La oss tjene i enhet som et samfunn av brødre
«Dere er allesammen brødre. . . . Heller ikke skal dere la dere kalle førere; for én er Deres fører, Kristus.» — Matt. 23: 8—11, LB.
1, 2. a) Hvilket eksempel viser hvor vanskelig det er for de fleste å leve et liv i ydmyk tjeneste, slik som Guds Sønn gjorde? b) Klarte Jesu apostler uten vanskelighet å innta den rette holdning i denne henseende?
DEN oppfatning at en skal leve et liv i ydmyk tjeneste, er ikke lett å akseptere for de fleste ufullkomne mennesker. Se bare hva som har skjedd i kristenheten, hvor menn som utgir seg for å være representanter for Kristus Jesus og ordinerte tjenere for Gud, skiller seg ut fra de «alminnelige» medlemmer av menigheten, «lekfolket». Disse prestene føler seg hevet over resten av hjorden og antar titler som henspiller på en slik opphøyd stilling. Men dette er ikke veien til sann enhet.
2 Til og med Jesu sanne disipler i det første århundre hadde sine vanskeligheter med å rette seg etter Guds Sønns lære på dette punkt. Ved flere anledninger måtte Jesus irettesette sine disipler fordi de var opptatt av spørsmålet om rangordning og ønsket seg fremtredende stillinger.
3, 4. Hva diskuterte Jesu disipler på veien til Kapernaum, og hvorfor er ikke dette så overraskende?
3 Ved slutten av det tredje året Jesus utførte sin offentlige tjeneste, begynte hans disipler å diskutere med hverandre. De var da på vei tilbake til Kapernaum. Hva dreide diskusjonen seg om? Markus forteller: «Da han [Jesus] var kommet inn i huset, spurte han dem: Hva var det I talte om på veien? Men de tidde; for de hadde talt med hverandre på veien om hvem som var den største. Og han satte seg og kalte på de tolv og sa til dem: Om noen vil være den første, han skal være den siste av alle, og alles tjener.» — Mark. 9: 33—35.
4 Lyder det utrolig at de kunne gjøre noe slikt etter at Jesus hadde undervist dem i nesten tre år? Nei, ikke når vi tar i betraktning deres menneskelige ufullkommenhet og de forholdene de levde under. Det at de var så opptatt av å være store, var ikke bare et utslag av det ufullkomne kjøds tilbøyeligheter, men gjenspeilte også den bakgrunn de hadde på den tiden. I en historisk redegjørelse for de skikker og holdninger som gjorde seg gjeldende blant dem som utøvde den jødiske religion i det første århundre, heter det: «På alle områder, i tilbedelsen, i rettsvesenet, ved måltidene, i all handel og vandel, var det stadig spørsmål om hvem som var størst, og det var stadig om å gjøre å vurdere hvilken ære som tilkom hver især, noe som ble ansett for å være meget viktig.» — Theological Dictionary of the New Testament, bind IV, side 532. Se også Matteus 23: 6, 7.
Nødvendig å bli som små barn
5. Hvilken veiledning ga Jesus for å korrigere deres urette innstilling?
5 Matteus’ beretning om den samme hendelsen viser at Jesus kalte til seg et barn og stilte det foran disiplene og sa: «Sannelig sier jeg eder: Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike. Derfor, den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike; og den som tar imot ett sådant barn for mitt navns skyld, tar imot meg; men den som forfører [den som blir årsak til fall for, Gunnes] én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det var hengt en kvernstein om hans hals og han var nedsenket i havets dyp.» — Matt. 18: 1—6.
6. a) Hvilke forestillinger om overlegenhet i forholdet til andre kan noen av hans disipler ha hatt? b) Hva ville det innebære for dem å ’omvende seg og bli som barn’?
6 Ja, Jesus viste dem at deres tankegang førte dem i gal retning. Kanskje Peter hadde inntrykk av at han i en viss grad var hevet over de andre disiplene fordi Jesus hadde lovt å gi ham visse «nøkler» til riket. Eller kanskje Jakob og Johannes gjorde seg lignende tanker fordi de var blant de tre Jesus tok ut til å være sammen med ham under forklarelsen på fjellet. (Matt. 16: 19; 17: 1—9) Hvordan det enn forholdt seg, sa Jesus at de alle skulle ’omvende seg og bli som barn’, det vil si, så beskjedne og fri for forstillelse og ærgjerrighet som små barn er av natur. De skulle ikke bare handle som barn ved å foregi at de hadde disse egenskapene, men de skulle erverve seg disse egenskapene, slik at de virkelig fikk den ånd som kjennetegner beskjedne barn. Små barn har ingen tanke på innbyrdes rangordning, men betrakter hverandre som jevnbyrdige. Og i samme grad som Jesu disipler ble ydmyke av hjertet og følte seg små overfor Gud og sine brødre, i samme grad ville de være store i forholdet til hans rike.
7. Hvordan kunne deres ydmykhet måles, og hvorfor var det så viktig at de behandlet de «små» på rette måte?
7 Deres ydmykhet kunne måles etter hvordan de behandlet dem som åndelig talt var som «spebarn» i sannheten (fordi de nylig var blitt disipler), eller dem som lignet små barn ved at de var lite fremtredende eller ikke hadde noen særlig ansvarsfull stilling blant dem. Hvis en eller annen, og spesielt en kristen eldste, viste at han var betydningsfull i egne øyne eller behandlet andre på en dominerende måte, kunne han bli årsak til fall for slike beskjedne mennesker. Dette kunne få alvorlige følger for den som var årsak til fallet, slik Jesu ord viser. Både Jesus selv og Guds engler ville følge våkent med. — Matt. 18: 6, 10; Åpb. 2: 23.
8. Hvorfor er det slik at «den som er den minste», i virkeligheten er stor blant de kristne?
8 «Den som er den minste iblant eder alle, han er stor.» (Luk. 9: 48) Dette var jo stikk i strid med verdens tenkemåte, men erfarer vi ikke at det er sant i vårt samkvem med andre? Hvem betyr mest for oss, hvem ville vi savne mest hvis han forlot oss eller døde — en som viser at han er betydningsfull i egne øyne og vil at andre skal rette seg etter ham, eller en som er meget hensynsfull, hjelpsom og vennlig? Selvfølgelig den sistnevnte.
9. a) Hvordan var apostelen Paulus et eksempel når det gjelder dette kristne prinsipp? b) Hvordan ga brødrene uttrykk for at Paulus hadde en stor plass i deres hjerte, og hva kan vi lære av dette?
9 Som vi så i foregående artikkel, fulgte apostelen Paulus det eksempel Jesus selv satte ved sin ydmyke tjeneste. (1 Kor. 11: 1) Da Paulus talte til de eldste fra byen Efesos, kunne han si som sant var: «I vet hvordan min ferd iblant eder var hele tiden fra den første dag jeg kom til Asia, at jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser . . . kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste én med tårer! . . . I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med meg, det har disse hender arbeidet for. I alle deler viste jeg eder at således bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av de skrøpelige [svake, NTN] og komme den Herre Jesu ord i hu, som han selv har sagt: Det er saligere å gi enn å ta [det er en større lykke å gi enn å få, NTN].» Da de fikk vite at de kanskje ikke ville få se Paulus igjen, var det derfor ikke så underlig at ’de alle brast i sterk gråt’, og at de også omfavnet ham og kysset ham. Han hadde en stor plass i deres hjerte, ikke bare fordi han var en apostel, men snarere fordi han var den han var. Han var et eksempel for alle kristne eldste. — Ap. gj. 20: 18, 19, 31—37. Se også 1 Korintierne 2: 1—5; 1 Tessalonikerne 2: 5—9.
Vi må ikke følge verdens veier
10. Ved hvilken annen anledning ga Jesus sine disipler ytterligere veiledning angående ydmykhet?
10 Bare noen måneder etter at disiplene hadde hatt sin diskusjon om storhet, fant Jesus det igjen nødvendig å gi dem veiledning. Hans disipler forestilte seg hans rike som et jordisk styre. (Ap. gj. 1: 6) De visste at det israelittiske kongedømme hadde hatt konger som satt på tronen og var omgitt av kongelige hoffmenn av forskjellig rang. I sin egen samtid kunne de rundt omkring seg se verdslige herskere og andre menn som utøvde makt over folk. To av Jesu apostler, Jakob og Johannes, gjorde derfor (ved sin mors mellomkomst) en henstilling til Jesus om at han måtte gi dem ’toppstillinger’ i sitt rike. — Matt. 20: 20—23; Mark. 10: 35—40.
11. Var resten av apostlene uten skyld i denne henseende, og hvilken veiledning ga Jesus dem?
11 Deres meddisipler ble «harme». Men deres tidligere diskusjon om storhet viste at heller ikke de var helt fri for ærgjerrighet. Derfor kalte Jesus dem alle til seg og sa: «I vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Så skal det ikke være blant eder; men den som vil bli stor iblant eder, han skal være eders tjener, og den som vil være den første blant eder, han skal være eders trell, liksom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» — Matt. 20: 24—28.
12, 13. a) Hvorfor bør vi ikke i den kristne menighet etterligne verdslige metoder som later til å være effektive? b) Hvordan harmonerer apostlenes veiledning i Romerne 12: 2, 3, 10, 16 med Jesu veiledning?
12 Det kan være nærliggende å etterligne de metoder som blir fulgt av verdslige herskere, maktutøvere og ledere. Men Jesus sa: «Så skal det ikke være blant eder.» Uansett hvor framgangsrike verdens mektige og rike mennesker og deres politiske og kommersielle systemer lot til å være, så skulle de ikke tjene som et eksempel til etterfølgelse for den kristne menighet.
13 I tråd med dette kom apostelen Paulus senere med denne veiledning: «La dere ikke forme etter oppførselen i verden omkring dere, men la deres oppførsel forandre seg ved at den formes etter deres nye sinn.» Paulus tenkte tydeligvis på det samme problem som Jesus hadde talt om, for han sa videre: «Jeg vil inntrengende oppfordre hver enkelt blant dere til ikke å overdrive sin egentlige betydning. Hver enkelt av dere må dømme seg selv nøkternt i overensstemmelse med den tro Gud har gitt ham. Elsk hverandre så høyt som brødre bør, og ha dyp respekt for hverandre. Pass på at dere behandler alle like vennlig, og vær aldri nedlatende, men bli virkelig venner med de fattige [hold dere snarere blant de ringe, Gunnes]. Tillat ikke dere selv å bli selvtilfredse [vær ikke selvkloke, NTN].» — Rom. 12: 2, 3, 10, 16, The Jerusalem Bible.
14. a) Hvorfor var det så viktig at Jesu apostler virkelig la seg det han lærte dem, på hjerte? b) Hvorfor betyr det så mye for enheten blant de eldste at de oppfyller kravet om ikke å være ’selvgode’?
14 Ettersom Jesu apostler som gruppe betraktet skulle tjene som en grunnvoll for den kristne menighet da den ble opprettet, var det av største betydning at de virkelig la seg det han lærte dem, på hjerte. (Ef. 2: 19, 20) Hvis det skulle være mulig for dem å funksjonere som en forent gruppe uten stridigheter og rivalisering, måtte de befri seg for alle forestillinger om innbyrdes rangforskjeller. (Jevnfør Romerne 12: 4—8, 10; 1 Korintierne 12: 4—7, 12—25, 31; 13: 1—3.) Av samme grunn er et av de krav som stilles til dem som tjener i menighetenes eldsteråd, at de ikke må være ’selvgode’. (Tit. 1: 7) Det greske uttrykket som blir brukt her, betyr bokstavelig talt «selvbehagelig» («egenrådig», NTN; «selvsikker», LB; «selvgod», UO). Ifølge apostelen må altså en eldste ikke være «selvtilfreds» eller «selvsikker» fordi han har særdeles høye tanker om sine egne evner og sin egen dømmekraft. En egenrådig person ville finne det vanskelig å samarbeide harmonisk og ydmykt med andre i en gruppe. Og han ville være en kilde til vanskeligheter for de øvrige i gruppen.
15. Hvordan vil de inspirerte ordene i Jakob 3: 13 hjelpe de eldste til å unngå å få den oppfatning at de står over andre?
15 Hvis en kristen eldste begynner å føle at han er visere enn sine medeldste, vil han gjøre klokt i å tenke nøye over hva disippelen Jakob skrev i Jakob 3: 13: «Hvem er vis og forstandig blant eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet [mildhet, UO; beskjedenhet, The New English Bible].» Ja, en som virkelig er vis, vet nok til å forstå at uansett hvor stor erfaring og kunnskap han har, så vet han fremdeles svært lite og har fremdeles mye å lære. Han er også klar over at uansett hvor mye han vet, finnes det ikke noen som han ikke kan lære noe av, hvem de nå måtte være, eller hvor beskjeden status de måtte ha. Han behandler alle med tilbørlig respekt.
Ingen bør skille seg ut ved å anta titler
16. Hva betyr tittelen «rabbi», og hvorfor skulle den ikke brukes blant noen av Jesu disipler?
16 Bare tre dager før sin død advarte Jesus sine disipler mot å etterligne de skriftlærde og fariseerne, som ønsket å være betydningsfulle. Disse mennene ble ofte kalt «rabbi» av andre, et ord som bokstavelig talt betyr «en som er stor». Det var «en betegnelse på en som innehar en høy og vel ansett stilling. . . . Den som blir kalt rabbi, blir derved anerkjent som en person av høyere rang enn den som taler». (Theological Dictionary of the New Testament, bind VI, side 961) Jesus sa følgende til sine disipler: «Men dere skal ikke la dere kalle rabbi: for én er Deres mester, og dere er allesammen brødre. . . . Heller ikke skal dere la dere kalle førere; for én er Deres fører, Kristus. Og den som er størst blant dere, skal være de andres tjener.» (Matt. 23: 6—12, LB) Jesus selv lot seg med rette kalle «rabbi». — Joh. 1: 38, 49; 20: 16; Matt. 26: 49; Mark. 9: 5.
17. a) Hva blir det lagt vekt på i forbindelse med de bibelske betegnelser på dem som hadde fått ansvarsfulle verv i menigheten? b) Hvordan gjelder dette også betegnelsen «apostel», og hvorfor hadde ikke apostlene noen grunn til å føle at de sto over sine brødre?
17 Når det gjelder alle de betegnelser som henspiller på oppgaver innen den kristne menighet etter at den ble grunnlagt på pinsedagen — betegnelser som «hyrde», «lærer», «evangelist» og «profet» (bokstavelig: en som framsier noe [Ap. gj. 15: 32]) — så er det tydelig at det blir lagt mer vekt på Kristi hensikt med å gi disse «gaver» i form av mennesker, nemlig å dyktiggjøre og forene menigheten, enn på de stillinger disse menneskelige «gaver» hadde. (Ef. 4: 12—16) Til og med ordet «apostel» betyr ganske enkelt en «utsending», det vil si, en representant som blir sendt ut i et tjenesteoppdrag. Det blir brukt på en spesiell måte om de tolv apostler som var direkte utnevnt av Guds Sønn, men det ble også brukt om andre menn som ble sendt ut i tjenesteoppdrag, noen ganger av en menighet. (Se Apostlenes gjerninger 13: 1—4; 14: 14; 2 Korintierne 8: 23.) Betegnelsen «apostel» henledet derfor snarere oppmerksomheten på deres tjenesteoppdrag enn på en stilling eller rang. Den bevirket riktignok at det ble vist dem tillit. Men den ga ikke slike «utsendinger» en høyere rang enn dem som de skulle tjene, like lite som det at en herre sendte sin tjener ut for å la ham overbringe et viktig budskap til en annen, satte tjeneren over den som mottok budskapet. Mottageren ville imidlertid komme i takknemlighetsgjeld til budbæreren. De som ble utsendt, hadde også ansvar overfor dem som sendte dem, enten det var eldsterådet i Jerusalem eller eldsterådet i en annen menighet. De avla ydmykt rapport om hva de hadde utrettet. (Se Johannes 13: 16; Efeserne 6: 21, 22; Kolossenserne 1: 7; 4: 7—9.) De som ble «sendt ut» i midlertidige oppdrag, fortsatte naturligvis ikke å være «apostler» livet ut i likhet med Kristi tolv apostler og Paulus. — Åpb. 21: 14; Ef. 2: 20, 21.
«Han ga menneskene gaver»
18. Hvilke gaver ga den herliggjorte Kristus Jesus til den kristne menighet, og i hvilken hensikt?
18 Etter at Kristus Jesus hadde steget opp til sin himmelske far, ga han som nevnt den kristne menighet «gaver» i form av mennesker som utførte forskjellige former for tjeneste. (Ef. 4: 8) Efeserne 4: 11—13 redegjør for hensikten med dette: «Og det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.»
19, 20. a) Hvordan skulle disse «gaver» i form av mennesker arbeide for å nå det ønskede mål? b) Hvordan viser apostelen Paulus hvilken innstilling alle disse brødre bør ha?
19 Det mål alle disse «gaver» i form av mennesker skulle bestrebe seg på å nå, var en forent tjeneste for Gud og hans Sønn som skulle utføres av både disse «gaver» og alle deres meddisipler. Dette mål kunne de ikke nå ved å opptre på en dominerende måte eller gjøre bruk av tvang, men ved å foregå med et godt eksempel når det gjaldt å utføre ydmyk tjeneste, ved å gi av seg selv til beste for alle. Det burde derfor ikke forekomme at noen i menigheten sa som så: «Jeg holder meg til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus,» slik enkelte gjorde i Korint. Nei, apostelen Paulus viste hvilken innstilling som var den rette, da han sa følgende til brødrene der: «Alt hører eder til, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nå er, eller det som komme skal — alt hører eder til, men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.» — 1 Kor. 1: 12; 3: 21—23.
20 Ja, selv om Paulus utførte en tjeneste som det sto glans av, husket han på at også han var en av de «gaver» som var blitt gitt i form av mennesker, og at han faktisk tilhørte menigheten, mens menigheten ikke tilhørte ham. (Se også 2 Korintierne 1: 24.) Hvis alle Guds tjenere betrakter seg selv på denne måten, vil selvfølgelig ingen av dem opptre som «sjefer» overfor sine brødre uansett hva slags tjeneste de utfører.
Vær som «den yngste»
21. a) Når og hvorfor fant Jesus det nødvendig å gi sine disipler ytterligere veiledning om nødvendigheten av å være ydmyk? b) Hva tilføyde han ved denne anledning?
21 Noe som viser hvilken inngrodd trang menneskene har til å ville være større enn andre, er den omstendighet at Jesus fant det nødvendig å gjenta disse prinsippene for sine apostler den aller siste kvelden han var på jorden. Nettopp denne kvelden kom disse mennene igjen i en heftig diskusjon om hvem av dem som skulle «gjelde for å være størst». Jesus gjentok og utdypet det han hadde sagt før: «Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere. Så er det ikke med eder; men den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener. For hvem er størst, den som sitter til bords, eller den som tjener? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener iblant eder.» — Luk. 22: 24—27; se også 2 Peter 1: 12—15.
22. Hva vil det si å være som «den yngste», og hvordan framgår dette av bibelske eksempler?
22 Hva ville det si å være som «den yngste»? Unge menn ble ofte satt til oppgaver som kunne virke mindre betydningsfulle, men som ikke desto mindre var nødvendige. Da både Ananias og hans hustru utåndet på grunn av guddommelig inngripen, var det for eksempel «de unge menn» som bar dem bort og begravde dem. (Ap. gj. 5: 5, 6, 10) Etter at apostelen Peter hadde formant sine medeldste til å tjene ydmykt som mønster for hjorden, sa han: «Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre.» (1 Pet. 5: 1—5) Timoteus, som var ganske ung sammenlignet med apostelen Paulus, blir nevnt blant dem som gikk Paulus «til hånde» eller virket som hans «hjelpere» eller «medhjelpere». (Ap. gj. 19: 22, 1930-overs., LB, NTN) Onesimus, den rømte slaven som den gamle Paulus kalte «min sønn», hadde ’tjent’ Paulus eller ’vært ham til hjelp’ i hans fangenskap, slik en sønn ville ha tjent eller hjulpet sin far. (Filem. 9, 10, 13, 1930-overs., NTN; se også 2 Timoteus 1: 16—18.) Ved å arbeide ydmykt sammen med disse eldre og mer erfarne Guds tjenere fikk de yngre menn mange gagnlige impulser og god opplæring.
23. Er det bare de yngre som bør legge slik ydmykhet for dagen?
23 Selv om deres oppgaver kan ha fortonet seg som lite glansfulle, er deres handlemåte et mønster som viser hvilken fin innstilling alle bør ha, uansett alder. Da apostelen Peter hadde formant de yngre menn til å underordne seg under de eldre, sa han derfor videre: «I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» — 1 Pet. 5: 5.
24. Hvilke gode resultater bringer en slik handlemåte, og hvordan bidrar det i høy grad til kristen enhet?
24 Hvor behagelig det er å tjene sammen når det rår en ydmyk og beskjeden ånd i en menighet! Broderkjærlighetens ånd viser seg tydelig å være en kraftig spore til effektivt samarbeid når den blir lagt for dagen av kristne eldste, for den motvirker tendenser i retning av tidsspillende kontroverser og hissige tretter. (1 Tim. 2: 8) Dette er virkelig noe vi alle bør tenke nøye over. Søker vi den sanne storhet som følger med en slik ydmyk tjeneste som utspringer fra broderkjærlighet? La oss alle legge denne egenskapen for dagen ved at vi er hjelpsomme og hensynsfulle og er interessert i alle, også i de ringe, og ved at vi har respekt for deres personlige verdighet. (Rom. 12: 10, 15, 16) Derved viser vi oss som sanne disipler av Ham som utmerker seg framfor alle ved sin tjeneste, Guds Sønn, Kristus Jesus.
[Bilde på side 23]
For å lære sine disipler å være ydmyke av hjertet sa Jesus at de måtte bli som barn