Bergprekenen — de første tre «lykkeligprisningene»
JESUS åpnet Bergprekenen med en serie på ni uttalelser som beskriver mennesker som er virkelig lykkelige. I den første av disse «lykkeligprisningene» sa Jesus ifølge New World Translation: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» — Matt. 5: 3.
«De som er klar over sitt åndelige behov,» er, ifølge en bokstavelig gjengivelse av den greske tekst hos Matteus, mennesker som er «fattige hva ånden angår». Her har den vanlige norske bibeloversettelsen følgende ordlyd: «Salige er de fattige i ånden.» Lukas’ parallelle beretning gjengir Jesu ord på denne måten: «Lykkelige er dere fattige, for Guds rike er deres.» (Luk. 6: 20, NW) Jesus påpekte at en viktig grunn til at han kom som Messias, var at han skulle «forkynne evangeliet for fattige». (Luk. 4: 18) Dette betyr ikke at det er noe spesielt fortrinn ved det å være fattig, eller at de fattige automatisk oppnår Guds gunst. Men de som fulgte Jesus og fikk håpet om å bli delaktig i Guds rikes velsignelser, ble hovedsakelig samlet inn fra de fattige eller fra vanlige mennesker. (1 Kor. 1: 26—29; Jak. 2: 5) Disse undertrykte menneskene visste også selv at de var fattige «hva ånden angår» (åndelig sett). De ble ikke bitre på grunn av ytre omstendigheter, men de ble i stedet «klar over sitt åndelige behov», mer fullstendig klar over sin avhengighet av Gud.
Som en kontrast til dette erklærte Jesus: «Men ve over dere rike, for dere har fullt ut deres trøst nå.» (Luk. 6: 24, NW) Materiell velstand sløver ofte ens bevissthet om det åndelige behov en har. Et eksempel på dette har vi i Jesu refsende ord til visse kristne i Laodikea i Lilleasia: «Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er [det vil si, du er ikke klar over at du åndelig sett er] ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» — Åpb. 3: 17.
Årsaken til at de som er klar over sitt åndelige behov, er lykkelige, er at «himlenes rike hører dem til». De tok imot Jesus som Messias, og dette åpnet muligheten for dem til å herske sammen med ham i Guds himmelske rike. (Luk. 22: 30; Joh. 14: 1—4) Hvor det må ha varmet hjertene til ydmyke, alminnelige mennesker å få vite at de kunne arve Guds rike, mens rike og høyt utdannede mennesker som stolte på sin velstand og så på de alminnelige mennesker som «forbannet», ikke ville kunne arve det! (Joh. 7: 49) Selvsagt kunne velstående mennesker legge for dagen den samme ydmyke ånd og åndelige verdsettelse, noe som også ville gjøre dem lykkelige. — 1 Tim. 6: 17—19; Jak. 1: 9, 10.
HVEM AV DEM SOM SØRGER, SKAL TRØSTES?
I den annen «lykkeligprisning» sa Jesus: «Lykkelige er de som sørger, for de skal bli trøstet.» (Matt. 5: 4, NW) Lukas’ parallelle beretning sier: «Lykkelige er dere som gråter nå, for dere skal le.» — Luk. 6: 21, NW.
«De som sørger» er ikke alle dem som gir uttrykk for sorg. De er snarere den samme slags mennesker som «de som er klar over sitt åndelige behov», som Jesus nevnte tidligere. Deres sorg er en ’sorg etter Guds sinn’, for de sørger over sin egen syndige tilstand og de elendige forholdene som er blitt resultatet av menneskenes synd. (1 Kor. 5: 2; 2 Kor. 7: 10) De gir akt på bibelskribenten Jakobs råd: «Hold eder nær til Gud, og han skal holde seg nær til eder! Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnete! Kjenn eders nød og sørg og gråt!» — Jak. 4: 8, 9.
Disse som sørger på en gudfryktig måte, «skal bli trøstet». (Jevnfør Lukas 2: 25.) Den trøst som kommer gjennom Jesus Kristus, innbefatter blant annet tilgivelse for synder og evig liv.
De som Jesus omtalte som sørgende, kan kalles «lykkelige» både nå og i framtiden. Fordi de viser tro på Jesus Kristus, nyter de godt av det velvære som et godt forhold til Jehova Gud fører til. (Joh. 3: 36) Når det gjelder den lykke de kan oppnå i framtiden, kan de som nå sørger på grunn av urettferdigheten blant menneskene, se fram til å bli utfridd «når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium». — 2 Tess. 1: 7, 8.
Som en kontrast til den lykke de sørgende ville få del i, uttalte Jesus: «Ve dere som ler nå, for dere skal sørge og gråte.» (Luk. 6: 25, NW) Dette utgjør ingen fordømmelse av det å le og ha det hyggelig. Jesus talte tydeligvis om dem som søker fornøyelser, og som bare lever for å tilfredsstille seg selv. De sørger ikke over sin nedarvede syndige tilstand og synes heller ikke synd på sine medmennesker på grunn av deres lidelser. Slike mennesker søker sin egen «trøst» ved å leve for å tilfredsstille seg selv og jage etter flyktige fornøyelser.
Jesus understreket at deres overfladiske latter bare ville lyde «nå». Slike mennesker vil komme til å «sørge og gråte» når Gud gjør ende på den nåværende tingenes ordning, som har gjort det mulig for dem å holde på med sin løsslopne munterhet. (Matt. 13: 42, 50; 22: 13; 24: 51; 25: 30) I overensstemmelse med Jesu ord kommer Jakob med følgende påminnelse: «Eders latter vende seg til sorg, og gleden til bedrøvelse! Ydmyk eder for Herren, og han skal opphøye eder!» — Jak. 4: 9, 10; 5: 1—6.
’DE MILDES’ LYKKE
Jesus sa deretter: «Lykkelige er de milde, for de skal arve jorden.» (Matt. 5: 5, NW) Hva slags mennesker siktet han til?
Betegnelsen ’mildhet’ i Bibelen innebærer ikke tanken om feighet, svakhet eller et skinn av nedlatende, hyklersk vennlighet. Mildhet er tvert imot de indre egenskapene saktmodighet og fredsommelighet som mennesker først og fremst legger for dagen i sitt forhold til Gud når de gir akt på hans vilje og veiledning. Virkelig milde mennesker blir ikke bitre på grunn av den omfattende undertrykkelse og urettferdighet på jorden. I stedet erkjenner de at disse veene for en stor del skyldes at menneskene er ufullkomne. De føler ikke bitterhet overfor Gud, men en sterk følelse av avhengighet. Denne sinnsinnstilling gjenspeiler seg i deres oppførsel overfor deres medmennesker, en oppførsel som er i overensstemmelse med følgende råd: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. . . . Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!» — Rom. 12: 17—19; Tit. 3: 1, 2.
Den lykke disse milde har, skyldes at «de skal arve jorden». Hvordan vil det skje? Jesus, som i fullkommen forstand var «mild og ydmyk av hjertet», er den ypperste av dem som skal arve jorden. (Sl. 2: 8; Matt. 11: 29, NW; 28: 18; Heb. 1: 2; 2: 5—9) De hebraiske skrifter forutsa at ’menneskesønnen’ skulle ha medregenter i sitt himmelske rike. (Dan. 7: 13, 14, 22, 27) Som «Kristi medarvinger» vil de milde bli delaktig med Jesus når han arver jorden. (Rom. 8: 17) I tillegg til dette vil mange andre ’får-lignende’ mennesker få evig liv i Jesu rikes jordiske område. (Matt. 25: 33, 34, 46) Dette er i sannhet enestående utsikter til å oppnå lykke!