Kapittel 17

’Slaven’ som levde så lenge at han fikk se «tegnet»

 1. I hvilken henseende ville Gud at menneskene skulle etterligne ham ifølge det som framgår av skapelsesberetningen om de lysende himmellegemer?

MENNESKETS Skaper holder nøye regnskap med tiden. Det var også hans mening at menneskene skulle gjøre det. I skapelsesberetningen, som vi finner i det første kapitlet i hans inspirerte Ord, leser vi: «Og Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år. Og de skal være til lys på himmelhvelvingen, til å lyse over jorden. Og det ble så. Og Gud gjorde de to store lys, det største til å råde om dagen og det mindre til å råde om natten, og stjernene.» (1 Mosebok 1: 14—16) Bibelen inneholder derfor en tidsregning som viser hvor lenge mennesket har eksistert, idet den oppgir tider, dager og år.

 2, 3. a) Hvordan fører Bibelen sin tidsregning helt fram til året 1914? b) Hva sa Jesus angående tidspunktet for sitt komme i den ’store trengsel’, som inntreffer under hans nærvær?

² Bibelens tidsregning strekker seg fra menneskets skapelse i Edens hage og fram til den tid da den kan forbindes med fastslåtte årstall i den verdslige historie. Bibelens profetier inneholder dessuten opplysninger om tidsperioder som strekker seg enda lenger fram i tiden, ja, helt fram til 1914, det år som avmerket slutten på de «sju tider» da Gud tillot de hedenske nasjoner å herske uinnskrenket over menneskeheten. (Daniel 4: 16, 23, 25, 32; Lukas 21: 24) Det var dette år den herliggjorte Jesu Kristi parousia eller «nærvær» begynte i himmelen. Jesus forutsa at det under hans parousia skulle komme en ’trengsel’ som ville være uten sidestykke, men han sa ikke nøyaktig hvilken dag og time denne store trengsel over hele menneskeverdenen skulle begynne. Han sa:

³ «Men hin dag og time vet ingen, ikke engang himmelens engler, men alene min Fader. Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme [nærvær, NW] være; for liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme [nærvær, NW] være. Da skal to være ute på marken; én blir tatt med, og én blir latt tilbake. To kvinner skal male på kvernen; én blir tatt med, og én blir latt tilbake. Våk derfor! for I vet ikke hva dag eders Herre kommer [gresk: erʹkhe·tai].» — Matteus 24: 36—42; Markus 13: 32, 33.

 4. Hvilke dager ville forholdene under Jesu parousia ligne, og hvilke år faller de innenfor?

⁴ Ifølge denne profetien ville forholdene blant menneskene på jorden under Herren Jesu Kristi usynlige parousia være slik som de var i Noahs dager, før den verdensomfattende vannflommen. Med tidsangivelsen «Noahs dager» siktet Jesus tydeligvis til «dagene før vannflommen», da Noah bygde den arken som Gud hadde gitt ham befaling om å bygge. Det fantes ikke noe annet som menneskene før vannflommen kunne gi akt på som et tegn på at en vannflom ville komme i deres generasjon. Disse «Noahs dager» da arken ble bygd, faller innenfor de siste 100 år av Noahs liv før vannflommen, for vannflommen kom i Noahs 600. leveår, og vi leser: «Da Noah var fem hundre år gammel, fikk han sønnene Sem, Kam og Jafet.» — 1 Mosebok 5: 32; 7: 11.

 5. a) Hvordan blir «Noahs dager» eller den tid da arken ble bygd, ytterligere begrenset? b) Hva forstår vi angående Jesu parousia, ettersom den blir sammenlignet med «Noahs dager»?

⁵ Tiden begrenses ytterligere av at Noah fikk beskjed om å ta sin hustru, sine tre sønner og sine «sønners hustruer» med seg inn i arken. (1 Mosebok 6: 18) Dette viser at Noahs tre sønner var gift før arbeidet med arken begynte. På den tid da folk den gang kunne se at det var noe uvanlig som foregikk, var det kanskje derfor ikke mer enn omkring 50 år igjen til den verdensomfattende vannflommen. De «dager» da menneskene hadde anledning til å bli klar over alvoret i situasjonen, var likevel en ganske lang tidsperiode. Ettersom profetien sier at «således skal Menneskesønnens komme [nærvær, NW] være», har vi her enda et bevis for at Kristi usynlige nærvær eller parousia strekker seg over en lengre tidsperiode og ikke bare sikter til det tidspunkt, den dag og time, da den ’store trengsel’ begynner. I overensstemmelse med dette syn lyder Jesu uttalelse slik i den parallelle beretning i Lukas 17: 26: «Og liksom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager.» Og akkurat som de dager da Noah bygde arken, endte med at han og hans nærmeste familie gikk inn i dette veldige byggverket, så varer Menneskesønnens usynlige parousia en viss tid og når et høydepunkt i en verdensomfattende «stor trengsel».

 6. a) Hvordan skulle ifølge det Jesus sa, Noahs dager ligne tiden for hans parousia? b) Hva var det som var galt med menneskenes handlemåte?

⁶ I Noahs dager var jorden full av urett og var i ferd med å bli fordervet eller ødelagt. (1 Mosebok 6: 11, 12) Dette var naturligvis ondt i Guds øyne. Men det var ikke disse forhold Jesus hadde i tankene da han sa at dagene under hans parousia eller «nærvær» skulle være som Noahs dager. Han sa: «De åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen.» (Lukas 17: 27) Det var ikke i seg selv noe galt i det Jesus her nevnte. Hva var det så som var galt med det menneskene gjorde den gangen? Det var det at de lot seg bli fullstendig oppslukt av disse alminnelige, dagligdagse ting og ikke viste noen tro på det budskap som Noah forkynte, og som kom fra Gud. De tok det ikke alvorlig da Noah handlet i samsvar med sitt budskap ved i tro å bygge arken. (Hebreerne 11: 7) At det var dette som var galt, framgår av det Jesus sa: «Og de enste det ikke før vannflommen kom og feide dem alle vekk.» — Matteus 24: 39, NW.

 7. a) Hva ble de mennesker som ble tilintetgjort i vannflommen, fordømt for? b) Hvordan kan vi se at folk har fulgt en lignende handlemåte siden 1914?

⁷ De som gikk til grunne i den verdensomfattende vannflommen, ble fordømt fordi de var urettferdige og manglet tro. De var ugudelige. Følgelig «sparte [ikke Gud] den gamle verden, men oppholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, den gang han førte vannflommen over en verden av ugudelige». (2 Peter 2: 5) Jesu ord «således skal Menneskesønnens komme [nærvær, NW] være» får oss til å undersøke folks handlemåte og innstilling i vår tid, under hans parousia, hans usynlige «nærvær». Finner Jehova Gud den samme mangel på tro i våre dager? Er menneskene nå like opptatt av alminnelige, dagligdagse ting, av å spise, drikke, gifte seg og bli bortgiftet, som de var den gang, slik at de ikke legger merke til hva en liten gruppe, som kan sammenlignes med Noah og hans sju familiemedlemmer, sier og gjør? I over 60 år, siden Kristi parousia begynte i 1914, har Jehovas ’utvalgte’ forkynt Guds opprettede rike og den kommende ’store trengsel’ i hele verden, og fra et senere tidspunkt er de blitt hjulpet i dette arbeidet av en ’stor skare’ av andre får-lignende mennesker. Men folk i sin alminnelighet har ikke tatt dette alvorlig.

 8. a) På hvilken dag i den siste uken gikk Noah og hans familie inn i arken for å bli der, og hva skjedde sa? b) Hva utgjør dette en advarsel om?

⁸ I løpet av den siste uken før vannflommen på Noahs tid ble de landdyr og fugler som skulle bevares i live, ført inn i arken. Den siste dagen i denne betydningsfulle uken, den 17. dag i den annen måned (ifølge Noahs kalender) i år 2370 f. Kr., gikk Noah og de sju øvrige i hans familie selv inn i arken. «Og [Jehova] lukket etter ham.» (1 Mosebok 7: 1—16) Det betydde at Noah og hans familie ble stengt inne for å bli frelst, mens alle de andre, som var opptatt med sine egne interesser, ble stengt ute for å bli tilintetgjort. Jesus benytter dette som et advarende eksempel for alle dem av hans disipler som lever i tiden for hans parousia eller «nærvær». Måtte det derfor være fjernt fra oss å etterligne den nåværende verden av ugudelige mennesker som i sin selviskhet unnlater å gi akt på det som skjer, og er likegyldige og mangler tro! Hvis vi unnlater å la oss advare og ikke handler i samsvar med oppfyllelsen av Jesu profeti, kan det ikke bety noe annet for oss enn at vi blir tilintetgjort sammen med den vantro verden. På en dag og i en time vi ikke nå kjenner, vil den ødeleggende ’store trengsel’ overraske dem som ikke er våkne og på vakt.

NOEN FÅR LEVE, ANDRE BLIR TILINTETGJORT

 9. a) Hvordan viste Jesus at noen ville bli frelst, mens andre ville bli tilintetgjort? b) I hvilken forstand er det viktig å være skarpsynt som ørnene?

⁹ Når det skjer, vil det ikke være en tilfeldighet som avgjør hvem som blir frelst, og hvem som blir tilintetgjort. Mennesker som arbeider sammen, for eksempel på en mark eller i hjemmet ved en kvern, vil bli skilt fra hverandre. Jesus sa: «Da skal to være ute på marken; én blir tatt med og én blir latt tilbake. To kvinner skal male på kvernen; én blir tatt med, og én blir latt tilbake.» (Matteus 24: 40, 41) Noen uker tidligere, da Jesus kom med en lignende uttalelse, spurte hans tilhørere: «Hvor, Herre?» Han svarte: «Hvor åtselet er, der skal ørnene samles.» (Lukas 17: 34—37) De som blir «tatt med» og blir frelst, er altså de som i åndelig forstand er skarpsynte som ørner, de som samler seg om det åndelige festmåltid Jehova har gjort i stand på det tilfluktssted han har tilveiebrakt. De som blir «latt tilbake» og blir tilintetgjort, er de som ikke gir akt på oppfyllelsen av Jesu profeti, men som er likegyldige og lever på sin egen, selviske måte. De forsøker å bevare sin sjel ved hjelp av de midler denne verden tilveiebringer, men når den ’store trengsel’ plutselig begynner, vil de miste den.

10. Hvordan understreket Jesus at vi ikke bør være selvopptatt, slik som menneskene i verden er?

¹⁰ Vi tør ikke være som verdslige mennesker, eller som menneskene i kristenheten, som ligner de selvopptatte menneskene på Noahs tid. Til gagn for oss viste Jesus hvilken lærdom vi bør ta av hans lignelse. Han sa: «Våk derfor! for I vet ikke hva dag eders Herre kommer [gresk: erʹkhe·tai].» (Matteus 24: 42) Hvis vi tror at Herren har vært nærværende siden 1914, har vi enda større grunn til å holde oss våkne og være på vakt, slik at vi ikke er opptatt med de gale ting når den ’store trengsel’ begynner.

11, 12. a) Hvorfor opplyste ikke Jesus sine disipler om det nøyaktige tidspunkt da han ville komme som Jehovas domsfullbyrder i den ’store trengsel’? b) Hva vil det ifølge Jesu lignelse bety for oss hvis vi blir overrasket av den ’store trengsel’ som av en tyv om natten?

¹¹ Herren Jesus fortalte ikke sine disipler nøyaktig hvilket år og hvilken måned eller hvilken dag og time han kommer (gresk: erʹkhe·tai) som Jehovas domsfullbyrder i den ’store trengsel’ som det ikke har vært maken til «fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». Han lar ikke noen av sine disipler kjenne det nøyaktige tidspunkt, slik at de kan være likegyldige og opptatt med verdslige gjøremål helt til siste øyeblikk og så, like før det er for sent, påta seg en form for gudfryktighet og begynne å utføre det arbeid Gud har gitt dem befaling om å utføre. Nei, han har latt oss være i uvitenhet om det nøyaktige tidspunkt, slik at vi hele tiden må være på vakt. Hvis vi ikke utøver den rene tilbedelse av Gud og så blir overrasket av den ’store trengsel’ som av en tyv om natten, vil vi lide et uopprettelig tap. Jesus sa:

¹² «Men det skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken nattevakt tyven kom, da ville han våke, og ikke la noen bryte inn i sitt hus. Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer [gresk: erʹkhe·tai] i den time I ikke tenker.» — Matteus 24: 43, 44.

13. a) Hva er grunnen til at disiplene ikke fikk vite nøyaktig når Herren ville komme for å fullbyrde Jehovas hevn? b) Hva bør vi derfor gjøre?

¹³ Hva er således hensikten med at Jesus har latt sine disipler være i uvitenhet om det nøyaktige tidspunkt da han kommer for å fullbyrde Jehovas hevn over denne tingenes ordning, både dens religiøse og dens politiske del og samfunnet for øvrig? Hensikten er at alle som hevder at de er Kristi disipler, skal få bevise om de er sanne kristne hver dag, hele tiden, om de til enhver tid er opptatt med å forkynne det gode budskap om Guds messianske rike og til stadighet bestreber seg på å gjøre «disipler av mennesker av alle folkeslag», eller om de bare er opportunister, det vil si om de venter helt til de ikke kan tillate seg å nøle lenger, og så tar fatt på det arbeid Gud godkjenner, som om de hele tiden skulle ha vært travelt opptatt i det. Ettersom «Menneskesønnen kommer i den time [vi] ikke tenker», bør vi hele tiden være våkne og aktive i den tilbedelse og tjeneste som vår Herre godkjenner.

«DEN TRO OG KLOKE SLAVE»

14. Hvilket spørsmål stilte Jesus nå som fikk hans tilhørere til å tenke over hvordan de gjerne ville være?

¹⁴ Herren Jesus har nettopp understreket at hans disipler må være årvåkne og beredt. Nå reiser han et spørsmål som får hans disipler til å tenke over hvorvidt de har den rette hengivenhet for Jehovas Messias og tjener ham med klokskap, forutseenhet og innsikt. Hver enkelt disippel kunne selv avgjøre hva slags slave han ønsket å være, da han hørte Herren spørre: «Hvem er egentlig den tro og kloke slave som hans herre har utnevnt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?» — Matteus 24: 45, NW.

15. a) Hvorfor stilte Jesus dette spørsmålet angående en slave som ville være trofast? b) Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med hvem denne slaven er, og hva sier dr. Meyer om dette i sin håndbok til Matteus’ evangelium?

¹⁵ Ettersom Jesus ut fra de inspirerte profetier i sin Fars Ord visste at det ville framstå opprørske mennesker som ville falle fra den sanne kristne tro og slutte å ta del i den kristne tjeneste, var det helt på sin plass at han stilte dette ransakende spørsmål, som berører hver enkelt av hans disipler. Men talte han om et enkelt menneske, en enkelt av sine disipler, eller talte han om en gruppe disipler? I et teologisk oppslagsverk (The Critical and Exegetical Hand-Book to the Gospel of Matthew, av dr. theol. H. A. W. Meyer, 1884, side 429) sies det angående uttrykket «hvem er da»: «Angående nødvendigheten av å være beredt, som her er blitt framholdt. Slutningen framholdes i form av en allegori, hvor doúlos [slaven] representerer de disipler som Herren har utnevnt til å gi hans menighet veiledning, en oppgave hvori de må vise seg tro (1 Kor. iv. l f.) og kloke, . . .» Ettersom ’slaven’ her blir begrenset til å omfatte de 12 apostler, kan imidlertid dette støtte læren om apostolisk suksesjon eller episkopal suksesjon, en ubrutt rekke av biskoper (tilsynsmenn) hvor hver biskop alltid blir ordinert av en biskop.

16. Hvordan viser Markus 13: 34—36 hvorvidt «slave»-klassen omfatter hele gruppen av disipler og ikke bare tilsynsmennene?

¹⁶ Men hvis vi i stedet oppfatter den «tro og kloke slave» som hele gruppen av disipler (de åndelige tilsynsmenn innbefattet), utelukker det en slik lære som læren om episkopal suksesjon, som historien viser har gjort så stor skade og vært årsak til så mye undertrykkelse i kristenheten. Den måten disippelen Markus gjengir Jesu uttalelse på, viser at Jesus siktet til hele gruppen av disipler. Markus 13: 34—36 sier: «Liksom en mann som dro utenlands og forlot sitt hus og overga sine tjenere [slaver, NW] styret, enhver sin gjerning, og bød dørvokteren at han skulle våke, således skal I våke — for I vet ikke når husets herre kommer [gresk: erʹkhe·tai], enten det blir om aftenen eller ved midnatt eller ved hanegal eller om morgenen — for at han ikke skal finne eder sovende, når han kommer uforvarende.»

17. Hvorfor sammenlignet Jesus med rette sine disipler med slaver, og hva er de i egenskap av slaver forpliktet til?

¹⁷ Det kan kanskje virke litt hardt at Jesus sammenligner sine disipler med «slaver». Han hadde imidlertid grunn til å omtale dem slik, for i 1 Korintierne 6: 20 og 7: 23 leser vi: «I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!» «I er dyrt kjøpt; bli ikke menneskers treller!» Foruten disse ord av apostelen Paulus har vi det apostelen Peter skrev til de kristne: «I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» (1 Peter 1: 18, 19) I samsvar med dette innledet denne disippelen av Kristus sitt annet brev med ordene: «Simeon Peter, Jesu Kristi tjener [slave, NW] og apostel.» Og apostelen Paulus skammet seg heller ikke over å innlede et av sine brev med ordene: «Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere [slaver, NW].» (Filippenserne 1: 1) Og en av Herrens kjødelige halvbrødre innleder sitt brev med ordene: «Judas, Jesu Kristi tjener [slave, NW] og Jakobs bror.» (Judas 1) Det at de kristne er slaver på dette grunnlag, gjør det enda mer påkrevd at de legger kristen trofasthet for dagen.

18. Hvorfor var fortidens Israel et folk av tjenere for Jehova, og hvordan sammenlignet han disse tjenere med en enkelt person?

¹⁸ Kristi disipler fant ingen grunn til å protestere mot dette kristne slaveri, som om de ble dårlig behandlet, slik som Israels nasjon ble, noe som gjorde at følgende spørsmål ble stilt: «Er Israel en trell? Er han en hjemmefødt trell? Hvorfor er han blitt røvet?» (Jeremias 2: 14) Fortidens israelitter ble «røvet» av hedningene, fordi de ikke tjente Jehova, den høyeste Gud, trofast. Alle som tilhørte Israels folk, var Jehovas tjenere, fordi Jehova hadde løskjøpt dem fra det gamle Egypt. Da Jehova gjorde Egypts farao oppmerksom på det spesielle krav han hadde på Israels folk sammenlignet han sitt utvalgte folk med en enkelt person. Han sa: «Min sønn, min førstefødte, er Israel, og jeg sa til deg: La min sønn fare, så han kan tjene meg.» — 2 Mosebok 4: 22, 23.

19. Hvordan talte Jehova gjennom Esaias til Israels folk som til en enkelt slave eller tjener?

¹⁹ Over 700 år senere talte Jehova til hele Israels folk som om det var en enkelt tjener. Han sa: «Og du Israel, min tjener, Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham! Du som jeg tok ved hånden og hentet fra jordens ender og kalte fra dens ytterste kanter, og til hvem jeg sa: Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!» (Esaias 41: 8, 9) Skaperen viste tydelig at denne «tjener» besto av mange personer, da han sa til Israels folk: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, . . . Men hør nå, Jakob, min tjener, og Israel, som jeg har utvalgt! Så sier [Jehova], . . . Har jeg ikke for lenge siden latt deg høre det og forkynt deg det? I er mine vitner.» — Esaias 43: 10; 44: 1—8; se også 42: 19; 44: 21; 48: 20; 49: 3; Jeremias 30: 10.

20. Når ble det kjedelige Israel forkastet, hvem ble et åndelig Israel, og hvorfor kan ordene i Esaias 43: 10 anvendes på dette Israel?

²⁰ På pinsedagen i år 33, nøyaktig 50 dager etter at Jesus Kristus oppsto fra de døde, ble det omskårne, kjødelige Israels folk forkastet av Jehova Gud. Omkring år 50—52 skrev imidlertid den kristne apostelen Paulus til sine kristne brødre i den romerske provinsen Galatia: «Hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» (Galaterne 6: 15, 16) Den organisasjon som gikk fram etter «denne rettesnor» for en «ny skapning», var den sanne, kristne menighet, og ettersom det kjødelige Israel nå var forkastet, var det denne menighet av Kristi etterfølgere som var «Guds Israel». Den utgjorde et åndelig Israel. Som en forent menighet utgjorde den Jehova Guds og Kristi «tjener». Ordene i Esaias 43: 10 kunne i åndelig forstand rettes til dens medlemmer: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener.»

21. a) Visste Jesus hvem denne kollektive «slave» var? b) Hvilket spørsmål stiller vi angående denne «slave»-klassen?

²¹ Selv om Jesus spurte hvem den «tro og kloke slave» var, var han ikke i tvil om det. Han tenkte tydeligvis på denne Jehova Guds «tjener», på dette «Guds Israel». Det var ikke til å ta feil av hvem den kollektive «tjener» var. Jesus hadde med sitt eget blod kjøpt dette «Guds Israel», og i den lignelsen han fortalte da han kom med sin profeti, kunne han derfor med rette omtale det som en «slave», en kollektiv slave som ville vise seg å være ’tro og klok’. Men betyr det at Jesus omtalte denne «slave» i sin profeti angående «tegnet på [sitt] nærvær og avslutningen på tingenes ordning», at denne kollektive «tro og kloke slave» først har trådt fram under hans «nærvær» eller parousia som begynte i 1914?

22. a) Hvorfor kan den «tro og kloke slave»-klasse ikke ha blitt til først under Kristi parousia? b) Hvem var de «tjenestefolk» som ’slaven’ skulle gi mat?

²² Nei, for Jesus sier i sin lignelse at ’slavens’ husbond «dro utenlands og forlot sitt hus og overga sine tjenere [slaver, NW] styret». (Markus 13: 34) Den «tro og kloke slave» er således en slave «som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid». (Matteus 24: 45) Det er over 1900 år siden den kollektive ’slaves’ «husbond» dro bort, noe han gjorde da han fór opp til himmelen, etter at han hadde gitt ’slaven’ i oppdrag å dele ut mat til andre i rette tid. (Matteus 28: 16—20) De som maten skulle deles ut til, var ikke medlemmer av husbondens familie, men hans «tjenestefolk». De var slaver, akkurat som den «tro og kloke slave», som hadde fått i oppdrag å gi dem deres mat. De utgjorde til sammen en gruppe slaver som alle var underlagt den samme «husbond» eller «herre». De var alle forpliktet til å være «tro og kloke».

23. a) Når ble denne kollektive «slave» altså til? b) Hvordan vet vi at denne «slave» har levd så lenge at han har fått se «tegnet» på sin herres parousia?

²³ Jesu profetiske lignelse begynte å gå i oppfyllelse da han dro bort i år 33, og den kollektive «slave», «Guds Israel», Kristi åndsavlede, salvede menighet som til slutt skulle bestå av 144 000 medlemmer, har eksistert helt siden da. (Åpenbaringen 7: 4—8; 14: 1—3) Historien viser at da ’herrens’ usynlige parousia begynte, ved utløpet av hedningenes tid i 1914, fantes det fremdeles en levning av denne slave-klasse på jorden. Denne kollektive «slave» har altså levd så lenge at han har fått se tegnet på sin Herres parousia eller «nærvær».

«FOR Å GI DEM DERES MAT I RETTE TID»

24. Hvilket arbeid ble ’slaven’ satt til å utføre, og hvorfor måtte noen av ’tjenestefolkene’ uten tvil hjelpe til?

²⁴ I denne lignelsen fikk ikke ’slaven’ sølvtalenter som han skulle kjøpslå med. Her er det altså ikke tale om åndelige «talenter». Den «slave» som ble satt over sin herres «tjenestefolk», fikk i oppdrag å gi sine medslaver deres mat i rette tid. De trengte mat regelmessig, akkurat som den utnevnte «slave», for å ha den nødvendige styrke til å arbeide i sin herres hus. Hvis herren hadde mange tjenestefolk, ville den utnevnte «slave» ikke gå rundt og servere hver enkelt av dem. Det er rimeligere å tenke seg at ’slaven’ ville sørge for at det fantes mat, og at den ble servert til alle ’tjenestefolkene’. Noen av ’tjenestefolkene’ ville hjelpe til med å servere sine medslaver. Det er således ikke merkelig at ’tjenestefolkene’ hjelper til med å servere maten for hverandre.

25. Når begynte «slave»-klassen å servere ’maten’, for hvem serverte den den, og hva ble resultatet den første dagen?

²⁵ Så snart den åndelige «mat» var blitt tilgjengelig «i rette tid» på pinsedagen i år 33, viste den utnevnte «slave»-klasse seg å være ’tro og klok’ ved å dele ut ’maten’ under ledelse av Guds utgytte ånd. De som utgjorde menigheten på omkring 120 disipler, begynte å tale med hverandre om «Guds store gjerninger». Men denne lille, opprinnelige menighet beholdt ikke dette for seg selv. Tusener av åndelig sultne mennesker som hevdet at de tjente Jehova Gud, kom sammen for å høre om disse «gjerninger». Apostelen Peter tok ledelsen i å dele ut den åndelige «mat» til disse jøder og proselytter som befant seg i Jerusalem for å feire pinsefesten, en høytid som ikke lenger hadde noen gyldighet. De ønsket av hele sitt hjerte å bli den messianske ’herres’ «tjenestefolk», og de trengte «mat» for å bli det. De fikk nå denne «mat i rette tid» av den «tro og kloke slave»-klasse. Resultatet ble at omkring 3000 av dem kom til troen, ble døpt og fikk den hellige ånds gave. Nå var de virkelig Herrens «tjenestefolk», men de trengte fortsatt å få «mat». — Apostlenes gjerninger 2: 1—42.

26, 27. a) Hvem ble brukt til å servere ’maten’ for flere vordende «tjenestefolk» da dette arbeidet ble utvidet? b) Hvilken befaling som Herren hadde gitt før han dro bort, var dette i harmoni med?

²⁶ Mindre enn tre og et halvt år senere delte den «tro og kloke slave»-klasse ut den åndelige mat til andre vordende «tjenestefolk», nemlig til «mennesker av alle folkeslag», til ikke-jøder eller hedninger. Apostelen Peter tok ledelsen i dette og ble av Gud sendt til byen Cesarea ved Middelhavets østre kyst for å omvende den italienske høvedsmannen Kornelius og de interesserte som han hadde samlet i sitt hus. (Apostlenes gjerninger 10: 1 til 11: 18) På den måten ble døren åpnet for hedningene, slik at de kunne bli den messianske Herres, Jesu Kristi, «tjenestefolk». De som tilhørte den «tro og kloke slave»-klasse, måtte gå til disse vordende «tjenestefolk» med den åndelige føde, slik at de kunne bli åndelige israelitter, medlemmer av Guds Israel. Når disse var blitt åndelige «tjenestefolk», måtte de selv være med på å dele ut «mat». Når de gjorde det, ville de adlyde den befaling Herren hadde gitt kort tid før han dro bort:

²⁷ «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matteus 28: 19, 20, NW.

28. a) Hvilken varig åndelig mat som fremdeles er tilgjengelig, ble skaffet til veie i det første århundre? b) Trenger vi som lever nå, den samme åndelige mat som den «slave»-klassen spiste i det første århundre?

²⁸ Som en varig hjelp i denne utdeling av åndelig føde ble apostler og disipler av Jesus Kristus inspirert av Guds ånd til å skrive de 27 autentiske bøkene i de kristne greske skrifter, fra Matteus’ evangelium til Åpenbaringen. Denne velsmakende åndelige føde som den «tro og kloke slave»-klasse delte ut til de kristne «tjenestefolk» i det første århundre, er fremdeles tilgjengelig for de kristne «tjenestefolk» nå i det 20. århundre. De har derfor en fullstendig bibel, som består av 66 inspirerte bøker — 39 på hebraisk og arameisk og 21 på det fellesgreske språk som ble talt i det første århundre. Vi trenger hele Bibelen, ikke bare de inspirerte kristne greske skrifter. Da den «tro og kloke slave»-klasse begynte å tjene i det første århundre, hadde den bare de inspirerte hebraiske og arameiske skrifter å ta til seg føde fra. Den «mat» de kristne «tjenestefolk» spiste i begynnelsen, trenger også vi som lever nå. Medlemmene av den opprinnelige menighet i Jerusalem talte og leste hebraisk. I dag må vi benytte oversettelser av de hebraiske skrifter.

29. a) Hvordan fortsatte «slave»-klassen med å dele ut mat etter det første århundre? b) Hvordan begynte bibelstudentene å dele ut åndelig mat i den senere halvdel av det 19. århundre?

²⁹ Vi har ikke noe klart historisk bilde av hvordan den «tro og kloke slave»-klasse virket og delte ut åndelig mat i århundrene etter Herren Jesu Kristi apostlers død. Det var tydeligvis slik at den ene generasjon av «slave»-klassen ga ’maten’ videre til den etterfølgende generasjon. (2 Timoteus 2: 2) I den siste halvdel av det 19. århundre fantes det i hvert fall gudfryktige mennesker som satte pris på den åndelige føde Bibelen inneholder, og som ikke bare leste Bibelen som en hvilken som helst annen hellig bok, men som virkelig ønsket å ta til seg åndelig føde fra den. Uavhengig av kristenhetens kirkesamfunn og søndagsskoler ble det opprettet bibelstudiegrupper, og disse gruppenes medlemmer vokste i forståelse av Bibelens grunnleggende sannheter. De oppriktige og uselviske blant disse bibelstudentene var ivrige etter å dele denne viktige åndelige mat med andre. De hadde den samme ånd som den trofaste «slave» som var satt over ’tjenestefolkene’ for å gi dem den åndelige «mat i rette tid». De var også «kloke», ettersom de forsto at tiden var inne til å dele ut den åndelige mat, og også hva som var den beste måten å gjøre det på. De bestrebet seg på å dele ut denne ’maten’.

30. a) Hvilken fare truet den gang læren om en «løsepenge for alle», men hvilken forkjemper for denne lære framsto «i rette tid»? b) Hva skrev bladets redaktør allerede i 1881 om den «tro og kloke tjener»?

³⁰ En av de grunnleggende læresetninger i Bibelen som de undersøkte, var læren om en «løsepenge for alle», men det var nå en fare for at denne viktige rett på gudfryktige menneskers åndelige bord ville bli fjernet av tilhengere av bibelkritikk og av utviklingslæren. Da trådte det imidlertid fram en kompromissløs forkjemper for læren om Kristi «løsepenge for alle», og vi kan i dag forstå at det var «i rette tid». Denne forkjemper var et nytt blad for alle som elsket Bibelen, nemlig Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Sions Vakttårn og forkynner av Kristi nærvær). Første nummeret av dette bladet kom ut i juli 1879 i et opplag på 6000. Bladets redaktør og utgiver, Charles Taze Russell, tilhørte en bibelstudiegruppe i Pittsburgh i Pennsylvania. Under sitt iherdige studium av Bibelen beskjeftiget denne kristne mannen seg også med Jesu lignelse om den «tro og kloke tjener» (Matteus 24: 45), og han offentliggjorde sin forståelse av den i nummeret for november 1881, side 5. I det fjerde- og femtesiste avsnitt i artikkelen «I vingården» skrev han:

Vi tror at hvert lem på Kristi legeme, enten direkte eller indirekte, har del i det velsignede arbeid som består i å gi mat i rette tid til troens egne folk. «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk» for å gi dem føde i rette tid? Er det ikke den «lille hjord» av innvigde tjenere som trofast oppfyller sitt innvielsesløfte — Kristi legeme — og gir de ikke alle, enkeltvis eller kollektivt, mat i rette tid til troens egne folk — den store forsamling av troende?

Salig er den tjener (hele Kristi legeme) som hans husbond finner å gjøre så når han kommer (gr. elthon). «Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.»

31. a) Hva må sies med hensyn til hvorvidt C. T. Russell hevdet at han var den «tro og kloke tjener»? b) Hvordan viser det han utrettet, at han tjente som et trofast medlem av denne «tjener»-klassen?

³¹ Dette viser klart og tydelig at bladets redaktør og utgiver ikke på noen måte gjorde krav på selv å være den «tro og kloke tjener». Han hevdet aldri at han var det.a Han fortsatte imidlertid som redaktør av bladet helt til han døde. den 31. oktober 1916. I 1881 dannet han Zion’s Watch Tower Tract Society, og i desember 1884 fikk han denne organisasjonen innregistrert i samsvar med staten Pennsylvanias lover. I årene fra 1886 til 1904 skrev og utga han også de seks bind av Studier i Skriften, og dessuten utga han mange brosjyrer som tok for seg bibelske emner, og han var opphavsmann til det verdenskjente «Skapelsens fotodrama», som ble vist første gang i januar 1914, og som deretter ble vist jorden over. Han holdt utallige offentlige foredrag rundt om i verden. Han døde under en foredragsreise gjennom De forente stater. Det kan ikke herske noen tvil om at han like til sin død i 1916 tjente med stor kjærlighet som en del av den «tro og kloke slave»-klasse som ga Herrens «tjenestefolk» deres «mat i rette tid».

32. Hvordan var det etter Russells død en tendens til sektvesen i forbindelse med hans person? Når ble det satt en stopper for denne tendensen og hvordan?

³² Ettersom ’slaven’ i Jesu lignelse ikke er en enkelt kristen, men hele den salvede menighet av Kristi disipler, fortsatte den «tro og kloke slave»-klasse å tjene etter C. T. Russells død. Mange av Russells medarbeidere følte imidlertid at de sto i takknemlighetsgjeld til Russell, og deres verdsettelse av den tjeneste han hadde utført, fikk dem til å betrakte ham som den «tro og kloke slave». Dette synspunkt ble tydelig framholdt i en bok som ble utgitt i juli 1917 av People’s Pulpit Association i Brooklyn i New York. Denne boken ble kalt «Den fuldbyrdede Hemmelighed» og behandlet Åpenbaringen, Esekiels bok og Salomos høysang. På bokens utgiverside sto det: «Siste bind av pastor Russells verk ’Studier i Skriften’. Samlet og utgitt etter hans død.» Denne boken og den religiøse innstilling som gjorde seg gjeldende, utgjorde en fare for at det kunne oppstå en sekt som fulgte et menneske. Denne tendensen til sektvesen ble imidlertid stanset i begynnelsen av 1927, da artiklene «Sønnen og tjeneren» og «Den gode og den onde tjener» ble offentliggjort i Vagttaarnet for 1. og 15. mars 1927. Disse artiklene viste at ’tjeneren’ i Matteus 24: 45 var en kollektiv tjener. — Esaias 43: 10—12.

33. Var Kristi «tjenestefolk» uten «mat» da det som var igjen av Russells bøker og av Den fuldbyrdede Hemmelighed, var blitt distribuert?

³³ Senere, i 1929, ble restlageret av de seks bind av Studier i Skriften og av Den fuldbyrdede Hemmelighed distribuert blant offentligheten. Men betydde det at Herrens «tjenestefolk» nå manglet åndelig «mat i rette tid»? Nei, på ingen måte! Vi skal ganske kort se på grunnen til det.

DEN ’LYKKELIGE’ SLAVE

34. Hvem reiste et spørsmål angående den «tro og kloke slave», hvem besvarte spørsmålet, og hvordan?

³⁴ Spurte Jesus i Matteus 24: 45 om hvordan den «slave» som var satt over sin herres «tjenestefolk» for å gi dem mat, ville være trofast og klok? Ja, og i det neste verset (Matteus 24: 46, NW) besvarer Jesus også dette spørsmålet. Han sier: «Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer [gresk: elthón].» Slaven kunne vise at han var klok og trofast mot sin herre, ved å fortsette å gjøre det hans herre hadde satt ham til å gjøre inntil denne vendte tilbake, nemlig «å gi [tjenestefolkene] deres mat i rette tid». Det ville føre til at han oppnådde stor lykke når hans herre vendte tilbake.

35. a) Hvilken vanskelig tid som Jesus hadde forutsagt i sin profeti, overlevde «slave»-klassen i det første århundre, og hva skrev Johannes i slutten av dette århundre? b) Hvilket spørsmål oppsto på lignende måte angående «slave»-klassen da hedningenes tid utløp i 1914?

³⁵ For 1900 år siden, da den «tro og kloke slave»-klasse ble dannet, overlevde den den urolige tiden som Jesus beskrev profetisk i Matteus 24: 4—22, Markus 13: 5—20 og Lukas 21: 8—24. Over 25 år etter at Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70, skrev apostelen Johannes Åpenbaringen og sitt evangelium og sine tre brev, og alle disse skriftene ble skrevet til gagn for den «tro og kloke slave»-klasse og inneholdt åndelig føde som den himmelske Herres «tjenestefolk» trengte. I 1914 gikk levningen av den «tro og kloke slave»-klasse inn i den tidsperiode da profetien om «tegnet på [Jesu] nærvær og avslutningen på tingenes ordning» skulle få sin endelige oppfyllelse. De begivenheter som ifølge Jesus skulle kjennetegne den forbilledlige perioden, fra år 33 til år 70, begynte også å finne sted i 1914. Spørsmålet var nå om den «tro og kloke slave»-klasse ville overleve den vanskelige tiden som ventet den, den tid som svarte til de vanskelige årene «slave»-klassen hadde måttet gå igjennom fra år 33 til år 70.

36. Hvor vanskelig ble det for «slave»-klassen å gi ’tjenestefolkene «mat» under den første verdenskrig, men hvordan gikk det med The Watch Tower?

³⁶ Da hedningenes tid endte omkring den 4./5. oktober 1914, hadde den første verdenskrig allerede rast i over to måneder. Denne krigen var noe nytt, ikke bare for menneskeverdenen i sin alminnelighet, men også for Herrens «slave»-klasse. Den var kjennetegnet av mye mer vold og langt større ødeleggelser enn de kriger som var blitt utkjempet etter Jesu himmelfart i år 33 som en oppfyllelse av hans ord om at det skulle være «krig og rykter om krig», og at folk skulle reise seg mot folk og rike mot rike. (Matteus 24: 6, 7) Restriksjoner og andre forhold under verdenskrigen gjorde det meget vanskelig for den «tro og kloke slave»-klasse å fortsette å gi den himmelske Herres «tjenestefolk» deres «mat i rette tid». Situasjonen ble stadig verre. Til sist befant mange av ’tjenestefolkene’ seg i fengsler og militærleirer, og sommeren 1918 ble lederne for Watch Tower Bible and Tract Society og medlemmer av redaksjonskomitéen for bladet The Watch Tower satt i det føderale fengsel i Atlanta, idømt lange fengselsstraffer. Til tross for dette fortsatte bladet å komme ut, ikke i Brooklyn, men i Pittsburgh i Pennsylvania, hvor det opprinnelig ble utgitt.

37. Hvilken situasjon befant «slave»-klassen seg i da den første verdenskrig endte, og hvilket spørsmål oppsto i forbindelse med denne klassen?

³⁷ Slik var situasjonen da den første verdenskrig endte den 11. november i 1918. Forbindelsen mellom Selskapets hovedkontor og dets avdelingskontorer i andre land ble enten brutt eller hindret. En del bibelske publikasjoner var enten blitt forbudt av myndighetene, eller en hadde sluttet å distribuere dem. De trykkplater som var blitt brukt ved framstillingen av bibelske traktater, hadde forsvunnet eller var på en eller annen måte blitt ødelagt. Hvordan fortonet nå framtiden seg for Herrens «slave»-klasse? Hva var «slave»-klassens medlemmer besluttet på å gjøre i den etterkrigsperiode som nå fulgte?

’SLAVENS’ HERRE KOMMER FOR Å lNSPISERE

38. Hvilket spørsmål kunne en nå med rette stille i forbindelse med kristenhetens kirkesamfunn og i forbindelse med de kristne, som var utsatt for verdens hat?

³⁸ Det kan ikke være tvil om at tiden nå var inne til at Herren skulle inspisere sin «slave»-klasse. Alt tyder på at Herren nå virkelig kom for å inspisere. Ifølge profetien i Malakias 3: 1—5 kunne en vente at det ville skje. Kristenhetens kirkesamfunn hadde under krigen fulgt en handlemåte som var stikk i strid med deres påstand om at de var Jesu Kristi disipler og slaver. Kunne de nå, ved sine handlinger fram til 1919, vise at de utgjorde Jesu Kristi, den himmelske Herres, «tro og kloke slave»-klasse? Som dommer ville Jesus ved sine handlinger vise hvordan han så på kristenhetens hundrevis av kirkesamfunn. La oss nå rette oppmerksomheten mot de oppriktige kristne bibelstudenter som under den første verdenskrig ble forfulgt på grunn av sin lydighet mot Kristus, og som ble ’hatet av alle folkeslag’ for Kristi navns skyld. Den guddommelige inspeksjon omfattet også dem. Hvilken beslutning traff så Herren vedrørende dem?

39. I hvilken sinnsstemning og i hvilken hensikt kom herren hjem ifølge Jesu lignelse?

³⁹ På hvilken måte vendte ifølge Jesu lignelse den utnevnte slavens herre tilbake til sitt hus? Kom han i stor vrede for å tilintetgjøre huset? Eller gledet han seg til å komme hjem og se hvordan hans anliggender var blitt ivaretatt under hans fravær? Han kom i en fredelig hensikt. Han kom ikke for å utkjempe «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 13—16) Han kom i stedet for å forvisse seg om at alt i hans hus var i orden. Hadde den slave som han hadde satt over sine «tjenestefolk», gitt dem deres «mat i rette tid»? Han måtte foreta en inspeksjon.

40. Hva kunne den hjemvendte Herre fastslå angående de kristne, som var blitt hatet og forfulgt, ettersom spørsmålet var om den rette åndelige føde var blitt servert regelmessig?

⁴⁰ Spørsmålet var om maten, den riktige form for mat, var blitt servert i rette tid. Det var det som måtte utgjøre grunnlaget for den beslutning den tilbakevendte herre ville treffe. Hvordan forholdt det seg så med den gruppe kristne som var blitt hatet og forfulgt verden over? (Matteus 24: 9) Helt fram til 1919 hadde disse kristne bestrebet seg på å gi «mat i rette tid» til «troens egne folk» eller den himmelske Herres «tjenestefolk». De hadde gjort dette på tross av de vanskeligheter deres forfølgere og krigførende nasjoner hadde utsatt dem for. Det var ikke bare det at denne åndelige mat skulle serveres regelmessig, men matens kvalitet skulle også tas i betraktning. I denne henseende hadde disse forhatte og forfulgte kristne, som alltid hadde bestrebet seg på å være trofaste slaver for Jesus Kristus, bestått prøven. I de år da denne verdenskonflikten varte, hadde de ikke i likhet med kristenheten eller de hedenske religionssamfunn utbredt de politiske regjeringers krigspropaganda. De hadde urokkelig forkynt Bibelens budskap for den tiden og holdt fast ved at alle kristne måtte etterleve Bibelens prinsipper.

41. Hva lot Herren seg ikke påvirke av da han inspiserte disse kristne og hvordan vet vi hvilken beslutning han traff?

⁴¹ Hvilken beslutning traff så den himmelske Herre med hensyn til sine lydige slaver? Han lot seg ikke påvirke av at de var upopulære og var blitt forfulgt i denne krigsgale verden, for han hadde selv forutsagt at det ville bli en vanskelig tid for dem under hans usynlige parousia eller «nærvær». Fant han at disse kristne slaver ikke brydde seg om at de var upopulære i denne verden, men i stedet bestrebet seg på å behage sin Herre og utføre det han hadde pålagt dem å utføre under sitt fravær? Han må ha gjort det, i betraktning av hvordan utfallet av inspeksjonen, som begynte i 1919, har berørt den måten han har handlet med dem på, etter den tiden. Hans handlinger, det han har gjort for sine kristne slaver, taler tydeligere enn ord.

42, 43. a) Hvilken profeti anvendte Jesus på sine apostler den natten da han ble forrådt, og hvordan ble den oppfylt? b) Hvordan ble den samme profetien oppfylt tre og et halvt år etter at Jesus var blitt innsatt på tronen i 1914?

⁴² La oss tenke på hvordan det forholdt seg med Jesu apostler. Tre og et halvt år etter at Jesus Kristus var blitt døpt i Jordan-elven, ble han forrådt i Getsemane hage. Før det hadde han sitert fra profetien i Sakarias 13: 7 og forutsagt hvordan det ville gå med hans apostler: «I denne natt skal I alle ta anstøt av meg; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal atspres. Men når jeg er oppstanden, vil jeg gå i forveien for eder til Galilea.» (Matteus 26: 31, 32) Samme natt, den 14. nisan i år 33, viste det seg at Jesus med rette hadde anvendt Sakarias’ profeti på sine apostler, for i Matteus 26: 56 fortelles det hva som skjedde da Jesus var blitt forrådt: «Da forlot alle disiplene ham og flydde.» Hans «får» var virkelig blitt atspredt.

⁴³ Som en parallell til dette nærmet atspredelsen av den himmelske Hyrdes «får» seg sin klimaks ved tiden for den årlige feiring av Herrens nattverd tirsdag den 26. mars 1918, tre og et halvt år etter 1914, det år da hedningenes tid utløp og Kristus ble innsatt på tronen i himmelen. I The Watch Tower for 1. mars 1918 sto det i første avsnitt i hovedartikkelen «Til minne om vår konge»: «Om den forestående minnehøytid blir den siste på jorden, vet vi naturligvis ikke, men vi vet at vi er ett år nærmere den fullstendige virkeliggjørelse av vårt håp. Hvis det behager Herren å la oss feire denne minnehøytid i flere år ennå, vil vi med glede gjøre det.» Framtidsutsiktene ble dystrere da fremtredende medlemmer av Selskapet Vakttårnet som var med på å gi den himmelske Hyrdes «får» føde, ble arrestert, stilt for retten og med urette dømt til mange års fengsel. En forsto ikke den gang at dette var en oppfyllelse av Sakarias 13: 7.

44. a) Hvilken lys side hadde Sakarias’ profeti, og hva innebar det? b) Hvordan ble denne delen av profetien oppfylt på Jesu apostler?

⁴⁴ Denne profetien hadde imidlertid også en lys side. Den forutsa ikke bare at hyrden ville bli slått og fårene atspredt, men den inneholdt også et løfte fra Jehova: «Og jeg vil igjen ta meg av de små!» Det betydde at Jehova ville ta seg av de atspredte får og vise dem sin gunst. Etter at Jesus hadde sitert fra profetien om hvordan fårene skulle atspres, beroliget han derfor apostlene ved å si: «Men når jeg er oppstanden, vil jeg gå i forveien for eder til Galilea.» (Matteus 26: 32) Det betydde at han etter sin oppstandelse fra de døde igjen ville samle dem. Det skjedde også, og vi leser om dette: «De elleve disipler dro til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de så ham, tilba de ham; men noen tvilte. Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler [gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, NW], idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» — Matteus 28: 16—20.

45. Hvordan ble den samme profetien oppfylt på den trofaste «slave»-klasse i 1919?

⁴⁵ På lignende måte var det i 1919 tydelig at Jehova ’tok seg av de små’. (Sakarias 13: 7) Jehovas hyrde og konge, Jesus Kristus, begynte igjen å samle de atspredte «får». I likhet med slavens herre i lignelsen vendte Herren Jesus tilbake til sitt hus for å se hvordan situasjonen var der. Han fant da en ’tro og klok slave’-klasse som på tross av de vanskelige forhold i verden bestrebet seg på å gjøre det han hadde befalt, nemlig å gi hans «tjenestefolk» åndelig mat i rette tid, mat fra Guds inspirerte Ord. Han viste derfor dem som tilhørte denne klassen, sin gunst ved igjen å samle dem slik at de kom til å utgjøre en velorganisert gruppe «tjenestefolk» i hans hus. Det åtte dager lange stevnet som ble holdt i Cedar Point i Ohio fra 1. til 8. september i 1919, var et vitnesbyrd overfor hele verden om at Herren Jesus Kristus, som var usynlig nærværende, var i ferd med å gjeninnsamle sine trofaste «får». Verden kunne se hvem det var den tilbakevendte Herren Jesus hadde funnet å være hans «tro og kloke slave»-klasse. Dette gjorde «slave»-klassens medlemmer lykkelige. De ville få fortsette i sin himmelske Herres tjeneste.

46. Hvilken belønning vil ifølge Jesu lignelse gjøre den trofaste «slave» «lykkelig»?

⁴⁶ Herren Jesus forklarte hvorfor den «tro og kloke slave» kunne være lykkelig. Han sa: «Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere, han skal sette ham over alt det han eier.» — Matteus 24: 46, 47, NW; Lukas 12: 42—44.

SATT OVER ALT HERREN EIER

47. Hva fikk den trofaste «slave» da han ble forfremmet, og hvordan var dette i overensstemmelse med det hans herre hadde oppnådd?

⁴⁷ Herren Jesus erklærte den «tro og kloke slave» lykkelig på grunn av den belønning som ventet ham fordi han trofast hadde utført det arbeid hans herre hadde gitt ham i oppdrag å utføre. Han ville bli forfremmet og dermed få et større ansvar av sin herre. Grunnen til det er uten tvil også at hans herre selv har fått et større ansvar. Da herren forlot sitt hus, var det ikke en turistreise eller en rekreasjonstur han dro ut på. Han hadde et viktigere mål, nemlig å oppnå en høyere stilling, og øke sin makt og myndighet. Og når vi tenker på at denne lignelsen som Jesus fortalte, siktet til at han skulle stige opp til himmelen for å motta kongemakt etter å ha ventet ved sin Fars høyre hånd i lang tid, er det underforstått at herren i lignelsen ville bli betrodd større ansvar. Da han vendte hjem igjen, hadde han fått en ny og større oppgave. (Hebreerne 10: 12, 13) «Alt det han eier» er blitt forøkt og har dermed fått større verdi. Den forfremmede ’slaven’ får altså del i sin herres ære.

48. Hvorfor var det oppdrag «slave»-klassen fikk da dens Herre vendte tilbake, mer betydningsfullt og mer ærefullt enn det den tidligere hadde hatt?

⁴⁸ I oppfyllelsen av den profetiske lignelsen fikk Herren Jesus Kristus et himmelsk rike da de «fastsatte tider for folkeslagene» endte i 1914. Da hans usynlige parousia eller «nærvær» begynte i dette året, satt han derfor som en kronet, regjerende konge på den himmelske trone. Da han i 1919 vendte tilbake for å inspisere alle sine «tjenestefolk» hadde han en kongeverdighet som han ikke hadde hatt da han levde her på jorden i det første århundre. De som tilhørte den «tro og kloke slave»-klasse, tjente derfor nå en Herre som hadde fått høyere rang og større makt og myndighet enn han tidligere hadde hatt. Dette betydde at deres tjeneste for ham nå var enda mer betydningsfull. Det var en større ære å være i hans tjeneste. Og det å bli forfremmet av ham og derved bli betrodd større ansvar var virkelig en belønning!

49. Hva betydde det for slaven at herren satte ham ’over alt det han eide’, og hvilken mulighet innebar det for ham?

⁴⁹ Før herren i lignelsen drar bort, gir han et begrenset ansvar til den han venter vil være en ’tro og klok slave’. Han setter ham bare over sine tjenestefolk for at han skal gi dem deres mat i rette tid. Når herren vender tilbake og setter den godkjente slave «over alt det han eier», betyr det derfor at slaven får en større oppgave. Nå kan han i større målestokk vise sin troskap og klokskap, for han har mer å føre tilsyn med. Han blir en høyt verdsatt slave.

50. Hvor finnes det som blir omtalt som «alt det [herren] eier», og hva består det i?

⁵⁰ I oppfyllelsen av den profetiske lignelsen sikter ikke ’alt det som han eier’, og som Herren setter den godkjente slaven over, til alt det Herren eier i himmelen. Den herliggjorte Herre, Jesus Kristus, som har fått «all myndighet» i himmel og på jord, er ikke ute av stand til å ta seg av «alt det han eier» i de usynlige himler, hvor hans hellige engler tjener ham. «Alt det han eier» som han setter den «tro og kloke slave»-klasse over, må sikte til alle de åndelige verdier som tilhører ham på jorden, og som har tilknytning til hans opprettede, himmelske rike. Det vil ikke si at ’slaven’ får noen plass i denne verdens politiske regjeringer, som om kongen Jesus Kristus nå ledet eller kontrollerte alle disse menneskelagde, politiske institusjoner. Disse institusjoner er dømt til undergang. Å bli satt over «alt det han eier» vil derfor si å utføre en oppgave på jorden som en oppfyllelse av de profetier som får sin anvendelse i tiden etter Rikets opprettelse i himmelen i 1914.

51. Hvordan har de som tilhører den trofaste «slave»-klasse nå en viktigere oppgave som ambassadører enn tidligere, og hvilket privilegium og hvilket ansvar har de nå i forbindelse med profetiene?

⁵¹ Da den regjerende konge Jesus Kristus inspiserte levningen av sine salvede disipler i 1919, fant han at den utnevnte «slave» på en trofast og klok måte delte ut mat til hans «tjenestefolk». Derfor satte han denne «slave»-klasse over alt det han eide. Dens økte ansvar innebar at den ved sin tjeneste skulle bidra til å oppfylle de profetier angående Riket som nå skulle virkeliggjøres. Opp gjennom århundrene har den «tro og kloke slave»-klasse bestått av dem som er «ambassadører som er stedfortredere for Kristus», ambassadører som inntrengende har oppfordret menneskene til å la seg forlike med Gud gjennom Kristus. (2 Korintierne 5: 19, 20, NW) Etter at de i 1919 ble satt over alt det Herren eier, er de imidlertid blitt ambassadører for det opprettede messianske rike, og det budskap om Riket de nå forkynner, har fått en ny betydning og større vekt. (Matteus 24: 14; Markus 13: 10) De har det privilegium og ansvar å tjene som villige redskaper ved virkeliggjørelsen av profetiene om Riket, som får sin endelige oppfyllelse etter året 1914. Hvilken ære er det ikke for dem å få være med på å oppfylle det som forutsies i den storslagne Åpenbaringen, hvor vi finner det enestående budskap om Kristi tusenårige rike!

52. Hvordan betydde dette at «slave»-klassen ble opphøyd, og hvordan blir dette beskrevet i Åpenbaringen?

⁵² Dette var det privilegium, det ansvar og den ære som ventet levningen av den «tro og kloke slave»-klasse. Det var det som ble overdratt levningens medlemmer av deres himmelske Herre, den regjerende konge, Jesus Kristus. Det er ikke noe å undres over at de blir erklært ’lykkelige’! Det at de er blitt betrodd disse dyrebare privilegier, betyr virkelig at de er blitt opphøyd. Det svarer til bildet i Åpenbaringen 11: 11, 12, hvor det tales om de «to vitner» som ble drept av fienden, og hvis lik lå på gaten i den Sodoma-lignende «store by» i tre og en halv dag: «Og etter de tre dager og en halv kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og en stor frykt falt på dem som så dem. Og de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! Og de steg opp til himmelen i skyen, og deres fiender så dem.»

53. a) Hvorfor var «slave»-klassens privilegier og plikter nå større enn tidligere? b) Hvordan kunne den fortsatt dele ut mat til ’tjenestefolkene- selv om de eldre bøkene var blitt distribuert?

⁵³ Disse opphøyde privilegier og plikter har betydd mer arbeid for dem som utgjør den kollektive «tro og kloke slave». Det har betydd at de har måttet bruke mer tid i sin tjeneste og vie den større oppmerksomhet, og de har også måttet ta i bruk større bygninger og mer utstyr for å få utført arbeidet, slik at profetiene om dette Rikets arbeid har kunnet bli oppfylt. De har også måttet arbeide i et større område, over hele den bebodde jord. (Åpenbaringen 14: 6, 7; 10: 11) Det har naturligvis hele tiden vært nødvendig å servere mat regelmessig til Herrens «tjenestefolk». Og hvilket åndelig bord med bibelske retter er ikke blitt dekket for dem! Selv om restlageret av Studier i Skriften og Den fuldbyrdede Hemmelighed ble distribuert i 1929, kom ikke disse «tjenestefolk» til å mangle åndelig mat. Siden boken Guds Harpe ble utgitt på engelsk i 1921, har det hele tiden kommet nye innbundne bøker, brosjyrer og traktater som har vært up to date. I oktober 1919 begynte en så å utgi bladet The Golden Age (som på norsk het «Den Gylne Tidsalder», og som nå er kjent som Våkn opp!) som et søsterorgan til The Watch Tower (Vakttårnet).

54. Hvilket profetisk bilde i Åpenbaringen har gått i oppfyllelse som et resultat av det arbeid «slave»-klassen har utført? Hvilket stort ansvar har dette medført for den, men hvilken hjelp har den fått?

⁵⁴ Den «tro og kloke slave»-klasse, som ble belønnet med privilegier og ansvarsfulle oppgaver, har dessuten bidratt til at det vakre syn som apostelen Johannes fikk under inspirasjon, og som han beskrev i Åpenbaringen 7: 9—17, har gått i oppfyllelse. Ja, siden 1935 har «slave»-klassen sett dette profetiske syn bli til virkelighet. Dens øyne er blitt velsignet med å se mennesker som tilhører en talløs, ’stor skare’, komme fra alle deler av jorden og prise og tilbe Jehova Gud i hans åndelige tempel, idet de gir ham og Lammet, Jesus Kristus, æren for sin frelse. Det har vært en stor oppgave for dem som utgjør den «tro og kloke slave»-klasse av åndelige israelitter, å dra omsorg for denne stadig voksende ’store skare’, men de er klar over at disse får-lignende mennesker «av alle ætter og stammer og folk og tunger» er en verdifull del av «alt det han eier» på jorden, og de gleder seg derfor over å kunne dekke disse ’andre fårs’ åndelige behov. Til gjengjeld hjelper denne ’store skare’ den «tro og kloke slave» med å ta hånd om det Herren eier på jorden.

’DERSOM DEN ONDE SLAVE’

55, 56. Hvorfor må hvert enkelt medlem av «slave»-klassen bevare sin trofasthet og fortsette å følge en klok handlemåte, og hvilken advarsel kom Jesus med i denne forbindelse?

⁵⁵ Denne «tro og kloke slave»-klasse vil fortsette å arbeide for Herren Jesus Kristus helt til den har fullført sin gledebringende tjeneste på jorden. Hvert enkelt åndsavlet salvet medlem av denne «slave»-klasse i vår tid må imidlertid gi akt på sin oppførsel, slik at han ikke viser seg uverdig til å fortsette å tilhøre denne høyst begunstigede klasse. Hvis han ikke fortsetter å være trofast og følge en klok handlemåte, vil han bli som en ’ond slave’. Jesus advarte om denne faren da han videre sa:

⁵⁶ «Men dersom den onde tjener [onde slave, NW] sier i sitt hjerte: Min herre gir seg tid, og så gir seg til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, da skal denne tjeners [slaves, NW] herre komme [gresk: héxei] en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hogge ham sønder og gi ham lodd og del med hyklerne; der skal være gråt og tenners gnissel.» — Matteus 24: 48—51; Lukas 12: 45. 46.

57. a) Sier Jesus her at herren fra begynnelsen av utnevner en ’ond slave’, eller at den slaven som er blitt utnevnt, med tiden blir ond? b) Hva viste Jesus ved den måten han innledet sin uttalelse på?

⁵⁷ Når vi ser nærmere på det Jesus her sier, legger vi merke til at han ikke sier at ’herren’ ved sin avreise innsetter en ’ond slave’. Han sier heller ikke at den «tro og kloke slave» skal bli ’ond’. Han nevner bare muligheten og sier at «dersom» den slave som ble satt over tjenestefolkene, ble ond i sitt hjerte og sa at hans herre ikke ville komme på lenge, og begynte å følge en urett handlemåte, så ville hans herre behandle ham på denne måten når han kom igjen. Slaven ville ikke bli satt over alt det hans herre eide. Nei, det ville skje noe helt annet med ham. Det Jesus mener, er altså: Hva ville skje med slaven når hans herre plutselig kom tilbake, hvis det viste seg at han var blitt ond og hadde handlet troløst og uforstandig? Det ville gå nøyaktig slik som Jesus sa. Jesus sa hverken at det var sikkert, eller at det var meget sannsynlig at den opprinnelige slaven ville bli ond.

58. a) Hvordan gjengir nyere bibeloversettelser Jesu ord? b) Hva ville resultatet bli hvis den «slave»-klasse som Jesus satte over sine «tjenestefolk», ble ond?

⁵⁸ Andre, nyere oversettelser av Jesu ord får fram denne tanken tydeligere. Ungdomsoversettelsen sier: «Men er tjeneren en dårlig kar, så tenker han: ’Herren min blir lenge borte,’ og han tar til å slå medtjenerne sine og eter og drikker sammen med drukkenboltene.» (Matteus 24: 48, 49) Lyder Bruns oversettelse sier: «Men dersom tjeneren er en slubbert som tenker i sitt stille sinn» og så videre. Det nye testamente — Ny oversettelse av 1975 sier: «Men dårlig er denne tjeneren om han sier til seg selv» og så videre. Jesus forutsier ikke direkte at det vil framstå en ’ond slave’. Han beskriver bare hvordan en troløs og uforstandig slave ville tenke, tale og handle, og hvilken straff en slik slave ville få av sin herre når denne plutselig kom tilbake. Hvis den «slave» som Herren Jesus utnevnte, viste seg å bli ond, ville det ikke være noen ulastelig «slave» som han kunne belønne. Han utnevner ikke to slave-klasser.

59. a) Hvilken «slave»-klasse la Jesus grunnvollen til? b) Viste profetiene at «slave»-klassen med tiden skulle bli ond? Forklar.

⁵⁹ Før Jesus dro bort for 1900 år siden, sørget han for at den «slave» han satte over sine «tjenestefolk», ikke var en dårlig, ond «slave». Den historiske beretning i de kristne greske skrifter viser at den utnevnte «slave»-klasse ikke ble ond den gang, og profetiene om den viser at den heller ikke senere skulle bli det. Jesus la sine prøvde apostler som en grunnvoll som det skulle bygges opp en hel gruppe av trofaste slaver på. Åpenbaringen 7: 3—8 forutsier at det i alt var 144 000 åndelige israelitter som ville bli beseglet som «vår Guds slaver» (NW). Åpenbaringen 12: 17 forutsier at Dragen, Satan Djevelen, etter at han var blitt kastet ut av himmelen, ville føre krig mot levningen av Guds kvinnes «ætt», mot dem «som holder Guds bud og har det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus» (NW). Og Åpenbaringen 14: 1—4 forutsier at alle de 144 000, «som følger Lammet hvor det går», står sammen med ham på Sions berg. De er «kjøpt fra jorden». «Disse er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet.»

60. a) Ville enkeltpersoner som opptrådte som den ’onde slave’, være utnevnt av Herren? b) Hva utgjør alle slike personer under ett?

⁶⁰ Hvis det finnes en klasse åndsavlede, salvede kristne som handler slik som den «onde slave» som blir beskrevet er det ikke Herren Jesus som har utnevnt den og satt den over sine «tjenestefolk». Enkelte medlemmer av den «tro og kloke slave»-klasse skiller seg kanskje ut av selviske grunner, enten fordi de er ærgjerrige og ønsker å oppnå makt over andre, eller fordi de er nytelsessyke og ønsker å tilfredsstille sine selviske lyster. Slike egoister samler seg kanskje i forskjellige grupper for å forsøke å nå sine mål, men de vil likevel til sammen utgjøre én gruppe som er atskilt fra den «tro og kloke slave»-klasse.

61. Er det rimelig at det ville finnes tilfelle som illustrerte det Jesus sa om den ’onde slave’?

⁶¹ Det er rimelig å anta at Herren Jesus ikke ville benytte en lignelse uten at det ville være noen enkelte tilfelle eller et generelt tilfelle som ville utgjøre et eksempel på hva han mente når det gjaldt en bestemt handlemåte og følgene av en slik handlemåte. Det ville ikke bety at Jesus utnevnte en ’ond slave’-klasse eller den slags kristne, men at det han beskrev, ville skje med troløse, upålitelige og uforstandige kristne under hans usynlige parousia eller nærvær.

62. Hvilke eksempler kan nevnes på dette, spesielt fra tiden under den første verdenskrig, og hvordan berørte dette den «tro og kloke slave»-klasse?

⁶² Det forekom slike tilfelle blant de internasjonale bibelstudenter like etter at redaktøren av bladet The Watch Tower og stifteren av Watch Tower Bible and Tract Society døde i 1916. Det var noen som forsøkte å overta ledelsen, i strid med Selskapets vedtekter. Det var forskjellige meninger om hvem som utgjorde Herrens godkjente organisasjon. De som forsøkte å ta makten, og som var utilfreds med de oppriktige bestrebelser som ble gjort på å følge Selskapets vedtekter og de bibelske prinsipper, ble hindret i å gjennomføre sine planer. De begynte derfor å «slå sine medtjenere», både ved hjelp av det talte og det trykte ord og ved hjelp av rettssaker. Særlig under den første verdenskrig gjorde de felles sak med dem som i åndelig forstand var ’drankere’ i denne verden. Alt dette innebar en hard påkjenning for organisasjonen, som da ble utsatt for stadig større religiøs forfølgelse. Det førte til at den «tro og kloke slave»-klasse ble satt på en stor prøve.

63. a) Hvilken forsikring ga Jesus om at en slik ’ond slave’-gruppe ikke ville få lov til å ødelegge enheten blant hans «tjenestefolk»? b) Hvordan gikk det slik som han forutsa?

⁶³ Jesu lignelse utgjorde en forsikring om at han under sin parousia ikke ville tillate illojale kristne som hadde de samme egenskaper som den «onde slave», å skape splittelse blant «troens egne folk» eller å få makt over dem og få dem til å slutte med å gi hans «tjenestefolk» deres åndelige «mat i rette tid». Da han kom på inspeksjon, straffet han en slik ond klasse med den største strenghet eller ’hogg den sønder’, som det sies i Matteus 24: 51. Det greske ordet som blir brukt her, betyr ordrett «hogge i to deler». (Se fotnoten i 1971-utgaven av New World Translation.) Han ’hogg sønder’ denne klasse av mennesker med en dårlig oppførsel ved å skille dem fra den «tro og kloke slave»-klasse. Dette kom til uttrykk ved at de forsøkte å oppnå uavhengighet, idet de trakk seg tilbake og dannet sine egne religiøse grupper med en ledelse som de syntes om. Enhver som ønsker å undersøke hva resultatet av deres handlemåte er blitt, kan gjøre det.

64. Hvem gir Herren dem som er lik den «onde slave», lodd og del med, og hvem ønsker han ikke at de skal være blant?

⁶⁴ Denne klasse, som ble ’hogd sønder’, la for dagen de samme egenskaper som den «onde slave», og resultatet ble det samme for den som for den slaven som Jesus beskrev og den kunne i det minste i en viss henseende betegnes som den «onde slave»-klasse. I sin lignelse sa Jesus at herren ville gi ham «lodd og del med hyklerne». (Matteus 24: 51) I den tilsvarende beretningen i Lukas’ evangelium sier Jesus at han skal få «lodd og del med de utro». (Lukas 12: 46) Under sin parousia ønsker Herren Jesus naturligvis ikke å ha noen som ligner den «onde slave», blant sine «tjenestefolk». Det viser seg at slike personers kristendom ikke er ekte, og de hører hjemme blant kristenhetens religiøse hyklere. De utfører ikke trofast og pålitelig det arbeid Herren har satt dem til, men viser seg å være utro. De hører hjemme blant de utro navnkristne i kristenheten.

65. Av hvilken grunn vil de som er som den «onde slave», gråte og skjære tenner?

⁶⁵ De som legger for dagen slike egenskaper som dem som kjennetegner den «onde slave», finner ikke noen virkelig åndelig glede blant hyklerne og de utro, og de kommer til å få oppleve det samme som disse hyklerske og utro religionsutøvere. «Der skal være gråt og tenners gnissel.» (Matteus 24: 51) Det skyldes ikke at de angrer. Det er ikke en ’bedrøvelse etter Guds sinn’ som «virker omvendelse til frelse, som ingen angrer». (2 Korintierne 7: 10) Nei, de gråter og skjærer tenner av ergrelse og skuffelse. De fortsetter kanskje med en eller annen form for religiøs virksomhet, men de oppnår ikke den glede og velsignelse som er forbundet med å tjene som den godkjente «slave», som er satt «over alt det [herren] eier».

VI ADVARES MOT Å BLI FANGET I EN SNARE

66. Med hvilken advarsel avsluttet Jesus ifølge Lukas’ beretning sin profeti om «tegnet»?

⁶⁶ I sin profeti om «tegnet på [sitt] nærvær og avslutningen på tingenes ordning» nøyde ikke Jesus seg med å advare om hvordan det ville gå med den «onde slave» i hans lignelse. Han talte til sine apostler og advarte direkte alle sine disipler mot å følge en slik ’ond slaves’ handlemåte. Ifølge Lukas’ beretning avsluttet Jesus sin bemerkelsesverdige profeti med disse ordene: «Men vokt eder at ikke eders hjerte noen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare! for den skal komme over alle dem som bor over den hele jord. Men våk hver tid og stund, og be, så I kan være i stand til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!» — Lukas 21: 34—36.

67. Hvorfor er det ytterst viktig at de som utgjør den trofaste «slave»-klasse, gir akt på denne advarselen nå når de er blitt satt over alt det deres tilbakevendte Herre eier?

⁶⁷ Det er av den største betydning at alle gir akt på disse ordene nå da den «tro og kloke slave» av Herren Jesus, som er usynlig nærværende, er blitt satt «over alt det han eier». Den dag er meget nær da den ’store trengsel’, som savner sidestykke, kommer over det motbilledlige utro Jerusalem, kristenheten. Som en snare som plutselig fanger sitt bytte, vil denne dag komme plutselig over dem som bor på hele jordens overflate, og alle som har unnlatt å gi akt på advarselen, vil bli overrasket av den mens de er opptatt med å spise og drikke til overmål og er nedtynget av timelige bekymringer. Denne «dag», som er som en snare, vil bety tilintetgjørelse for dem. De som tilhører den «tro og kloke slave»-klasse, ønsker ikke å dele skjebne med slike selviske mennesker, som unnlater å gi akt på advarselen, eller med dem som er som den «onde slave».

68. a) Hva foruten det at det finnes en «tro og klok slave», viser at vi lever i den tid som skulle avmerkes av «tegnet»? b) Hva bør vi derfor hele tiden be om?

⁶⁸ Det er ingen grunn til at vi skulle være i tvil om hvilken tid vi lever i. Jesu lignelse om «fikentreet og alle trær» har lært oss hvor vi befinner oss på tidens strøm, og hva som er nær forestående. Oppfyllelsen av den profetiske lignelsen om den «tro og kloke slave» når nå sitt høydepunkt. Ikke bare det at det finnes en «tro og klok slave»-klasse, men også det at denne klasse er blitt satt over alt det Herren eier, og ivaretar alt dette, er et fremtredende trekk ved det ’tegn’ som viser at den regjerende konge Jesus Kristus nå er usynlig nærværende, og at vi lever i «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3, NW) Tilintetgjørelsens dag vil snart komme over denne «tingenes ordning», både over kristenheten og over alle andre deler av den, som en snare. Det er derfor vi må ’våke’. Ja, det er viktig at vi ’ber hver tid og stund, så vi kan være i stand til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen’. — Lukas 21: 36.

[Fotnote]