«Det gode budskap om hans frelse»
«Fortell fra dag til dag det gode budskap om hans frelse.» — Sl. 96: 2, NW.
1. Hvilke besynderlige ting opplevde vi under den første verdenskrig, og hva slags nyheter har verden senere fått høre?
SIDEN året 1914 har vi mennesker opplevd besynderlige ting, ting som ingen har opplevd maken til før, og som har vært oppsiktsvekkende nyhetsstoff. I det året brøt den første krig av verdensomfattende dimensjoner ut. De 16 nasjoner og riker som deltok i den krigen, så seg nødt til å totalmobilisere for å kunne hevde seg i den verdensomspennende striden. For første gang ble det kjempet fra luften med flymaskiner. Da krigens villskap var på sitt verste, grep de stridende parter til å benytte seg av gasskrig, og soldatene ved fronten måtte gjemme seg bak uhyggelig utseende gassmasker for å kunne puste og overleve bruken av de kjemiske stridsmidler. Forskjellige slags sperringer — sperreild, ballongsperringer og minesperringer ble også introdusert. Fra veldige tyske kanoner ble det skutt ut prosjektiler som rammet Paris fra en avstand på 50 kilometer, og dette var også noe nytt. I september 1916 ble verden overrasket av de første jernpansrede, mobile festninger, britiske væpnede stridsvogner som gikk på belter og hurtig rullet fram mot fienden gjennom selv det mest ulendte terreng, mens de spydde ut ild og skånselløst knuste alt som var i deres vei. Millioner mistet livet under selve krigshandlingene, og dessuten oppsto det stor matmangel og hungersnød, dødelige epidemier og pest. Store befolkningsgrupper ble tvunget til å flykte fra sine hjemsteder og mindre grupper ble utsatt for hat og forfølgelse fordi de var trofaste mot sin religiøse overbevisning og sine prinsipper. Samtidig ble også den første kommunistiske bolsjevikstat opprettet. Siden den tiden har denne gamle verden stadig fått høre dårlige nyheter.
2. Hva har The Encyclopedia Americana å si om forholdene i verden siden den tiden?
2 Den siste uttalelsen er det ingen som vil gjøre innsigelser mot. Mennesker som levde i 1914 og før den tiden, vet at denne verden har vært en helt annen siden da. I denne forbindelse sier The Encyclopedia Americana følgende angående den verdenskrigen som begynte i 1914: «Den store konflikten, som ble brakt til opphør i 1918, forandret ikke bare nasjonenes grenser, men praktisk talt alle menneskenes interesseområder og livsvaner. Den skapte veldige rystelser med hensyn til de fundamentale prinsipper som inntil da hadde vært anerkjent når det gjaldt styre og stell, lov og rett, internasjonale forbindelser, demokrati, frihet, handel, industri, finansvesen, arbeid, osv. Over 20 troner styrtet sammen, og de som tidligere hadde sittet på dem, søkte å berge seg ved å dra i landflyktighet. På alle virkefelter har menneskene sett seg nødt til å omvurdere sine synspunkter og komme med nye erklæringer. I 1918 var 93 prosent av verdens befolkning innblandet i striden, idet de landene som ennå kunne klassifiseres som nøytrale, hadde et samlet folketall på bare 130 000 000, mens de landene som deltok i krigen, hadde et samlet folketall på over 1 700 000 000.» Dette var i sannhet en verdenskrig, den første menneskene hadde opplevd. Det var ikke til å unngå at den medførte varige forandringer for verden. Trass i de politiske, kommersielle og religiøse bestrebelser som er gjort for å rette på situasjonen, har den stadig forandret seg til det verre, og nå er den blitt verre enn noensinne. Det er ikke her nødvendig å sitere hva fremtredende mennesker i denne verden har uttalt om den tilspissede verdenssituasjonen. Vakttårnets lesere har allerede i disse spalter eller andre steder lest deres dystre uttalelser.
3. Hvilke viktige spørsmål kan vi stille på bakgrunn av de stadig dårlige nyhetene, og hvordan kan vi besvare dem?
3 Menneskehjertene er syke av alle de dårlige nyhetene som stadig strømmer mot dem, og som ikke gir dem noe trygt håp angående framtiden — deres egen framtid. Den stadig økende selvmordshyppigheten vitner om dette, og det samme gjør det tiltagende antall sinnslidende på og utenfor sykehusene og det ville og vanvittige og hvileløse jag etter atspredelser og fornøyelser. Finnes det da ikke noe godt budskap i dag, et budskap som ikke bare er godt for et enkelt menneske eller en enkelt familie eller en begrenset gruppe spesielt interesserte, men som er godt for hele menneskeheten? Finnes det ikke noe budskap som er så viktig at det overskygger summen av alle de dårlige nyhetene? Finnes det ingen kilde som det kommer gode nyheter fra? Finnes det ingen kanal som kan bringe disse gode nyhetene fram til oss? Jo! Og denne kilden bekjentgjør gjennom denne kanalen det gode budskap om frelse fra alle de gruvekkende forholdene og følgene av dem. Dette budskaps kilde er av største betydning. Hvem eller hva er så denne kilden? Det er Gud! Gud ja, men det er jo så mange som kalles «Gud» — bare i India finnes det hundrevis av millioner. Hvilken Gud blant de mange er den guddommelige kilden til det eneste gode budskap? Hva er hans navn?
4. Hvem henvender vi oss til for å få svar på spørsmålet om Guds navn? Hvorfor?
4 Hvis Vakttårnet skulle besvare dette overmåte viktige spørsmål ut fra sitt eget resonnement, ville svaret kanskje ikke gjøre noe sterkt inntrykk på andre enn dets tre millioner lesere. Vi skal derfor la et bestemt menneske svare på dette, et menneske hvis navn har vært kjent over hele verden i nitten hundre år, og hvis liv og budskap har vært til evig gagn for utallige mennesker, nemlig Jesus Kristus. Vi henvender oss til ham, og ikke til den såkalte kristenheten, for å få svar på vårt spørsmål.
5, 6. a) Hvordan besvarte han spørsmålet? b) Hvordan får Jehovas vitner på jorden det virkelig gode budskap?
5 I den første tiden denne Jesus Kristus var opptatt med å forkynne budskapet om et «himlenes rike», sto han fram blant sine bysbarn, blant de menneskene han hadde tilbrakt de fleste av sine tretti leveår sammen med, på det sted hvor de pleide å komme sammen til religiøse møter om lørdagene. I sine hender holdt han boken med Esaias’ 700 år gamle profeti, og derfra leste han første og annet vers i 61. kapitel. Han leste: «Jehovas ånd er over meg, for han salvet meg til å kunngjøre et godt budskap for de fattige, han sendte meg ut til å forkynne en løslatelse for fangene og en gjenvinning av synet for de blinde, til å sende de undertrykte bort med en løslatelse, til å forkynne Jehovas antagelige år.» Deretter sa Jesus til sine tilhørere: «I dag blir dette skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» — Luk. 4: 16—21, NW; se også Esaias 61: 1, 2.
6 Altså sa Jesus at Jehova var kilden til det gode budskap, og at Jehova hadde salvet Jesus med hellig ånd til å forkynne dette gode budskap for fattige, fangne, blinde og undertrykte, for ydmyke, sønderknuste og sørgende mennesker. Tilhører du en av disse grupper mennesker? Jesus ga sin forkynnelse kraft ved stadig å sitere fra Bibelen, for Bibelen er Jehova Guds inspirerte Ord. I den boken står det gode budskap fra Jehova, Jesu Kristi Gud og Far, skrevet. Hvis Jesus hadde funnet fram et skriftsted som står tidligere i samme bok, Esaias 43: 10, 12, kunne han ha lest: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, forat I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. . . . I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.» Jesus har selv fortalt oss at han var og er Jehova Guds «troverdige og sanndrue vitne», og det er utelukkende fra Jehova selv at hans vitner på jorden får det virkelig gode budskap. De får det fra ham ved å søke i hans Bok, Bibelen. Den er det eneste kildeskrift for det gode budskap. Jehova Gud underskriver ikke eller knytter ikke sitt navn til noen annen bok eller noe annet religiøst skrift på jorden. Hans sanne vitner må gjøre som hans fremste Vitne, Jesus Kristus, nemlig basere sitt budskap på Bibelen, Guds Ord. — Åpb. 1: 5; 3: 14.
7. Hva gikk det gode budskap som Jesus kunngjorde ut på, og hva ropte derfor folket da han red inn i Jerusalem?
7 Hva gikk det egentlig ut på, det gode budskap som Jesus kunngjorde, og kan det samme budskapet være et godt budskap for oss som lever nå? I Bibelens beretning om hans liv står det: «Kort etter dro han av sted på en reise fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte og kunngjorde det gode budskap om Guds rike.» (Luk. 8: 11 NW) Ved slutten av sitt menneskelige liv på jorden sto Jesus for den romerske stattholder Pontius Pilatus i den sal i Jerusalem hvor han dømte. Som svar på Pilatus’ spørsmål: «Er du da en konge?» sa Jesus: «Det står til deg å si at jeg er en konge. For det formål er jeg født og for det formål er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Enhver som er på sannhetens side, hører på min røst.» (Joh. 18: 37, NW) Flere timer senere samme dag hang Jesus fra Nasaret fastnaglet til en torturpel, og følgende titel var slått opp over hans hode: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» (Joh. 19: 19) Bare fire dager tidligere hadde Jesus ridd inn i Jerusalem på samme måte som Israels konger før hans tid hadde gjort da de ble kronet, og det jublende folket, som ønsket uavhengighet fra Roma og ville ha en konge av Juda stamme og av Davids kongelige familie, kom med forskjellige rungende tilrop, for eksempel: «Velsignet er Han som kommer som Kongen i Jehovas navn! Fred i himmelen, og ære i det høye!» «Vi ber, frels! Velsignet er han som kommer i Jehovas navn! Velsignet er vår far Davids kommende rike! Vi ber, frels i det høye!» «Vi ber, frels Davids Sønn! Velsignet er han som kommer i Jehovas navn! Vi ber, frels ham i det høye!» — Luk. 19: 38; Mark. 11: 9, 10; Matt. 21: 9, NW.
8. Hvordan besvarte Jehova deres bønn?
8 Jehova Gud bønnhørte folket i dette. Han frelste sin kongelige Sønn Jesus Kristus — ikke fra torturpelens vanære og gru — men fra den død han led på pelen. På den tredje dag etter Jesu død oppreiste Jehova Gud ham fra de døde, og innen femti dager var gått, hadde Jehova latt Jesus sette seg ved hans høyre hånd i himmelen, hvor han skulle vente til tiden ifølge Guds bestemmelse var inne til at Riket skulle opprettes og alle fiender i himmel og på jord skulle legges under hans Sønn og Konges føtter. — Ap. gj. 2: 32—36; Sl. 110: 1, 2.
Det gamle budskapet er nå enda bedre
9. Hvordan er budskapet blitt enda bedre i dag, og hva forsikret Jesus at hans etterfølgere i vår tid skulle ha?
9 Det budskapet om Riket som Jesus og hans medarbeidere forkynte for nitten hundre år siden, var det beste budskap som noensinne var blitt forkynt. Dette budskapet ble overgitt vederlagsfritt til de fattige. Det virket oppløftende på de ydmyke. Det helbredet sønderbrutte hjerter. Det førte til at religiøst forblindede mennesker gjenvant synet. Det frigjorde dem som var undertrykt og trellbundet av denne verden, og det trøstet alle som sørget over de dårlige religiøse forhold. Rikets budskap har ikke tapt seg og er ikke blitt mindre godt i løpet av de nitten hundre årene som er gått siden da. Det er fremdeles et godt budskap. Det er faktisk blitt ytterligere forbedret i vår tid. Hvordan det? Jo, ved at det lenge etterlengtede Guds rike er blitt opprettet og overlatt hans Sønn Jesus Kristus. Det ble opprettet i himlene, der hans Sønn har sittet ved hans høyre hånd i nitten hundre år. Det ble opprettet i 1914 e. Kr., det samme året som den første verdenskrig brøt ut og begynte å snu helt om på forholdene på jorden. Jesus oppfordret oss til å be om at dette Guds rike ved hans Kristus skulle gjøre sin makt gjeldende på jorden og rydde opp i de onde forholdene som råder her. Han lærte oss denne bønn: «Fader vår, du som er i himmelen! Hellighet vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) De vitner Jehova hadde på jorden for nitten hundre år siden, nemlig Jesus og hans medarbeidere, forkynte frimodig det gode budskap om det kommende rike. Hva må Jesu sanne etterfølgere nå i tiden etter 1914 gjøre, mennesker som i likhet med Jesus og de første kristne er Jehovas vitner? Har de noe godt budskap fra Gud å kunngjøre for mennesker av alle nasjoner, stammer, ætter og tungemål? Jesus Kristus forsikret at hans etterfølgere i vår tid skulle ha et slikt budskap.
10. I hvilken forbindelse forutsa Jesus det arbeid hans etterfølgere i vår tid skulle utføre, og hvordan?
10 Som den inspirerte profet han var, forutså og forutsa Jesus de begivenheter som skulle finne sted i vår generasjon, etter 1914. Han forutsa den første verdenskrig og opplyste at den skulle være ledsaget av hungersnød, pest, jordskjelv og religiøs forfølgelse, og alt dette til sammen er et synlig, jordisk bevis for at Guds rike endelig har tiltrådt sin makt og begynt å herske og rette sin oppmerksomhet mot jorden. Jesus forutsa også hvilket arbeid hans etterfølgere skulle være opptatt med på denne tiden, i vår tid. Skulle du være opptatt med å øke lidelsene og sorgene og forbrytelsene på jorden ved å delta i verdenskriger og forfølge andre religiøse mennesker? Nei! Jesus gjorde oppmerksom på at hans etterfølgere hadde et gledelig og trøsterikt arbeid i vente. Han sa: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord [etter den første verdenskrig], forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende [på denne tingenes ordning] komme.» (Matt. 24: 7—14, NW) Dette vitnesbyrd om Guds opprettede rike må avlegges før denne krigsherjede tingenes ordning møter sin fullstendige ende i et Harmageddon-slag.
En kroningssalme
11. Hva fortjener opprettelsen av Guds rike, og hvorfor?
11 Opprettelsen av Guds himmelske rike over denne opprørske jord fortjener en kroningssang, en sang som kan kaste glans over den begivenhet at Guds elskede Sønn Jesus Kristus blir kronet til Konge over hele menneskeheten i samsvar med Hans bestemmelse. Da Jesus i året 33 red inn i Jerusalem på kongers vis, forsømte de jødiske religiøse herskere i templet anledningen til å tilby ham en krone. De anerkjente ham ikke som den lovte Sønn av den navngjetne kong David, som langt tilbake i tiden satt på «Jehovas trone» i Jerusalem. (1 Krøn. 29: 23, AS) De hadde ikke samme ånd som den jublende menneskeskare som fulgte Jesus inn i den kongelige stad og ropte: «Vi ber, frels Davids Sønn!»
12. Hvordan kom kong David til å komponere en kroningssang for oss, og hvorfor må vi synge den nå?
12 Kong David i fortiden ga uttrykk for at det sømmet seg å ha en kroningssang ved en begivenhet som den at Jehova tar makten over hele jorden. David sørget for at det synlige tegn på Jehovas nærvær, den gullbedekte paktens ark, ble ført inn i den kongelige stad Jerusalem og plasert i et telt i nærheten av sitt kongelige slott. Deretter komponerte og sang David en kroningssang, og det store høydepunktet i denne sangen var temaet: «Himmelen glede seg, og jorden fryde seg, og de skal si blant hedningene: [Jehova] er blitt konge.» (1 Krøn. 16: 23—33) Under veiledning av Jehovas hellige ånd bearbeidet kong David dette temaet og laget en ny salme. Denne salmen viste at det må synges en kroningssang overalt på jorden nå i vår tid da Guds rike er blitt opprettet og hans trofaste, oppstandne Sønn er blitt innsatt på den himmelske trone i 1914. Denne salmen er den 96. i Salmenes bok, og blir gjerne kalt en av kroningssalmene. Den storslagne tronbestigelse og den praktfulle kroning har funnet sted i de herlige himmelske haller. Dette er en kjensgjerning vi har fått alle de nødvendige beviser for siden 1914. Alle de påbud som blir gitt i denne kroningssalmen, må derfor følges. Jehovas vitner av i dag følger nå disse påbud, for de ser med troens øyne. Hva går disse påbudene ut på?
En ny sang
13. Hva pekes det på i Salme 96: 1—3, og hvilke vitenskapelige oppfinnelser utgjør ikke de nyheter vi skal synge for Jehova om?
13 «Syng for Jehova en ny sang, syng for Jehova, all jorden [alle jordens folk]! Syng for Jehova, velsign hans navn. Fortell fra dag til dag det gode budskap om hans frelse. Forkynn blant folkeslagene hans ære, blant alle folkene hans undergjerninger.» (Sl. 96: 1—3, NW) Dødbringende vannstoffbomber med like stor sprengvirkning som flere millioner tonn vanlige sprengstoffer er ikke noe nytt å synge for Jehova om, selv om de nok er blant den moderne vitenskaps nyeste oppfinnelser. Etter vitenskapsmennenes egne beregninger må Jehova Gud selv for milliarder av år siden ha brakt i stand kjernereaksjoner med vannstoff i solen for å skaffe jorden lys og varme og gjøre det mulig for menneskene å holde seg i live på denne planeten. Bomber, fjernstyrte prosjektiler, atomdrevne undervannsbåter og andre militære og kommersielle oppfinnelser vitenskapen har gjort i det 20. århundre, hører ikke med til de «undergjerninger» Jehova har stått bak og skal prises for. Han har ikke tilskyndet vitenskapsmennene til å gjøre slike oppfinnelser. Vitenskapsmennene håner Jehova og foretrekker å misbruke den hjernen han skapte menneskene med, ved at de bruker den i tjenesten for Guds og menneskenes onde fiende, Satan Djevelen.
14. Hva er det som gir oss emnet til en «ny sang», og hvorfor?
14 Nei, vår tids vitenskapelige oppfinnelser og bedrifter skaffer oss ikke noe tema for en ny gledessang. Den store og overveldende begivenhet som siden 1914 har skaffet Jehovas folk temaet til en «ny sang» til hans pris, er hans kongelige regjerings fødsel — opprettelsen av det herredømme som han nå lar hvile på sin Sønn Jesu Kristi skulder etter å ha latt ham vente en lang tid. Løftet om dette ble gitt allerede for omkring seks tusen år siden i menneskenes første jordiske hjem, Edens paradis, men ikke før i 1914 e. Kr. er himmelen og jorden blitt tilgodesett med dette Guds rike ved hans lovte Ætt, Jesus Kristus. (1 Mos. 3: 15) Før 1914 har det aldri vært en regjeringsorganisasjon over hele det levende univers, en regjeringsorganisasjon som har hatt Kristus til Hode, og som den høyeste Gud Jehova har bodd i og virket gjennom for å la sin vilje skje over hele universet. (Fil. 2: 5—11) Dette er i sannhet noe nytt, noe helt enestående, og det medfører velsignelser for alle mennesker med en god vilje og likeså for de hellige engler. Forståelsen av dette får en til å bryte ut i jubelsang. Det gjør det påkrevet med en ny sang over et helt nytt tema! Jehova har gjort dette mulig ved å opprette sitt rike. Denne nye sang bør synges for ham og til hans ære.
15. Hvem blir tiltalt som «all jorden [alle jordens folk]», og hva gjør de som en oppfyllelse av salmen?
15 «All jorden [alle jordens folk]» formanes til å synge for ham og velsigne hans navn. Det vil med andre ord si alle dere som Jehova har gjort til åndelige israelitter i sin organisasjon forat dere skal være hans vitner blant alle folkeslag. Dere var de første Gud åpenbarte disse sannheter for, og de første han lærte å synge denne nye sang. Han forutbestemte at 144 000 slike åndelige israelitter som dere skulle være knyttet til Jesus Kristus i hans himmelske rike, altså ikke på det jordiske Sions berg hvor kong David regjerte, men på det himmelske Sions berg eller regjeringssete. I nitten hundre år har Jesus vært i himmelen og sittet ved sin Fars høyre hånd i en forherliget stilling. Etter opprettelsen av Guds rike er imidlertid også størsteparten av Jehovas trofaste kristne vitner, de åndelige israelitter, blitt herliggjort med Kongen Kristus på Sions berg. Hvordan det? Jo, ved at de er blitt oppreist fra de døde til liv som udødelige åndeskapninger i himmelen og således har fått «guddommelig natur». Bare en liten levning av de 144 000 arvingene til Guds himmelske rike befinner seg fremdeles på jorden. Men alle de 144 000, både den levningen som ennå er på jorden, og de seierrike, oppstandne Rikets arvinger, synger til Jehovas pris ved at alle samarbeider i det synlige og i det usynlige for å kunngjøre de storslagne nye kjensgjerninger av betydning for hele universet. Åpenbaringen lar oss i kapitel 14, versene 1—4, bli delaktige i et storslagent syn.
16. Hvilket syn fikk Johannes av dem i tilknytning til dette?
16 Der skriver apostelen Johannes, som fikk se dette synet: «Og jeg så, og se, Lammet [den engang ofrede Jesus Kristus] sto på Sions berg, og med det hundre og fire og førti tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner. Og jeg hørte en røst fra himmelen som lyden av mange vann og som lyden av en sterk torden, og røsten jeg hørte, var som av harpespillere som spilte på sine harper. Og de sang en ny sang for tronen [Guds trone] og for de fire livsvesener og de eldste, og ingen kunne lære sangen uten de hundre og fire og førti tusen, de som er kjøpt fra jorden. Disse er de som ikke har gjort seg urene med kvinner; for de er som jomfruer. Disse er de som følger Lammet [Jesus Kristus] hvor det går. Disse er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet.»
17. Av hvem må menneskene på jorden lære denne ’nye sang’ og hvorfor?
17 I lydighet mot befalingen i Salme 96: 1—3 handler den åndelige levning på jorden, som har lært sangen, som en ’tro og klok tjener’-klasse og synger den ’nye sang’. (Matt. 24: 45—47) Alle andre på jorden som ønsker å synge med, må lære denne fullstendig nye sangen av dem, for hverken politikerne eller finansmennene eller industrimagnatene i denne verden eller kristenhetens såkalte kristne presteskap kan den nye sang, og de kan derfor ikke lære den til noen. Bare Jesus Kristus og han 144 00 medarvinger har fått lære den nye sang av Jehova Gud, og bare de kan føre an i å synge den. (Es. 54: 13; Joh. 6: 44, 45) De er det folket Gud har uttatt i de forløpne nitten hundre årene da han har rettet sin oppmerksomhet mot folkeslagene for å «ta ut fra dem et folk for sitt navn», Jehova. (Ap. gj. 15: 14, NW) Kristenhetens forskjellige religiøse systemer har nå i flere århundrer hatt sine misjonærer i virksomhet innenfor kristenheten og blant alle folkeslag utenfor kristenheten, og alle dere jordens innbyggere vet at det likevel ikke har vært kristenhetens eller jødedommens religiøse presteskap som har opplyst dere om Jehovas navn eller lært dere å love hans navn, slik Salme 96: 2 oppfordrer sanne kristne til å gjøre.
18. Hvem har i vår tid gjort verden oppmerksom på Jehovas navn, og særlig etter hvilket tidspunkt?
18 For over 30 år siden inneholdt bladet Vakttårnet en hovedartikkel med titelen «Hvem vil ære Jehova?» (Se den danske utgaven for 1. februar 1926) Spesielt etter den tiden har de som trofast benyttet seg av dette blad, vist at de er verdige til å bære det navn som kjennetegner dem, nemlig Jehovas vitner, et navn de begeistret antok i 1931. Siden 1931 har alle jordens folk visst at det har vært den kristne levning som bærer Jehovas navn, som har henledet deres oppmerksomhet på hans navn og vist dem hvilke gode grunner de har for å ære det og velsigne det. Men hverken det katolske, det protestantiske eller det jødiske presteskap etterligner Jesus, som sa: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden.» De har i stedet spottet Jehovas vitner og på alle mulige måter prøvd å hindre dem i å vitne om Guds hellige navn. Men forgjeves! Jehovas vitner har upåvirket fortsatt å følge i Jesu Kristi fotspor. (Joh. 17: 6) De har kunngjort Jehovas navn og adlydt befalingen: «Forkynn blant folkeslagene hans ære, blant alle folkene hans undergjerninger.» (Sl. 96: 3, NW) Ikke engang de kommunistiske landene har klart å hindre Jehovas vitner i å adlyde denne guddommelige befalingen. Til og meg i slike land har de jublende utbredt det gode budskap at Jehovas rike ved Kristus begynte sitt virke i himlene i 1914.
Hvor har det vært frelse å finne?
19. Hvorfor har ikke Guds rike frelst nasjonene fra å komme inn i den gruvekkende situasjon som råder i verden i dag?
19 Men hvis denne guddommelige regjering har vært i virksomhet siden den første verdenskrig brøt ut, burde den vel også ha forårsaket frelse. Har den det? Hvilket godt budskap om Jehovas frelse har vi hatt å fortelle? Hvorfor er verdens nasjoner, deriblant også kristenhetens, i ferd med å ødelegge seg selv samtidig med at de prøver å frelse seg fra de uunngåelige følger av sin tiltagende uenighet og sitt misbruk av den moderne vitenskapsoppfinnelser? Hvorfor har ikke Jehova ved hjelp av sitt rike frelst dem fra disse gruvekkende verdensforholdene? Kjensgjerningene viser at det skyldes at nasjonene ikke ønsker Jehovas rike ved Kristus. De betrakter det ikke som den største velsignelse menneskeheten kan få, nei, de tror ikke engang på det. De frykter det faktisk som om det skulle være det verste menneskene kunne bli utsatt for. De er selvsikre og føler seg uavhengige av Guds himmelske rike og vil ikke være noen del av det eller søke noen frelse der. Ved at de forkaster Rikets budskap når Jehovas vitner kommer med det, og ved at de forfølger og legger hindringer i veien for disse vitnene, avslører de seg som Rikets fiender. Deres tiltak for å skaffe seg verdensherredømme, både deres verdenskriger og deres Folkeforbund og deres Forente Nasjoner, viser det samme. Derfor har de heller ikke oppnådd noen frelse, og deres vanskeligheter har tiltatt.
20. Hvordan fikk de himmelske engler erfare at Guds rike handlet til frelse for dem?
20 Men vi som er blitt frelst, vet at han har utvirket en frelse som vi kan fortelle om fra dag til dag og forkynne som et godt budskap. Vi vet at «denne verdens gud» er Satan Djevelen Guds aller argeste fiende, og at «hele verden ligger i den ondes vold». (1 Joh. 5: 19, NW; 2 Kor. 4: 4) Vi vet at det i 1914 raste en krig som var av større omfang enn den første verdenskrig på jorden. Denne krigen ble utkjempet i himmelen. Dette betyr ikke at den ble utkjempet ved hjelp av luftskip eller flymaskiner, og heller ikke at den var en kamp mellom supermennesker eller «marsboere», nei, den ble ført i de usynlige himler av Kristus, den nyinnsatte Konge, og hans engler mot den falske gud, Satan Djevelen, og hans demoniske engler. Krigen i himmelen resulterte i at Guds nyfødte rikes makt ble ytterligere grunnfestet, for alle de sataniske styrker ble slått og kastet ned fra disse himler til vår jords nærhet. De himmelske hærskarer satte i sannhet pris på denne frelse som ble utvirket ved Guds makt! De ropte med høy røst: «Nå er frelsen og makten og vår Guds rike og hans Kristi myndighet kommet, for våre brødres anklager er styrtet ned, . . . Vær derfor glade, dere himler og dere som bor i dem! Ve jorden og havet, for Djevelen er kommet ned til dere i stor vrede, for han vet at han har en kort tidsperiode.» (Åpb. 12: 7—12, NW; 11: 15—18) Selv når vi ser bort fra verdenskrigen mellom Satans nasjoner, kom det en forferdelig trengsel over Satans verdensorganisasjon i og med dette nederlag i det himmelske.
21, 22. Hvilke jordboere fikk først erfare at Riket handlet til frelse for dem, og hvordan?
21 Satan visste imidlertid at dette bare var begynnelsen til den trengsel som skulle komme over hans organisasjon. Han visste at denne trengselen skulle nå sitt store høydepunkt etter en «kort tidsperiode», nemlig når Harmageddon kommer over ham og påfører ham et knusende nederlag ved at hele hans organisasjon blir ødelagt i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». (Åpb. 16: 13—16; 19: 11 til 20: 3) Den trengsel det nyfødte rike fører over hans organisasjon, blir forkortet med denne ’korte tidsperiode’. Den gir ham og hans demoner pusterom. Det var imidlertid ikke for hans skyld trengselens dager ble forkortet. Gud sørget for at de ble forkortet for å frelse levningen av Jesu Kristi 144 000 medarvinger, «de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd». (Åpb. 12: 17) Under den første verdenskrig ble levningen utsatt for ondsindige angrep i De forente stater og andre krigførende nasjoner, som på denne måten forsøkte å oppløse deres organisasjon, stanse deres vitnearbeid, skremme dem til å innstille det og for alle tider ødelegge deres gode navn og rykte. Hvis de hadde fortsatt å trelle under denne verden, som var i krig mot Guds rike, ville de ikke først og fremst ha blitt rammet av en bokstavelig død, men av en åndelig død. Hvis Harmageddon da hadde kommet over nasjonene, kunne levningen ha gått til grunne sammen med de verdslige nasjoner fordi den hadde pådratt seg Guds mishag ved å forsømme sin plikt overfor Jehova.
22 Den alvorlige situasjon levningen av Guds utvalgte befant seg i, gjorde det påkrevet med en barmhjertig frelseshandling. Bare Jehova kunne utvirke en slik frelse ved sin seierrike Kristus, og han gjorde det ved å forkorte den trengselstid som var kommet over Satans organisasjon, og ved å la Harmageddon utstå til den ’korte tidsperiode’ var forbi. Jesus forutsa dette i følgende ordelag: «I de dager skal det være så stor en trengsel som ikke har vært inntil nå fra skapningens begynnelse, fra den tid da Gud skapte verden, og som heller ikke skal bli. Og dersom ikke Herren forkortet de dager, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld, for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dager.» — Mark. 13: 19, 20.
23. Hva ble åpenbart for levningen i 1920 med hensyn til hvorfor den var blitt frelst på jorden?
23 Vår tids historie viser at Jehova Gud våren 1919, eller like etterat den første verdenskrig sluttet, overrasket kristenheten ved å befri levningen av sine vitner fra deres usle stilling som denne verdens treller. Allerede året etter åpnet han deres øyne slik at de kunne se at de var blitt «frelst» og utfridd og bevart i live på jorden for å fullføre sin Herres profetiske befaling: «Det er han som har holdt ut inntil slutten, som skal bli frelst. Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 13, 14, NW) Bare de hadde dette «gode budskap» om det rike som var blitt opprettet i himmelen ved utløpet av de «fastsatte tider for folkslagene» i 1914. Dette var et godt budskap om frelse. Riket hadde kjempet i himmelen og frelst de hellige engler fra Satans og hans demonenglers fordervende og truende virksomhet. Det hadde frelst levningen av de utvalgte på jorden fra den åndelige fare de befant seg i, og frigjort dem og gitt dem mot til å ta fatt på en fornyet tjeneste for Jehova og hans rike.
24. Hvilke andre mennesker på jorden er senere blitt frelst, og hva er det derfor et privilegium å gjøre nå?
24 Nå i dag, mange år etter den tiden, har de fleste i denne generasjon forkastet det vitnesbyrd levningen har hatt å avlegge før den fullbyrdede ende på denne tingenes ordning kommer i Harmageddon. Likevel har forkynnelsen av «dette gode budskap» om frelsens rike allerede ført til at en «stor skare» velvillige mennesker er blitt frelst ut fra «alle ætter og stammer og folk og tunger». Slik måtte det gå, for det er forutsagt. (Åpb. 7: 9—17) I Harmageddon skal det teokratiske rike triumfere og befri universet for Satans organisasjon og frelse denne ’store skare’ velvillige mennesker gjennom Harmageddons ødeleggende trengsel og føre dem inn i den nye verden, den rettferdige, nye tingenes ordning som skal råde på jorden. Etter Harmageddon skal dette rike utstrekke sin frelsende makt enda lenger, for da skal det også la de døde som er i minnegravstedene, bli delaktige i frelsen ved at de blir oppreist til liv på jorden i løpet av Kristi tusenårige styre. Når vi tar alt dette i betraktning, er det tydelig at vi siden 1919 kan påvise «hans frelse», og det gode budskap om hans frelse fortjener å bli fortalt «fra dag til dag». Det er et gledelig privilegium å gjøre dette sammen med de frelste.