Helligdager og høytidsdager
Definisjon: Dager som vanligvis kjennetegnes ved at folk har fri fra arbeidet eller fra skolen for å feire eller minnes en begivenhet. Slike dager blir også ofte markert ved familiesammenkomster eller offentlige festligheter. Noen av dem som deltar, betrakter dette som religiøse høytider, mens andre stort sett betrakter dem som verdslige høytider som gir folk anledning til å komme sammen og hygge seg.
Er julefeiringen basert på Bibelen?
Datoen
«Julefeiringen er ikke innstiftet av Gud, og den har heller ikke sin opprinnelse i NT [Det nye testamente]. Datoen for Kristi fødsel kan ikke med sikkerhet fastslås ved hjelp av NT eller av noen annen kilde.» — Cyclopædia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature (New York 1871), John M’Clintock og J. Strong, bd. II, s. 276.
Lukas 2: 8—11 viser at hyrdene var ute på marken om natten på den tiden da Jesus ble født. Boken Daily Life in the Time of Jesus sier: «Hjordene . . . tilbrakte vinteren under tak; og bare dette viser at det er lite trolig at den tradisjonelle datoen for julen, om vinteren, er riktig, ettersom evangeliet sier at hyrdene var ute på marken.» — (New York 1962) Henri Daniel-Rops, s. 228.
«I de første hundreårene ble det ikke feiret noen fest til minne om Jesu fødsel. Man betraktet feiring av fødselsdager som en hedensk skikk. Når man likevel etsteds mellom år 243 og 336 begynte å feire jul, hadde det flere grunner. Viktigst var at romerne feiret vintersolverv som en stor hedensk fest. Sola ble dyrket som en guddom. Nå gjorde kirken denne festen til minnefest for Jesu fødsel, og derved skiftet den helt karakter.» — Læreboken Velt alle dine veie — kristendomskunnskap for 9-årig skole (Oslo 1967), bd. II, s. 167.
«Julen var opprinnelig en hedensk vinterfest . . . at Jesu fødsel ble feiret den 25. desember, hører vi for første gang i en beretning fra Roma år 358 e.Kr. . . . Når man til slutt valte den 25. desember til feiringen av minnet om Jesu fødsel, hadde det sikkert flere grunner. Nettopp på den dagen pleide romerne å feire en stor folkefest, ’den uovervinnelige sols fest’. Det var helt i stil med den romerske kirkepolitikk å beholde den gamle skikk, men gi den et kristent innhold. Istedenfor den ubeseirede solgud trådte Kristus, ’rettferdighetens sol’. . . . I Norden har julen aner langt tilbake i tiden før kristendommen. Da kristendommen kom, erstattet julen det gamle midtvinterblot.» — Familieboka, 2. utg., bd. V (1951), s. 169.
Vismennene som ble ledet av en stjerne
Disse ’vismennene’ eller kongene var i virkeligheten astrologer eller stjernetydere fra Østen. (Matt. 2: 1, 2, LB, EG) Selv om astrologi er populært blant mange i dag, har det ikke Bibelens godkjennelse. (Se sidene 359, 360, under overskriften «Skjebnen».) Ville Gud ha ledet mennesker som gjorde ting som han fordømte, til den nyfødte Jesus?
Matteus 2: 1—16 viser at stjernen ledet astrologene først til kong Herodes og deretter til Jesus, og at Herodes prøvde å få Jesus drept. Det står ikke at det var noen andre enn astrologene som hadde sett «stjernen». Da de var dratt, sa Jehovas engel til Josef at han skulle flykte til Egypt for å beskytte barnet. Var denne «stjernen» et tegn fra Gud, eller kom den fra noen som prøvde å få drept Guds Sønn?
Legg merke til at den bibelske beretning ikke forteller at de fant barnet Jesus i en stall, slik det ofte blir fremstilt i julen. Da de kom på besøk, bodde Jesus og foreldrene hans i et hus. Når det gjelder spørsmålet om hvor gammel Jesus kan ha vært på den tiden, må vi huske at Herodes på grunnlag av det han hadde fått vite av astrologene, gav befaling om at alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre, skulle drepes. — Matt. 2: 1, 11, 16.
Gavegivning, fortellinger om julenissen osv.
Den skikk å gi julegaver er ikke basert på det astrologene gjorde. Som det fremgår av det som står ovenfor, kom de ikke på besøk på det tidspunkt da Jesus var blitt født. Og de gav ikke gaver til hverandre, men til barnet Jesus, i samsvar med det som var skikk og bruk når man besøkte betydningsfulle personer.
Gyldendals store konversasjonsleksikon sier: «Saturnalia, i det gamle Roma en fest . . . Man . . . utvekslet gaver.» (1960, bd. IV, sp. 887) Og det er nettopp i denne ånd folk i mange tilfelle gir julegaver — de utveksler gaver. Den slags gavegivning bringer ikke sann lykke, for den krenker slike kristne prinsipper som dem vi finner i Matteus 6: 3, 4 og 2. Korinter 9: 7. Det er klart at de kristne kan gi gaver til andre som et uttrykk for hengivenhet til alle tider i løpet av året, så ofte de vil.
Alt etter hvor på jorden barna bor, får de vite at det er Santa Claus, St. Nicholas, Father Christmas, Père Noël, Knecht Ruprecht, de hellige tre konger, jultomten, julenissen eller heksen La Befana som kommer med gavene. (The World Book Encyclopedia, 1984, bd. 3, s. 414) Det er naturligvis ikke noe av dette som er sant. Bidrar slike historier til at barna får respekt for sannheten? Ærer de Jesus Kristus, som lærte oss at Gud skal tilbes i sannhet? — Joh. 4: 23, 24.
Er det noe galt i å delta i en feiring som kanskje har ukristne røtter, så lenge en ikke gjør det av religiøse grunner?
Ef. 5: 10, 11: «Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt, irettesett heller.»
2. Kor. 6: 14—18: «Hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være enige? Hva forener en troende og en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? . . . Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere, . . . og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.» (Sann kjærlighet til Jehova og et sterkt ønske om å behage ham vil hjelpe folk til å rive seg løs fra ukristne skikker som kanskje har appellert til deres følelser. En som virkelig kjenner og elsker Jehova, føler ikke at han går glipp av noe fordi han må ta avstand fra skikker som ærer falske guder eller fremmer løgn. Sann kjærlighet får ham til å glede seg over sannheten, ikke over urett. Se 1. Korinter 13: 6.)
Jevnfør 2. Mosebok 32: 4—10. Legg merke til at israelittene fulgte en religiøs skikk som var vanlig i Egypt, men at de gav den et nytt navn og sa at de skulle holde «høytid for [Jehova]». Men Jehova straffet dem strengt for dette. I dag forbinder vi de skikkene som blir fulgt under høytidene, bare med det 20. århundre. Noen av dem kan virke harmløse. Men Jehova har sett hvilke hedenske religiøse skikker de skriver seg fra. Bør ikke hans syn være det som teller for oss?
Illustrasjon: Sett at en hel del mennesker kommer hjem til en mann og sier at de skal feire hans fødselsdag. Han liker ikke fødselsdagsfeiringer. Han liker ikke å se folk spise for mye eller bli fulle eller delta i løsaktig oppførsel. Men noen av dem gjør alt dette, og de har med seg gaver til alle sammen unntatt til ham. På toppen av det hele har de valgt å feire dagen på en dato som i virkeligheten er fødselsdagen til en av mannens fiender. Hvordan må han føle det? Ville du ha likt å være med på noe slikt? Det er nøyaktig dette som skjer under julefeiringen.
Hva er opprinnelsen til påsken og påskeskikkene?
Det sies at påsken blir feiret til minne om Kristi oppstandelse. Men de første kristne feiret ikke påske. Påskefesten var en jødisk høytid som ble feiret til minne om utgangen av Egypt, og det kreves ikke av de kristne at de skal feire de jødiske høytidene. Kristenhetens «påske» blir på engelsk kalt «Easter» og på tysk «Ostern». Disse navnene skriver seg fra kjærlighetsgudinnen Astarte. Til påsken er det knyttet mange fruktbarhetssymboler, og mange av skikkene er av hedensk opprinnelse.
«Mange skikker og seremonier fra hedensk tid går igjen i kristne påskeskikker. . . . I Vest-Europa er det særlig fruktbarhets-riter og andre skikker i forbindelse med våren og naturens våknende liv som er trukket inn i påskefeiringen. Livet i konsentrert form er egget, og påske-egget spiller en viktig rolle i påskefeiringen i alle land. Harens store fruktbarhet er årsaken til at begrepet påskehare er oppstått.» — Familieboka, 2. utg., bd. VII (1952), s. 203.
«Hva betyr navnet Easter? Det er ikke noe kristent navn. Det bærer sin kaldeiske opprinnelse på pannen. Easter er ikke noe annet enn Astarte, en av titlene til Beltis, himmeldronningen . . . De populære skikkene som fremdeles er knyttet til denne høytiden, understreker tydelig dens babylonske opprinnelse. Varme langfredagsboller og fargede påskeegg som brukes i vår tid, var også noe som hørte med i de kaldeiske religiøse seremonier.» — The Two Babylons (New York 1943), A. Hislop, s. 103, 107, 108; jevnfør Jeremia 7: 18.
Er det noe i veien for at de kristne deltar i nyttårsfeiringer?
«Den romerske keiser Julius Cæsar fastsatte 1. januar som nyttårsdag i år 46 f.Kr. Romerne viet denne dagen til Janus, portenes og dørenes gud og guden for all begynnelse. Måneden januar fikk navn etter Janus, som hadde to ansikter — ett som så framover, og ett som så bakover.» — The World Book Encyclopedia (1984), bd. 14, s. 237.
Både datoen og de skikkene som blir fulgt ved nyttårsfeiringen, varierer fra det ene landet til det andre. Mange steder er feiringen kjennetegnet av ville fester og drikking. Men Romerne 13: 13 kommer med denne oppfordringen: «La oss leve sømmelig som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse.» (Se også 1. Peter 4: 3, 4; Galaterne 5: 19—21.)
Hva er bakgrunnen for helligdager til minne om «de dødes ånder»?
«Alle sjelers dag . . . den dag som den romersk-katolske kirke har satt av til minne om de trofaste avdøde. Feiringen er basert på den lære at sjelene til de trofaste som ved døden ikke er blitt renset for tilgivelige synder, eller som ikke har sont tidligere overtredelser, ikke selv kan oppnå det salige syn, og at de kan hjelpes til det ved bønn og ved messeofferet. . . . Visse populære oppfatninger som er forbundet med alle sjelers dag, er eldgamle og av hedensk opprinnelse. I mange katolske land tror det brede lag av folket at de døde vender tilbake til sine tidligere hjem på alle sjelers natt og spiser av de levendes mat.» — The Encyclopædia Britannica (1910), bd. I, s. 709.
«Elementer fra de skikkene som blir forbundet med Halloween (allehelgensaften), kan spores tilbake til en druidisk seremoni i førkristen tid. Kelterne holdt høytider for to viktige guder — en solgud og en gud for de døde (Saman), hvis høytid ble feiret 1. november, da kelternes nyttår begynte. Høytiden til minne om de døde ble litt etter litt innlemmet i kristne ritualer.» — The Encyclopedia Americana (1977), bd. 13, s. 725.
«Alle de gamle nasjonenes myter er vevd sammen med det som skjedde i vannflommen . . . Dette argumentet blir styrket av det faktum at det blir feiret en stor høytid for de døde til minne om denne begivenheten, ikke bare av folkeslag som har mer eller mindre forbindelse med hverandre, men også av folkeslag som er skilt fra hverandre, både av havet og av århundrer som har gått. Denne høytiden blir dessuten feiret av alle på eller omkring nettopp den dagen da vannflommen ifølge den mosaiske beretning begynte, nemlig på den 17. dagen i den andre måneden — den måneden som omtrent svarer til vår november.» (The Worship of the Dead, London 1904, J. Garnier, s. 4) Disse feiringene begynte således i virkeligheten med at folk hedret mennesker som Gud hadde tilintetgjort på Noahs tid fordi de var onde. — 1. Mos. 6: 5—7; 7: 11.
Slike helligdager som ærer «de dødes ånder» som om de skulle være i live et annet sted, er i strid med det Bibelen sier om døden, nemlig at det er en fullstendig ubevisst tilstand. — Fork. 9: 5, 10; Sal. 146: 4.
Se side 96, under overskriften «Døden», og sidene 347, 348, under «Sjel», om opprinnelsen til troen på menneskesjelens udødelighet.
Hva er opprinnelsen til valentinsdag?
Valentinsdag feires den 14. februar med gaver og anonyme kjærlighetsbrev.
«Valentinsdag faller på festdagen for to forskjellige kristne martyrer ved navn Valentinus. Men de skikkene som er forbundet med dagen . . . kommer sannsynligvis fra en gammel romersk høytid som ble kalt Lupercalia, og som ble feiret hvert år den 15. februar. Høytiden var til ære for Juno, den romerske gudinnen som var kvinnenes spesielle guddom og ekteskapets beskytter, og Pan, naturens gud.» — The World Book Encyclopedia (1973), bd. 20, s. 204.
Hva er opprinnelsen til den skikk å sette av en bestemt dag til å hedre mødre?
«En høytidsdag som skriver seg fra mødredyrkelsen, som var vanlig i det gamle Hellas. Formell mødredyrkelse, med seremonier til ære for Kybele eller Rhea, gudenes store mor, ble utøvd den 15. mars i hele Lilleasia.» — Encyclopædia Britannica (1959), bd. 15, s. 849.
Hvilke bibelske prinsipper forklarer de kristnes syn på seremonier til minne om spesielle begivenheter i et lands politiske historie?
Joh. 18: 36: «Jesus svarte [den romerske landshøvdingen]: ’Mitt rike er ikke av denne verden.’»
Joh. 15: 19: «Hadde dere [Jesu etterfølgere] vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere.»
1. Joh. 5: 19, LB: «Hele verden er i den ondes vold.» (Jevnfør Johannes 14: 30; Åpenbaringen 13: 1, 2; Daniel 2: 44.)
Andre lokale og nasjonale helligdager og høytidsdager
Det finnes mange. Vi kan ikke drøfte alle her. Men de historiske opplysningene som er gitt ovenfor, viser hva vi bør være på utkikk etter i forbindelse med alle slike dager. Og de bibelske prinsippene vi har drøftet, gir tilstrekkelig veiledning til dem som først og fremst ønsker å gjøre det som behager Jehova Gud.