«Verdens lys» i 1900 år
HVILKEN gruppe mennesker er det som har opplyst verden?
Vitenskapsmennene, vil noen si. Det er blitt skrevet bøker om hvordan vitenskapsmenn gradvis har oppklart «naturens» mysterier, og deres oppdagelser har i noen henseender resultert i større opplysning. Vi vet mer om tingenes oppbygning, for eksempel om universet, menneskekroppen og atomet. Vi har flere «bekvemmeligheter», bedre kommunikasjoner og hurtigere transportmidler.
Men vi har også atombomben og våpen som kan brukes i kjemisk og biologisk krigføring. Vi har et samfunn som er basert på et system som vil bryte sammen uten visse energikilder som tilveiebringer elektrisitet, opprettholder trafikken og holder transportmidlene i gang. Vi er omgitt av en forurenset og ødelagt natur, fordi menneskene ikke har den opplysning som får dem til å gjøre bruk av oppdagelsene på en måte som vil være til gagn for hele menneskeheten.
En kan med rette stille følgende spørsmål: Er verdens befolkning blitt lykkeligere som følge av de vitenskapelige «framskritt» som er blitt gjort under menneskers styre?
Hva så med religionen? Kristenhetens religionssamfunn har tatt ledelsen hva det å være et «lys» angår, og dens ledere inntar en fremtredende plass blant denne verdens «lys». Men gir de noen virkelig veiledning til folket eller til de styrende nå i denne tiden, da problemene melder seg overalt? Har de brakt menneskene i et nært forhold til Gud og fått dem til å legge slike gudlignende egenskaper som kjærlighet og fred for dagen?
Hvem er de sanne «lys»?
Hva mente så Jesus Kristus da han sa til dem som ga akt på hans ord: «I er verdens lys»? (Matt. 5: 14) Hans apostler og disipler var utvilsomt slike «lys» i løpet av det første århundre. Men hvem var det som ville følge etter dem som «lys»? Jo, det var de som ville følge Jesu og hans apostlers eksempel. De ville gi lys til menneskene ved å gjøre dem kjent med Gud og hans hensikter. De ville bringe menneskene i et nært forhold til Gud. Deres oppdrag gikk ikke ut på at de skulle omvende hele verden. Det gode budskap om Guds rike som de forkynte, ville imidlertid bringe fred til dem som i lydighet tok imot det, og gjøre det mulig for dem å leve et lykkelig liv, og i framtiden ville både de og menneskeheten kunne oppnå fullstendig lykke under dette rikes styre. Disse lysbærere ville selv leve et meningsfylt liv, og de ville hjelpe dem som hørte deres budskap, til også å finne en mening med tilværelsen.
I lignelsen om ugresset blant hveten viste Jesus at det ville være noen opp gjennom tidene som ville leve som sanne kristne. De ville ikke være fremtredende mennesker i verden. (1 Kor. 1: 26—28) De ville tjene den sanne Gud, mens det på samme tid ville være en skare av falske kristne som ville framholde seg selv som «lys». — Matt. 13: 36—42.
Jesus sa at disse to gruppene, som ikke klart kunne skjelnes fra hverandre, ville fortsette å eksistere helt fram til «høsten», som er «verdens ende» eller «en avslutning på en tingenes ordning» (NW). «Da,» sa han, «skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike.» — Matt. 13: 43.
I løpet av den lange tidsperioden på over 1900 år som har gått siden Kristus fór opp til himmelen, har Gud således vært meget selektiv i sin måte å handle på overfor menneskene. Han har ikke forsøkt å frelse verden. Det er i løpet av Kristi tusenårige styre over jorden at alle mennesker som i lydighet gir akt på Guds bud, vil bli frelst. I de forløpne 1900 år har Gud utvalgt dem som skal være konger og prester sammen med Kristus, og som skal herske i disse 1000 år for å bringe velsignelser til menneskeheten. Disse kongelige herskere vil utgjøre en himmelsk gruppe, og deres antall er begrenset til 144 000. (Åpb. 7: 1—8; 14: 1—4; 20: 4, 6) Det har utvilsomt vært nødvendig å handle selektivt for å velge ut disse blant menneskene i løpet av en 1900 år lang tidsperiode. De som er blitt valgt ut i løpet av disse 1900 år, har tjent som lys for dem som reagerte på en forstandig måte på det de hørte, og som fikk et sterkt ønske om å tjene Jehova Gud av hele sitt hjerte. Disse forstandige er så i sin tur blitt medlemmer av denne utvalgte gruppe.
Lignelsen om de «ti jomfruer» illustrerer hvilken handlemåte som er blitt fulgt av dem som virkelig har vært «verdens lys». Det har vært de som har handlet i samsvar med det påbud Jesus kom med da han sa: «La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» (Matt. 5: 16) Det skulle derfor være klart hvem det er som er de «ti jomfruer» i den lignelsen som er gjengitt i Matteus 25: 1—12.
’Jomfruenes’ antall var ti, et tall som betegner fullkommenhet hva jordiske ting angår, og «jomfruene» er som klasse betraktet et bilde på alle de kristne som vil få eller hevder at de vil få del i det himmelske rike som Jesu Kristi medarvinger. Lignelsen begynte å få sin oppfyllelse på pinsedagen i år 33 e. Kr. Hvordan det? Det var da de første ble åndsavlet, slik at det ble mulig for dem å bli «Guds arvinger og Kristi medarvinger». — Rom. 8: 17.
De er åndelige sønner, men i lignelsen blir de framstilt som jomfruer. Grunnen til det er at de som gruppe eller samfunn betraktet blir stilt i utsikt å bli den store brudgoms, Jesu Kristi, «brud». (Joh. 3: 28—30; Åpb. 19: 7—9; 21: 9—11; Ef. 5: 23—27; jevnfør Matteus 22: 1—14.) Lignelsen har fortsatt å få sin oppfyllelse i løpet av de 1900 år som har gått, ja, helt fram til «høsten» og også i løpet av den.
Det var fem «kloke» og fem «dårlige» jomfruer. At det var like mange i hver gruppe, betyr at alle til å begynne med fikk den samme mulighet, og det viser også at det ikke nødvendigvis ville være flere i den ene gruppen enn i den andre. Det at fem var «dårlige», viser imidlertid at ikke alle som framstiller seg som «jomfruer», til slutt vil vise seg verdige til å få del i «Lammets bryllups-nattverd». — Luk. 12: 35—38.
«Lampene» og ’oljen’
Jomfruene hadde lamper (slik skikken var ved de bryllup som ble holdt i gammel tid). De var alle klar over at det ville være nødvendig for dem at disse lampene brant under hele bryllupsprosesjonen, slik at de kunne bli gjenkjent og få delta i bryllupet. De måtte derfor ha nok olje, så mye at den kunne vare helt til brudgommen kom, noe som kunne ta flere timer. Dette betyr at Kristi disipler selv skulle være som tente lamper. Det som skulle kjennetegne dem, var at de skulle ha en personlighet som viste at de var sanne kristne, og at de således skulle skinne som et lys i denne formørkede verden. (2 Kor. 4: 4; Es. 60: 2) Apostelen Paulus pekte på dette da han skrev til dem som i likhet med ham selv hørte med blant lysbærerne: «Gjør alt uten knurr og tvil, for at I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden, idet I holder fram [har et fast grep på, NW] livets ord.» — Fil. 2: 14—16.
Hva ble symbolisert ved ’oljen’? Hva er det som er kilden til det lys som de kristne har? Det er noe mer enn «livets ord», som de må ha et «fast grep» på. «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti,» sa salmisten. (Sl. 119: 105, 130) Den symbolske «olje» innbefatter også Guds ånd, som en må ha for å forstå Guds Ord. Guds hellige ånd frambringer dessuten frukter, åndens frukter, som blant annet er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og selvkontroll. En slik åndelig «olje» har en opplysende kraft og får andre til å legge de samme kristne egenskaper for dagen.
De kloke jomfruene hadde olje både i sine kanner og på sine lamper. De ville være sikker på at de ikke kom til å gå glipp av anledningen til å være med i bryllupsprosesjonen og delta i bryllupet, selv om brudgommen skulle gi seg lengre tid enn de hadde gjort regning med. I oppfyllelsen vil dette si at den klassen som utgjør «himlenes rike», er i besittelse av et forråd både av Guds Ord, som den forstår, og av Guds hellige ånd. Hvert enkelt medlem av jomfru-klassen mottar sammen med de øvrige medlemmer et forråd. De trenger et tilstrekkelig forråd for å kunne forbli trofaste i denne verden når de går ut for å møte brudgommen. De er fylt av Guds opplysende Ord og ånd. Denne «olje», som de har et så stort behov for, får de rikelig av ved stadig å studere og komme sammen med de andre «jomfruer» og ved å bli fylt av Guds ånd. De gjør også sitt ytterste for å utvikle en kristen personlighet og tar ivrig del i den tjeneste som består i å kunngjøre det gode budskap om Riket for andre. Disse ’kloke jomfruer’ er de som «følger Lammet [Jesus Kristus] hvor det går». — Åpb. 14: 4.
Det at kristne som har et himmelsk håp, har utholdt lidelser i mange år i konsentrasjonsleirer og fengsler — noen av dem har sittet mange år i enecelle — utgjør et bevis for at det i vår tid finnes mennesker som både har nok åndelig «olje», og som ved den har fått kraft til å fortsette å legge en Kristus-lignende personlighet for dagen. Andre er blitt prøvd på andre måter. Uansett hvilke forhold de har levd under, har de vært trofaste og utholdende. Hva er det som har holdt dem levende og friske i åndelig henseende? Jo, det er det at de har gjort bruk av den anledning de hadde til å la seg bli fylt av Guds Ord og ånd mens de befant seg i frihet, mens det var mulig for dem å studere Guds Ord og komme sammen med hans folk. De ba også til enhver tid til Gud om at han måtte la dem bli «fylt av Ånden», og Gud hørte deres bønner. — Ef. 5: 18.
«Da brudgommen ga seg tid»
Hvor lenge ville det være nødvendig for «jomfruene» å vente på brudgommen? Noen kan ha ventet at han skulle komme på et tidligere tidspunkt, ja, noen ’gikk trett og ble motløse i sine sjeler’, for de ble skuffet da det ikke gikk slik som de personlig hadde ventet. (Heb. 12: 3) Brudgommen kom ikke da den jødiske tingenes ordning fikk sin ende i og med romernes ødeleggelse av Jerusalem i år 70 e. Kr. Og den gamle apostelen Johannes sa i slutten av Åpenbaringen, som han nedskrev omkring år 96 e. Kr.: «Kom, Herre Jesus!» (Åpb. 22: 20) Apostlene Johannes og Paulus hadde imidlertid forutsagt at Antikristen, «syndens menneske», for en tid ville få utfolde seg i tiden før Jesu nærvær som Konge i Riket. —1 Joh. 2: 18; 2 Tess. 2: 1—3, 7, 8.
Det gikk slik som det var blitt forutsagt i lignelsen om de ti jomfruer: «Men da brudgommen ga seg tid, slumret de alle inn og sov.» (Matt. 25: 5) Da den hyklerske Konstantin den store ble «omvendt» til kristendommen, gjorde han den falske kristendom til statsreligion i det romerske verdensrike. Det ble derved gitt inntrykk av at Kristus hersket gjennom kirken, og at Kristi gjenkomst derfor ikke var nødvendig. De såkalte kristne biskoper sov med hensyn til det ansvar de hadde som kristne.
Denne situasjonen på det religiøse område var tydeligvis en oppfyllelse av det som Jesus hadde forutsagt i lignelsen om ugresset blant hveten: «Himlenes rike er å ligne med en mann som hadde sådd god sæd i sin aker; men mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort.» — Matt. 13: 24, 25.
Jesus fortsatte så med å beskrive den innhøstning som skulle finne sted ved tiden for hans gjenkomst. Samtidig med at Kristus i vår tid har ledet innhøstningen av de sanne «rikets barn», utfører han også et annet arbeid, et arbeid som består i å samle inn en stor skare av «andre får», som ikke kommer til å bli himmelske konger, og som ikke er innbudt til å ta del i det himmelske bryllup. Disse vil fortsette å være på jorden og danne grunnlaget for en «ny jord», det vil si et rettferdig menneskesamfunn, i løpet av de 1000 år da menneskeheten skal bli velsignet. Mange mennesker i vår tid kan få opplysning fra de sanne «verdens lys» og bli en del av den ’store skare’ som nå blir samlet inn. — Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9—17