Hvordan en kan bevare likevekten i sitt forhold til andre mennesker
«Den som elsker Gud, skal og elske sin bror.» — 1 Joh. 4: 21.
1. Hva foruten kjærlighet til Gud er nødvendig for at de kristne skal kunne bevare likevekten, og hvordan viser apostelen Johannes dette?
FOR å kunne bevare en kristen likevekt må vi ikke bare vise kjærlighet og hengivenhet overfor vår himmelske Far, Jehova Gud, ved å tilbe ham på en udelt måte. Vi må også elske våre medmennesker, særlig dem som er forent med oss i den kristne tro, for det er noe som er nøye forbundet med vår hengivenhet overfor Gud. (Gal. 6: 10) Det betyr at vi også må stå i et rett forhold til våre kristne brødre for å kunne bevare en kristen likevekt. Apostelen Johannes understreket dette da han skrev: «Dersom noen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal og elske sin bror.» — 1 Joh. 4: 20, 21.
2. Hvilken innstilling til andre mennesker er vanlig i verden, men hvilken innstilling bør de kristne ha til sine medmennesker?
2 Hva innebærer så det at vi skal elske våre medkristne? Hvordan bør vårt forhold til dem være? Hvordan bør vi betrakte vårt samvær med dem i den kristne menighet? Når menneskene i denne verden søker venner eller omgangsfeller, er de ofte interessert i å finne slike som vil se opp til dem og kan øke deres prestisje. Det er vanlig at de anser seg selv for å være av større betydning enn andre mennesker og for å være dem overlegne. Mange ganger har de til hensikt å utnytte andre. De mener at de må snyte og bedra andre før andre bedrar dem. Hvor annerledes handler ikke de som har et likevektig, kristent syn på tingene! Legg merke til at Guds inspirerte Ord formaner de kristne til ’ikke å gjøre noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akte hverandre høyere enn seg selv, og ikke se hver på sitt eget, men enhver også på andres beste’. Og det sies videre: «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, . . . av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg.» — Fil. 2: 2—7.
3. Hvordan ville det være på jorden hvis alle fulgte Kristi eksempel hva dette angår?
3 Tenk hvor hyggelig det ville være hvis alle levde i samsvar med dette bibelske rådet og fulgte Jesu Kristi eksempel! Da ville det ikke være noen som misunte andre deres eiendeler eller evner og anlegg. Da ville det ikke være noen som forsøkte å framheve seg selv på andres bekostning, som forsøkte å gi inntrykk av at de er bedre enn de er. Da ville det ikke være noen som forsøkte å hevde seg overfor andre og gjøre dem forlegne. Det å ha for høye tanker om seg selv og prøve å framheve seg selv og overgå andre er et tegn på en selvisk, verdslig innstilling og ødelegger ens forhold til andre mennesker. Det er ikke et tegn på kristen likevekt. Det er derfor viktig at de kristne bestreber seg på å følge apostelens råd:
4, 5. Hvilket bibelsk råd er det viktig å følge, men er det alltid lett å gjøre det?
4 «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, . . . [Jeg sier] til enhver iblant eder at han ikke skal tenke høyere [høyere om seg selv, LB] enn han bør tenke, . . . Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre! Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høye, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!» — Rom. 12: 2, 3, 10, 16.
5 Det må innrømmes at det er mye lettere å snakke om at en skal elske brødrene og ikke gjøre noe av trettesyke og lyst til tom ære, og om at en skal akte andre høyere enn seg selv, enn det er å leve i samsvar med denne inspirerte veiledningen. Til og med Jesu Kristi apostler mistet ved en anledning likevekten på grunn av en feilaktig innstilling. Dette var også den 14. nisan i år 33 e. Kr., i forbindelse med det siste påskemåltidet som Jesus spiste sammen med dem i Jerusalem.
De trettet om hvem som var størst
6. a) Hvilken trette oppsto mellom Jesu apostler påskenatten i år 33 e. Kr., og hva var det som foranlediget en lignende diskusjon noen dager tidligere? b) Hva sa Jesus angående sine etterfølgeres forhold til hverandre?
6 Etter at Herrens aftensmåltid var over, oppsto det en trette mellom apostlene «om hvem av dem skulle gjelde for å være størst». (Luk. 22: 24) Bare noen dager tidligere, da de var på vei til Jerusalem, hvor Jesus skulle være den siste, begivenhetsrike uken av sitt liv her på jorden, hadde de diskutert det samme spørsmålet. Ved den anledningen kom mor til apostlene Jakob og Johannes til Jesus og ba om at hennes sønner måtte få en fremtredende stilling i hans rike. Den bibelske beretningen sier at «da de ti hørte dette, ble de harme på de to brødre». Jesus kalte dem imidlertid til seg og beroliget dem, idet han påpekte at det innen Guds organisasjon var en helt annen ordning enn den de var kjent med fra verden. Han sa at de som fikk ansvarsfulle stillinger blant dem, skulle være tjenere for sine brødre: «Den som vil være den første blant eder, han skal være eders trell, liksom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» — Matt. 20: 17, 20—28.
7. Hva var det som gjorde det vanskelig for apostlene å forstå hva Jesus mente?
7 Men apostlene kunne øyensynlig ikke forstå hva Jesus mente med dette. Det han sa til dem, var tydeligvis så nytt og så annerledes enn det de var vant til, at de ikke fikk fjernet denne verdslige innstilling fra sitt sinn. De hadde fortsatt et ulikevektig syn på sitt forhold til hverandre. De tenkte kanskje tilbake på den tid da de israelittiske konger i Davids ættelinje hersket, og de antok kanskje at det under Jesu Kristi messianske styre også ville være en jordisk regjering med menn som innehadde forskjellige høye stillinger. Det er mulig at de drømte om at de selv skulle få en slik høy stilling, og at det var det som var grunnen til at det slik som disippelen Lukas forteller, ble «en trette mellom dem om hvem av dem skulle gjelde for å være størst». — Luk. 22: 24.
8. a) Hvordan må Jesus ha følt det da disiplene trettet på denne måten? b) Hva viser det at en slik trette oppsto blant disiplene?
8 Legg merke til at det ikke bare var tale om en mindre uoverensstemmelse. Nei, det oppsto «en trette». Dette var tydeligvis noe apostlene hadde tenkt over, og nå oppsto det en regelrett trette mellom dem. Hvor bedrøvet må ikke Jesus ha blitt da han hørte dette etter alle de måneder han hadde vært sammen med dem og ved sitt eksempel vist hvor viktig det er å være ydmyk og saktmodig! Tenk at de kunne strides om slike ting på et slikt tidspunkt som dette! Dette var siste kvelden Jesus var på jorden, og i sine avskjedsord til apostlene ønsket han å gi dem veiledning og oppmuntring. Det var uten tvil det at Jesus talte om Guds rike denne kvelden, som foranlediget denne tretten blant apostlene. Dette viser tydelig hvor sterkt ønsket om å få en fremtredende stilling og oppnå ære og berømmelse kan være hos ufullkomne mennesker.
Jesus gir kjærlig veiledning
9. På hvilken måte rettledet han disiplene?
9 Hva gjorde så Jesus da denne tretten oppsto mellom disiplene? Irettesatte han dem på en hard måte? Ydmyket han dem ved på en kraftig måte å fordømme deres handlemåte? Nei, på en kjærlig måte og uten tvil ved å appellere til dem med en varm stemme framholdt han igjen tålmodig at den ordning som gjaldt for de kristne, var helt annerledes enn den ordning som var i verden. Han sa: «Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere. Så er det ikke med eder; men den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener.» Og så spurte han dem: «For hvem er størst, den som sitter til bords, eller den som tjener?» Det er innlysende at det er den som sitter til bords og blir vartet opp av andre, som blir regnet for å være den største. Jesus sa så: «Men jeg er som en tjener iblant eder.» — Luk. 22: 25—27.
10. Hvilke spørsmål kan stilles i denne forbindelse?
10 Ville disiplene denne gangen forstå hva Jesus ville lære dem? Ville de fullt ut forstå at alle kristne er brødre, og at den som får større ansvar i den kristne organisasjon, bør være som «den yngste», at han bør være ydmyk og akte andre høyere enn seg selv? (Matt. 23: 8—12) Ville de forstå at det innen den kristne organisasjon skulle bli fulgt en helt annen handlemåte enn den som vanligvis ble fulgt i verden? Disiplene godtok den kjensgjerning at Jesus var deres lærer og leder, den største iblant dem; det var noe alle var enige om. Men tidligere den samme kvelden hadde Jesus vasket deres føtter. (Joh. 13: 1—12) Han var som en tjener for dem!
11. På hvilken måte tjente Jesus sine etterfølgere?
11 Da Jesus sa: «Jeg er som en tjener iblant eder», siktet han tydeligvis ikke bare til det at han var som en tjener for dem på en åndelig måte, idet han var deres lærer. Nei, han var også som en tjener for dem i bokstavelig forstand, ved at han var med på å utføre den slags arbeid som vanligvis ble utført av dem som ble regnet for å være av mindre betydning. Men den siste dagen Jesus var på jorden i kjødet, sendte han Peter og Johannes til Jerusalem, og de «gjorde i stand påskelammet». — Matt. 26: 17—19; Luk. 22: 7—16; Mark. 14: 12—18.
12. På hvilken måte hadde Jesus før denne tretten oppsto, og før han kom med sine formanende ord, tjent de 12 apostlene?
12 Apostelen Johannes, som var øyenvitne til det som fant sted den kvelden, beskriver det slik: Jesus «står . . . opp fra måltidet og legger sine klær av seg og tar et linklede og binder om seg. Deretter slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linkledet som han var ombundet med». (Joh. 13: 2—5) Tenk på det! Jesus gikk rundt til alle apostlene, la seg ned på kne foran dem, vasket deres føtter og tørket dem! Ja, han vasket til og med Judas Iskariots føtter!
Betydningen av det han gjorde
13. Hvilke bibelske eksempler viser at det i gammel tid var vanlig å vaske en annens føtter, og hvem var det som i alminnelighet fikk denne oppgaven?
13 Det å vaske en annens føtter var for så vidt ikke noe uvanlig på den tiden. Veiene i Østen var ofte støvete, og ettersom folk vanligvis brukte sandaler eller gikk barføtt, ble føttene deres fort skitne. Når en person kom til et hus, var det derfor et tegn på gjestfrihet fra vertens side å sørge for at den besøkendes føtter ble vasket. Både Abraham og Lot la en slik gjestfrihet for dagen overfor noen som viste seg å være materialiserte engler. (1 Mos. 18: 4; 19: 2; Heb. 13: 2) Men en fariseer som hadde innbudt Jesus til sitt hus, forsømte å vise en slik gjestfrihet. (Luk. 7: 44) Oppgaven å vaske en annens føtter ble betraktet som den simpleste oppgaven noen kunne få, og den ble vanligvis gitt til den ringeste tjeneren i huset. Den unge kvinnen Abiga’il la derfor virkelig stor ydmykhet for dagen da hun sa til Davids tjenere: «Se, her er din tjenerinne, ferdig til å være din tjenestekvinne og tvette min herres tjeneres føtter.» — 1 Sam. 25: 41; 1 Tim. 5: 10.
14. Hvorfor vasket Jesus ved denne anledningen sine apostlers føtter? Hvordan reagerte Peter først på dette?
14 For å understreke hva han ville lære sine disipler, valgte Jesus å utføre denne ringe, men nødvendige tjeneste. Han begynte å vaske apostlenes føtter. Apostelen Peter forsto ikke hvorfor Jesus gjorde dette, og han kom med innvendinger mot at hans Mester skulle utføre et så ringe arbeid og tjene ham på den måten. Men Jesus sa til ham: «Hva jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det siden.» Da han hadde vasket deres føtter og tatt klærne på seg og igjen satt seg til bords, sa han til dem:
15. Hvordan forklarte Jesus hva som var grunnen til at han vasket sine etterfølgeres føtter?
15 «Skjønner I hva jeg har gjort med eder? I kaller meg mester og herre, og I sier det med rette, for jeg er det. Har nå jeg, eders herre og mester, vasket eders føtter, så er også I skyldige å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt eder et forbilde, for at I skal gjøre som jeg har gjort med eder. Sannelig, sannelig sier jeg eder: En tjener er ikke større enn sin herre, heller ikke en utsending større enn den som har sendt ham. Vet I dette, da er I salige [lykkelige, NW], så sant I gjør det.» — Joh. 13: 6—17.
16. Hva ønsket Jesus på denne måten å lære apostlene?
16 På hvilken enestående måte understreket ikke Jesus for apostlene hvor nødvendig det er å ha en ydmyk innstilling! På hvilken effektiv måte viste han dem ikke at de ikke skulle strebe etter å få fremtredende stillinger som medførte ære og berømmelse, men i stedet være villige til å utføre den aller ringeste tjeneste for hverandre! Jesus innstiftet ikke ved denne anledningen en rituell fotvasking, slik som visse religionssamfunn i kristenheten, som på en hyklersk måte har praktisert fotvasking, hevder. Nei, han ønsket å lære apostlene hvilken innstilling de skulle ha, at de skulle være ydmyke og interessert i hverandre, og at de skulle være villige til å utføre selv den ringeste oppgave for sine brødre. Det er en slik likevektig innstilling de kristne bør ha til hverandre.
17. Hva er det som viser at apostlene forsto hva Jesus mente?
17 Peter og de andre apostlene forsto hva Jesus mente. (1 Pet. 3: 8) De trofaste la seg dette på hjerte, for den bibelske beretningen viser at de fortsatte å ha et slikt likevektig syn og arbeidet sammen i enhet for å bygge opp den kristne menighet. Det var ingen av dem som strebet etter å bli sett opp til, eller som forsøkte å framheve seg selv. Noen år senere oppsto det et stridsspørsmål i forbindelse med omskjærelsen, og beretningen sier at «apostlene og de eldste [da kom] sammen» i Jerusalem og drøftet spørsmålet på en ordnet måte. Det ser dessuten ut til at det ikke var en av apostlene som ledet møtet, men disippelen Jakob, Jesu halvbror. — Ap. gj. 15: 6—29; 12: 1, 2.
Et nytt bud
18. Hvordan henledet Jesus senere oppmerksomheten på det eksempel han hadde satt for sine etterfølgere?
18 Litt senere, etter at Jesus hadde vasket apostlenes føtter og bedt Judas Iskariot om å gå, henledet han igjen oppmerksomheten på det eksempel han hadde satt, og sa til de 11 gjenværende apostlene: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 34, 35) Som omskårne jøder som var underlagt lovpakten, hadde apostlene alltid vært forpliktet til å elske sin neste som seg selv. (Matt. 22: 39; 3 Mos. 19: 18) Men nå sa Jesus at hans sanne etterfølgere skulle kjennes på at de viste en mer omfattende og større kjærlighet — ved at de fulgte hans eksempel.
19. Hvilket enestående eksempel satte Jesus hva det å vise kjærlighet angår?
19 Jesus satte virkelig et godt eksempel hva det å vise kjærlighet angår. Han var utrettelig når det gjaldt å tjene andre, og han tenkte alltid mer på andre enn på seg selv. Fordi han var så fullstendig oppslukt av å hjelpe andre til å vandre på den vei som fører til liv, ga han ofte avkall på de mest nødvendige ting, på slike ting som de fleste mennesker er vant til. (Luk. 9: 58) Den kjærlighet han viste, var noe mer enn den nestekjærlighet som det ble forlangt at de som var under lovpakten, skulle vise. Du husker kanskje at da de to apostlene fikk sin mor til å be Jesus om at de skulle få fremtredende stillinger i Riket, sa Jesus: «For Menneskesønnen er heller ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» (Mark. 10: 35—45; Matt. 20: 20—28) Jesus forherliget aldri seg selv, men tjente ydmykt sine etterfølgere og fornedret seg til slutt i den grad at han ga sitt liv for dem. For en kjærlighet han viste! For et enestående eksempel han satte! — Fil. 2: 8; Joh. 15: 12, 13.
20. Hvilken virkning vil det at vi følger Jesu eksempel og legger kjærlighet for dagen, ha på vårt forhold til våre kristne brødre?
20 Som kristne er vi forpliktet til å følge Jesu eksempel. Vi må ikke bare elske Jehova Gud slik som han gjorde, men vi må også etterligne hans uselviske kjærlighet overfor sine etterfølgere. (1 Joh. 4: 20, 21) Har du en slik kjærlighet som den Jesus hadde? Ville du gi ditt liv for dine medkristne? Det vil kanskje ikke bli krevd av oss at vi bokstavelig talt ofrer vårt liv for våre medkristnes skyld, men vi må ha en slik kjærlighet at vi er villige til det hvis det skulle bli nødvendig. «Vi er skyldige å sette livet til for brødrene,» sa apostelen Johannes. (1 Joh. 3: 16; Rom. 16: 3, 4) La oss nå stille oss selv noen spørsmål. Skulle vi ikke hvis vi har en slik kjærlighet, være ydmyke og villige til å tjene våre brødre? Skulle vi ikke være villige til å vise kjærlighet, vennlighet og omtanke overfor dem som vi skulle være villige til å gi vårt liv for? Var det ikke nettopp dette Jesus ønsket å understreke for sine etterfølgere?
En fornyelse av sinnet
21. Hvorfor må de kristne bli forvandlet ved å fornye sitt sinn?
21 Hvor tydelig er det ikke at vi for å kunne bevare et rett forhold til våre kristne brødre må følge følgende oppfordring: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn.» (Rom. 12: 2) De kristne må ha en helt annen innstilling enn verdslige mennesker. Hvor vanlig er det ikke at mennesker som har fått en spesiell utdannelse, for eksempel prester, leger, vitenskapsmenn og jurister, inntar en overlegen holdning og mener at de er bedre enn andre! Det samme er tilfelle med mennesker som har spesielle evner, for eksempel idrettsfolk og filmstjerner, og slike som utmerker seg ved sin skjønnhet eller usedvanlige intelligens. Den beundring de blir gjenstand for, får dem ofte til å bli overlegne. La oss imidlertid huske at mennesker med en likevektig, kristen innstilling ’i ydmykhet akter andre høyere enn seg selv’. — Fil. 2: 3.
22. Hva innebærer det å være ydmyk og akte andre høyere enn seg selv?
22 Hva innebærer så det å ha en ydmyk innstilling og akte andre høyere enn seg selv? Det betyr ikke at en dyktig fiolinist bør tro at en venn av ham som aldri har tatt i en fiolin, kan spille bedre enn han. Det sier seg selv at han ikke kan det. Det er mange mennesker som har fått en spesiell opplæring, eller som har spesielle evner, noe som gjør at de utmerker seg blant dem som ikke har fått en lignende opplæring, eller som ikke har tilsvarende evner. Dette gjør dem imidlertid ikke til bedre mennesker. Det skulle derfor ikke få dem til å bli stolte og tro at de er andre mennesker overlegne. Bibelen taler om ens sinnsinnstilling, og en kristen bør oppriktig tro at andre er bedre enn han. Han må ikke ha den innstilling at han er andre mennesker overlegen, og at han derfor kan forlange å bli vartet opp av dem. Det var utvilsomt ikke en eneste ting som Jesu apostler gjorde, som ikke Jesus kunne ha gjort mye bedre. Likevel la Jesus ydmykhet for dagen og vasket deres føtter!
23. Hvordan er likevektige kristne annerledes enn menneskene i verden?
23 Hvor styrkende og velgjørende er det ikke å være sammen med mennesker som har en slik ydmyk innstilling! Hvilket fint, likevektig syn har de ikke på sitt forhold til sine kristne brødre! De er helt annerledes enn menneskene i denne tingenes ordning. Hvis de har mange penger eller materielle eiendeler, får ikke det dem til å vente at de skal bli vist større oppmerksomhet enn slike som er mindre bemidlet. De vet at penger ikke gjør dem til bedre mennesker, og deres handlemåte viser at de er klar over det. (1 Tim. 6: 17) De kristne er på lignende måte klar over at det at de tilhører en bestemt rase eller er av en bestemt nasjonalitet, ikke gjør dem til bedre mennesker enn andre. De bevarer derfor en ydmyk innstilling og akter også mennesker som tilhører en mindre populær rase eller er av en mindre godt likt nasjonalitet, høyere enn seg selv. — Rom. 10: 12.
24, 25. Hvem bør særlig ta ledelsen i å vise kjærlighet og legge ydmykhet for dagen?
24 Tilsynsmennene, de øvrige tjenerne og andre som har spesielle tjenesteprivilegier i den kristne organisasjon, bør særlig ha en ydmyk innstilling. De andre i menigheten blir riktignok oppfordret til å samarbeide med dem og etterfølge deres tro, men ingen av dem som har en spesiell stilling, bør tro at de er de andre overlegne, fordi de leder møtene, har gode talegaver, er dyktige til å organisere eller er i stand til å bruke mer tid i tjenesten for Jehova enn de andre forkynnerne. (Heb. 13: 7, 17) Legg merke til at apostelen Peter etter å ha oppfordret de yngre til å underordne seg under de eldre, under dem som fører tilsyn med Guds hjord, sier: «I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» (1 Pet. 5: 5) Ingen blir unntatt. Alle, også den som har ledelsen, må ha en ydmyk innstilling. ’Underordne eder under hverandre i Kristi frykt,’ er den formaning Bibelen kommer med. — Ef. 5: 21.
25 Tilsynsmannen bør i virkeligheten være et eksempel hva det å være ydmyk og saktmodig angår. Jesus Kristus, den gode Hyrde, var det. Han gikk meget langt for å vise sine etterfølgere hvor viktig det er å vise kjærlighet og ha en ydmyk innstilling. Tilsynsmannen bør følge hans eksempel. Han er ikke noen sjef, men en tjener for sine brødre. (Matt. 20: 25—27) Det er meget viktig at han husker dette. Ja, det er noe enhver kristen bør huske, for hvis vi skal kunne bevare et likevektig forhold til våre kristne brødre, må vi elske dem og aldri mene at vi er dem overlegne. — 1 Joh. 4: 21; Fil. 2: 2—4.
26. Hva bør anspore oss til å gjøre alt for å bevare en kristen likevekt nå?
26 Tenk på hvordan det vil bli når alle mennesker har en slik innstilling! Hvor godt vil det ikke da være å leve på jorden! Da vil alle i fullkommen forstand være ikledd «inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet» og framfor alt kjærlighet. (Kol. 3: 12—14) Ja, da vil alle mennesker elske Jehova Gud av alt sitt hjerte og av all sin sjel og av all sin hu, og de vil ha en Kristus-lignende kjærlighet til sine brødre. Burde ikke dette anspore oss til å gjøre alt for å bevare likevekten nå, slik at vi kan få være med blant dem som får leve da?
Jeg formaner eder . . . at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. — Ef. 4: 1—3.
[Bilde på side 88]
Jesus lærte sine apostler ydmykhet