Enden på tingenes ordning

Det er ingen liten begivenhet når en tingenes ordning blir ødelagt etter at den har vart i 1582 år. Dette er særlig tilfelle når det dreier seg om en ordning som Gud selv har opprettet. Den ordning vi taler om, er den gamle jødiske ordning. Hvorfor endte den, og hva var det som førte til at den endte på den måten den gjorde?

Det er alminnelig kjent at Gud opprettet en tingenes ordning under lovpakten, som ble inngått med lovgiveren Moses som mellommann i år 1513 f. Kr. Til denne ordning knyttet det seg mange trekk — forskjellige sabbater, bestemmelser om religiøs renhet, om arv og om templet i Jerusalem med dets presteskap og offer og andre ting. Alt dette ble fullstendig ødelagt i år 70 ifølge vår tidsregning. Det jødiske håp om at en konge i Davids slektslinje skulle sitte på tronen igjen i Jerusalem og bekjempe undertrykkende hedninger, ble samtidig gjort til skamme.

Noen få dager før Guds største profet, Jesus Kristus, døde, uttalte han en profeti som viste hvordan og hvorfor Jerusalem skulle bli ødelagt. Han ble henrettet av de myndigheter som senere ødela den jødiske tingenes ordning. Men paradoksalt nok var det jødene som overga ham til disse myndighetene, og som ropte at han skulle henrettes.

En forferdelig ende

Jesus kom med sin profeti som svar på et spørsmål som apostlene stilte. De viste Jesus de storslåtte tempelbygningene. Han så på dem og sa: «Ser I ikke alt dette? Sannelig sier jeg eder: Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» — Matt. 24: 1, 2.

To dager før dette hadde Jesus forutsagt hvordan byen og dens tempel skulle bli ødelagt. Han henvendte seg til Jerusalem og sa:

«De dager skal komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp om deg [bygge en befestning omkring deg med spisse staker, NW] og kringsette deg og trenge deg fra alle sider, og slå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke levne stein på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.» — Luk. 19: 43, 44.

Dette foruroliget også Kristi apostler, som var omskårne jøder. De forsto ennå ikke at Kristus skulle herske fra himmelen, og at han ikke skulle sitte på en jordisk trone i Jerusalem. Jesu uttalelse viste at Gud ikke lenger ville handle med det jordiske Jerusalem, men de forsto ennå ikke fullt ut dette. (Ap. gj. 1: 6) Jesu ord betydde også at prestene av Arons hus ikke lenger skulle utføre noen tjeneste i templet. Hvorfor ikke?

Grunnen til at enden på alt dette nærmet seg, var at det var Jehovas hensikt å innføre noe bedre gjennom Messias. Dyreofferne og andre trekk ved loven hadde sammen med profetiene ledet trofaste jøder til Jesus Kristus og tilveiebrakt umiskjennelige beviser for at han var Messias. Men dyreoffer var ikke det Jehova virkelig ønsket, for de kunne ikke fjerne synder. (Heb. 10: 5—10) Disse offerne måtte opphøre. Kristi offer ville gjøre dem overflødige.

At det jødiske presteskap skulle opphøre å tjene når avslutningen på den jødiske tingenes ordning kom, blir ytterligere bekreftet i Hebreerne 9: 26—28 (NW), som peker på at det ikke var nødvendig at Jesus ofret seg selv flere ganger, og sier: «Ellers måtte han lide ofte fra verdens grunnleggelse av. Men nå har han tilkjennegitt seg én gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta bort synden ved å ofre seg selv.» — Se også 1 Korintierne 10: 11, NW.

Men hvorfor fikk Jerusalem en slik forferdelig ende? Guds hensikt med å bringe loven til opphør ved Kristus krevde ikke en slik drastisk handling. (Rom. 10: 4) De trofaste kristne som levde etter pinsedagen (etter at Jehova i himmelen hadde godtatt Kristi offer), mente ikke at det var deres oppgave å rive ned templet eller ødelegge Jerusalem. De betraktet templet som et redskap som Gud hadde brukt i forbindelse med gjennomføringen av sin hensikt. De viste ikke mangel på respekt for det. Men de visste at Jesus Kristus i himmelen var deres Yppersteprest, for det var blitt opprettet en ny pakt, og det hadde derfor også funnet sted en omskiftelse av presteskapet. (Heb. 7: 11—14) Også mange av de jødiske prestene godtok Kristus som det virkelige offer for synder og var klar over at deres virksomhet i templet hadde tjent sin hensikt og ikke lenger hadde noen verdi i Jehovas øyne. (Ap. gj. 6: 7) Men hvorfor ble da jødenes by og tempel rammet av en slik voldsom ødeleggelse?

Jesus hadde vist hva grunnen var, da han sa til Jerusalem mens han var i templet:

«Se, jeg sender til eder profeter og vismenn og skriftlærde; noen av dem skal I slå i hjel og korsfeste [pelfeste, NW], og noen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge fra by til by, for at det skal komme over eder alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod inntil Sakarias’, Barakias’ sønns blod, han som I slo i hjel mellom templet og alteret; sannelig sier jeg eder: Alt dette skal komme over denne slekt. Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde. For jeg sier eder: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» — Matt. 23: 34—39.

Ting som pekte mot enden

Det Jesus sa, fikk naturligvis apostlene til å spørre: «Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matt. 24: 3, NW) Som svar på dette spørsmålet beskrev Jesus de begivenheter som skulle gå forut for ødeleggelsen av Jerusalem:

«Se til at ikke noen fører eder vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias; og de skal føre mange vill. Og I skal høre krig og rykter om krig; se til at I ikke lar eder skremme! for det må så skje, men enden er ikke enda.» — Matt. 24: 4—6.

Det ville framstå jøder som hevdet, ikke at de var Jesus som hadde kommet igjen i kjødet, men at de var den lovte Messias eller Kristus. Det jødiske opprør mot romerne i år 66 var en følge av slike messianske bestrebelser. Men ikke noe av dette var beviser for at Kristi «nærvær» eller parousia (det uttrykk som blir brukt i de greske skrifter om hans komme som konge i Riket) hadde begynt.

I løpet av denne perioden ville det også bryte ut en rekke kriger som ville berøre det jødiske folk. Men Kristi disipler skulle ikke la seg skremme til å handle overilt. Jesus sa videre om denne perioden:

«For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen til veene.» — Matt. 24: 7, 8.

Disse begivenhetene ville utgjøre et ufeilbarlig tegn for de kristne om at enden nærmet seg. Jesu disipler ville også oppleve noe spesielt fordi de forkynte om den sanne Messias og fulgte hans eksempel. Jesus sa videre:

«Da skal de overgi eder til trengsel og slå eder i hjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Og da skal mange ta anstøt, og de skal forråde hverandre og hate hverandre; og mange falske profeter skal oppstå og føre mange vill. Og fordi urettferdigheten tar overhånd [lovløsheten tiltar, NW], skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst. Og dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matt. 24: 9—14.

Dette ble oppfylt da lovløsheten i sin alminnelighet tiltok og kjærligheten til Gud kjølnet. Overalt hevdet jødene at de tjente Gud når de forfulgte Kristi disipler. De kristne forkynte ikke desto mindre evangeliet eller det gode budskap om Riket på hele den bebodde jord, særlig i de land jødene var blitt spredt til. — Kol. 1: 6, 23.

Tegnet på at enden var nær

Jesus pekte deretter på noe ganske bestemt som ville vise at enden på den jødiske tingenes ordning var nær. Han sa:

«Når I da ser ødeleggelsens vederstyggelighet [den avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse, NW], som profeten Daniel har talt om, stå på hellig grunn — den som leser det, han se til å skjønne det! — da må de som er i Judea, fly til fjells, . . . for da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» — Matt. 24: 15—22.

Dette ville være et sikkert varsel for de kristne om i største hast og uten å ta med seg unødige byrder å forlate Jerusalem og provinsen Judea og dra direkte opp i fjellene.

Men hva var den «avskyelige ting», og hvordan sto den «på hellig grunn»? Jødenes opprør i oktober i år 66 førte til at den romerske hærføreren Gallus dro ned fra Syria mens jødene feiret løvsalenes høytid, og omringet Jerusalem med «krigshærer». Etter et angrep førte han sine tropper helt inn i Jerusalem, ja, han kom så langt at han begynte å underminere en del av tempelmuren. Dette var virkelig et angrep på det jødene betraktet som hellig. Men plutselig og uventet trakk Gallus seg tilbake. Jødene dro ut av byen, forfulgte romerne og tilføyde dem betydelige tap, erobret beleiringsvåpen og vendte tilbake til Jerusalem enda mer overbevist om sin sikkerhet.

Så snart Gallus trakk seg tilbake, forlot de kristne som var i Jerusalem, byen og dro opp i fjellområdene på den andre siden av Jordan-elven til provinsen Perea. De ble reddet fra døden da general Titus fire år senere erobret Jerusalem.

Noe «kjød» blir frelst

I tiden mellom år 66 og år 70 var det mange uroligheter i Jerusalem, hvor flere grupper kjempet om å få kontroll over byen. Så i år 70 e. Kr. dro general Titus, sønn av keiser Vespasian, mot byen, omringet den, bygde en befestning med spisse staker, som Jesus hadde forutsagt, og brakte innbyggerne i en ynkverdig sulttilstand. Det så ut til at hvis beleiringen ikke snart opphørte, ville «intet kjød» inne i byen overleve. Det var slik som Jesus hadde forutsagt angående denne ’store trengsel’, den største Jerusalem noen gang hadde opplevd: «Dersom ikke Herren forkortet de dager, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld, for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dager.» — Mark. 13: 19, 20.

Beleiringen ble forholdsvis kortvarig. Den varte bare i 142 dager. Men likevel omkom 1 100 000 under beleiringen. De døde som følge av sott og pest eller falt for sverdet, mens 97 000 overlevde for å oppleve å bli solgt som slaver eller for å bli gladiatorer på den romerske arena. Jehovas ’utvalgte’ hadde flyktet fra den dødsdømte byen. Jehova var derfor ikke nødt til å forlenge trengselstiden, men kunne fullbyrde dommen i løpet av kort tid og la 97 000 bli spart. Noe «kjød» ble således frelst.

På denne måten endte den jødiske tingenes ordning. Jødene hadde nå ikke lenger noe tempel. Alle deres ættetavler var blitt ødelagt, slik at ingen jøde i dag kan bevise at han for eksempel tilhører prestestammen, eller at han tilhører Judas kongelige stamme. Jesus Kristus skiller seg ut som den eneste om hvem det kan bevises at han stammer fra Juda gjennom David. Han alene er den rettmessige Konge. (Esek. 21: 27) Han er hele menneskeslektens Yppersteprest, ikke fordi han nedstammer fra Aron, men han er prest «etter Melkisedeks vis», ved direkte å ha blitt utnevnt av sin Far, Jehova Gud. — Heb. 7: 15—17.

Men apostlenes spørsmål: «Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» krever et mer fyllestgjørende svar, for Jesu parousia, hans «nærvær» som konge i Riket, begynte ikke på det tidspunkt da Jerusalem ble ødelagt. Jesus talte derfor om enden på en større tingenes ordning og kom med enda flere opplysninger angående «tegnet». Dette vil bli drøftet i en artikkel i neste nummer av dette bladet.