Spørsmål fra leserne
● I 1 Korintierne 10: 8 sa apostelen Paulus at 23 000 israelitter falt på en dag fordi de hadde drevet utukt. Det antall som er oppgitt i 4 Mosebok 25: 9, er imidlertid 24 000. Var dette to forskjellige hendelser? — K. S., USA.
Begge skriftsteder sikter sansynligvis til den samme hendelsen. De kristne korintierne bodde i en by som var beryktet for sin tøylesløshet, og det var derfor på sin plass at apostelen Paulus skrev til dem i 1 Korintierne 10: 8: «La oss heller ikke drive hor, liksom noen av dem [israelittene i ørkenen] drev hor og falt på én dag tjuetre tusen!» Paulus siktet tydeligvis til den hendelsen som er omtalt i 4 Mosebok, kapittel 25. Den gangen ble israelittene straffet av Jehova fordi de hadde hatt umoralske forbindelser med Moabs døtre, og fordi de hadde tatt del i tilbedelsen av den falske guden Ba’al-Peor. I 4 Mosebok 25: 9 blir det vist hva dette førte til: «Og de som døde i sotten, var tjuefire tusen.»
Det er mulig at tallet på dem som ble slått i hjel, var mellom 23 000 og 24 000, slik at begge disse runde tallene på en tilfredsstillende måte kunne angi antallet av dem. En bør imidlertid merke seg at det i 4 Mosebok spesielt blir nevnt at Israels dommere drepte de høvdingene som hadde hatt en eller annen forbindelse med Ba’al-Peor. (4 Mos. 25: 4, 5) Det kan godt være at 1000 av høvdingene døde for dommernes hånd. De 23 000 var sansynligvis direkte offer for pesten som Jehova sendte. Det samlede antall døde ville da bli 24 000, som er det tallet 4 Mosebok 25: 9 oppgir. Alle de 24 000 ble i virkeligheten straffet av Gud i og med at de alle døde som en følge av hans domsavsigelse. (5 Mos. 4: 3) Ettersom Paulus skrev under guddommelig inspirasjon, er det ingen grunn til å tro at han begikk en feil da han oppga tallet på dem som falt på grunn av de synder de begikk i forbindelse med Ba’al-Peor.
● Var det utstøtelse Paulus talte om i 2 Tessalonikerne 3: 14, 15? — P. W., USA.
Tydeligvis ikke. Han fortalte menighetens medlemmer hvordan de skulle omgås dem som påberopte seg å være kristne, og som, selv om de ikke akkurat hadde gjort seg fortjent til å bli utstøtt fra menigheten, likevel ikke var noe godt selskap for de kristne. Dette framgår av sammenhengen.
I vers 6 sier han: «Vi byder eder, brødre, i vår Herre Jesu Kristi navn at I skal dra eder tilbake fra enhver bror som vandrer utilbørlig og ikke etter den lærdom som de fikk av oss.» Hva består denne utilbørligheten i? Apostelen Paulus sa at ’de ikke arbeidet, men ga seg av med ting som ikke kom dem ved’. Som medlemmer av menigheten formante han dem til ikke å være late, til ikke å vente at andre skulle skaffe dem det de trengte, og så bruke tiden til å blande seg opp i saker som ikke kom dem ved. De burde i stedet vise at de var villige til å arbeide og sørge for å dekke sine behov.
Deretter sa han til de troende i Tessalonika: «Men I, brødre, bli ikke trette av å gjøre det som rett er! Men dersom noen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham; ha ingen omgang med ham, for at han må gå i seg selv, og hold ham ikke for en fiende, men forman ham som en bror!» (2 Tess. 3: 13—15) Hvis en som ga seg ut for å være en kristen, ikke holdt seg til den kristne menighets lære, men foretrakk å følge sine egne idéer og handle på en slik måte at han fremmet sine egne selviske interesser, skulle de ansvarlige i menigheten gi akt på en slik person, ja, de skulle merke seg ham’. Han skulle ikke få oppgaver som betydde at han kom til å stå fram for menigheten som en lærer eller som et eksempel som andre skulle følge.
En åndeligsinnet kristen ville ikke velge en slik person som sin nære venn. Det ville ikke være oppbyggende å høre på de meninger som en person med en slik innstilling hadde, og å tilbringe tid sammen med ham kunne føre til at en begynte å etterligne hans vaner. Apostelen Paulus oppfordret brødrene til å unngå å være sammen med en slik person, både for at de skulle beskytte seg selv, og for at vedkommende skulle forstå at de troende ikke likte hans oppførsel.
Paulus sa imidlertid ikke her det som apostelen Johannes sa om dem som fornektet den kristne lære, nemlig at de kristne ikke engang skulle hilse på dem. (2 Joh. 9—11) Nei, han var fremdeles deres bror, og de skulle ’formane ham som en bror’ idet de oppfordret ham til å forandre sin sinnsinnstilling slik at den ble i harmoni med Guds Ord.
Hvis han imidlertid insisterte på å spre sine egne meninger i menigheten, hvordan skulle en så forholde seg? I sitt brev til Titus ga apostelen Paulus dette rådet: «Et menneske som gir seg av med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham én gang og én gang til, for du vet at han er forvendt og synder, dømt av seg selv.» — Tit. 3: 10, 11.
Menigheten er følgelig ikke ivrig etter å utstøte noen av sine medlemmer. Den forsøker i så stor utstrekning som mulig å hjelpe dem, men når de følger en bestemt handlemåte som er fordømt i Bibelen, må de ansvarlige tjenere av respekt for Jehova Gud og for å beskytte hans folk gå til handling for å holde organisasjonen ren.
● Skyldtes det mørke som kom mens Jesus hang på torturpelen, og som blir omtalt i Markus 15: 33, en solformørkelse? — B. A., USA.
Den bibelske beretning om denne mørkeperioden er kortfattet. Den sier: «Da den sjette time var kommet, ble det mørke over hele landet like til den niende time.» (Mark. 15: 33) Matteus 27: 45 og Lukas 23: 44, 45 inneholder omtrent de samme opplysningene, det vil si, Lukas legger til at «solen ble formørket».
Ifølge de inspirerte evangelistenes beretninger var det Gud som var årsaken til dette uvanlige mørket. I årenes løp har ikke desto mindre enkelte bibelfortolkere forsøkt å komme med en vitenskapelig forklaring på det som fant sted, ved å si at det må ha inntruffet en solformørkelse samtidig med at Jesus ble pelfestet. Jesus døde imidlertid på påskedagen i år 33 e. Kr., og det er alminnelig kjent at på det tidspunkt da påskefullmånen inntreffer, er en normal solformørkelse en astronomisk umulighet fordi månen da ikke befinner seg mellom solen og jorden, men på den andre siden av jorden, borte fra solen. Mørket varte dessuten i tre timer, fra kl. 12 til kl. 15, mens en total solformørkelse sjelden kan iakttas på et bestemt sted i mer enn to eller tre minutter. En regner med at en slik formørkelse under de gunstigste forhold høyst kan vare i sju og et halvt minutt. Det mørke som inntraff i forbindelse med at Jesus ble pelfestet, kan derfor ikke forklares som en alminnelig solformørkelse, som en følge av at månen kommer mellom jorden og solen og på den måten skjuler solen for det menneskelige øye.
Noen har forsøkt å forbinde denne hendelsen med en solformørkelse som blir omtalt av Flegon fra Tralles, en frigitt trell som levde i det annet århundre etter Kristus. Han forteller om en bemerkelsesverdig solformørkelse som forårsaket et slikt mørke at en kunne se stjernene på himmelen. Han fastsetter denne solformørkelsen til det fjerde år av den 202. olympiade (fireårsperioder som ble regnet fra 776. f. Kr.), et tidspunkt som synes å falle sammen med det året da Jesus døde. Selv om det kan tenkes at en person med begrensede kunnskaper i astronomi, feilaktig kunne hevde at dette mørket i forbindelse med Jesu død skyldtes en solformørkelse, kan vi ikke med sikkerhet si at det er denne begivenhet Flegon sikter til, ettersom han ikke kommer med noen detaljer som viser hvilken tid på året den solformørkelsen han omtaler, inntraff.
Den formørkelse av solen som varte i tre timer, fra kl. 12 til kl. 15, den gang Jesus ble pelfestet, må tilskrives en direkte handling fra Guds side. Det må også det jordskjelvet som kom da Jesus utåndet, og det at forhenget i templet revnet på samme tid. (Matt. 27: 51; Mark. 15: 38) De som forsøker å bortforklare disse hendelsene ved å si at de skyldtes tilfeldigheter som har sin naturlige forklaring, har ikke noe virkelig grunnlag for sine argumenter.
Da øyenvitner til disse hendelsene, en høvedsmann og andre som sammen med ham holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, skjønte de at det som fant sted, hadde en overnaturlig årsak, og de «ble . . . såre forferdet og sa: Sannelig, denne var Guds Sønn!» — Matt. 27: 54.