet seg sin avslutning; ingen var overrasket over å høre døperen Johannes kunngjøre at Guds rike var kommet nær.»

⁵ Det foreligger derfor historiske beviser for at jødene ventet at Messias eller den lovte Ætt skulle komme, og for at denne forventningen skyldtes at de var våkne og speidet etter oppfyllelsen av Daniels profeti.a (Daniel 9: 24—27) De fleste av jødene i det første århundre som tilhørte judaismens forskjellige sekter, håpet riktignok på en politisk messias som ifølge et jødisk oppslagsverk (The Concise Jewish Encyclopedia) «skulle tilintetgjøre Israels fiender og opprette en ideell periode med fred og fullkommenhet». Men en rest av trofaste jøder var årvåkne og speidet oppmerksomt etter den sanne Messias. Blant disse var Sakarja og Elisabet, foreldrene til døperen Johannes, og likeledes Simeon, Anna, Josef og Maria. (Matteus 1: 18—21; Lukas 1: 5—17, 30, 31, 46, 54, 55; 2: 25, 36—38) Overfor disse menneskene, og ikke overfor jødedommens religiøse ledere, bekreftet Jehova det som Daniels profeti hadde gjort det mulig for dem å speide våkent etter, nemlig at den lovte Ætt, Messias, skulle komme «i tidens fylde». — Galaterne 4: 4.

De første kristnes årvåkenhet

6. Hvordan ble jødiske barn oppfostret, og hvordan hjalp dette enkelte til å bli Jesu disipler?

⁶ Josef og Maria visste at barnet Jesus, som de oppfostret, skulle bli Messias. Hans oppvekst blir omtalt på følgende måte: «Det er høyst sannsynlig at Jesus vokste opp i en gudfryktighetens atmosfære som ble framelsket i hjemmet og i synagogen (med bibelstudium, lydighet mot loven, bønn og forventning om Messias’ endelige komme).» (The New Encyclopædia Britannica) Andre barn som ble oppfostret i hjem som tilhørte den trofaste jødiske rest, ble også innpodet med det messianske håp, og denne forventningen gjorde at iallfall noen av dem straks tok imot kallet til å bli Jesu disipler. — Markus 1: 17—20; Johannes 1: 35—37, 43, 49.

7. a) Lærte Jesus at Riket er en indre opplevelse hos de enkelte kristne? b) Hva skulle de kristne ha øynene åpne for?

⁷ Ved slutten av sin jordiske tjeneste påla Jesus sine disipler å ha øynene åpne for hans framtidige «nærvær» og hans rikes komme. Det ovennevnte oppslagsverket sier: «Disse tradisjonelle temaer, verdens ende, den siste dom og Guds nye verden, mangler ikke i de av Jesu uttalelser som er bevart i evangelietradisjonen. Jesus har altså på ingen måte forvandlet himlenes rike til en rent religiøs opplevelse for den enkelte menneskesjel eller gitt jødenes eskatologiske forventning et annet innhold i retning av en utviklingsprosess som er knyttet til verden, eller i retning av et mål som er oppnåelig ved menneskelige anstrengelser. . . . Han hadde ikke og oppmuntret heller ikke til et håp om en nasjonal messias . . . heller ikke støttet han selotenes anstrengelser for å framskynde Guds rikes komme.» Nei, han gav de kristne et omfattende tegn som i første omgang skulle sette dem i stand til å forstå at Jerusalems ødeleggelse nærmet seg, og som dernest, på et langt senere tidspunkt, skulle gjøre det mulig for dem å forstå at de stod overfor ’tegnet på hans nærvær og avslutningen på tingenes ordning’. — Matteus 24: 3 til 25: 46, vers 3 fra NW; Lukas 21: 20—22.

8. Hva er det som viser at Jesus ikke trodde at han meget snart skulle komme i sitt rike, og hva sa han derfor til sine etterfølgere?

⁸ Fritenkere og også enkelte av kristenhetens teologer hevder at de første kristne trodde at Kristi parousía eller nærvær skulle finne sted på deres tid. Noen framkaster til og med den tanken at Jesus selv trodde at han meget snart skulle komme i sitt rike. Men i lignelsene om talentene og pundene viste Jesus at han først «da lang tid var gått» skulle komme tilbake med kongemakt og gjøre opp regnskapet med de tjenerne som han hadde betrodd sin eiendom til. (Matteus 25: 14, 19; Lukas 19: 11, 12, 15) Og i sin profeti om ’tegnet på hans nærvær og på avslutningen på tingenes ordning’ (NW) bekjente han at «den dag og time» da enden skulle komme, «kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen». Han tilføyde: «Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.» — Matteus 24: 3, 14, 36, 42.

9. Gav apostelen Paulus inntrykk av at han trodde at Kristi nærvær var umiddelbart forestående på hans tid? Forklar.

⁹ Med hensyn til om de første kristne trodde at Kristi nærvær var umiddelbart forestående, sier et teologisk oppslagsverk:b «Grunnlaget for å anta at Paulus ventet [Kristi] parousía ganske snart i 1. Tess., er langtfra holdbart. Så tidlig som i 1. Tess. 5: 10 regnet Paulus med at han kunne komme til å dø. Man kan ikke se bort fra den mulighet at når Paulus sa ’vi’ i 1. Tess. 4: 15 og 17, identifiserte han seg med den siste generasjon, uten at han nødvendigvis gikk ut fra at han selv tilhørte den.» I sitt andre brev til Timoteus gav Paulus tydelig uttrykk for at han ikke gjorde seg noen forhåpning om å få sin belønning før «den dagen», den dag da Kristi «tilkjennegivelse» finner sted i hans rike, og da han skal «dømme de levende og de døde». — 2. Timoteus 4: 1, 8, NW.

10. Hvordan førte den rette kristne årvåkenhet til at de kristne i Judea i det første århundre berget livet?

¹⁰ De kristne skulle holde seg våkne og være vaktsomme mens de ventet på Jesu Kristi nærvær og hans rikes komme. Den rette kristne årvåkenhet gjorde det mulig for de kristne i Judea å se det tegn Jesus hadde gitt for å tilkjennegi at Jerusalems ødeleggelse var nær. (Lukas 21: 20—24) Da Cestius Gallus angrep Jerusalem i 66 e.Kr. og deretter plutselig trakk seg tilbake av en uforklarlig grunn, benyttet de kristne anledningen til å flykte fra byen og fra Judea, det omliggende distrikt. De gamle kirkehistorikerne Hegesippos, Evsebios og Epifanios forteller at de kristne i Judea søkte tilflukt i Pella, et sted som lå på den andre siden av Jordan. Deres åndelige årvåkenhet reddet dem fra å dø eller bli tatt til fange da de romerske hærstyrker kom tilbake i 70 e.Kr. under ledelse av general Titus og ødela Jerusalem. Hvor lykkelige disse kristne må ha vært for at de hadde holdt seg våkne!

De kristnes forventning etter år 70 e.Kr.

11, 12. Hvilken holdning var det riktig av de kristne å ha etter Jerusalems ødeleggelse i 70 e.Kr., og hvordan ville en slik holdning være til beskyttelse for dem?

¹¹ I betraktning av at Jesu nærvær først skulle inntreffe «da lang tid var gått», kan vi spørre hvilken holdning det var riktig av de kristne å ha etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. og i alle de århundrer som gikk fram til endens tid. Skulle den kristne forventning få kjølne eller «bli lagt på is»? Nei! Både apostelen Johannes’ tre brev og Åpenbaringsboken eller Apokalypsen ble skrevet etter år 70 e.Kr. I sitt første brev advarer Johannes mot «Antikrist», og han pålegger de kristne å fortsette å være i samfunn med Kristus mens de venter på hans «nærvær» og hans tilkjennegivelse. (1. Johannes 2: 18, 28; 3: 2, NW) I alle de tre brevene advarer Johannes mot frafalne. Og Åpenbaringsboken er fra begynnelse til slutt orientert mot Kristi komme i hans rikes herlighet. Den nest siste uttalelsen i denne boken lyder da også slik: «Amen. Kom, Herre Jesus!» — Åpenbaringen 22: 20.

¹² De kristne skulle være opptatt av Kristi parousía. Det vil si at de dag etter dag skulle leve i forventning om Kristi «nærvær». Ernst Benz, en professor i kirkehistorie, skriver: «For de trofaste i urkirken var det slik at de ’siste ting’ var de første ting når det gjaldt betydning. Det sentrale innhold i deres tro og deres håp var Guds rikes komme.» Selv om Riket ikke skulle komme i deres levetid, ville denne rette, forventningsfulle holdning beskytte dem mot å bli åndelig søvnige og la seg innvikle i Satans verden. — 1. Johannes 2: 15—17.

13, 14. Hvilke motsatte oppfatninger rådet blant frafalne kristne i det annet og tredje århundre etter Kristus?

¹³ Da frafallet satte inn etter apostlenes død, gikk det riktignok slik at noen fikk feilaktige tanker om hvor kort tid det var igjen til Kristus skulle komme i sitt rike. I et verk om oldkirken kan vi lese: «Irenaeus [annet århundre etter Kristus] og Hippolytos [slutten av annet, begynnelsen av tredje århundre etter Kristus] trodde begge det var mulig med en viss grad av nøyaktighet å beregne når enden skulle komme.» (The Early Church and the World av C. J. Cadoux) På grunnlag av en mangelfull kronologi mente enkelte at nesten 6000 år av menneskehetens historie var tilbakelagt, og at det sjuende millennium var nær. De tok naturligvis feil. Men de gjorde iallfall et forsøk på å holde seg åndelig våkne.

¹⁴ Derimot har de fleste frafalne kristne tapt all følelse av spent forventning om Riket. Et teologisk oppslagsverk sier: «De kristne apologeter [«kirkefedre» i det annet og begynnelsen av det tredje århundre] som var påvirket av Platons metafysikk [filosofi] og stoikernes etikk, benytter seg lite av forestillingen om Guds rike. I den utstrekning de har en eskatologi, er den dominert av tanken på den enkelte kristnes fullkommengjørelse. . . . Greske forestillinger om udødelighet, evig liv og kunnskap er viktigere enn den bibelske forestillingen om [Guds rike] . . . Likeledes hos Origenes [ca. 185—254 e.Kr.], . . . hvor det så å si overhodet ikke er rom for det bibelske budskap om Guds rike.» (Theological Dictionary of the New Testament) Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon sier det slik: «Forestillingene om sjelens udødelighet og saligheten i himmelen fortrengte i stor utstrekning de eskatologiske forestillinger om oppstandelsen og Guds rike.» — Bind 4, side 26.

15. Hvilken holdning antok de etablerte kirker til læren om de «siste ting» etter hvert som frafallet utviklet seg?

¹⁵ Dette har stort sett vært den holdning som har gjort seg gjeldende innen de såkalte kristne kirker opp gjennom århundrene. Vi siterer: «Fra den romerske keiser Konstantins tid (han døde i 337) er den omstendighet at kristendommen er blitt politisk anerkjent, blitt oppfattet som ensbetydende med at håpet om Kristi rike er blitt virkeliggjort. Framtidsrettet eskatologi eksisterte fortsatt i de undertrykte sekter som hadde gått under jorden.» «I perioden før reformasjonen i det 16. århundre fantes det kjetterske grupper som . . . anklaget romerkirken for å ha forrådt den opprinnelige, sterke eskatologiske forventning.» — The Encyclopædia Britannica.

’Lykkelige er de som blir funnet våkne’

16. Hvilke grupper framstod i det 19. århundre, og hva trodde noen av dem?

¹⁶ Ettersom «de mer etablerte kristne kirker» ikke lenger hadde et våkent øye for Kristi nærvær og det at han skulle få kongemakt, var dette noe som ble overlatt til dem som disse kirker kalte «kjetterske grupper». I det 19. århundre framstod det flere slike grupper i land hvor det var mulig for vanlige mennesker å ha en bibel og studere den. De tradisjonelle kirker, som ikke lenger fant noen mening i en lære om de «siste ting», kalte foraktelig slike grupper for adventister eller millennister, fordi de speidet etter Kristi annet advent eller komme og trodde at Kristus skulle regjere i 1000 år. Mange av disse gruppene ventet at Kristus skulle komme tilbake til jorden for å opprette sitt tusenårige rike. Noen av dem regnet ut at Kristi annet komme skulle finne sted i 1835 (irvingianerne i England), i 1836 (Bengels tilhengere i Tyskland), i 1843 (Millers tilhengere i USA) og i 1889 (en gruppe mennonitter i Russland).

17, 18. Hvordan reagerte kristenhetens etablerte kirkesamfunn, men hva sa Jesus at han skulle se etter ved sin gjenkomst?

¹⁷ «De mer etablerte kristne kirker» jublet naturligvis da disse forutsigelsene slo feil. Det er både sikkert og visst at den katolske kirke, den ortodokse kirke og de viktigste protestantiske kirker ikke begikk slike feil. For dem var læren om «de siste ting» uten mening. De hadde for lengst sluttet med å ’våke’. — Markus 13: 37.

¹⁸ Men Jesus sa til sine disipler: «Lykkelige er de slaver som herren finner våkne når han kommer! . . . Hvem er egentlig den trofaste forvalter, den kloke, som hans herre skal sette over sin tjenerstab for at han stadig skal gi dem deres tilmålte mat i rette tid? Lykkelig er denne slaven hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer!» — Lukas 12: 37—43, NW.

19, 20. a) Hvilken gruppe framstod i 1870-årene, og hvorfor trakk den seg tilbake fra andre grupper? b) Hvilket blad ble denne gruppens offisielle talerør, og hvordan har dette bladet vært til hjelp for stadig flere sanne kristne?

¹⁹ Blant de såkalte kjetterske grupper som speidet våkent etter tegnet på Kristi gjenkomst i den siste tredjedel av det 19. århundre, var også en bibelstudiegruppe som ble ledet av Charles Russell i Pittsburgh i USA. Russell skrev: «Årene fra 1870 til 1875 var en tid med stadig fremgang i nåde og kunnskap og kjærlighet til Gud og hans Ord. . . . Men den gang skimtet vi bare konturene av Guds plan og kvittet oss med mange feiloppfatninger som lenge hadde vært populære. . . . Vi var sterkt bekymret på grunn av den urette oppfatning hos adventistene, som ventet Kristus i kjødet.»

²⁰ Russell og hans krets forstod snart at Kristi nærvær skulle være usynlig. De trakk seg fra andre grupper og begynte i 1879 å offentliggjøre åndelig føde i Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Sions Vakttårn og Forkynner av Kristi nærvær). Helt fra det første året dette bladet ble utgitt, pekte det på at årstallet 1914 ifølge grundige bibelske utregninger ville være et merkeår i Bibelens kronologi. Da Kristi usynlige nærvær begynte i 1914, var derfor disse kristne menneskene lykkelige over at de ble funnet våkne. Dette bladet, som nå heter «Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike», har i over 100 år hjulpet stadig flere sanne kristne til å ’være på vakt og våke’. (Markus 13: 33) Hvordan dette har skjedd, skal vi se nærmere på i neste artikkel.

[Fotnoter]

Noen repetisjonsspørsmål

◻ Hva er det som viser at jødene i det første århundre ventet på Messias?

◻ Hvordan var det til hjelp for de kristne i Judea at de var våkne?

◻ Hvilken virkning fikk frafallet på den kristne forventning?

◻ Hva slags slave skulle Kristus se etter da endens tid nærmet seg?

◻ Hvilken gruppe kristne oppfylte hans krav, og hvilket blad benyttet de seg av?

[Bilde på side 24]

Dette blads utgivere har alltid vært våkne og på vakt