Har du kjennskap til Frelsesarméen?

MANGE millioner mennesker i de 86 landene hvor Frelsesarméen virker, ville svare ja på et slikt spørsmål. Deres svar betyr vanligvis at de har kjennskap til at Frelsesarméen utfører sosialt hjelpearbeid, og at den samler inn penger, spesielt ved juletider. Det betyr kanskje at de har sett forkomne mennesker stille seg opp foran et av Frelsesarméens kjøkkener for å få suppe. Eller de har kanskje sett organisasjonens medlemmer i sine iøynefallende uniformer enten stå og forkynne på gatehjørnene eller komme marsjerende og spille på sine messinginstrumenter. Men hva vet folk i alminnelighet egentlig om Frelsesarméen, bortsett fra slike ytre ting? Hvor ble den grunnlagt? Hvorfor er den organisert etter militært mønster? Er den en religiøs organisasjon som har sine egne læresetninger i likhet med andre religiøse samfunn?

Det er få som har kjennskap til slike ting i forbindelse med Frelsesarméen. Mange ser bare på den som en velferdsorganisasjon som hjelper trengende og fattige, og en organisasjon som ofte er på pletten for å yte sin hjelp der hvor det har vært en ulykke av et eller annet slag. Noen har kanskje kjennskap til den hjelp og oppmuntring dens representanter ga til de alliertes soldater under den første verdenskrig, og hvordan de fulgte dem helt ut til fronten og serverte kaffe og smultringer for dem der. Enda flere har kjennskap til Frelsesarméens arbeid under den annen verdenskrig, da den hadde 1000 flyttbare kantiner på strategiske steder rundt om i verden, deriblant to ved Dunkirk. Det er med dette velferdsarbeid og disse støttetiltak under krigen i tankene at tusenvis av mennesker er med på å gi når Frelsesarméen ber om penger for å kunne fortsette sin virksomhet. Men hva slags organisasjon er det egentlig disse støtter ved sine bidrag?

En armés fødsel og vekst

Det var for ikke fullt 100 år siden at en håndfull evangelister «åpnet ild» mot synden og korrupsjonen i Londons østkant. Kampen ble snart karakterisert som en krig mot Satan for å føre budskapet om Kristus ut til de fattige, de ringe i samfunnet og til dem som ikke hadde noen religiøs tro. De gikk inn på alle slags vertshus og kneiper, besøkte hjemmene og ga syke og fattige pleie og annen hjelp. På bemerkelsesverdig kort tid vokste denne bevegelsen og ble til en framstående organisasjon som fikk sin utbredelse over hele verden — Frelsesarméen.

Dens grunnlegger, William Booth, sa en gang: «Jeg vil at min religion skal være slik jeg vil ha min te — varm!» Det var dette nidkjære ønske hos Booth om å få sin religion ut til alle mennesker, hvem de enn var, og hvor de enn befant seg, som førte til at han måtte skille lag med de åndelig slappe ortodokse kirkesamfunnene. Dette skjedde i 1861, da han måtte forlate Metodistkirken på grunn av sin korstogsvirksomhet. Men Booth fortsatte å forkynne overalt — i telt, i staller, i teatre, i kneiper — overalt hvor han kunne finne folk som ville lytte til hans budskap. «Han hadde ikke noen planer om å danne et kirkesamfunn,» forteller et offisielt organ for Frelsesarméen. «Men når han forsøkte å sende de omvendte til kirken, følte de seg ikke hjemme der fordi de var så dårlig kledd. Derfor opprettet Booth kristne misjonsstasjoner for disse» i slumkvarterene i Londons østkant. Dette var i 1865. Disse stasjonene vokste hurtig, og i mai 1878 ble denne bevegelsen kjent som Frelsesarméen.

Organisasjonen utbredte snart sin virksomhet til Skottland og Wales, og gjorde deretter sitt inntog i De forente stater i 1880 og i Australia og Frankrike i 1881, ble etablert i Sør-Afrika i 1883 og kom til Japan i 1895. Noe som vitnet om Frelsesarméens hurtige vekst, var deres internasjonale kongress i London i juni 1914, da organisasjonen feiret sitt 50-års jubileum. Om lag 40 000 medlemmer fra over 50 land og kolonier strømmet til London, et antall som fremdeles er rekorden for deres internasjonale kongresser. Bare i De forente stater har Frelsesarméen nå 250 000 medlemmer.

Selv om Frelsesarméens grunnlegger i hele sin levetid benektet at den var et religiøst kirkesamfunn, ble den likevel til slutt regnet for å være det. I september 1917 sa generalkrigsadvokaten ved De forente staters utenriksdepartement blant annet: «Frelsesarméen er en verdensomspennende religiøs organisasjon . . . Den er lovlig innregistrert, har en anerkjent trosbekjennelse og form for tilbedelse, har sin egen ledelse, sine egne trossetninger, sin egen form for kirketukt, sin egen historie, medlemmer som ikke har tilknytning til noen annen kirke eller sekt . . . I likhet med andre kirkesamfunn har den sin egen litteratur, sine spesielle steder for religiøs tilbedelse, faste menigheter, regelmessige gudstjenester, en søndagsskole med religiøs undervisning for de unge og skoler for utdannelse av sine ledere. Disse ledere ser ut til å ha lignende oppgaver som prestene for et hvilket som helst annet religiøst samfunn.»

Uenighet og splittelser

Etter hvert som Frelsesarméen utviklet seg, førte indre stridigheter til at det ble dannet nye religiøse samfunn som i likhet med moderorganisasjonen ble oppbygd etter militært mønster. Den første større delingen fant sted i De forente stater i 1884, om lag fire år etter at organisasjonen begynte å virke der. På tross av latterliggjøring og voldsom forfølgelse hadde organisasjonen på det tidspunkt vokst slik at den besto av over 5000 vanlige medlemmer og omlag 300 offiserer. Men da oppsto det vanskeligheter i og med at general Booth ga ordre om at major Thomas E. Moore, som ledet de amerikanske styrkene, skulle overlate sin oppgave der til en annen og i stedet lede arbeidet i Sør-Afrika. Moore svarte med å danne en egen Frelsesarmé. Han fikk inkorporert denne nye organisasjonen i 1884, og tok selv tittelen general. Året etter fikk den under navnet The Salvation Army of America innvilget et forandret charter.

Etter Moores avskjedigelse ble major Frank Smith satt til å lede det som ble kalt den «verdensomfattende» eller engelske Frelsesarméen for å skille den fra Amerikas Frelsesarmé. Nå fulgte en tid med kappestrid som til slutt førte til tilbakegang for Moores arme, men til vekst og framgang for den internasjonale Frelsesarméen. I oktober 1889 brakte oberst Richard E. Holz en forsoning i stand mellom den grein av den amerikanske Frelsesarméen som var under hans kommando, og den internasjonale organisasjonen. Noen stasjoner nektet imidlertid å vende tilbake, og disse ble til slutt forent og reorganisert og fikk i 1913 forandret sitt navn til The American Rescue Workers (De amerikanske redningsarbeidere).

De amerikanske redningsarbeidere er fremdeles i virksomhet, men er fortsatt en liten organisasjon med bare 35 menigheter og 2350 medlemmer. Mesteparten av deres virksomhet er begrenset til den østlige delen av De forente stater, hvor de har sitt hovedkvarter i Philadelphia i Pennsylvania. Deres lære er praktisk talt identisk med Frelsesarméens, og det samme kan sies om organisasjonens formål og oppbygning.

Den splittelse som fant sted i 1896 som følge av uoverensstemmelser innen Booths egen familie, fikk imidlertid større konsekvenser. William Booth hadde åtte sønner og døtre, og med unntagelse av en som døde i ung alder, tok alle aktivt del i arbeidet for Frelsesarméens vekst og utbredelse. To av dem, hans eldste sønn Bramwell og hans datter Evangeline, overtok til slutt ledelsen av hele organisasjonen og trådte inn som generaler i stedet for sin far. Generalens nest eldste sønn, Ballington, var også en dyktig leder, og da han i 1887 overtok ledelsen av de amerikanske styrkene etter major Smith, kom det en periode med framgang som ikke hadde sitt motstykke i organisasjonens historie. Ballington mistet imidlertid til slutt sin fars gunst, og da han fikk ordre om å overgi sin kommando i Amerika til en annen, forlot han Frelsesarméen.

Ballington Booth var elsket og respektert av organisasjonens medlemmer, og det hevdes at hvis han hadde gjort et forsøk på å rekonstruere Frelsesarméen i De forente stater som en uavhengig, inkorporert organisasjon, ville det ha lykkes for ham. Han valgte imidlertid ikke å gjøre det. I virkeligheten var det bare på grunn av venners tilskyndelser at han besluttet å starte en ny bevegelse, og da han gjorde det, kom han og hans hustru med følgende offentlige erklæring: «Vi har ikke prøvd å få noen av dem som fremdeles er tilsluttet og tror på den internasjonale organisasjonen, over på vår side.»

På tross av denne erklæring var det mange av Frelsesarméens medlemmer som sluttet seg til den nye organisasjonen, som i april 1896 antok navnet The Volunteers of America (Amerikas frivillige). Som følge av dette hadde denne organisasjonen på mindre enn ett år 140 stasjoner med 400 offiserer og 50 stabsoffiserer. Organisasjonen ble bygd opp etter det samme militære mønster som Frelsesarméen. Ballington ble general, en stilling som han innehadde til sin død i 1940. Han ble etterfulgt av sin hustru, som døde i 1948, og som i sin tur ble etterfulgt av deres sønn Charles Brandon Booth.

I dag fører Amerikas frivilliges hovedkvarter i New York tilsyn med organisasjonens 204 menigheter og 28 230 medlemmer. Ifølge en offisiell publikasjon er organisasjonen «Vigd til å tjene det amerikanske folk som en nasjonal, religiøs velferdsorganisasjon, som gir materiell og åndelig hjelp til dem som trenger det, uten hensyn til rase, religion eller hudfarge.»

Militær oppbygning

Et av de mest påfallende trekk ved Frelsesarméen er kanskje organisasjonens ytre likhet med våre dagers militære organisasjoner. En brosjyre som er utgitt av Frelsesarméen, The Faith of the Salvationist, har følgende å si om hvordan det gikk til at organisasjonen ble oppbygd etter militært mønster: «Det var nøktern logikk som gjorde seg gjeldende ved de forsøk som førte til dannelsen av Frelsesarméen. Ettersom den var en ’Frelsesarmé’, tok den del i en krig mot det onde, ikke en misjonsvirksomhet, og når det er krig, lyder det krigsrop [og derfor ble Frelsesarméens offisielle organ kalt Krigsropet], og der det er en arme som fører krig, finnes det en general, ikke en forstander, og der det finnes en general, finnes det offiserer, ikke predikanter, og der det finnes offiserer, finnes det soldater, ikke medlemmer, og der det finnes soldater, finnes det også uniformer. På den måten gikk det til at det hele utviklet seg med den hurtighet som noe nytt utbrer seg med blant menneskene.» En offisiell Frelsesarmé-publikasjon sier at «en militær styreform blir brukt fordi den krever effektivitet og disiplin av personellet».

I dag blir det brukt militære uttrykk for å beskrive nesten hver eneste handling eller virksomhet innen Frelsesarméen. I stedet for å snakke om den lokale menighet snakker en om «korpset». For å bli «soldat» må en ny «rekrutt» skrive under på en erklæring som blir kalt «Krigsartiklene», og når han dør, sies det at han blir «forfremmet» til herlighet. Når en begynner virksomhet i et nytt område, blir det omtalt som at en «åpner ild», og når noen får ordre om å forlate en tildeling for å ta opp en ny, blir det sagt at han tar «avskjed».

Det er to kategorier medlemmer i Frelsesarméen: soldater og offiserer. En som vil bli soldat, må undertegne «Krigsartiklene», som er en erklæring som inneholder Frelsesarméens 11 grunnleggende læresetninger slik de blir utformet i organisasjonens grunnleggelsesdokument av 1878. Han må også avgi løfte om aktivt å støtte Arméens arbeid, følge dens prinsipper og avholde seg fra og bekjempe bruken av alkohol. Soldaten må selv holde seg med uniform, og det ventes at han skal bære den som et tegn på sin tro og sin villighet til å stå til tjeneste.

Frelsesarméens offiserer er alle heltidsarbeidere og ordinerte predikanter. De må alltid gå med uniform, og de mottar en ukelønn for å kunne holde det gående i sin tjeneste. For å kunne bli offiser må en soldat ha god skoleutdannelse og må ha tilbrakt i det minste seks måneder i aktiv tjeneste ved et av Frelsesarméens korps. Den som oppfyller disse krav, kan søke om å bli offiser, og hvis hans søknad blir godtatt, kan han få komme til en av Arméens skoler, hvor han får oppholde seg i to år og gjennomgå et kurs som skal tjene til å gjøre ham skikket for heltidstjenesten. Den som har tatt eksamen ved skolen, blir offiser med løytnants grad, og kan så gå videre og avansere til å bli kaptein, major, oberst og så videre. Frelsesarméen har nå over 26 000 slike offiserer verden over.

Et uvanlig trekk ved denne organisasjonen er den stilling kvinnene inntar. Frelsesarméen lærer at «kvinnen er likestilt med mannen». Som et resultat av dette har kvinner ofte hatt ledende stillinger og hatt overoppsyn over organisasjonens mannlige medlemmer. Ja, en kvinne, Evangeline Booth, var således overhode for Frelsesarméen i De forente stater i 30 år og for hele den verdensomspennende organisasjonen i fem år. I De forente stater i dag er det også flere kvinner enn menn som er offiserer.

Noen mener kanskje at likestilling mellom menn og kvinner er det ideelle, men det er direkte i strid med følgende bibelske prinsipp: Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode.» Apostelen Paulus pekte også på for Timoteus at en kvinne ikke skulle ta ledelsen i å undervise i den kristne menighet, da han sa: «Men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.» Når Frelsesarméen innrømmer kvinner de samme tjenesteprivilegier som menn, følger den således ikke Bibelens norm. Det å bære spesielle uniformer er heller ikke i overensstemmelse med det eksempel Jesus og hans apostler satte, men det er å etterligne denne verdens militære organisasjoner. — 1 Kor. 11: 3; 1 Tim. 2: 12.

Læresetninger

De som hører til Frelsesarméen, har som sitt mål å omvende andre til sin tro. En brosjyre som er utgitt av Frelsesarméen, redegjør for «troen på en plutselig omvendelse ’i hans blod’ — hvor som helst, når som helst og for hvem som helst». Selv det sosiale hjelpearbeid som Frelsesarméen utfører, er et ledd i et program for å rette almenhetens oppmerksomhet mot organisasjonens religion. Men hva er det så Frelsesarméen forkynner, hvilke trossetninger holder den fram? Er de bygd på Bibelen?

Det Frelsesarméen lærer, faller stort sett sammen med det de fleste fundamentalistiske protestantiske kirkesamfunn forkynner. Den tredje av de 11 viktige artiklene som enhver nyomvendt må skrive under på for å bli medlem av Frelsesarméen, sier: «Vi tror at det er tre personer i guddommen, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, ett i vesen, like i makt og herlighet.» Og den 11. sier: «Vi tror på sjelens udødelighet . . . og på en evig straff for de onde.» Frelsesarméens brosjyre, The Faith of the Salvationist, sier: «En som hører til Frelsesarméen; tror på et helvete. I hans ordforråd inngår også uttrykket ’evig fortapt’, selv om han kanskje avholder seg fra å bruke et så sterkt og malende språk som sine forfedre når han snakker om dette emne.»

Men lærer Bibelen oss å tro på en treenighet, på at Gud, Kristus og den hellige ånd er likestilt, og at de er tre personer i ett og samme vesen? Nei, hverken Jesus eller hans apostler forkynte en slik lære. Jesus sa tvert imot: «Faderen er større enn jeg.» Jesus forsøkte ikke engang å tilrive seg sin Fars høyere stilling for på den måten å bli likestilt med ham, men til tross for dette påstår treenighetslærens tilhengere med urette at han er likestilt med Faderen. Professor E. Washburn Hopkins kom med følgende bemerkning i sin bok Origin and Evolution of Religion: «Det ser ut til at treenighetslæren var ukjent for Jesus og Paulus, i hvert fall nevner de den ikke.» Arthur Weigall bemerker i The Paganism in Our Christianity at «ordet ’treenighet’ ikke forekommer et eneste sted i det nye testamente». Han tilføyer at «denne forestilling er av fullstendig hedensk opprinnelse». — Joh. 14: 28; Fil. 2: 6.

Det forholder seg på lignende måte med læren om den udødelige sjel og dens evige pine, for det er en læresetning som har vært en vesentlig del av de hedenske religioner i flere tusen år, men som det ikke finnes noen støtte for i Bibelen. Den kjente gresk-kyndige bibelforsker Benjamin Wilson sa i tillegget til sin bibeloversettelse, The Emphatic Diaglott, at det hebraiske og det greske ordet for sjel til sammen forekommer 800 ganger i grunnteksten, men «det forekommer ikke noen gang i forbindelse med slike ord som udødelig, udødelighet, uforgjengelighet eller evigvarende, og det er derfor ikke berettiget å bruke det i slike sammensetninger». Den som leser Bibelen, vil imidlertid finne mange uttalelser som stemmer med den som står i Esekiel 18: 4: «Den sjel som synder, den skal dø.» (eldre norsk overs.) Bibelen lærer heller ikke om evig pine for de døde, men sier at «de døde vet ikke noen ting». — Pred. 9: 5, 10; Es. 53: 12; Sl. 22: 29.

Frelsesarméen sier også at «dåpen og Herrens nattverd ikke er av vesentlig betydning for sjelens frelse, og den praktiserer ingen av delene». Jesus kom imidlertid med denne tydelige befaling da han tok avskjed med sine etterfølgere: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem.» Apostlenes gjerninger, som inneholder beretningen om apostlenes tjeneste, viser at de adlød denne befalingen. Jesus ga også sine etterfølgere instrukser i forbindelse med «Herrens nattverd», det siste måltid han spiste sammen med sine disipler, og som skulle være til minne om hans død: «Gjør dette til minne om meg!» Disse to ting, dåpen og Herrens nattverd, har en meget stor symbolsk betydning for de kristne, og det Jesus sa, viser at de er ting som de kristne er forpliktet til å overholde. — Matt. 28: 19; Luk. 22: 19.

Mange som på forskjellige måter har gitt sin støtte til Frelsesarméen, har bare sett på den som en sosial velferdsorganisasjon, men en nøyere undersøkelse viser altså at den i første rekke er en religiøs bevegelse med sine egne læresetninger. Mange av dens offiserer og soldater legger nok en eksemplarisk nidkjærhet for dagen, men det budskap de bringer ut til menneskene om Kristus og menneskenes framtidshåp, er ikke basert på nøyaktig kunnskap ut fra Guds Ord.