Lønnen for trofasthet

TROFASTHET er en egenskap som alle setter pris på. «En trofast mann får rik velsignelse,» sier det bibelske ordspråket En som er trofast, søker ikke først og fremst sine egne interesser. For å understreke dette sier ordspråket videre som en kontrast: «Men den som haster etter å bli rik, han blir ikke ustraffet [unngår ikke skyld, MMM].» — Ordspr. 28: 20.

Jehova Gud er «den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet». (5 Mos. 7: 9) Han er dessuten en Gud som verdsetter trofasthet hos andre, og en kan ikke tjene ham uten å anerkjenne denne gode egenskapen. Bibelen sier i virkeligheten at «den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham». — Heb. 11: 6.

Et menneskes trofasthet behøver ikke å komme til uttrykk i store eller iøynefallende gjerninger. Det kreves trofasthet i alt, også i det små. Jesus Kristus sa: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» — Luk. 16: 10.

Dette gjelder alle som tjener Gud. Alle er hans «tjenere» og adlyder hans befalinger, og alle ser hen til ham, ikke til mennesker, for å få en varig lønn. Som menighet eller gruppe betraktet blir Jesu Kristi salvede, åndsavlede brødre kalt hans «tro og kloke tjener» mens de er på jorden. De blir tildelt sin lønn for trofasthet gjennom Jesus Kristus, hodet for den kristne menighet. Han fortalte en profetisk lignelse for å illustrere dette. Han talte om hvordan han skulle komme tilbake og begynne å herske som konge i Riket, og sa til sine disipler: «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.» — Matt. 24: 45—47.

I forrige nummer av Vakttårnet viste vi at ’tjeneren’ i denne lignelsen er de salvede kristne på jorden som gruppe betraktet, og at ’tjenestefolkene’ er de salvede kristne som enkeltpersoner. Alle hjelper til med å sørge for at hver enkelt av dem får åndelig føde.

Når ’tjeneren’ skulle motta lønnen

’Tjeneren’ skulle få sin lønn etter at herren hadde kommet for å inspisere og se hvordan ’tjeneren’ hadde gitt ’tjenestefolkene’ mat. Herren hadde reist bort for å få større makt, akkurat som herren i lignelsen om de betrodde penger. Denne mannen dro til et land langt borte for å få kongemakt. Kristus er ’herren’ i lignelsen, og når han vendte tilbake, skulle han kreve sine tjenere til regnskap. (Luk. 19: 12—27) Den «tro og kloke tjener» skulle likeledes få sin lønn når Kristus vendte tilbake i det usynlige som konge i Riket, og før Kristus går til handling for å fjerne denne tingenes ordning fra jorden. Apostelen Peter sa at ’dommen skulle begynne med Guds hus’, og at turen deretter ville komme til verden i sin alminnelighet. — 1 Pet. 4: 17.

Det var ikke lett for den «tro og kloke tjener» å sørge for åndelig føde til Kristi «tjenestefolk», særlig ikke i de første årene etter at Jesus hadde kommet igjen i det usynlige for å inspisere og lønne dem. De ble utsatt for motstand og hard forfølgelse fra religiøse organisasjoner som hevdet at de hadde eneretten til å gi åndelig føde til «hjorden», som de sa tilhørte dem. Kristenhetens organisasjoner har imidlertid skaffet seg et krigersk, bloddryppende rulleblad, som har spilt en viktig rolle i forbindelse med deres påstand om at de er Jesu Kristi disipler og tjenere. De benyttet seg dessuten av krigshysteriet for å få pøbelflokker til å overfalle medlemmer av den lille levningen av Jehovas kristne vitner, og det var de som var ansvarlig for at mange vitner ble arrestert og fengslet og til og med drept. Dette foruten krigen og de restriksjoner den førte med seg, gjorde det vanskelig for den lille «tjener»-gruppen å sørge for at de enkelte ’tjenestefolkene’ fikk en jevn strøm av bibelske opplysninger. Men ’tjeneren’ utførte trofast sitt oppdrag, trass i vanskeligheter.

Alt dette svarte til det som skjedde med disiplene på den tiden da Jesus døde, i år 33 e. Kr. Jesus hadde forutsagt denne situasjonen ved å sitere fra Sakarias’ profeti, hvor det står: «Slå hyrden, og fårene skal atspres, og jeg vil igjen ta meg av de små!» Den bibelske beretning forteller hva som skjedde etter at Jesus var blitt forrådt: «Da forlot alle disiplene ham og flydde.» «Fårene» var virkelig blitt atspredt. — Sak. 13: 7; Matt. 26: 31, 56.

Som en parallell til dette ble den salvede «tjener»-klasses arbeid nesten stanset i 1918. Ledende medlemmer av denne klassen var blitt dømt til mange års fengsel. Framtidsutsiktene var dystre. ’Tjenerens’ trofasthet ble satt på en stor prøve.

Men Gud ’tok seg igjen av dem’. Det betydde at han igjen ville vise dem sin gunst. De som satt i fengsel, ble løslatt og fikk full oppreisning. De atspredte «fårene» ble samlet, slik at de kom til å utgjøre en velorganisert gruppe av «tjenestefolk». De fortsatte nidkjært det arbeid som besto i å tilveiebringe åndelig føde, og gjorde seg enda større anstrengelser enn før i forkynnelsen av det gode budskap om Riket.

Satt over alt Herren eier

Hvordan satte Kristus ’tjeneren’ over «alt det han eier», og på hvilken måte var dette en forfremmelse?

Like etter sin oppstandelse hadde Jesus dratt til «et land langt borte», inn i selve himmelen, og der trådt fram for sin Far, Jehova Gud. Etter at han hadde sittet ved Guds høyre hånd og ventet til Guds tid var inne, fikk han kongemakten over verden i 1914. (Heb. 10: 12, 13) Etter en inspeksjonsperiode var så tiden i 1919 inne til at Herren skulle lønne sin trofaste «tjener». Det viste seg at denne tjenerklassen virkelig hadde vært trofast når det gjaldt å gi troens husfolk mat, og Jesus ga derfor ’tjeneren’ en ny status. ’Tjeneren’ hadde gitt ’tjenestefolkene’ mat, men nå fikk han en høyere stilling. Han ble satt over «alt det [Kristus] eier». Dette innebar at han fikk en mye større oppgave enn han før hadde hatt. Herren hadde nå fått kongemakt, og ’tjeneren’ skulle nå få en andel i Herrens økte interesser. Den trofaste «tjener» skulle nå ikke representere og forkynne om et rike som var langt borte, men om det rike som nå hadde fått makt over hele jorden. ’Tjeneren’ representerte nå den messianske konge, som var blitt innsatt på tronen, og hvis tusenårige styre over jorden snart skulle begynne!

«Tjener»-klassen ville dessuten nå ha en høyst begunstiget stilling, ettersom den hadde fått en oppgave i forbindelse med det arbeid som skulle utføres på jorden før enden for denne tingenes ordning kom. Dette medførte større plikter og større velsignelser. «Tjener»-klassens medlemmer kunne la seg bruke som redskaper ved virkeliggjørelsen av profetiene om Riket, som får sin endelige oppfyllelse i tiden etter at Kongen ble innsatt på tronen i 1914. De fikk blant annet være med på å oppfylle de storslagne symbolene i Åpenbaringsboken. For et ansvar de ble pålagt, og for en verdighet de fikk!

Foruten at «tjener»-klassen trofast hadde servert mat til de få tusen gjenværende medlemmer av Kristi legeme på 144 000 åndelige brødre, skulle den nå også sørge for mat til en «stor skare» av tilbedere som ville utgjøre langt flere enn ’tjenestefolkene’. Disse tilbederne har kommet «flygende som skyer» for å slutte seg til ’tjeneren’ og har en stor andel i at det gode budskap blir forkynt like til jordens ender. De utgjør en verdifull del av ’alt det Kristus eier’, og «tjener»-klassen elsker dem høyt på grunn av den lojale, nidkjære hjelp de yter den. (Åpb. 7: 9—17; Es. 60: 8) Åpenbaringsboken sier at disse overlever den «store trengsel», som ødelegger denne tingenes ordning, og at de vil utgjøre grunnvollen til et rettferdig, nytt, menneskelig samfunn på jorden. Det er tydelig at denne ’store skare’, som får sin åndelige føde av «tjener»-klassen, er en del av ’alt det herren eier’.

Ettersom Kristi åndelige brødre som gruppe eller «tjener»-klasse betraktet har vært trofaste, har de nå en opphøyd stilling innfor Kristus og hans Far. Som klasse betraktet utgjør de den «tro og kloke tjener». Men som enkeltpersoner, som «tjenestefolk», må de fortsette å være trofaste og være forent med sine brødre som en del av «tjener»-klassen. Hver enkelt må være tro like til enden for å få lønnen, udødelighet i himmelen. Når det enkelte medlem av denne klassen fullfører sitt jordiske løp og dør, vil han bli oppreist til himmelen for å være konge og prest for Gud og for Kristus og få del i Kristi styre over jorden. (1 Kor. 15: 50—54; Åpb. 20: 4, 6) I løpet av denne tiden vil han sammen med resten av sine 144 000 brødre som har tjent i gammel tid, fra apostlenes tid og fram til nå, kunne tilveiebringe åndelig føde og utføre et åndelig hyrdearbeid. Denne gruppen på 144 000 prester vil dessuten finne stor glede i å anvende verdien av Kristi soningsoffer til gagn for den ’store skare’ og de milliarder som kommer fram i oppstandelsen, slik at de som er trofaste og lydige mot Gud, blir helbredet for alle sine skrøpeligheter og oppnår fullkommenhet.

Må vi ikke på bakgrunn av dette si at det er anstrengelsene vel verdt å være trofast? Gud vet at den som er trofast i smått, også vil være trofast i stort. Han har vist at han trygt kan lønne sin «tjener»-klasse ved å gi dem det største ansvar på jorden nå i denne tiden og enda større velsignelser i framtiden. Dette oppmuntrer oss alle til å tjene ham trofast, i vissheten om at vår trofasthet ikke vil bli glemt, men at Gud lønner sine trofaste tjenere langt ut over det de selv har kunnet forestille seg. — Heb. 6: 10.