«Legg vinn på gjestfrihet!»
«Ta eder av de hellige i deres trang; legg vinn på gjestfrihet!» — Rom. 12: 13.
1. Hvem er gjestfrihetens opphav, og hvordan er han et mønster for oss når det gjelder gjestfrihet?
JEHOVA Gud er gjestfrihetens opphav. Helt fra begynnelsen av har han sørget rikelig for alle sine skapninger. Jehova er aldri knuslet, gnieraktig, smålig eller gjerrig, men «gir oss rikelig alle ting å nyte». Jehova er god endog mot «de utakknemlige og onde», for hans hjerte er aldri koldt, og han er aldri vrang, uvillig eller tverr. Han er aldri partisk i sin store gavmildhet, men «han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». Jehova står alltid parat til å dele sine uuttømmelige rikdommer med sine skapninger, og han er derfor et mønster for oss når det gjelder gjestfrihet. — 1 Tim. 6: 17; Luk. 6: 35; Matt. 5: 45.
2. Hva vil det si å være gjestfri?
2 Hva er egentlig gjestfrihet? Hvor meget innbefatter det? En moderne ordbok definerer dette begrepet slik: «Det å ønske venner eller fremmede velkommen og gi dem mat og husly og vennlig behandling, eller å like å gjøre dette.» Å være gjestfri vil si å få andre til å føle seg velkommen, ikke å ignorere dem. Det vil si å vise varme, ikke kulde, det vil si å være vennlig, ikke bister, det vil si å være forekommende, ikke reservert; forståelsesfull, ikke utilnærmelig; tålmodig, ikke brå; omtenksom, ikke tankeløs; beredvillig, ikke uvillig; gavmild, ikke knuslet; villig til å dele med andre, ikke grisk; interessert i andres trang, og ikke bare i ens egne behov. Gjestfrihet er i virkeligheten et vidtrekkende utslag av kjærlighet, ja, ’en prøve på ektheten av ens kjærlighet’. — 2 Kor. 8: 8.
3, 4. Hvem viste gjestfrihet i fordums tid?
3 I fordums tid etterlignet Israels folk Jehova i å være gjestfri. Dette tjente til gagn for alle, også for de fremmede eller de midlertidige innbyggerne i Israel. Guds lov ved Moses forlangte uttrykkelig at de fremmede som elsket Jehova, ikke skulle ignoreres, men behandles gjestfritt: «For [Jehova] eders Gud han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver, som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så han gir ham føde og klær. Derfor skal også I elske den fremmede; I har selv vært fremmede i Egypts land.» — 5 Mos. 10: 17—19.
4 Allerede før Moses’ tid visste Jehovas folk hvor viktig det var å være gjestfri. De var så enestående og edelmodige når det gjaldt å vise upartisk gjestfrihet, at en av Kristi apostler 2000 år senere henviste til dem da han bød de kristne: «Glem ikke gjestfrihet! for ved den har noen uten å vite det hatt engler til gjester.» Ja, tenk på det! Noen av Guds tjenere i fortiden kunne fryde seg over å ha engler som gjester fordi de alltid var vennlige og hjertelige og la vinn på gjestfrihet. — Heb. 13: 2.
Gjestfrihet — en berikende egenskap
5. Hvordan ble Abraham beriket på grunn av sin gjestfrihet?
5 Gjestfriheten beriker altså dem som legger vinn på den. Tenk for eksempel på Abraham. Han satt en dag utenfor teltet sitt under skyggen av trærne i Mamre. Det var midt på heteste dagen. Plutselig dukket tre fremmede opp, og han ble lys våken. Han løp dem i møte og bøyde seg til jorden, men ikke fordi han visste at de var engler, for han gjorde senere det samme for Hets barn. (1 Mos. 23: 7, 12) Abraham lot straks vann hente så de kunne få vasket føttene sine, og han ba dem hvile seg under treet. «La meg hente et stykke brød, så I kan vederkvege eder,» sa han så. De fremmede svarte: «Ja, gjør som du sier!» Men det Abraham satte fram for dem, var «rømme og søt melk og kalven». Abrahams gjestfrihet tjente derved som et bemerkelsesverdig forspill til englenes kunngjøring av at Abraham og hans hustru Sara skulle få sin lenge lovte sønn. Senere ble også Lot og Manoah rikt velsignet ved at de uten selv å vite om det hadde engler som gjester. — 1 Mos. 18: 1—15; 19: 1—22; Dom. 13: 2—24.
6. Hvordan ble gjestfrie mennesker velsignet på Jesu tid?
6 På Jesu tid resulterte gjestfriheten i utallige velsignelser for dem som la vinn på den. Når velvillige mennesker ba Jesus og hans disipler eller hans apostler hjem til seg, ble de belønnet med store åndelige goder. Det å ha Guds egen Sønn som gjest, må ha vært en ubeskrivelig opplevelse. Tenk på Maria, Martas søster, og hvordan hun tok imot velsignede åndelige sannheter «ved Jesu føtter» på grunn av gjestfrihet. (Luk. 10: 38—42) Tenk på Sakkeus og hans gjestfrihet. Jesus forsto at Sakkeus hadde en gjestfri ånd, for den kom vakkert til uttrykk da han klatret opp i et tre for å få et glimt av Jesus. Derfor sa Jesus: «Sakkeus! skynd deg og stig ned! for i dag skal jeg bli i ditt hus.» Gjestfriheten hjalp Sakkeus til å få sannheten. Og tenk på de to disiplene som var på vei til Emmaus om kvelden samme dag som Jesu oppstandelse hadde funnet sted. Jesus opptrådte da i menneskeskikkelse og gikk bort til dem. De kjente ham ikke igjen. I løpet av den samtalen som fulgte, opplot Jesus skriftene for dem. «Og de var nær ved byen som de gikk til, og han lot som han ville gå videre. Da nødde de ham og sa: Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og ble hos dem. Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det, og brøt det og ga dem; da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham; og han ble usynlig for dem.» Hvor inderlig glade de må ha blitt da det gikk opp for dem at de uten å vite om det hadde hatt den oppstandne Guds Sønn som gjest! Den gleden ville de ha gått glipp av hvis de ikke hadde gjort det til en vane å legge vinn på gjestfrihet. — Luk. 19: 1—9; 24: 13—32.
7. Hvordan gagner det oss i dag på en lignende måte å være gjestfrie mot våre brødre?
7 Også i vår tid er det meget berikende å legge vinn på gjestfrihet. Når vi er gjestfrie mot våre brødre, gagner det oss på en praktisk måte: det stimulerer oss åndelig sett. Samtaler med verdslige mennesker kan ikke oppmuntre oss i vårt arbeid for Riket, men det kan teokratiske samtaler med våre brødre. En familie som huser en områdetjener eller innbyr en pioner til å spise med seg, er avgjort nødt til å høste gagn av og bli oppmuntret av den åndelig berikende samtalen med dem.
8. Hvordan kan vi si at et velvillig menneske som viser gjestfrihet mot Jehovas vitner, ikke vil miste sin lønn? Hva kan gjestfrihet være et tegn på?
8 De utenfor sannheten som viser Jehovas vitner gjestfrihet, vil også bli beriket. Jesus sa at de skulle bli det: «Den som gir en av disse små [hans etterfølgere] endog bare et beger koldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.» Jesus lovte ikke med disse ordene at noen vil få komme gjennom Harmageddon bare fordi de ved en eneste anledning viser gjestfrihet. Det disse ordene innebærer, er imidlertid at de som viser gjestfrihet overfor Jehovas vitner, vil få en passende belønning: åndelig opplysning. Hvis folk er gavmilde mot oss materielt sett på grunn av at vi er de vi er, vil de etter all sannsynlighet få motta åndelige goder i samme monn. Enkelte ganger, for eksempel under konventer, innbyr folk Jehovas vitner til å bo gratis hos seg — bare fordi vi er de vi er. Vi gir dem til gjengjeld rikelige åndelige velsignelser. Hvis de da har et rett hjerte, kommer de i sannheten og får et grunnfestet håp om evig liv. Den gjestfrihet verdslige mennesker viser oss, kan derfor akkurat som i Sakkeus’ tilfelle, da han klatret opp i treet, være et tegn på at de er rettferdig innstilt og beredt til å ta imot sannheten. — Matt. 10: 42.
Gjestfrihet overfor fremmede
9. Hvorfor bør vi ikke glemme å vise godhet eller gjestfrihet mot fremmede?
9 Hva så med apostelens befaling om ikke å glemme å vise godhet eller gjestfrihet overfor fremmede? Det er en viktig grunn til at vi bør være vennlig mot fremmede: Det gjør det lettere for dem å få sannheten. Bespiste ikke Jesus helt gratis 5000 fremmede? Han viste gjestfrihet i tilknytning til forkynnelsen av det gode budskap. Derfor kan gjestfrihet også i vår tid tjene til fremme av forkynnelsen av det gode budskap.
10, 11. På hvilke måter kan vi legge en gjestfrihetens ånd for dagen overfor fremmede? Hvilke fordeler medfører det?
10 Det er mange måter vi kan vise gjestfrihet og godhet på. Av og til inviterer brødrene andre mennesker med seg hjem til et måltid mat — mennesker som de tror må være rettsindige — og de benytter anledningen til å opplate skriftene for dem. Ikke så få arbeidsgivere og arbeidskamerater på fabrikker, i forretninger osv. har hatt utbytte av at Jehovas vitner har vist gjestfrihet på denne måten.
11 Det gjør alltid et visst inntrykk på en fremmed når man tilgodeser ham med en vennlig handling. Han ser da at en er noe utenom det vanlige. Ens vennlighet og hjertelighet trer fram som en kontrast til verdens hårdhet og kulde. Små vennlige handlinger kan føre til store resultater. Hvis for eksempel en bror som reiser med toget, hjelper en eldre mann eller dame med å løfte en koffert opp på bagasjehyllen, så er det en vennlig handling. En samtale kommer i gang, og den går over til et vitnesbyrd. Når du gjør mer enn det ventes av deg for å hjelpe en fremmed til rette, etterlater det et varig inntrykk, og hvis du har latt den fremmede få noe av Rikets litteratur, vil han sannsynligvis lese den med øket interesse på grunn av din vennlighet. Ved å være vennlig kan du derfor ofte skape muligheter til å fremme forkynnelsen av Rikets budskap — muligheter du aldri ville ha fått hvis du ikke hadde vært elskverdig og gjestfri.
12, 13. a) Hvilken lignelse fortalte Jesus for å belyse viktigheten av å være gjestfri mot sin neste? b) Hvordan har Jehovas vitner i motsetning til presteskapet vært gjestfrie mot sine «halvdøde» medmennesker?
12 Når Jehovas vitner er vennlige og gjestfrie, ligner de den barmhjertige samaritan i Jesu lignelse: «En mann gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt iblant røvere, som både kledde ham av og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød. Men det traff seg så at en prest dro samme vei ned, og han så ham, og gikk like forbi. Likeså en levitt; han kom til stedet, gikk fram og så ham, og gikk like forbi. Men en samaritan som var på reise, kom dit hvor han var, og da han så ham, ynkedes han inderlig, og han gikk bort til ham og forbandt hans sår og helte olje og vin i dem og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Og da det led mot neste dag, tok han to penninger fram og ga verten og sa til ham: Plei ham! og hva mer du måtte koste på ham, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.» — Luk. 10: 30—35.
13 Satans dyriske tingenes ordning har skylden for menneskenes nåværende «halvdøde» tilstand. Politiske, kommersielle og religiøse røvere har ranet og slått menneskeheten. Trass i alle de såkalte kristne religioner som finnes i kristenheten, er den akkurat som fortidens Juda et farlig sted å leve i: «Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er der intet helt på det; sår, buler og friske slag! De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke utbløtt med olje.» Hvem har vist disse «halvdøde» menneskene nestekjærlighet? Ikke presteskapet! Selv om både katolske, protestantiske og jødiske religionsledere er klar over folkets «halvdøde» åndelige tilstand og av og til kommenterer den fra prekestoler og i aviser, styrer de klar av menneskene og påtar seg en overlegen holdning og nekter å yte dem lindrende åndelig bistand. På den måten går de så å si like forbi dem på veien, akkurat som den jødiske presten og levitten gjorde. Men Jehovas vitner har i likhet med den barmhjertige samaritan umaket seg med å hjelpe de åndelig talt halvdøde menneskene. De har tatt seg av dem «som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer» i det motbilledlige Jerusalem, og behandlet deres sår med åndelig olje og vin, Guds Ords helbredende sannheter. — Es. 1: 5, 6; Esek. 9: 4.
14. Hva slags forberedelser må til forat vi skal kunne være gjestfrie åndelig talt?
14 Vi vet ikke hvor vi kan komme til å finne en «halv død» fremmed som gjerne vil få sine sår behandlet med olje og vin. Liksom samaritanen førte med seg nok olje og vin og var forberedt på nødssituasjoner, så må Jehovas vitner i dag alltid være forberedt og sørge for at de har tilstrekkelig olje og vin fra Guds Ord for hånden. Likevel hender det av og til at brødre går ut i tjenesten på feltet uten å ha nok «olje og vin», og de slipper opp for litteratur akkurat idet de treffer en «halvdød» fremmed. Noen brødre tar lite eller ikke noe «olje og vin» med seg når de skal ut og reise. Hva skal de da gjøre hvis de treffer en fremmed som etter alle tegn å dømme er halvdød åndelig sett? Etter som tiden er begrenset når en er på reise, er det svært vanskelig å hjelpe til med å forbinde åndelige sår hvis en ikke er utrustet med «olje og vin» som kan anvendes på stedet. Enkelte av brødrene forsømmer til og med å ha et rikholdig lager av den nyeste Rikets litteratur hjemme hos seg. Når en fremmed kommer til din dør, er du da så velforsynt med «olje og vin» at du kan helbrede hans sår, enten de nå skyldes utviklingslæren, treenighetslæren eller spiritismen? Vær omtenksom. Vær beredt. Før alltid denne olje og vin med deg, enten du reiser med tog, båt eller buss, er ute og går eller kjører eller er hjemme. Når du så kommer over en røvet og slått fremmed, er du beredt til å være gjestfri — hvor som helst og når som helst.
15, 16. a) Hvilken gjestfri handling kan Jehovas vitner gjøre som ville svare til det at samaritanen benyttet sitt eget dyr til å føre en fremmed til et herberge? b) Hvilken egenskap er tjenerne i en menighet nødt til å ha? Hvorfor?
15 Den barmhjertige samaritan nøyde seg ikke bare med å gjøre bruk av olje og vin; han benyttet også sitt eget dyr til å føre den fremmede til et herberge hvor han kunne få bedre pleie. På samme måte benytter også Jehovas vitner med glede sine egne biler for å hjelpe velvillige fremmede til å komme til Rikets sal, hvor de får en gjestfri mottagelse og blir behandlet omsorgsfullt. Vertshuseierne på Jesu tid var ofte kjent for sin gjestfrihet. Tjenerne i en menighet bør legge en tilsvarende gjestfri ånd for dagen. Den gjestfrie ånden er så viktig at et menneske ikke er kvalifisert til å bli utnevnt som tjener hvis han ikke er i besittelse av den. I 1 Timoteus 3: 2 forklarer apostelen at den som vil være tilsynsmann, må være «gjestfri» eller «glad i fremmede» (NW).
16 Hva er det som gir en menighet av Jehovas vitner en varme som ikke finnes i verden? Er det Rikets sal? Nei, en Rikets sal kan være det vakreste og nyeste møtelokalet i landet og likevel huse den kaldeste og mest utilnærmelige menighet. Nei, det som gjør en menighet varm, er at alle brødrene, og spesielt tjenerne, legger vinn på gjestfrihet.
17. Hvordan kan brødrene legge gjestfrihet for dagen i Rikets sal?
17 Tjenere, er det slik at en uvilkårlig føler seg velkommen i deres Rikets sal? Får dere de fremmede til å føle seg hjemme der? Sørger dere for at de får se seg omkring i salen og bli kjent med menighetskartet, konventbilder osv.? Blir Rikets sal åpnet så lang tid i forveien for et offentlig møte at ingen fremmede noensinne må vente utenfor? Lar brødrene villig de fremmede få se med seg i sine sangbøker og i Vakttårnet? I menigheter hvor tjenere gjør det til en regel å ønske alle velkommen, både de fremmede og brødrene, råder det en så stor varme at brødrene har vanskelig for å forlate Rikets sal når et møte er slutt.
18, 19. a) Hvordan går det når tjenerne glemmer å legge vinn på gjestfrihet? b) Hvordan kan tilbakeholdne brødre lett komme i kontakt med fremmede uten å være presentert for dem?
18 Men enkelte ganger glemmer tjenerne å legge vinn på gjestfrihet. Da gjør hele menigheten det samme. Og hva fører det til? Da blir atmosfæren i Rikets sal mer lik atmosfæren på en jernbanestasjon enn i et hyggelig møtelokale. Vet du hva det vil si? Sett at du spaserer inn på en jernbanestasjon. Ingen ofrer deg noen oppmerksomhet. Ingen snakker til deg. Du går like forbi folk, men ingen ser på deg eller bryr seg om at du er der. Du setter deg ved siden av folk, men de løfter ikke engang øynene opp fra det de leser på. Hvis de tilfeldigvis gjør det og du smiler, så smiler de ikke igjen. Det er bare et sted hvor man sitter og venter, og en er alltid glad når ventetiden er over og en kan komme seg ut. Slik er en jernbanestasjon. Hvordan ville det gå hvis tjenerne lot en Rikets sal få samme atmosfære som en jernbanestasjon, og en fremmed kom vandrende inn?
19 Den fremmede ville nok si til seg selv: ’Dette var da en nydelig gjestfrihet! De er vennlige mot meg når jeg snakker til dem på gaten eller når de kommer på døren hjemme hos meg, men nå da jeg er midt iblant dem, legger de ikke engang merke til meg. Kanskje jeg er uønsket her. Jeg tror nok ikke jeg vil komme hit flere ganger.’ Ja, slik kan det gå. Det har virkelig forekommet. La det aldri skje i deres menighet. Vær våken for å ønske fremmede velkommen. Hvis enkelte brødre er tilbakeholdne av natur, kan de lett komme i kontakt med de fremmede ved å stille slike spørsmål: «Hvordan likte De foredraget?» eller: «De synes nok at våre møter er annerledes enn andre religiøse møter, ikke sant?» En bør selvfølgelig heller ikke være redd for å snakke om dagligdagse ting som været. Når et menneske har vært en gang i Rikets sal, bør han ikke lenger være en fremmed, men bli tatt imot på en vennlig måte som om han var en bror. «Ta eder av hverandre, liksom og Kristus tok seg av eder.»’ — Rom. 15: 7.
20. Hva vil det si å legge vinn på gjestfrihet?
20 Vi bør derfor absolutt rette oss etter apostelens befaling: «Legg vinn på gjestfrihet!» Å legge vinn på gjestfrihet vil ikke bare si å ønske å være gjestfri. Det vil si å være det i praksis, å legge vinn på å være det, å være våken for å vise vennlighet til enhver tid og benytte enhver anledning til å helle «olje og vin» i de fremmedes åndelige sår. Men tenk aldri at den berikende egenskap som gjestfriheten er, bare skal være reservert for fremmede. Det er nemlig ved vår vennlighet og gjestfrihet at vi også på en overbevisende måte kan legge broderkjærlighet for dagen. «Men om broderkjærligheten trenger I ikke til at noen skriver til eder; for I er selv lært av Gud til å elske hverandre; . . . Dog formaner vi eder, brødre, at I enn mer gjør framgang deri.» Ved at vi legger vinn på gjestfrihet overfor våre brødre, ja, ved at vi ’tar oss av de hellige i deres trang’, kan vi i høyere grad legge kjærlighet for dagen. — Rom. 12: 13; 1 Tess. 4: 9, 10.