Lojalitet mot ’vår Herres og hans Salvedes’ rike
«Jeg skal ha hengivenhet for deg, o Jehova, min styrke. Med en som er lojal, vil du handle i lojalitet.» — Salme 18: 2, 26, NW.
1. a) Hvordan reagerte David på Jehovas lojalitet? b) Hva erkjente David helt fram til sin alderdom?
DET var Jehova som i sin lojalitet satte David på tronen over hele Israel. Det skjedde i år 1070 f. Kr. Kong David verdsatte Guds kjærlige godhet og erkjente gjentatte ganger at Gud var hans konge og følgelig den høyeste konge over Israel. Det var særlig med tanke på Davids etterkommer Messias, som skulle stå fram mange hundre år senere, at Gud sa: «Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige fjell.» (Salme 2: 6) David erkjente hvem som var den himmelske Hersker, for han sa: «Lytt til mitt rop om hjelp, min konge og min Gud! [Jehova], jeg ber til deg. Om morgenen hører du min røst.» (Salme 5: 2—4) Da David som gammel mann overgav tronen til sin sønn Salomo, bad han til Gud i hele Israels påhør og sa: «Ditt er riket, [Jehova], og du er opphøyet og har alt i din makt. Rikdom og ære kommer fra deg, og du rår over alle ting.» — 1. Krønikebok 29: 11, 12.
2. a) Hvilket eldgammelt stridsspørsmål står vi overfor? b) Hvilket avgjørende spørsmål må hver enkelt av oss besvare?
2 Det var en meget vesentlig kjensgjerning kong David offentlig gav uttrykk for ved denne anledning, og vi som ikke er konger, bør erkjenne det samme som han. Jehova Guds utøvelse av det universelle overherredømme er det eldgamle stridsspørsmål som Bibelen forteller om. Det er en sak som alle folk og nasjoner er stilt overfor, og som nå vil bli endelig avgjort. Det er nå i de siste dager at dette stridsspørsmål må bli endelig avgjort i himmel og på jord. Jehova kommer til å seire og bli rettferdiggjort, og han vil bevise uten skygge av tvil at det universelle overherredømme og kongedømme er hans. Det avgjørende spørsmål som vi nå står overfor, er: Hvem vil nå være lojal mot Jehovas rike? Den holdning vi nå inntar i dette spørsmålet, vil være bestemmende for om vi oppnår evig liv eller blir tilintetgjort for bestandig!
3. Hvilken katastrofe inntraff i 607 f. Kr., men hvorfor var det ikke noe uttrykk for at Jehova var illojal?
3 Men gav Jehova Gud avkall på sitt kongedømme i 607 f. Kr.? Hvorfor stiller vi et slikt spørsmål? Fordi han i det året lot babylonerne under Nebukadnesar ødelegge både Jerusalem og templet og omstyrte jødenes rike. Dette riket har vært omstyrtet helt til nå. Det er riktig at Jehova tillot dette, men han gav ikke dermed avkall på sitt kongedømme eller herredømme. Det var i virkeligheten han som kunngjorde kongebyen Jerusalems ødeleggelse. Dette var imidlertid ikke noe uttrykk for illojalitet mot hans forbilledlige rike over hans utvalgte folk. Han handlet bare i samsvar med betingelsene i den pakten han hadde inngått med Israel, den pakt som var blitt føyd til Abrahamspakten. I det skjebnesvangre året 607 f. Kr. var Juda og de som var igjen av Israel, blitt skamløse paktsbrytere. Gud handlet derfor med dem i samsvar med betingelsene for lovpakten, som var blitt inngått ved Sinai-fjellet med Moses som mellommann.
Den kongen som «retten tilhører»
4. Hvordan viser de inspirerte ordene i Esekiel 21: 25—27 at Jehova er lojal?
4 Gud inspirerte sin profet Esekiel (som allerede var blitt bortført til Babylon) til å si følgende til den siste av de judéiske kongene i Jerusalem: «Og du, gudløse ugjerningsmann, Israels fyrste, tiden er kommet da du skal få din endelige straff. Så sier Herren [Jehova]: Bort med turbanen, av med kronen! Det skal ikke lenger være som det var. Gjør det lave høyt og det høye lavt. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — Esekiel 21: 25—27, vers 27 fra EN.
5. a) Hvorfor skulle ødeleggelsen av dette riket bare være midlertidig? b) Hvordan ble dette bekreftet over 600 år senere?
5 Ifølge disse ordene hadde Jehova Gud fremdeles herredømme over Rikets anliggender. Ødeleggelsen av hans underordnede, jordiske rike skulle bare være midlertidig. Til hans fastsatte tid skulle det komme en som hadde den juridiske rett til det messianske rike, og Jehova Gud skulle da gi denne retten til ham. Før den tiden kom, kunne ikke den juridiske rett til kongedømmet brukes. Ettersom denne rett, som var stadfestet ved en pakt, var knyttet til Davids kongelige familie, måtte den som skulle komme, og som skulle få kongedømmet, være en etterkommer av den trofaste kong David. Det var fordi David var lojal mot Jehovas evige kongedømme, at det ble inngått en pakt med ham om et evig rike i hans slektslinje. (2. Samuelsbok 7: 8—16) Over 600 år senere, i år 2 f. Kr., viste en engel fra Gud seg for en kvinnelig etterkommer av kong David og sa til henne at hun skulle bli mor til Davids lovte arving. Engelen sa videre: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» Barnet skulle få navnet Jesus. — Lukas 1: 32, 33; Matteus 1: 18—23.
6. a) Hvordan ble Jesus den rettmessige arving til Davids rike? b) Hvorfor ble dette riket mer enn et jordisk rike?
6 Da Jesus, Guds Sønn fra himmelen, ble født i Davids fødeby, Betlehem, ble han den kjødelige arving til Rikets paktsløfte, som Gud hadde gitt hans forfader David. Han hadde retten til Riket både i juridisk og i kjødelig henseende. Men da Jesus ble døpt og salvet med sin himmelske Fars hellige ånd, ble dette riket mer enn en jordisk regjering over Jakobs eller Israels hus. Jesus ble ved denne anledning avlet med Guds ånd. Han ble således en åndelig Sønn av Gud med rett til himmelsk liv. Som en åndelig Guds Sønn ble han salvet med Guds ånd og ble dermed Messias, en tittel som betyr den Salvede. — Apostlenes gjerninger 4: 27; 10: 38; Jesaja 61: 1—3.
7. a) Hvorfor mottok ikke Jesus det messianske rike med en gang? b) Hvilket rike skulle hans salvede etterfølgere i mellomtiden anerkjenne?
7 Ettersom riket nå var et himmelsk rike, gav ikke Gud det til sin Sønn mens han var på jorden, og heller ikke rett etter at han hadde kommet tilbake til himmelen. Nå var han riktignok anerkjent som konge over sin åndelige menighet av salvede disipler på jorden. Men det messianske rike kunne ikke bli gitt ham før den perioden som han selv kalte «hedningefolkenes tider», hadde utløpt. — Kolosserne 1: 13; Lukas 21: 24, LB.
8. a) Hvilken tidsperiode omfatter «hedningefolkenes tider», og hvilke betydningsfulle begivenheter markerte slutten på dem? b) Hvordan er «tegnet» blitt tydeligere, og hva har vært et fremtredende trekk ved det?
8 Disse «tider» begynte allerede i år 607 f. Kr., da Jerusalem ble ødelagt av babylonerne og hele Judea ble liggende øde. Ifølge kapittel 4 i Daniels profetiske bok var disse «tider» sju i tallet og tilsvarte en periode på 2520 år. Ettersom de begynte med ødeleggelsen av Jerusalem og Juda og Benjamins land om høsten i 607 f. Kr., ville de utløpe om høsten i 1914 e. Kr. Den første verdenskrig brøt som kjent ut i siste halvdel av 1914. Dermed begynte den profetien som Jesus hadde kommet med om «tegnet» på «avslutningen på tingenes ordning» (NW), å gå i oppfyllelse. (Matteus, kapitlene 24, 25; Markus, kapittel 13; Lukas, kapittel 21) I løpet av den tiden som har gått siden da, er det forutsagte «tegnet» blitt tydeligere og tydeligere. Jesus nevnte noe som skulle være et fremtredende trekk ved dette «tegnet», da han sa: «Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Matteus 24: 14.
9, 10. a) Hvilken tid hadde nå endelig kommet? b) Hvordan ble alle åndeskapninger som var motstandere av den nye regjering, fjernet, og hva førte det til for jorden?
9 Ja, endelig hadde den tid kommet da Davids rike skulle gis til Guds herliggjorte Sønn i himmelen. Han var den eneste som hadde retten til dette riket ifølge Guds lov, den høyeste lov. Dette førte til at det ble krig i himmelen. Hvorfor det?
10 Jo, da den messianske konge begynte å herske, var tiden inne til at han skulle kaste alle motstandere av denne nye regjering ut fra himmelen. Det betydde at Satan Djevelen og hans onde åndehær måtte kastes ut. De ble kastet ned til jorden. Den jordiske tingenes ordning var fremdeles behersket av demonene. Disse onde englehærer er nå for alltid utestengt fra Guds himler, hvor Guds lojale engler holder til. De opprørske englene har fått sitt virkeområde begrenset til jordens nærhet, og her vil de måtte være helt til de blir bundet og kastet i en avgrunn hvor de vil være berøvet all frihet for 1000 år. ’Krigen i himmelen’ og utfallet av den er profetisk omtalt i Åpenbaringen, kapittel 12. Etter at Satan og hans onde engler var blitt kastet ut fra himmelen, sang de seirende engler som var tilbake: «Seieren og kraften og riket tilhører fra nå av vår Gud, og hans Salvede [Messias] har herredømmet. For våre brødres anklager er styrtet, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.» (Åpenbaringen 12: 10) Hva betydde så dette for dem som bor på jorden? Det betydde at forholdene ville bli enda mer ulykkelige for hele menneskeheten!
En domstid for de lojale
11, 12. a) Hvordan blir folks lojalitet nå prøvd? b) Hva har forkynnelsen av Riket med dette å gjøre? c) På hvilken måte er dette en høsttid, og hvordan blir sannsynligvis englene benyttet?
11 Åpenbaringen beskriver hvordan forholdene ville bli: «Ulykkelige jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.» (Åpenbaringen 12: 12) Dette har vært en tid da folks lojalitet er blitt prøvd. Vil de være lojale mot Djevelens dødsdømte tingenes ordning, eller vil de være lojale mot Guds rike, som nå er opprettet i himmelen med Jesus Kristus som konge? Det er en tid da alle som påberoper seg å være Kristi disipler, vil bli dømt, slik at det kan bli avgjort hvorvidt de er lojale mot dette opprettede rike. Vil de være ivrig opptatt med å forkynne om Riket «i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag»? Denne overgangsperioden blir også sammenlignet med en høsttid, da sanne kristne blir skilt fra falske kristne. Som Jesus profeterte i sin lignelse om hveten og ugresset (eller klinten): «Høsten er en avslutning på en tingenes ordning, og høstfolkene er engler.» (Matteus 13: 39, NW) Dette er sannsynligvis engler som Jehova Gud bruker til å utføre den befaling han kommer med i Salme 50: 5 (NW): «Samle til meg mine lojale, de som slutter pakt med meg på grunnlag av offer.»
12 Til dem som hevder at de er kristne, men som ikke er lojale mot Riket, sier Gud: «Hva har du med å forkynne mine bud og ta min pakt i din munn?» — Salme 50: 16.
13, 14. a) Hva er den «pakt» som er omtalt i Salme 50: 5, 16? b) Hvilke to pakter må salvede kristne være lojale mot?
13 Den «pakt» som er omtalt i disse versene (5 og 16), er ikke en personlig pakt som de lojale inngår på grunnlag av et personlig offer som blir frembåret av noen. Det er en nasjonal pakt. Den pakt som ble inngått med Israel ved Sinai-fjellet i Arabia med Moses som mellommann, ble brukt profetisk som et bilde på den nye pakt, som ble inngått med det ’hellige folk’ av åndelige israelitter med den større Moses, Jesus Kristus, som mellommann. (Jeremia 31: 31—34) Påskeaften i år 33 e. Kr. innstiftet Jesus Herrens måltid eller aftensmåltid og sa: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere.» (Lukas 22: 20, NW) Den nye pakt ble gjort gyldig på grunnlag av det offerblod som ble utgytt ved Jesu Kristi død. De «lojale» som Jesus tar inn i den nye pakt, blir tatt inn i «en pakt . . . om et rike». (Lukas 22: 28—30, NW; Matteus 26: 29; Markus 14: 25; Salme 116: 15, NW) Hva så?
14 De kristne som blir tatt inn i den nye pakt, en «pakt . . . på grunnlag av offer», må ikke bare være lojale mot den, men også mot ’pakten om et rike’. Disse er åndelige israelitter, «Guds Israel». — Galaterne 6: 16.
15. På hvilke måter må de åndelige israelitter vise at de er lojale?
15 Nå i «avslutningen på tingenes ordning» er det ennå noen slike åndelige israelitter på jorden. De er i særlig grad forpliktet til å handle i samsvar med Jesu profeti: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag.» (Matteus 24: 14) De kan ikke omgå dette hvis de vil være lojale mot ’vår Herres [Jehovas] og hans Salvedes [Kristi] herredømme’, mot deres rike. (Åpenbaringen 11: 15) De kan ikke være noen del av denne dødsdømte tingenes ordning med dens politikk, dens selviske kommersialisme og dens falske religion. De salvede kristne ber inderlig den bønnen som deres Mester lærte dem: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» (Matteus 6: 9, 10) I stedet for å engasjere seg i denne splittede ordnings politikk må de uten å vike av gjøre det som deres Mester, «Kongenes Konge og Herrenes Herre», sa: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. » (Åpenbaringen 19: 16; Matteus 6: 33) Bare på denne måten kan de vise at de er de «lojale», de som tilhører det åndelige Israel og har ’sluttet pakt med Jehova Gud på grunnlag av offer’, det offer som ble frembåret av Jesus mellommannen for den nye pakt.
Lojale «andre sauer»
16. Hvordan viser de skriftstedene som det er henvist til her, at det også finnes en annen, stor klasse av lojale?
16 Da israelittene forlot Egypt, var det «en stor flokk av alle slags folk» som fulgte med dem. De var til stede da lovpakten ble inngått ved Sinai-fjellet. (2. Mosebok 12: 38; 4. Mosebok 11: 4) Disse folkene var et forbilde på en klasse innviede, døpte mennesker i vår tid som også må være lojale, akkurat som de åndelige israelitter. Det er disse apostelen Johannes omtaler som en ’stor skare’ i Åpenbaringen 7: 9—17. I Jesu lignelse om sauene og geitene blir de billedlig fremstilt som «sauer» som har gjort godt mot kongen Jesu Kristi åndelige brødre siden han begynte å regjere i 1914. — Matteus 24: 3; 25: 31—46.
17. a) Hvem tilhører denne ’store skare’, og sammen med hvem blir de «én hjord»? b) Hvordan kan de «velsigne seg»? (1. Mosebok 22: 15—18, NW)
17 Disse lojale tilhører de «andre sauer». Jesus sa at de ikke hørte til Abrahamspaktens «kve» (LB), hvor den «lille hjord» på 144 000 befinner seg. Men den ’store skare’ av lojale blir «én hjord» med dem som befinner seg i denne ’kveen’, for de blir nær knyttet til disse arvingene til deres himmelske Fars rike. (Johannes 10: 16; Lukas 12: 32) De må også være lojale mot Jehovas og hans Salvedes rike for å få bli i den ’ene hjord’ sammen med de lojale som er tatt inn i den nye pakt med Jehova Gud på grunnlag av Kristi offer.
18. a) Hvilken stor lønn får allerede nå de som viser at de er lojale? b) Hvordan kan vi vise at vi verdsetter den lojalitet Jehova har vist oss?
18 Alle de som viser at de er lojale, får allerede nå stor lønn. Kong David sa til Jehova Gud som et uttrykk for sin verdsettelse av ham som den himmelske konge: «Med en som er lojal, vil du handle i lojalitet.» (Salme 18: 26; 2. Samuelsbok 22: 26, NW) David sa også: «Jehova elsker rettferdighet, og han vil ikke forlate sine lojale.» (Salme 37: 28, NW) Ordspråkene 2: 8 (NW) forsikrer oss: «Han vil vokte sine lojales vei.» Ja, Jehova er selve innbegrepet av lojalitet, og Kristus etterligner ham til fullkommenhet når det gjelder å legge denne egenskapen for dagen. Måtte vi verdsette den lojalitet Gud har vist oss gjennom Kristus, og måtte vi på denne dommens dag være urokkelige i vår lojalitet mot Jehova og mot hans opprettede rike ved hans mest lojale Sønn, Jesus Kristus!
HVORDAN VIL DU Sl AT DISSE HAR VIST LOJALITET?
□ David da han anerkjente Jehova som konge?
□ Jehova da han fullbyrdet dommen over det troløse Jerusalem?
□ Jehova da han gav Davids rike til sin Sønn i 1914?
□ Den messianske konge da han utkjempet krigen i himmelen?
□ Den salvede levning ved sin virksomhet i vår tid?
□ Den ’store skare’ ved den støtte den gir til dem som er igjen av de salvede?
[Bilde på side 16]
Alle engler som ikke var lojale mot Guds rike, ble kastet ut fra himmelen da Guds lojale Sønn begynte å herske
[Bilde på side 17]
For å være lojale mot Riket må vi forkynne om det for andre