En nasjon forvalter et land for Gud

JEHOVA Gud er himmelens og jordens Skaper. Han eier jorden og alt som er på den. Menneskene som bor på jorden, har eiendomsrettigheter overfor hverandre, og disse rettigheter må respekteres. Men vi må huske at det egentlig er Gud som eier alle ting, og ingen skapning har noen eiendomsrettigheter overfor ham. — Sl. 24: 1.

En nasjon må også erkjenne dette faktum og bruke landet på en uselvisk måte til gagn for folket. Det som avgjør om en nasjon kan få fortsette å bo i landet eller ikke, er om den fremmer tilbedelsen av den sanne Gud og følger hans prinsipper, eller om den besmitter landet og ødelegger det. Nasjoner som er ateistiske, eller nasjoner som er påvirket av falske religiøse læresetninger som stammer fra det gamle Babylon, og som vanærer jordens Skaper og eier, vil ikke kunne eksistere lenge på jorden. Selv om Gud har tillatt nasjoner å bebo jorden, har han i virkeligheten ikke gitt noe land til dem som hans representanter.

Det var imidlertid engang en nasjon som Gud hadde gitt et land. Den hadde ikke fått dette landet i eie, men den hadde fått det til forvaltning, og den var forpliktet overfor ham til å fortsette å forvalte det. Det var den eneste nasjon som noensinne har hatt en samling av lover som var foreskrevet av Gud. I vår tid da nye nasjoner blir dannet og mange regjeringer gjennomgår store forandringer, vil et studium av denne nasjonen og hvordan det gikk med den, være til hjelp for oss, uansett hvor vi bor på jorden, for det vil vise oss hvilken handlemåte vi må følge hvis vi ønsker å bo i landet i trygghet, frihet og lykke.

Gud hadde kjøpt dette folket, israel, som han betraktet som sin førstefødte sønn, fri fra slaveriet i Egypt. Han var også deres Konge. Under Moses’ ledelse førte han dem til Horebs berg for å organisere dem som en nasjon. Ved hjelp av en engel kunngjorde han de uforlignelige ti bud. Jehova kunne ikke gi de to første av De ti bud til noen ikke-jødiske nasjoner i verden, men bare til den utfridde israels nasjon: «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg.

«Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW] . . .» — 2 Mos. 20: 2—6.

Med tanke på det land Gud hadde lovt Abraham og hans etterkommere og ikke noen hedensk nasjon, sier han i det femte bud: «Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det land [Jehova] din Gud gir deg.» (2 Mos. 20: 12) Og budet om å holde en ukentlig sabbat på den sjuende dag da det ikke skulle utføres noe arbeid, noe som var til gagn både for mennesker og dyr, var et tegn for israelittene og ikke for noen annen nasjon. — 2 Mos. 20: 8—11; 31: 13.

Landet skal forvaltes slik Gud foreskriver

Dette var ikke den eneste sabbatslov. Gud krevde at det skulle holdes en rekke sabbater av hensyn til den jord som han ga israelittene. Han ga dem følgende bud: «Når I kommer inn i det land jeg vil gi eder, da skal landet ha en sabbatshvile . . . I seks år skal du tilså din aker, . . . Men i det sjuende år skal det være en høyhellig sabbat for landet, en sabbat for [Jehova] . . .

«Så skal du telle fram . . . førtini år. . . . Og I skal holde det femtiende år hellig og utrope frihet i landet for alle dem som bor der; det skal være et jubelår for eder, og I skal komme tilbake, enhver til sin eiendom og enhver til sin slekt.» — 3 Mos. 25: 1—13.

Dette landet som ble gitt til israelittene, var noe hellig som ble dem betrodd, og de måtte forvalte det trofast og anerkjenne den guddommelige visdom som lå til grunn for disse sabbatsår. Det ville være bra for jorden i det lovte land å ligge brakk eller udyrket regelmessig i samsvar med denne planen. Det var også en prøve som ville vise hvorvidt israelittene hadde tro på Jehovas løfte om å sørge for at de fikk så stor avling i løpet av det sjette år at de kunne ha nok mat helt til høsten i det åttende år, og i det 48. år ville han velsigne dem med en så stor avling at de ville kunne ha nok mat i det 49. år, som var et sabbatsår, og i det 50. år eller jubelåret og helt fram til høsten i det 51. året. Gud hadde rett til å bestemme når hans forvaltere skulle arbeide på jorden, og når de ikke skulle arbeide på den. — 3 Mos. 25: 20—22.

Det faktum at de bare forvaltet dette landet, ble understreket i Guds lov om salg av jordeiendommer: «Jorden må ikke selges for alle tider; for meg hører landet til, I er fremmede og gjester hos meg.» (3 Mos. 25: 23) I det 50. år eller jubelåret skulle alle israelitter som hadde mistet sine eiendommer på grunn av at de var kommet i gjeld; få sin jord tilbake, og de som hadde mistet sin personlige frihet og uavhengighet på grunn av at de var kommet i gjeld eller vanskeligheter, skulle få friheten tilbake. For en god anledning dette ga israelittene til å vise lydighet mot Gud og respekt for det han hadde betrodd dem, og til å vise broderkjærlighet overfor sine israelittiske brødre! De skulle begynne å telle disse sabbater og jubelår fra det tidspunkt de gikk inn i landet. — 3 Mos. 25: 1, 2.

Jehova sa meget bestemt til israelittene at hvis de adlød disse lover, ville de få bo i trygghet, men hvis de ikke ivaretok det som var dem betrodd, ville Jehova trekke tilbake sin beskyttelse, og deres fiender ville så innta deres land og spre dem blant nasjonene. Gud ville la landet ligge øde for at det kunne gjøre fyllest for de sabbater som israelittene ikke hadde holdt. — 3 Mos. 25: 18, 19; 26: 27—39.

Men selv ikke da ville Gud glemme dem helt. Han gir uttrykk for sin kjærlighet til Abraham og for sin store barmhjertighet når han sier til dem at hvis de ville ydmyke seg i sitt hjerte på den tiden, ville han huske sin pakt med deres forfedre og la dem få landet tilbake. — 3 Mos. 26: 40—45.

Før Jehova inngikk en pakt med israelittene, sa han ved hjelp av Moses som mellommann for pakten: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk. . . .» — 2 Mos. 19: 5, 6.

Gud sørget for hjelp

Hvis de holdt denne pakten, ville de bli lik Melkisedek, som var både konge og prest for Jehova i Salem. Men på dette tidspunkt var Jehova den virkelige og eneste Konge over deres nasjon. For å hjelpe dem til å holde pakten ga Jehova Moses et mønster for et hus for tilbedelse. Det ble oppført den 1. nisan i år 1512 f. Kr. ved foten av Horebs berg eller Sinai berg. Den viktigste tingen det inneholdt, var den gullkledde «vitnesbyrdets ark», som inneholdt steintavlene hvor De ti bud var innrisset. Den ble anbrakt i det aller helligste rommet i dette huset, tabernaklet. Jehova viste at han godkjente dette ved å la sin herlighets sky hvile over teltet og fylle tabernaklet. — 2 Mos. 40: 1—35.

Deretter salvet Moses på Guds befaling sin bror Aron som yppersteprest, og ved en seremoni som varte i sju dager, ble han innsatt i presteembetet. Aron ble derved den salvede eller Messias eller Christós, som den greske bibeloversettelsen Septuaginta kaller ham, Jehovas salvede, men bare som prest. Arons sønner var underprester, og alle andre kvalifiserte mannlige levitter var prestenes tjenere. Gud tilkjennega at han godtok dette nyinnsatte presteskapet, på den åttende dag, den første dag de skulle utføre tjeneste som prester. Han åpenbarte sin herlighet for hele folket, og det kom ut ild som begynte å fortære brennofferet på alteret. — 3 Mos. 8: 1—30; 9: 1—24.

Dette prestedømmet var ikke likt Melkisedeks prestedømme, for Melkisedek var både konge og prest. Gud var den usynlige Konge, og han holdt derfor prestedømmet og kongedømmet atskilt i Israel. Men han forutsa gjennom Moses at den tiden skulle komme da israelittene ville bli svake i troen og be om å få en synlig konge. — 5 Mos. 17: 14—18.

Prestedømmet og kongedømmet fortsatte å være atskilt etter at de fikk en menneskelig konge, og det var en meget alvorlig sak å ringeakte denne ordningen. Flere hundre år senere forsøkte kong Ussias i Jerusalem ærgjerrig å føye de prestelige plikter til sitt kongeembete, og han ble slått med spedalskhet, noe som utelukket ham fra templet, og hans sønn Jotam overtok tronen som konge. — 2 Krøn. 26: 16—23.

Forbilder på større ting

Å ofre røkelse, innbefattet den røkelse som ble ofret på røykofferalteret av gull i tabernaklet hver morgen og aften, var en plikt som utelukkende var pålagt det aronittiske presteskap. De aronittiske prester ofret også et lam av hankjønn som brennoffer, som «et stadig brennoffer» på alteret i forgården dag etter dag. — 2 Mos. 30: 7, 8; Luk. 1: 8—11; 2 Mos. 29: 38—42.

Påsken ble feiret den 14. nisan. Dagen etter, den 15. nisan, var sabbat, uansett hvilken dag i uken den falt på. Den neste dag, den 16. nisan, måtte presten svinge et byggkornbånd i tabernaklet. (3 Mos. 23: 5—11) Deretter kunne de spise ny bygg. Det var derfor ikke en tilfeldighet at Jesus Kristus ble oppreist fra de døde på den 16. nisan i året 33 e. Kr. — 1 Kor. 15: 20.

Fra den 16. nisan skulle en så telle sju sabbater eller uker framover, og på den 50. dag ble noe av førstegrøden av hveten ofret. (3 Mos. 23: 15—21) Denne dagen ble kalt pinse, et ord som er avledet fra det greske ordet for 50. dag, nemlig pentekosté, som blant annet forekommer i Apostlenes gjerninger 2: 1. Det var i Jerusalem på den dagen i år 33 som svarer til vår søndag eller den første dagen i den jødiske uke, at den hellige ånd ble utgytt over de første kristne, Kristi etterfølgere. — Ap. gj. 2: 1—36.

Den store konge og prest som skal skjenke varige goder

Aron var ikke Pontifex maximus («Den største brobygger»), for byen Roma med dens prestekollegium ble ikke grunnlagt før over 750 år senere. Nei, han var den ypperste cohén (prest) for Jehova Gud i Israel. De som tidligere hadde det privilegium å frambære offer for Jehova, var Israels folks patriarkalske overhoder, for eksempel Abraham, Isak og Jakob.

Hvor stor den kommende prest skulle være, ble vist ved det faktum at Melkisedek velsignet Abraham etter at han hadde slått Babylonias konge og hans allierte og hadde vendt tilbake. Abraham var israelittenes forfader, og Levi som var hans sønnesønns sønn, var ennå i Abrahams lender da han ble velsignet av Melkisedek. Levi og hans etterkommer Aron ble således velsignet. Arons prestedømme var derfor ringere enn Melkisedeks prestedømme, for det er en regel at den som velsigner, er større enn den som blir velsignet. Den kommende prest etter Melkisedeks vis skulle også være større enn Arons levittiske presteskap. Han skulle være Guds ’kvinnes’ ætt. — Heb. 7: 4—17.

Da ypperstepresten Aron var 123 år gammel, døde han på fjellet Hor, og han ble etterfulgt av sin sønn Eleasar. (4 Mos. 20: 22—29) På grunn av at menneskene er født ufullkomne, er syndere og underlagt døden, gikk Israels prestedømme i arv fra far til sønn i Arons familie. Dette var nødvendig inntil Jehova kunne reise opp den store, kongelige Yppersteprest eller Cohén etter Melkisedeks vis og ’kongeriket av prester’ ble innført. (2 Mos. 19: 6) Denne yppersteprest ville ha det evige livs kraft fordi han var syndfri og fullkommen, og han ville ikke ha behov for noen etterfølgere som yppersteprest. Han ville være en langt bedre prest enn Aron, for han ville være i stand til å frambære et offer som ville føre til evig liv for trofaste mennesker.

De måtte ta vare på det som var dem betrodd, i kjærlighet til Gud

Arons bror Moses døde på fjellet Pisga, hvorfra han kunne rette blikket vestover og se tversover Jordan-elven og få et rundskue over hele landet som ’fløt med melk og honning’. (5 Mos. 34: 1—8) I denne siste måned før den 40 år lange reisen gjennom ørkenen var til ende, holdt Moses sine avskjedstaler og oppmuntret Israel til å fortsette å tjene og tilbe Jehova som Gud. Under inspirasjon uttalte Moses det største bud i Israels pakt med sin Gud:

«Hør, Israel! [Jehova] vår Gud [Elohím], [Jehova] er én. Og du skal elske [Jehova] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt. . . . [Jehova] din Gud [Elohím] skal du frykte, og ham skal du tjene . . . I skal ikke følge andre guder, av de folks guder som bor rundt omkring eder — . . . for at ikke [Jehovas] din Guds vrede skal opptennes mot deg, og han skal utrydde deg av jorden.» — 5 Mos. 6: 4—15.

Noe som viser at det samme prinsipp og bud gjelder for de kristne, er det Jesus Kristus, kristendommens leder, svarte på spørsmålet «Hvilket bud er det første av alle?»: «Det første er: ’Hør, o Israel, Jehova vår Gud [Theós] er én Jehova, og du skal elske Jehova din Gud [Theós] av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.’ Det annet er dette: ’Du skal elske din neste som deg selv.’ Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse.» — Mark. 12: 28—31, NW.

Jesus Kristus er ikke Jehova Gud

Vi bør merke oss at Jesus Kristus ikke fortolket Moses’ ord eller siterte Moses som om han sa: ’Hør, o Israel, Jehova våre Guder [Theoí] er tre.’ Han sa ikke at det var tre Jehovaer, og at han selv var en av disse tre Jehovaer. Jesus sa ganske enkelt: «Jehova vår Gud [Theós] er én Jehova.» Jehova er hele Theós, hele Elohím, hele Gud. Jehova deler ikke tilbedelsen med to andre Guder i en babylonisk triade.

Da Jesus siterte Moses ved å si «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte», mente han ikke seg selv. Han sa ikke at han selv var Jehova, og at han var den som skulle elskes. Han siktet til sin egen Gud og Far. Like etter denne samtalen viste Jesus at han ikke var Jehova, for i Markus 12: 35—37 leser vi: «Mens Jesus lærte i templet, tok han til orde og sa: Hvorledes kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn? David selv har jo sagt i den Hellige Ånd: Herren [Jehova, NW] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! David selv kaller ham herre; hvorledes kan han da være hans sønn?» Jesus beviste på denne måten at han var Davids «herre» som Jehova talte til, for Jesus var Davids sønn, og han skulle bli gjort til «herre» over David.

Vi må derfor være meget forsiktige så vi ikke blir et offer for falske babyloniske religiøse idéer og læresetninger, noe som ville få oss til å ’tyde skriftene vrangt’ til vår egen undergang. Jehova er bare en Gud, en person, ikke tre. Av den grunn krever han at hans lydige skapninger av hele sitt hjerte, sitt sinn og sin styrke skal vise udelt hengivenhet mot bare en person, mot den eneste Gud, hvis navn er Jehova. — Sl. 83: 19; Es. 42: 8, NW.

Tenk over de ting Gud gjorde som et uttrykk for sin kjærlighet til israelittene. Han ydmyket den mektige første verdensmakt, Egypt. Han utfridde israelittene og organiserte dem som en nasjon. I løpet av de 40 år i ørkenen ledet og bevarte han denne nasjonen og skaffet til veie mat og drikke for dem. Ikke engang deres klær ble utslitt. Han ga dem et hus for tilbedelse og et presteskap, slik at de kunne fortsette å holde den hellige pakt de hadde inngått med ham. Nå dro han omsorg for dem ved å utnevne Moses’ trofaste tjener, hærføreren Josva, Nuns sønn, til å lede dem over Jordan-elven og inn i landet med melk og honning.

Hvis israelittene fortsatte å elske og tilbe Jehova og holde hans bud i dette landet, ville det bety liv for dem, et liv i lykke, tilfredshet og trygghet. Og de kunne være forvisset om at de som nasjon betraktet skulle få fortsette å bo i landet og ta seg av det som Guds forvaltere. Hvis de på den annen side ikke ivaretok det som var blitt dem betrodd, ved å opprettholde den sanne tilbedelsen av Jehova, ville det føre til moralsk forfall og til at det land som de nådig hadde fått lov til å bo i, ble ødelagt eller lagt øde. Hva ville så israelittene gjøre? Vi skal få se hvordan de ville ha en konge før den store konge og prest etter Melkisedeks vis kom, og hvordan Jehovas ord ble oppfylt på dem. Vi skal også få se hvordan Gud i vår tid har et folk som setter kjærligheten til Jehova Gud og tilbedelsen av ham over alle andre ting, og som viser ham udelt hengivenhet. Har Jehova organisert dette folket? Hvilket land er det Jehova gir dem på jorden, og vil de få fortsette å bo der? Hvordan kan du få del i dette herlige landet? Dette vil det bli redegjort for i noen senere numre av Vakttårnet.

Studiespørsmål

542 ¹ Hva er det rette syn på eiendomsrettigheter hva jorden angår?

542 ² Hva er det som avgjør hvorvidt en nasjon i lengre tid vil få fortsette å bo i det landet den bor i?

542 ³ Hvordan kan vi i vår tid ha utbytte av å studere en nasjon som hadde fått både sitt land og sin lovsamling av Gud?

542 ⁴ Som følge av hva kunne Jehova med rette gi Israels nasjon lover? Hva er innholdet av det første av De ti bud og hvordan viser ordlyden i det at det var rettet spesielt til Israels nasjon?

542 ⁵ Hva krevde det annet bud av Israel?

542 ⁶ Hvordan viser innholdet av det femte bud at det var rettet til Israel? Hvem ble budet om sabbaten gitt til?

543 ¹ Hvilke sabbater påla Gud israelittene å holde av hensyn til landet?

543 ² Hva skulle finne sted hvert 50. år?

543 ³ Hvorfor ga Jehova budet om at landet skulle ha sabbater? Hvem hadde rett til å bestemme når det skulle arbeides på jorden, og når det ikke skulle arbeides på den?

543 ⁴ Hva ble understreket ved Guds lov om salg av jordeiendommer? Hvilken anledning ga jubelåret israelittene?

543 ⁵ Hva var betingelsen for at Israel kunne fortsette å bo i trygghet i sitt gudgitte land? Hvordan ville Gud håndheve sabbatsloven for landet hvis israelittene ikke holdt den?

543 ⁶ Hvordan og hvorfor ville Jehova vise dem barmhjertighet, trass i at de hadde handlet egensindig?

543 ⁷ Hvilke velsignelser ville det føre til for Israel å holde lovpakten med Jehova?

543 ⁸ Hvem ville de bli lik hvis de holdt pakten? Når ble Jehovas hus for tilbedelse først oppført blant israelittene, og hva ble anbrakt i det aller helligste rommet? Hvordan viste Jehova at han godkjente dette?

544 ¹ Hvem ble uttatt til å utføre prestetjeneste i Israel, og hvordan ble Aron den salvede eller Messias? Hva utgjorde høydepunktet på den første dag presteskapet utførte sin tjeneste?

544 ² Hvorfor var ikke det aronittiske prestedømmet likt Melkisedeks prestedømme, men hva forutsa Gud?

544 ³ Hvordan ble det på kong Ussias’ tid vist at det var en alvorlig sak å ringeakte ordningen med at prestedømmet og kongedømmet var atskilt?

544 ⁴ Hva hørte med til det aronittiske presteskaps daglige plikter?

544 ⁵ På hvilken dag skulle et byggkornbånd svinges i tabernaklet? Hvilken betydning hadde denne dagen i år 33 e. Kr.?

544 ⁶ Når ble førstegrøden av hveten ofret, hva ble den dagen kalt, og hvordan var den av stor betydning i år 33?

544 ⁷ Hvem hadde det privilegium å frambære offer for Jehova før de aronittiske prester fikk dette privilegium?

544 ⁸ Hvordan ble det vist at den kommende prest etter Melkisedeks vis skulle være større enn Arons levittiske prestedømme?

545 ¹ Hvordan ble det vist at han som skulle bli prest etter Melkisedeks vis, skulle være større hva det å frambære offer og ha etterfølgere angår?

545 ² Hvordan forberedte Moses før han døde, Israel til å gå inn i det lovte land?

545 ³ Hvordan viste Moses israelittene hvilket motiv de burde ha for å tjene Jehova?

545 ⁴ Hvordan viste Jesus at det samme prinsipp for sann tilbedelse også gjelder for de kristne?

545 ⁵ Hva slags Gud viser Jesu gjengivelse av det første store bud at Jehova er?

545 ⁶ Hvordan viste Jesus at han ikke var Jehova, da han siterte en av Davids salmer?

545 ⁷ Hva slags hengivenhet krever Jehova at hans skapninger skal vise ham, i motsetning til de oppfatninger som har tilknytning til troen på babyloniske triader?

546 ¹ Nevn noen av de ting Gud gjorde som et uttrykk for sin kjærlighet til israelittene.

546 ² Hva ville det at israelittene fortsatte å elske og adlyde Jehova, bety for denne nasjonen, men hva ville det føre til hvis de ikke ivaretok det Gud hadde betrodd dem? Har Jehova i vår tid et folk som viser ham udelt hengivenhet?