De som virkelig er i nød

Den kristne menighet i det første århundre sørget for de nødstilte enker som tilhørte den, hvis de ikke kunne forsørge seg selv eller ikke hadde slektninger som kunne hjelpe dem. Paulus sa angående dette: «Dersom noen troende mann eller kvinne har enker, da skal de sørge for dem og ikke la dem falle menigheten til byrde, for at den kan sørge for de virkelige enker.» (1 Tim. 5: 16) Disse enkene var nære slektninger, for eksempel mødre og bestemødre. Barn og barnebarn er forpliktet til å hjelpe slike slektninger, for Bibelen sier: «Har en enke barn eller barnebarn, da skal disse først lære å vise sin gudsfrykt mot sin egen slekt og gi sine foreldre vederlag; for dette er tekkelig i Guds øyne. Men dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» (1 Tim. 5: 4, 8) En kristen vil oppfylle sine forpliktelser og sørge for sine trengende slektninger, enten ved å gjøre det alene eller sammen med andre av sine slektninger, eller ved å hjelpe dem til å dra nytte av den offentlige støtte som de kan få.

I de fleste land i dag blir en del av skatten brukt til sosialtrygder for å hjelpe de trengende, og enhver skatteyter har rett til å benytte seg av dette tiltaket når han trenger hjelp. Gjennom trygder og pensjoner kan mennesker som på grunn av høy alder ikke lenger er i stand til å tjene til livets opphold, få støtte. De trengende kan benytte seg av disse og andre tiltak som skattepengene blir brukt til, men ikke desto mindre kan enkeltpersoner gjøre godt mot slike mennesker.

Besøk hos syke

Det å «elske hverandre», slik Jesus Kristus påbød i Johannes 15: 12, innebærer også at vi skal besøke de syke blant oss. En som er syk og bundet til sengen, eller som er henvist til alltid å være inne, trenger å få oppmuntring i form av besøk eller brev fra sine kristne brødre og søstre. Ved å besøke dem viser en at en er interessert i deres ve og vel, og at en ønsker å gi dem den hjelp en kan.

I sin profeti angående sitt annet nærvær viste Jesus at det å besøke sine kristne brødre som er syke, er en troshandling. Han sa: «Jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg.» De kristne har selvfølgelig ikke gjort dette mot Jesus direkte, og derfor fortsatte han med å si: «Hva I har gjort imot én av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» (Matt. 25: 35, 36, 40) Denne veiledningen om hvordan vi skal behandle Kristi åndelige brødre, viser i prinsippet hvordan vi skal behandle våre medkristne.

Når brødre i den kristne menighet hjelper hverandre og viser hverandre omtanke, blir fellesskapet styrket. Det at Jehovas folk viser godhet mot dem som er utenfor den kristne menighet, tjener som en anbefaling for sannheten, som de forkynner. Vi bør derfor følge apostelen Johannes’ råd: «La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 18; 2 Kor. 6: 4—6.

Skumring og grålysning

◆ Mellom solnedgang og nattens frambrudd er det en kort skumringsstund da stjernene kommer til syne. Fortidens hebreere kalte denne stunden nesheph, og det er tydeligvis denne stunden det siktes til med uttrykket «mellom de to aftenstunder», som blir brukt i 2 Mosebok 12: 6. (Ordspr. 7: 9) Før soloppgang er det likeledes en stund da det er halvmørkt, grålysningen eller morgenlysningen, og en brukte det samme hebraiske ordet for å betegne denne stunden. I Salme 119: 147 står det således: «Jeg var årle oppe i morgenlysningen.»