Fordelene ved å underordne seg myndighetene

 1. Hvordan kan en ta standpunkt imot Guds ordning angående myndigheten, og hva vil Gud ikke hindre hvis en gjør det?

HVEM vil vel med vitende og vilje ta standpunkt imot Guds ordning? Man kan gjøre det ved å sette seg opp mot den myndighet Gud tillater menn i høye stillinger på jorden å utøve. Man vil ikke ha noen fordel av å sette seg opp mot myndigheten. I Romerne 13: 2 (NW) sier apostelen Paulus: «Den som setter seg opp mot myndigheten, har derfor [på bakgrunn av det Paulus hadde sagt i det første vers, som er blitt drøftet ovenfor] tatt standpunkt mot Guds ordning; de som har tatt standpunkt mot den, vil få dom over seg.» Ettersom det å sette seg opp mot myndigheten betyr å ta standpunkt mot Guds ordning, hindrer ikke Gud at en som setter seg opp mot den, blir dømt og straffet av myndigheten.

 2. Hvorfor satte Jesus seg ikke opp mot myndigheten på jorden, og hvordan ble han belønnet for dette?

² Jesus kjente godt til Guds ordning. Han satte seg derfor ikke opp mot myndigheten på jorden, enda det betydde hans død. Han satte seg ikke opp mot den myndighet Gud tillot den romerske landshøvding i Jerusalem å utøve da han dømte ham til døden. Landshøvdingens myndighet var bare en begrenset myndighet, noe Jesus selv gjorde landshøvdingen oppmerksom på, for Guds myndighet er suveren og absolutt. (Joh. 19: 10, 11; Luk. 20: 20) Jesus appellerte derfor ikke dommen til keiseren. Han bøyde seg for Guds ordning, lik et lam som ikke gjør motstand, for at profetien i Esaias 53: 6, 7 kunne bli oppfylt. (Ap. gj. 8: 32, 33) Jesus ble imidlertid ikke dømt til døden fordi han hadde satt seg opp mot «myndigheten», men fordi hans falske anklagere klarte å overtale landshøvdingen, som ønsket å forhindre at det skulle bli en religiøs oppstand. Jesus ble belønnet fordi han ikke tok standpunkt mot Guds ordning i forbindelse med de «høyere myndigheter» på jorden. Han ble oppreist fra døden til himmelsk liv og fikk en kongelig plass ved Guds høyre hånd i himmelen.

 3. a) Hvorfor ble Jesus drept, men hva påla han likevel sine disipler å gjøre? b) Hvorfor betyr det å forkynne Guds Ord ikke at man tar standpunkt mot Guds ordning?

³ Jesus forkynte det gode budskap om Guds rike, og han ble drept fordi han forkynte det. Jesus visste at det var rett av ham å forkynne Guds rike, selv om den romerske «myndighet» drepte ham fordi han gjorde det. Det er grunnen til at han etter sin oppstandelse fra de døde viste seg for sine disipler og påla dem å fortsette med å forkynne det samme gode budskap om Guds rike. Det at han utførte denne forkynnelsen som kostet ham hans jordiske liv, betyr ikke at han unnlot å underordne seg de «høyere myndigheter» i denne verden. Slike «høyere myndigheter» kan ikke sette ut av kraft Guds befaling gjennom Kristus om å forkynne frelsens gode budskap. Det å underordne seg verdslige myndigheter betyr følgelig ikke at man skal slutte å forkynne Guds Ord. Det å forkynne fører ikke til at man tar standpunkt mot Guds ordning i forbindelse med verdslige myndigheter. Det å forkynne betyr at man viser den rette lydighet mot Gud, fra hvem all myndighet kommer.

 4. Hvorfor tillater Gud at vi blir ført fram for konger og landshøvdinger fordi vi forkynner om Riket?

⁴ Hvis vi blir forfulgt fordi vi forkynner Guds Ord, betyr ikke det at vi setter oss opp mot den verdslige myndighet. Når vi som forkynnere blir ført fram for konger, landshøvdinger og dommere fordi vi kunngjør det gode budskap, lar Gud dette skje for at det kan bli avlagt et vitnesbyrd for dem, og også for at vi kan være til hjelp for disse myndigheter, hvis det er mulig. Jesus sa derfor ikke til sine etterfølgere at de skulle slutte å forkynne når de ble forfulgt og ført fram for myndighetene. (Luk. 12: 11, 12) Han oppfordret oss til å benytte anledningen til å forkynne om Riket for de «høyere myndigheter» og ikke være redd for å vitne for dem. Vi bør betrakte anledningen som en mulighet for oss til å vitne for dem. Jesus sa: «I skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene.» — Matt. 10: 18.

 5. Hvordan forklarte apostlene hvorfor de ikke hadde adlydt den jødiske høyesterett og hvem var de derfor i overensstemmelse med?

⁵ Peter og de andre Kristi apostler forklarte hvorfor de ikke hadde adlydt det påbud de hadde fått av den jødiske høyesterett i Jerusalem, ved å si: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» De satte seg ikke derved med urette opp mot denne jødiske domstolen, som fortsatt var i virksomhet og var anerkjent av den romerske regjering. (Ap. gj. 5: 29) Apostlene visste at Gud selv ville ødelegge denne domstolen. De ville derfor ikke få i stand en sammensvergelse eller noe opprør mot den, ikke engang blant dem som til hørte den kristne menighet. De satte heller ikke i gang en politisk aksjon mot den blant folket. På to punkter var de i overensstemmelse med Gud: 1) De underordnet seg den myndighet som Gud lot eksistere, og 2) de var lydige mot Guds påbud om å forkynne.

 6, 7. a) Hvordan har kristenhetens religiøse organisasjoner gjort seg skyldig i å sette seg opp mot Guds ordning? b) Hvordan har den romersk-katolske kirke gjort seg skyldig i dette, og hva hevder den likevel?

⁶ Religiøse organisasjoner i kristenheten har gjort seg skyldig i å sette seg opp mot Guds ordning. Hvordan? Jo, ved å sette seg opp mot myndigheter som Gud har tillatt å eksistere, i stedet for å underordne seg dem. Hvordan har de gjort det? Jo, ved å blande seg opp i politikk og prøve å nå til topps i staten og få makten over den.

⁷ Alle som har lest verdenshistorien, kjenner til hvordan katolikker, helt fra paven og nedover, har prøvd å være høyere på jorden enn de «høyere myndigheter» eller «høyere makter». (Dy; AV) De har prøvd å dominere over de politiske «høyere makter» i stedet for å underordne seg dem som sanne kristne. Kampen mellom den romersk-katolske kirke og de forskjellige stater i kristenheten har rast i århundrer. Katolikkene har tvunget sin kanoniske lov på noen stater, og har fått staten til å henrette religiøse kjettere for seg. De har fått i stand opprør mot ikke-katolske stater og gått i spissen for å omstyrte regjeringer som ikke har hatt deres kirkes godkjennelse. De har fått i stand et ekteskap eller en forening mellom kirke og stat. I denne forening har kirken kjempet for å spille ektemannens rolle ved å være overhode i stedet for å spille kvinnens rolle, som består i å underordne seg ektemannen. Likevel hevder den romersk-katolske kirke at den er Kristi brud og adlyder hans befalinger, for eksempel den befaling Kristus gir gjennom apostelen Paulus i Romerne 13: 1, 2 og gjennom Peter i 1 Peter 2: 13—17, 21—24. Den romersk-katolske kirke får nå en rettferdig dom.

 8. Hva er det greske ordet for «dom» som Paulus her bruker, og hva er det som viser hvorvidt dette ordet bare kan anvendes på en framtidig dommens dag?

⁸ Den dom de får som setter seg opp mot myndigheten, er ikke en framtidig dom under Kristi tusenårige styre. Det er en dom som blir fullbyrdet nå av den «myndighet» som har makten i denne verden. Det greske ordet som Paulus brukte for «dom», er ordet krima, men det er ikke dette ordet som blir brukt i uttrykket «dommens dag». Det ordet som vanligvis blir brukt for «dom» i dette uttrykket, er krisis. Ordet krima kan bety en hvilken som helst individuell dom til en hvilken som helst tid fra en hvilken som helst instans, menneskelig eller guddommelig. Det er ikke riktig bare å anvende det om en framtidig dommens dag etter Harmageddon. Lukas 24: 20 taler således om krima eller den «dødsdom» som den romerske landshøvding avsa over Jesus. Og 1 Korintierne 6: 7 taler om å ha krimata, det vil si «dommer» eller «rettssaker» mot hverandre. — Yg; Ro; NW.

 9. Hvem er det de verdslige myndigheter dømmer og straffer, og hva må menigheten gjøre med medlemmer som har begått en forbrytelse?

⁹ Verdslige myndigheter avsier dommer og straffer mennesker, enten de tilhører menigheten eller ikke, hvis de bryter lovene for sømmelighet og god orden. De som bryter disse lovene, har ikke noen rett til å klage i over at de blir straffet, noe Paulus viste ved det han sa da han sto for keiserens domstol. (Ap. gj. 25: 11) Den kristne menighet kan følgelig ikke beskytte noen av sine medlemmer hvis de stjeler eller smugler eller gjør seg skyldig, i bigami, ærekrenkelse eller bedrageri eller begår et mord eller en annen forbrytelse. Menigheten må overgi slike skyldige medlemmer til å bli straffet av verdslige myndigheter. Ettersom de har brutt landets lov og derved har satt seg opp mot «myndigheten», har de tatt standpunkt mot Guds ordning.

10. Hva kan en menighet gjøre med en lovovertreder, og hvorfor?

¹⁰ Den kristne menighet har ikke fått noen befaling fra Gud om og har ingen rett til å beskytte slike lovovertredere mot å få den straff de fortjener av landets «myndighet». Vi har ikke rett til å hjelpe eller beskytte lovovertredere ved å hindre, motsette oss eller fordømme det at krima eller en domsavsigelse blir fullbyrdet. Ved å gjøre det ville også den kristne menighet ha satt seg opp mot Guds ordning. Foruten å la krima eller «dom» bli avsagt over medlemmer som har brutt loven og ført vanære over Guds folk, kan menigheten utstøte slike lovovertredere. Menigheten ønsker ikke å gjøre seg fortjent til å få en krima eller «dom» sammen med lovovertredere ved å ta parti for dem eller samarbeide med dem og sette seg opp mot den verdslige «myndighet». Den ønsker ikke å få noen vanære over seg.

Til frykt for den onde gjerning

11. Hvem er «de som styrer», som er nevnt i Romerne 13: 3, og hva menes med den «gode gjerning» som de ikke er til skrekk for?

¹¹ I harmoni med tanken i de foregående vers fortsetter Romerne 13: 3 (NW) med å si: «For de som styrer, er ikke til skrekk for den gode gjerning, men for den onde. Ønsker du da å være uten frykt for myndigheten? Fortsett å gjøre det som er godt, så vil du få ros av den.» Med de styrende menes ikke her denne verdens usynlige herskere, som ifølge Johannes 12: 31; 14: 30 og Efeserne 2: 2; 6: 12 er Satan Djevelen og hans demoner. Det som her menes med «de som styrer», er synlige, menneskelige herskere på jorden. Slike herskere er ikke til skrekk for den «gode gjerning». Med uttrykket den «gode gjerning» menes ikke forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, selv om det er den beste gjerning vi kan utføre. Det menes de gode gjerninger som de «høyere myndigheter» gjennom sine lover påbyr alle å utføre, og som også folk i alminnelighet utfører.

12. Hvordan viser det at Paulus innanket sin sak for keiseren, at de romerske keisere fram til da ikke hadde vært «til skrekk» for forkynnelsen?

¹² Da Paulus skrev sitt brev til de kristne i Roma i år 56, var det fremdeles keiser Nero som hersket. Det var derfor til denne romerske keiser Paulus innanket sin sak. Hvorfor appellerte Paulus til denne hedenske herskeren, som innehadde rikets myndighet? Han gjorde det for å bevare friheten til å forkynne det gode budskap om Guds rike, også i jødiske distrikter. (Ap. gj. 25: 8—12; 26: 1—7) Keiser Nero var derfor ikke på den tiden «til skrekk» for den utmerkede gjerning det er å forkynne Guds rike. Claudius, som var keiser før ham (51—54 e. Kr.), hadde forvist de kjødelige jøder fra Roma, deriblant Akvilas og Priskilla. Dette var imidlertid ikke et skritt keiser Claudius tok mot de kristne, selv om de kunne bli forvekslet med jødene på grunn av sin religions opprinnelse. — Ap. gj. 11: 28; 18: 2; Joh. 4: 22.

13. Hvem var det som fram til da hovedsakelig hadde forfulgte kristne, og til tross for hva ble Paulus løslatt fra fengslet i Filippi?

¹³ Den brannen som herjet Roma i år 64, hadde ennå ikke funnet sted, en brann som oppsto ved et uhell og resulterte i at hedningene fra da av på en organisert måte begynte å forfølge de kristne. Paulus kunne derfor innanke sin sak for keiser Nero, noe som ville være til gagn for den kristne tjeneste som jødene hindret Paulus i å utføre. Fram til da var det hovedsakelig jødene som hadde forfulgt de kristne. Det Paulus og Silas ble utsatt for i Filippi i Makedonia, skyldtes hovedsakelig at pengeutpressere ga styresmennene en feilaktig framstilling av disse to misjonærene, og Paulus og Silas ble også brennemerket som jøder. I dette tilfellet gjorde Paulus oppmerksom på at han var romersk borger, og som følge av det ble han løslatt fra fengslet til tross for at han var en aktiv kristen. — Ap. gj. 16: 19—21, 37—39.

14. Hvorfor var Paulus ikke redd for å innanke sin sak for keiseren, og hvordan var dette i overensstemmelse med det han sa i Romerne 13: 3 om dem som styrer?

¹⁴ Da Paulus ble ført fram for landshøvdingen Festus, var han derfor ikke redd for å innanke sin sak for keiseren, for Paulus hadde ikke gjort noe ondt ved å forkynne Guds Ord. Han innanket sin sak for den høyeste romerske rettsinstans for å forsvare sin rett til å fortsette å forkynne. Paulus skrev sitt brev til romerne flere år før han ble fengslet i Jerusalem og i Cesarea, og før han ble ført til Roma for personlig å forsvare sin sak for keiser Nero. Paulus kom først til Roma omkring år 59, eller fem år før Roma ved et uhell ble satt i brann. Paulus kunne med rette skrive i Romerne 13: 3 at de som innehar høye stillinger i verden, ikke er til skrekk for den «gode gjerning», nei, ikke engang for forkynnelsen av Riket.

15. Hva er et styres lovlige formål, og hvordan framgår dette også av Hammurabis lovbok?

¹⁵ «For de som styrer, er . . . til skrekk for . . . den onde [gjerning].» Det forholder seg slik på grunn av den «myndighet» som slike herskere utøver. Et styres lovlige formål er å være til skrekk for eller hindre den onde gjerning. En hersker må i samsvar med landets lov gripe inn overfor dem som gjør onde gjerninger. Den rettferdighet som kommer til uttrykk i slike lover, viser at menneskelige lovgivere ennå har noe igjen av den samvittighet som Gud opprinnelig nedla i det første menneske. Ved å handle rettferdig kan en hersker inngyte frykt i dem som er tilbøyelig til å være onde, en frykt som holder dem tilbake fra å gjøre onde gjerninger. Dette framgår også av den hedenske kong Hammurabis lovbok, som ble avfattet i det gamle Babylon. I den første spalten sier han: «. . . på den tid kalte de meg Hammurabi, den opphøyde fyrste, den som ærer gudene, som sørger for at rettferdighet rår i landet, som avskaffer ugudelighet og ondskap, som befrir den svake fra å bli undertrykt av den sterke, . . . som opplyser landet og fremmer menneskenes velferd.»a

16. Hva venter folk av sine herskere, hvorfor tillater Gud dem å utøve myndighet, og har han bemyndiget noen til å misbruke denne myndighet?

¹⁶ Det er ikke bare menn som har myndighet innen Jehovas organisasjon, som er til skrekk for den onde gjerning, men også de «høyere myndigheter» i denne verden. Dette er alle menneskelige herskeres erklærte formål, og det er dette deres undersåtter venter at de skal være. Frykten for den myndighet herskerne i alminnelighet har, tjener til å holde ondskapen borte. Gud tillater verdslige herskere å utøve myndighet for å la dem få vise hvor mye eller hvor lite godt de kan utrette med den sammenlignet med hva Guds lovte rike kan. Gud har ikke bemyndiget noen på jorden til å misbruke sin myndighet. Å gjøre det er djevelsk. Den rette utøvelse av myndighet vil bringe mange goder ved at lovløshet og uorden blir forhindret.

17. a) Hvorfor har de kristne ikke «frykt for myndigheten» når de forkynner Guds Ord? b) Hva er det gode som Romerne 13: 3 sier at de kristne må gjøre for å få ros av «myndigheten»?

¹⁷ Lovovertredere har grunn til å ha «frykt for myndigheten», for slike myndigheters lover og forordninger blir vanligvis kunngjort for folket. Forkynnere av det gode budskap om Guds rike har ikke noen frykt, for de gjør ikke noe ondt, men gjør den beste gjerning. Når Romerne 13: 3 (NW) sier: «Fortsett å gjøre det som er godt, så vil du få ros av den,» er det imidlertid ikke med tanke på forkynnelsen av Riket. Det er med tanke på plikten til å adlyde landets gode lover som også folk som ikke forkynner Guds rike, adlyder. Det at myndighetene roser dem som er lovlydige undersåtter eller borgere, tjener til å fremme god orden, sømmelighet og rette gjerninger i samfunnet. Da kong Herodes Agrippa II snakket med landshøvdingen Festus, talte han fordelaktig om apostelen Paulus. — Ap. gj. 25: 24—27.

18. Er det uvanlig at Jehovas vitner får ros av de styrende?

¹⁸ Paulus hadde derfor ikke noen frykt for myndigheten fordi han forkynte Guds Ord. Han var glad for at han kunne få anledning til å forsvare seg overfor kong Agrippa og landshøvdingen Festus. (Ap. gj. 26: 1—3; 25: 8—11) I vår tid er det ikke uvanlig at Jehovas kristne vitner får ros av de styrende. Under den annen verdenskrig talte De forente staters riksadvokat, Francis Biddle, til fordel for Jehovas vitner og forsøkte å stoppe de mobbangrep som villedte, fanatiske og fordomsfulle mennesker utsatte dem for i 44 av Amerikas stater.b Dette var til gagn for Jehovas vitner.

(Les også de neste to artiklene i denne serien i neste nummer.)

[Fotnoter]