«Ditt Ord er sannhet»
«Dette er» eller «dette betyr mitt legeme . . . mitt blod»?
’MEN dere har forandret Guds Ord. I min bibel står det at Jesus sa om brødet og vinen: «Dette er mitt legeme» og «dette er mitt blod». Han sa ikke: «Dette betyr mitt legeme» og «dette betyr mitt blod», slik som deres bibel sier.’ Slike uttalelser kan oppriktige katolikker og andre komme med til et av Jehovas kristne vitner når de snakker om nattverden. — Matt. 26: 26, 28, NW.
Det er riktig at mange oversettelser bruker ordet «er» når de gjengir Jesu ord. Men det er også mange som oversetter disse ordene på samme måte som de er gjengitt på i New World Translation. Moffatts oversettelse bruker for eksempel ordet «betyr», og C. B. Williams’ oversettelse bruker ordet «representerer».
Men hvorfor er gjengivelsen forskjellig i de forskjellige oversettelser? Oversetteren Richard Weymouth sier følgende i en fotnote i tredje utgave av sin oversettelse om verbet «er» i dette skriftstedet: «Eller ’betegner’, ’representerer’, ’symboliserer mitt legeme’. Mange steder både i GT [Det gamle testamente] og NT [Det nye testamente] kan verbet ’er’, enten det er uttrykt eller (som her) underforstått, gjengis på denne måten.»
Et av de eksempler Weymouth nevner, er Jesu lignelse om en såmann og fire slags sædejord. I denne lignelsen sier Jesus gjentatte ganger at en ting «er» noe annet: «Den som ble sådd på steingrunn, det er den som hører ordet og straks tar imot det med glede.» «Den som ble sådd blant torner, det er den som hører ordet, og verdens bekymring og rikdommens forførelse kveler ordet.» «Den som ble sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det.» (Matt. 13: 20, 22, 23) I disse versene betyr «er» «representerer» og blir gjengitt med dette ordet i Regina, en katolsk oversettelse til spansk. I en parallell beretning bruker den katolske oversettelsen som er utgitt av monsignore Knox, ordene «står for» i stedet for «er». (Luk. 8: 15) Vi ser således at noen oversettere velger å gjengi verbet bokstavelig ved å bruke ordet «er», mens andre bruker ord som overbringer tanken.
Vi må også huske at Jesus ofte brukte bilder og sammenligninger. Han sa for eksempel: «Jeg er døren til fårene.» «Jeg er vintreet, I er greinene.» (Joh. 10: 7; 15: 5) Hvis vi skulle ta disse ordene helt bokstavelig, ville de bli fullstendig meningsløse. De må forstås i samsvar med den måten tilhørerne oppfattet dem på.
For at vi skal forstå hva Jesus mente da han talte om brødet og vinen, må vi likeledes prøve å se tingene fra det synspunkt de som var til stede da Herrens aftensmåltid ble innstiftet, hadde. Ville de ha trukket den slutning at brødet på mirakuløst vis var blitt forvandlet til Jesu døde legeme? Fikk Jesu ord dem til å tro at vinen virkelig var blitt forvandlet til hans blod? Kunne de tenke seg at de i bokstavelig forstand tygde og fordøyde Jesu legeme mens de hadde Jesus foran seg? Kunne de tenke seg at de virkelig drakk Jesu blod, trass i at Jesus fortsatt hadde alt sitt blod i sine årer? Hvordan kunne de tenke seg det, når det å drikke blod var et brudd på Guds lov? (1 Mos. 9: 4; 3 Mos. 17: 10) Hvis Jesu disipler hadde trodd at de virkelig spiste hans legeme og drakk hans blod, ville det ha betydd at de med vitende og vilje gjorde seg til kannibaler.
Det er således tydelig at Jesu ord betyr at brødet representerte hans legeme og vinen hans blod. Dette blir bekreftet av det Jesus sa om kalken: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for eder.» (Luk. 22: 20) Det er innlysende at kalken med vin ikke var den nye pakt. Kalken hadde bare en symbolsk forbindelse med den nye pakt. Hvilken forbindelse var det? Svaret på dette spørsmålet framgår av den forbindelse blod har med den nye pakt.
Da Jehova Gud gjennom sin profet Jeremias forutsa at han skulle opprette en ny pakt, sa han: «Jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synd i hu.» (Jer. 31: 31—34) Hva som utgjør grunnlaget for en slik syndsforlatelse, forstår vi av det prinsipp som blir uttrykt i Hebreerne 9: 22: «Uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.»
Hebreerne 9: 18—20 sier om den gamle pakt: «Derfor er heller ikke den første pakt blitt innvigd uten blod; for da ethvert bud etter loven var blitt forkynt av Moses for alt folket, tok han blodet av kalvene og bukkene tillikemed vann og skarlagenrød ull og isop og sprengte det både på boken selv og på alt folket idet han sa: Dette er den pakts blod som Gud har foreskrevet for eder.» Det trengtes blod også for at den nye pakt skulle kunne tre i kraft.
Kalken med vin symboliserte følgelig Jesu utgytte blod, som satte den nye pakt i kraft og tilveiebrakte grunnlaget for at Gud kan tilgi synder. Hebreerne 9: 11, 12 sier: «Da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning.»
Da Jesus Kristus innstiftet Herrens aftensmåltid, var utgytingen av hans blod noe som ennå hørte framtiden til. Hvis Jesus på mirakuløst vis hadde forvandlet vinen til sitt blod, ville han i det minste ha utgytt noe av sitt blod til gagn for sine disipler der og da.
Vi må ikke overse at Jesu offer i motsetning til de dyreoffer som ble frambåret under Moseloven, ikke trenger å frambæres om igjen. I Hebreerne 9: 27, 28 leser vi: «Og liksom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom, således skal og Kristus, etter å være ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare seg.»
Hvis brødet og vinen ble forvandlet til Jesu bokstavelige legeme og blod, ville det bety at Jesus ble ofret om og om igjen. Dette er fullstendig i strid med det Bibelen sier. Jesus sa til sine disipler: «Gjør dette til minne om [ikke for å ofre] meg!» (Luk. 22: 19) Jesus mente tydeligvis at de skulle gjøre dette til minne om hans offer og ikke for å frambære det på nytt.
Vi kan således se at det er helt og fullt i harmoni med resten av Bibelen å gjengi Jesu ord med «betyr». På den måten overbringer en den virkelige mening i Jesu ord, slik de må ha blitt forstått av hans disipler da Herrens aftensmåltid ble innstiftet.