Er det i strid med Guds Ord å bruke bibelske hjelpemidler?

EN SØNDAG formiddag banket det på hos en mann i Connecticut i USA. Han åpnet, og utenfor stod et av Jehovas vitner. Vitnet begynte å snakke om Bibelen og tilbød mannen noe litteratur som forklarte viktige bibelske spørsmål. Mannen avslo imidlertid tilbudet. Han pekte på en bibel som lå på dashbordet i den lille lastebilen hans, og sa: «Bibelen er alt jeg trenger.»

Er du enig med denne mannen? Vel, hvis han mente at ingenting kan erstatte Bibelen som sannhetens kilde, må alle kristne være enig med ham. Men den litteraturen som dette vitnet hadde med seg, skulle ikke erstatte Bibelen. Hensikten med den var å forklare Bibelen og belyse deler av den som denne mannen kanskje kunne ha nytte av i sitt liv, og derved bygge opp respekten for og kunnskapen om denne viktige boken. Er det unødvendig eller til og med galt å lese slik litteratur?

Er Bibelen nok i seg selv?

Viser Guds Ord at det å lese Bibelen — hvor viktig det enn er — er alt som skal til for å tilegne seg nøyaktig kunnskap om sannheten? Egentlig ikke. Disippelen Jakob sa for eksempel om jødene: «Moses har fra uminnelige tider hatt sine forkynnere i alle byer, og han blir lest i synagogene hver sabbat.» (Apostlenes gjerninger 15: 21) Men til tross for all denne bibellesningen skjønte de fleste jøder aldri at Jesus var Messias.

Den etiopiske hoffmannen som er omtalt i Apostlenes gjerninger, kapittel 8, leste også i Bibelen. Disippelen Filip hørte at han leste høyt fra Jesajas bok mens han var på vei hjemover i vognen sin. Var det nok til at han fikk kunnskap om sannheten? Filip spurte ham: «Forstår du det du leser?» «Hvordan skal jeg kunne forstå,» svarte han, «når ingen forklarer det for meg?» (Apostlenes gjerninger 8: 30, 31) Han anerkjente ydmykt at han trengte hjelp til å forstå Bibelen.

Husk også den befaling Jesus gav sine etterfølgere like før han steg opp til himmelen: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 19, 20) Det var tydeligvis nødvendig å gjøre noe mer enn bare å innby de nyomvendte til møter hvor det ble lest høyt fra Bibelen, eller å gi dem en bibel og la dem lese i den på egen hånd. De kristne måtte også lære dem.

Apostelen Paulus så det også som nødvendig å gjøre noe mer enn bare å oppmuntre til bibellesning da han sa til Timoteus: «Inntil jeg kommer, skal du særlig ta deg av skriftlesningen, forkynnelsen [formaningen, EN] og undervisningen.» (1. Timoteus 4: 13) Det var livsviktig å lese Bibelen — Paulus satte skriftlesning øverst på listen. Men det var også nødvendig å hjelpe dem som hørte på, til å forstå betydningen av det som ble lest opp (undervisning), og å oppfordre dem til å anvende det i sitt liv (formaning).

I Apostlenes gjerninger får vi dessuten klart inntrykk av at disiplene og apostlene gjorde langt mer enn bare å lese i Bibelen for folk. De var med på å gjøre den forståelig for dem. «Judas og Silas som selv var profeter, talte mange ganger til brødrene og oppmuntret og styrket dem. Paulus og Barnabas ble en tid i Antiokia, der de sammen med mange andre lærte og forkynte Herrens ord.» — Apostlenes gjerninger 15: 32,

Trykte hjelpemidler

’Men det var ikke trykt litteratur,’ sier du kanskje. Det er sant. Men er det egentlig så stor forskjell mellom en skriftlig og en muntlig redegjørelse? Selv om apostlene og andre av de første kristne naturligvis ikke hadde adgang til trykkeutstyr, gjorde de ikke desto mindre bruk av det skrevne ord for å utbre det gode budskap. De skrev en lang rekke brev til de forskjellige menighetene for å oppretteholde kontakten når de var borte fra dem. Noen av disse brevene ble faktisk en del av Bibelen, men det var også mange som ikke ble det.

I det første av Paulus’ brev til korinterne som vi har i vår bibel, leser vi disse ordene: «Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. . . . Det jeg mente [det jeg skrev til eder, EN], var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor.» (1. Korinter 5: 9—11) Her henviser Paulus tydeligvis til et tidligere brev til korinterne, et brev vi ikke har i dag. Syntes de kristne i Korint at de ikke trengte det brevet som ikke ble en del av Bibelen? Åpenbart ikke. De verdsatte det som et skrevent hjelpemiddel til å forstå bibelske sannheter og til å anvende bibelske prinsipper i sitt liv.

Da apostelen skrev til menigheten i Kolossæ, henviste han til et annet brev som ikke lenger finnes, nemlig et som var sendt til de kristne i Laodikea. Han sa: «Når dette brevet er lest opp hos dere, så sørg for at det også blir lest opp i menigheten i Laodikea, og at dere leser det brevet mitt som dere får fra Laodikea.» (Kolosserne 4: 16) Brevene ble følgelig ikke bare skrevet til de enkelte menighetene, men ble også sendt rundt til andre menigheter. Kan du forestille deg hvordan apostlene ville ha benyttet seg av moderne trykkeutstyr for å spre opplysninger om Jesus i den da kjente verden hvis slikt utstyr hadde eksistert på den tiden?

I dag finnes det moderne trykkeutstyr, og Jehovas vitner bruker det for å kunne spre bibler og trykte hjelpemidler til studium av Bibelen i store mengder over hele verden. Bibelsk sett kan det ikke være noe å innvende mot det. Akkurat som de kristne som Timoteus tjente, måtte lese Bibelen, må også vi i dag gjøre det. Men vi må også bli undervist, slik at vi kan forstå den, og bli formant, så vi kan vite hvordan vi skal anvende det vi leser, i vårt liv.

Hjelpemidler til studium av Bibelen kan bare være gagnlige så lenge de ikke forvrenger Guds Ord, og forutsatt at de herliggjør Gud og hjelper leseren til å utøve den sanne tilbedelse, gir ham styrke til å holde seg atskilt fra verden og hjelper ham til å komme i et nærere forhold til Gud mens han går i Jesu Kristi fotspor. Vi tror du vil finne at den bibelske litteratur som Jehovas vitner utgir, oppfyller alle disse kravene.