Sindonet i Torino — er det Jesu likklede?

Er dette Jesu Kristi ansikt? Millioner av mennesker verden over tror det. Hvorfor?

DET ansiktet som er avbildet ovenfor, er en del av et avtrykk på et tøystykke av lin som er blitt kalt «den viktigste relikvien i kristendommens historie» — sindonet eller likkledet i Torino.

Det hevdes at dette tøystykket på 4,3 ganger 1,1 meter er det «linklede» (Mark. 15: 46) som ble brukt til å svøpe Jesu legeme i etter hans død. Kledet har en svak avtegning av en blodflekket skikkelse med sår som sies å svare til dem Jesus ble tilføyd. Det blir hevdet at tøystykket ble lagt på langs over og under kroppen, slik at en ser en mannsperson forfra og bakfra. Avtegningen er innrammet av to mørke streker som sies å stamme fra en brannskade.

Verdens oppmerksomhet ble rettet mot relikvien da en gruppe vitenskapmenn fikk tillatelse til å undersøke likkledet grundig. Tillatelsen ble gitt etter at en utstilling av likkledet som offentligheten lenge hadde sett fram til, og som trakk millioner av tilskuere, var blitt avsluttet. I fem døgn i oktober 1978 var 45 vitenskapsmenn, utstyrt med fire tonn av romalderens fine instrumenter, opptatt med å saumfare likkledet. Ja, Science News skrev:

«Et tøystykke av lin på mindre enn fem meter på et alter i katedralen i Torino er gjenstand for mer nøyaktige vitenskapelige undersøkelser enn noen annen religiøs relikvie sannsynligvis noen gang har vært.»

Allerede før vitenskapsmennenes resultater var blitt offentliggjort, omtalte aviser og bøker likkledet som:

● «Et bevis for Guds eksistens»

● «Det femte evangelium, skrevet med blod»

● «Et bokstavelig ’fotografi’ av oppstandelsen»

● «Fotografiet av Kristus»

Enhver kristen ønsker uten tvil å få vite hvordan Jesus så ut som menneske. Tanken på at det finnes håndgripelige beviser for oppstandelsen, slik som enkelte hevder, er noe som vekker begeistring. Hvordan ville du på den annen side føle det hvis likkledet viste seg å være et bedrag? Hvor villedende ville ikke det være! Kan noe som vekker så stor oppmerksomhet, få folk til å bli opptatt med uvesentlige ting, samtidig som de ignorerer viktigere spørsmål?

Er du ikke interessert i å få kjennskap til alle sakens fakta? Hvordan bør egentlig en kristen se på denne relikvien?

La oss først se på hvorfor så mange vitenskapsmenn er opptatt av likkledet.

Hvorfor er enkelte opptatt av dette?

Kledet er vevd i fiskebensmønster, og det er et mønster som var populært i Palestina på Kristi tid. Pollen som er blitt funnet på kledet, har vist seg å stamme fra planter som en gang vokste der i landet. At linkledet er bevart helt fra Jesu tid, er ikke noe ekstraordinært, for det finnes linkleder som er eldre enn som så. Det som gjør dette kledet så spesielt, er avtegningen på det.

Da likkledet ble fotografert for første gang, i 1898, skjedde det noe helt uventet, som tiltrakk seg mange vitenskapsmenns oppmerksomhet. Da bildene ble fremkalt, viste det seg at avtegningen i virkeligheten var et negativ (et bilde der de lyse partiene er mørke og omvendt, slik du kan se på en fremkalt film). De svake avtegningene på likkledet ble tydligere på negativene. De gav et svært detaljert bilde av en fullvoksen mannsperson.

Det var merker på håndleddet og på foten, som om de hadde vært gjennomboret. En kunne også legge merke til en stor blodflekk på høyre side av brystet og en mengde sår som så ut som om de kunne ha vært laget av de blystykkene som ble brukt på romerske sveper på Kristi tid. Oppe på hodet var det blodflekker som kunne ha vært laget av tornekronen.

Det største mysteriet er hvordan avtegningen ble laget. Undersøkelsene brakte ikke for dagen noen spor av fargestoffer som en vet ble brukt i middelalderen, da likkledet ifølge det som kan fastslås, først dukket opp. Ved å gjøre bruk av kraftige mikroskoper kunne en konstatere at avtegningen bestod av ørsmå «gulrøde og oransjefargede korn» som satt oppå veven. Hva det enn var som forårsaket avtrykket, trengte dette ikke igjennom stoffet. Ifølge autoriteten Ian Wilson «ser det ut til at det her har dreid seg om en ’tørr’ prosess, som om en eller annen fysisk kraft har virket på overflatefibrene i likkledets tråder, slik at kornene på den måten er blitt dannet av fibrene i selve stoffet».

Den siste teorien, som er blitt framsatt av Ray Rogers, en ekspert i fysisk kjemi som har undersøkt likkledet nøye, går ut på at avtrykket «skyldes en utløsning av strålingsenergi». Noen setter dette i forbindelse med Jesu oppstandelse. Men er alle overbevist?

Hvorfor noen har sine sterke tvil

En rekke seriøse bibelforskere stiller seg tvilende til hele denne historien på grunn av den bibelske beretning. Av Bibelen ser det ut til at omstendighetene omkring Jesu begravelse ikke harmonerer med det som kan ses på likkledet. For at likkledet skal være ekte, må to betingelser ha blitt oppfylt da avtrykket ble dannet: 1) legemet kan ikke ha vært vasket, for blodflekkene kan tydelig ses, og 2) linkledet må ha vært lagt løst over legemet; det kan ikke ha blitt lagt stramt om det. Edward Wuenschel, som tror at likkledet er autentisk, sier: «Avtegningene [på linkledet] kan ikke ha blitt dannet bare ved linkledets kontakt med et menneskes kropp.» Han tilføyer: «En slik kontakt ville ha resultert i en betraktelig forvrengning av avtegningene, og det er praktisk talt ingen forvrengning av avtegningene på dette likkledet.»

Beretningene om Jesu gravleggelse i Matteus (27: 59, 60), Markus (15: 46) og Lukas (23: 53) er svært kortfattede. Men de sier alle at kroppen ble ’svøpt’ i et «linklede». Ble legemet stelt så hurtig at det ikke først ble vasket? Det ville ha vært høyst uvanlig blant jødene. Hvorfor? Den jødiske historieskriveren Josefus sier at i motsetning til enkelte av sine fiender «var jødene svært nøye når de gravla et menneske».

Apostelen Johannes, som var øyenvitne til det som fant sted, kommer med noen ytterligere detaljer som bekrefter at en var «svært nøye» med hvordan en behandlet Jesu legeme før det ble gravlagt. Han sier:

«Han [Josef fra Arimatea] kom og tok legemet ned. Også Nikodemus . . . kom . . . Han hadde med seg en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær [bandt det inn i bind, NW] med den velluktende salven i, slik det er jødisk skikk når noen begraves.» — Joh. 19: 38—40; se også LB.

Hvilken «skikk» fulgte jødene under forberedelsen til gravleggelsen? Praktisk talt det eneste samtidige vitnesbyrd som finnes, er det vi har i de greske skrifter. Der blir det vist at legemet først ble vasket, og at det deretter ble salvet med olje og velluktende krydderier. (Apg. 9: 37; Matt. 26: 12) Det at Josef og Nikodemus gjorde bruk av myrra og aloë og bandt legemet inn i bind, viser at de i det minste hadde begynt på det som blant jødene var vanlig å gjøre med de døde.

Gamle jødiske ikke-bibelske skrifter viser også at det var vanlig å vaske det døde legemet og gjøre bruk av velluktende krydderier, men ikke for å bevare eller balsamere det, slik som noen hevder. Nei, Talmud sier: «De velluktende krydderiene skal fjerne vond lukt.» Å stelle et lik på den måten var ikke forbudt selv på sabbaten, noe Misjna (det annet århundre etter Kristus) sier: «De kan gjøre klart [på sabbaten] alt det som er nødvendig for den døde, og salve og vaske legemet.» — Shabbath 23: 5.

At de to mennene tok skritt for å stelle legemet til gravleggelsen, fremgår også av det som ble funnet i den tomme graven etter Jesu’ oppstandelse. Johannes forteller:

«Han [Peter] så bindene ligge der, og også tørkleet som hadde vært på hans hode; det lå ikke sammen med bindene, men var rullet sammen på et sted for seg.» (Joh. 20: 6, 7, NW)

På gresk står det ikke her noe om et «linklede» (sindón), men det tales om ’bind’ (othónia) og et ’tørkle (soudárion) som hadde vært på hans hode’. Det kan være at ’linkledet’ ble revet opp til tøyremser som tjente som ’bind’. De måtte vikles rundt kroppen. Men i så tilfelle ville bindene holde likkledet tett inntil kroppen, og resultatet ville bli en «kontaktkopi», ikke et slikt «projisert» bilde som det som finnes på sindonet eller likkledet. Hvis bindene var under likkledet, ville resultatet på lignende måte bli et fordreid bilde.

Det at et særskilt tøystykke blir omtalt som et tørkle som hadde vært «på hans hode», viser at det var et annet klede som hadde dekket hans hode, mens det på det omstridte likkledet er en avtegning av hodet i tillegg til kroppen. Noen vil imidlertid hevde at dette hodetørkleet er det samme som likkledet. Men det greske ordet det dreier seg om, er blitt oversatt både med ’tørkle’ (UO; LB) og ’svetteduk’ (NTM), og i Lukas 19: 20 blir det brukt om et tøystykke som en oppbevarte penger i. Hvordan kan det være det samme som et over fire meter langt likklede! Andre mener at dette hodetørkleet var et hakebind som ble brukt for å holde likets munn på plass. I så tilfelle blir likkledet ikke nevnt av Johannes når han forteller om hva som fantes i den tomme graven. Men er det ikke sannsynlig at han ville ha nevnt ’linkledet’ eller likkledet hvis det hadde vært der, i betraktning av at han spesielt nevner «bindene» og ’hodetørkleet’?

Den bibelske beretning gir oss grunn til å tro at legemet ble vasket og ombundet med lintøy, og at det mellom lagene ble lagt myrra og aloë, slik som den jødiske skikken var. Det som gjenstod, var salvingen med velluktende oljer og salvera, som kvinnene hadde til hensikt å ta seg av etterfølgende søndag morgen. (Luk. 23: 55, 56; Mark. 16: 1) En slik framgangsmåte utelukker at det kunne dannes en avtegning lik den som finnes på likkledet. Rodney Hoare, som er overbevist om likkledets ekthet, innrømmer i forbindelse med den bibelske beretning:

«Denne delen i Johannes’ evangelium har i mange år utgjort det viktigste argumentet i angrepet på likkledets ekthet, og det er et meget kraftig argument.» — The Testimony of the Shroud, side 120.

Uvanlig taushet fra de første kristne skribenters side

Hvis det var en avtegning av Jesus på hans likklær, tror du ikke da at det ville ha blitt lagt merke til og vært gjenstand for diskusjon? Likevel sier Det nye testamente ikke noe om likklærne bortsett fra det som sies i evangeliene.

Ikke engang såkalte kristne skribenter i det tredje og det fjerde århundre, som ofte skrev om en mengde «mirakler» i tilknytning til utallige relikvier, nevner noe om et likklede med en avtegning av Jesus. Noen hevder at likkledet hadde vært gjemt i alle disse årene. Men selv etter at Jesu likklede ifølge skribenter i det sjuende århundre var blitt «funnet», blir det ikke nevnt noe om en avtegning på det. P. A. Beecher, en av dem som fester lit til likkledet, nevner en rekke personer som så kledet mellom det sjuende og det 13. århundre — én til og med «kysset det» — men ikke én nevnte avtegningen. Det er vanskelig å forstå det, ettersom de som så kledet i det 15. og 16. århundre, ifølge jesuitten Herbert Thurston «beskriver avtrykkene på likkledet som så tydelige og fargesterke som om de nettopp skulle ha vært laget».

Det var ikke før i 1205 at en fransk soldat, Robert de Clari, fortalte at han hadde sett «sindonet som vår Herre ble svøpt i strukket helt ut, slik at en lett kunne se vår Frelsers skikkelse». I forbindelse med denne lange perioden med taushet, stiller Ian Wilson, som tror på likkledets ekthet, noen svært ransakende spørsmål:

«Hvordan kunne et slikt fascinerende stykke tøy som likkledet i Torino, hvis det er ekte, helt unngå å bli omtalt i over 1300 år for så plutselig å dukke opp i det 14. århundres Frankrike?

Kan det ha vært gjemt bort hele tiden på grunn av jødenes og romernes forfølgelse av de kristne og på grunn av den fare alle gjenstander med bilder var i under ikonstriden (725—842)? Det er høyst usannsynlig.

Det gikk 400 år fra Konstantin den stores omvendelse til ikonoklasmen satte inn, og under denne perioden ble mange tidligere ’skjulte’ relikvier brakt fram i lyset, deriblant hele det ekte korset, tornekronen, naglene, purpurkappen, stangen, steinen foran den hellige grav og mange andre. Det skulle ha vært god mulighet for at en slik viktig og umiskjennelig relikvie som likkledet i Torino skulle ha kommet fram i dagens lys. Likevel finnes det ingen beretning om noe slikt.»

En må nødvendigvis lure på hvorfor det tok nesten 1200 år før avtegningen på likkledet ble nevnt, i betraktning av denne relikviens betydning.

Vitenskapelige og historiske problemer

Det er i årenes løp blitt framsatt mange teorier om hvordan avtegningen er blitt dannet, teorier som i tur og orden er blitt forkastet. De fleste vitenskapsmenn er enige i at de siste forskningsresultatene viser at hele avtegningen skyldes en bestemt årsak, kanskje en eller annen prosess som har «brent» den inn.

Denne vitenskapelige slutningen byr på visse problemer, for ifølge den skulle avtrykket på likkledet stort sett ha én farge, som bare skulle variere hva styrke angår. Men de som så avtrykket i det 16. århundre, påpekte at det bestod av to forskjellige farger. Det er ikke bare slik at reproduksjoner av likkledet laget av datidens kunstnere fremstilte avtegningen i flere farger, men én iakttager, Chifflet, sa:

«Skikkelsen i Torino har praktisk talt ikke noe annet enn mørke, karmosinrøde flekker, . . . merkene etter sårene ser ut til å ha blitt malt inn over avtrykket av kroppen, som er svakt blekgult.»

En kan lure på om det likkledet som nå finnes i Torino, er det samme som det som ble utstilt i det 14. århundre og betegnet som et bedrag av den daværende romersk-katolske biskopen Henry de Troyes (Frankrike), og som ifølge det som ble hevdet, var «durkdrevent malt». Joseph Hanlon kommer i tidsskriftet New Scientist inn på en interessant mulighet:

«Kan det dreie seg om to forfalskninger, én i det 14. århundre og en annen i det forrige århundre? Likkledet ble vist på mange steder i det 15. og 16. århundre, men ikke senere. Kan det være at den første forfalskningen var altfor opplagt? . . . Kan det være at likkledets eiere har gjort en bedre jobb denne gangen, idet de har gjort bruk av moderne teknologi og medisinsk viten, innbefattet slike prøver som Barbets, og benyttet gammelt lin fra Midtøsten? Er det mulig at en kan ha laget en statue ene og alene med tanke på dette, varmet den opp, slik at den har gitt et avtrykk på kledet, og så ødelagt den? . . . Ikke desto mindre finnes det en rekke godt lagde arkeologiske forfalskninger fra Viktoria-tiden, så vi bør ikke se bort fra denne muligheten.»

Andre har tenkt seg muligheten av at et basrelieff (et tredimensjonalt bilde) som er blitt gnidd inn med en blanding av myrra og aloë, har kunnet lage et lignende avtrykk. Adam Otterbein, som er formann for den komitéen som tar seg av likkledet, trakk imidlertid denne konklusjonen: «Hvordan avtegningen ble laget, vil kanskje være et mysterium til tidenes ende. . . . Det er tvilsomt om vitenskapen noensinne vil kunne bevise hvordan den ble laget.»

Berører dette din tro?

Debatten omkring likkledet vil uten tvil fortsette enda en tid. Men synes du det er sannsynlig at Gud ville bekrefte sin Sønns oppstandelse på denne måten? Hvordan ble de som levde i det første århundre, overbevist? Ikke ved hjelp av et tøystykke som en død mann en gang ble svøpt i. Jehova sørget i stedet for at over 500 øyenvitner bekreftet at Kristus var oppstanden. (1. Kor. 15: 3—8) I forbindelse med slike kjensgjerninger blekner betydningen av likklærne.

Vil dessuten ikke en slik publisitet omkring likkledet, selv om det skulle være ekte, overskygge denne virkelige kjensgjerning, nemlig at Jesus oppstod? Kan ikke noe slikt som dette få folk til å basere sin tro på et stykke tøy? Selv vitenskapsmannen John Jackson, som tror på likkledets ekthet, sa:

«Men hvis noen skulle basere sin tro utelukkende på et uvanlig stykke tøy, ville det virkelig være en form for avgudsdyrkelse.» — The Catholic Digest for april 1979.

Det er veldig lett å bli opptatt av tanken på at dette likkledet kan være ekte. Men vil interessen for dette kledet frembringe sann tro? Vil et slikt klede kunne hjelpe oss til å ’leve i tro, uten å se’? (2. Kor. 5: 7) Hva om det ble bevist at det var en forfalskning? Ville du da miste troen på oppstandelsen eller i hvert fall begynne å tvile noe på den? Hvis du er svært opptatt av dette likkledet, kan du spørre deg selv hvorfor. Trenger din tro en slik støtte? Kan den i virkeligheten vise seg å være en svak krykke? Dette er alvorlige spørsmål som enhver kristen bør ta i betraktning.

Vi lever i en tid da folk er opptatt av sensasjoner, men det er en kjensgjerning at slike ting ofte har ledet oppmerksomheten bort fra det som er av større betydning. Det er i denne forbindelse interessant å merke seg hva Franco Barbero, en romersk-katolsk prest, sa: «Jeg lurer på hva som ville ha skjedd i kirken i Torino hvis all den energi som er blitt brukt på dette, var blitt rettet mot forkynnelsen av Ordet!» (Uthevet av oss)

Ja, det er «forkynnelsen av Ordet», ikke relikvier, som vil bygge opp en sann tro. Det er forkynnelsen som vil skape et sikkert håp som ’ikke skuffer’. (Rom. 5: 5) Dette håpet forsikrer oss om at Han som oppreiste Jesus, igjen vil gå til handling, ikke ved å skaffe til veie et stykke tøy for å vekke forundring i verden, men ved å bruke sin herliggjorte Sønn til å tilintetgjøre en fordervet verden som mangler sann tro. Samtidig vil han la de mennesker som har en ekte tro, få komme inn i en ny, rettferdig ordning. — 2. Pet. 3: 13.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 18]

Hvorfor nevnte ingen av bibelskribentene eller de «kristne» skribentene i det første århundre et likklede med en avtegning av en mann?

[Uthevet tekst på side 19]

Den bibelske beretning er «et meget kraftig argument» mot likkledets ekthet, hevder en som likevel fester lit til det.